Julevåpenhvilen

vestfronten julen 1914

Julevåpenhvilen var en rekke uoffisielle våpenhviler som foregikk i stort omfang på vestfronten i julen 1914.

Tyske og britiske soldater i ingenmannsland under julevåpenhvilen i 1914.

I uken som ledet opp til jul begynte britiske soldater å dele juleønsker og julesanger over ingenmannsland. Ved enkelte tilfeller ble det også opprettet kontakt og det kunne foregå utveksling av gaver. På julaften og første juledag beveget soldater fra begge sider, og i et mindre omfang franske soldater, seg ut i ingenmannsland der de minglet, delte mat og byttet suvenirer. I tillegg til felles begravelsesseremonier så foregikk det allsang med julesanger. I tillegg foregikk det fotballkamper mellom sidene.

Våpenhvilen er sett på som et symbolsk øyeblikk med fred og medmenneskelighet midt i en av de mest voldelige konfliktene i verdenshistorien. Våpenhvilen ble observert ulikt over hele fronten. I enkelte områder var det ikke våpenhvile i det hele tatt og det foregikk kamphandlinger over hele julen. Andre steder var det mindre våpenhviler mens begge sider hentet ut fallene fra ingenmannsland.

Året etter, i 1915, arrangerte enkelte enheter våpenhviler på nytt, men det var ikke samme omfang som året før. Dette var nok delvis på grunn av strenge ordre fra overkommandoen mot fraternisering med fienden.

Våpenhvilene var ikke unik for jula og flere frontavsnitt hadde uoffisielle våpenhviler for å hente ut døde fra ingenmannsland eller avtaler om ikke å skyte på fiender som hvilte, trente eller arbeidet i klar sikt. Imidlertid var julevåpenhvilen spesiell på grunn av det høye antallet som deltok og graden av samvær mellom soldatene fra begge sider.

Bakgrunn

rediger

I de første månedene av første verdenskrig hadde den tyske hæren rykket fram gjennom Belgia og inn i Nord-Frankrike. De hadde blitt stoppet ved slaget ved Marne og hadde trukket seg tilbake til Aisnedalen der de satte opp forsvarsstillinger. I det etterfølgene første slaget ved Aisne var ikke de allierte i stand til å slå igjennom de tyske stillingene og krigen utviklet seg fort til en stillingskrig der begge sider gravde et omfattende system med skyttergraver som løp fra Flandern i nord til den sveitsiske grensen.

I forkanten av julen 1914 kom det flere fredsforsøk, 101 kvinnelige suffragister skrev et åpent fredsbrev til tyske og østerrikske kvinner. 7. desember ba pave Benedikt XV om en offisiell julevåpenhvile mellom de krigførende partene. Han ba om at «kanonene kunne stilne på kvelden englene sang». Dette ønsket ble avvist.[1][2]

Julen 1914

rediger

Selv om det ikke ble noen offisiell våpenhvile, var rundt 100 000 britiske og tyske soldater involvert i uoffisielle våpenhviler langs hele vestfronten.[3] De første våpenhvilene begynte 24. desember og besto av at begge sidene sang julesanger fra skyttergravene, som ble fulgt av juleønsker fra begge sider. Snart etter fulgte mindre turer over ingenmannsland med utveksling av mindre gaver, slik som mat, tobakk, alkohol og suvenirer. Oppholdet i kamphandlingene gjorde at man kunne begrave falne som lå i ingenmannsland. Enkelte steder foregikk det felles begravelsesseremonier. Fraterniseringen var ikke uten risiko, enkelte soldater ble skutt mens de krysset ingenmannsland. Mange steder fortsatte våpenhvilen over natten, mens den i andre fortsatte helt til nyttårsaften.[2]

General Horance Smith-Dorrien, som ledet det britiske II korps ble irritert da han fikk høre om våpenhvilen og gav strenge ordre som forbød fraternisering med tyskerne.[3]

En annen sterk motstander av julevåpenhvilen var den daværende unge korporalen Adolf Hitler[3].

