Wikipedia

Jonas Gahr Støre

Norges 36. statsminister

Jonas Gahr Støre (født 1960) er en norsk politiker (Ap) som har vært Norges statsminister siden 14. oktober 2021. Han er partileder i Arbeiderpartiet siden 2014 og stortingsrepresentant for Oslo siden 2009.[9]

Jonas Gahr Støre
Støre i november 2022
FødtJonas Gahr Støre
25. aug. 1960[1][2][3]Rediger på Wikidata (64 år)
Oslo (Norge)[1]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, aksjonær Rediger på Wikidata
Utdannet vedSlemdal skole (1967–1973)[4]
Ris skole (1973–1976)[4]
Berg videregående skole (1976–1979)[4]
Sjøkrigsskolen (1979–1980)[4]
Sciences Po (1981–1985)[4]
EktefelleMarit Slagsvold (1988–)[5]
FarUlf Jonas Støre[4]
MorUnni Støre[6]
PartiArbeiderpartiet (1995–)[7][1]