Senere våpenhviler

rediger

I de følgene månedene var det spredde forsøk på våpenhviler; en tysk enhet forsøkte å krysse over i ingenmannsland under hvitt flaggpåskeaften 1915. Den britiske enheten var ikke innstilt på våpenhvile og det ble med forsøket.

I desember 1915 ble det gitt strenge ordre fra overkommandoen for å stoppe forsøk på å repetere fjorårets våpenhvile. Enheter ble oppfordret til å raide fiendens stillinger og ekstra artilleribeskytning ble beordret. På tross av forbudet foregikk det flere mindre våpenhviler.

Samtidens pressedekning

rediger

Det gikk en uke før Julevåpenhvilen ble rapportert i pressen som del av selvsensur fra pressen. Det var The New York Times som først rapporterte om julevåpenhvilen 31. desember 1914. Britiske aviser fulgte snart etter og trykket flere førstehånds historier som var hentet fra brev hjem fra fronten. Den 8. januar kom de første bildene fra fronten og flere aviser trykket bilder av minglende tyske og britiske soldater på forsidene. Vinklingen i avisreportasjene var overveiende positiv.

Hendelsen fikk langt mindre pressedekning i Tyskland, der enkelte aviser fordømte julevåpenhvilen og det ble ikke trykket bilder. Frankrike praktiserte en høyere grad av pressesensur, noe som gjorde at sårede på feltsykehus var den eneste kilden til informasjon.[4] Pressen ble etterhvert nødt til å døyve ryktestrømmen med å trykke opp et skriv fra myndighetene om at fraternisering med fienden var å anse som forræderi. Tidlig i januar kom det en offisiell meddelelse som hevdet av julevåpenhvilen hadde funnet sted i enkelte deler av den britiske delen av fronten og hadde bestått av lite annet enn sang, som raskt gled over i kamphandlinger.[5]

Ettermæle

rediger

Julevåpenhvilen har blitt dekket i flere bøker og i populær kultur.

  • Filmen Oh! What a Lovely War og musikalen omhandler våpenhvilen mellom en skotsk og en tysk avdeling.
  • Våpenhvilen er bakgrunnen i filmen En dag uten krig (Joyeux Noël), i filmen blir julevåpenhvilen vist fra franske, skotske og tyske soldaters synsvinkel.

11. november 2008 ble det avduket et minnesmerke for julevåpenhvilen i Frelinghien i Frankrike. Dagen ble markert med en fotballkamp mellom den britiske 1. bataljon Royal Welch Fusiliers og den tyske Panzergrenadier Battalion 371. Tyskerne vant kampen 2-1.[6]

Bøker

rediger
  • Brown, Malcolm (2005). «The Christmas truce 1914: the British story». 
  • Cazals, Rémy (2005). «Good neighbours». 
  • Ferro, Marc (2005). «Russia: fraternization and revolution». 
  • Mueller, Olaf (2005). «Brother Boche». 

Referanser

rediger
  1. ^ "Demystifying the Christmas Truce" Arkivert 12. juni 2020 hos Wayback Machine., Thomas Löwer, The Heritage of the Great War, lest 27. desember 2009.
  2. ^ a b "Remembering a Victory For Human Kindness – WWI's Puzzling, Poignant Christmas Truce", David Brown, The Washington Post, 25. desember 2004.
  3. ^ a b c "The Truce of Christmas, 1914", Thomas Vinciguerra, The New York Times, 25. desember 2005.
  4. ^ Weintraub (2001), s. 179
  5. ^ Weintraub (2001), ss. 73–75
  6. ^ "Soldiers take part in commemorative football match" Arkivert 7. juni 2011 hos Wayback Machine., Ministry of Defence, 14. november 2008.

Eksterne lenker

rediger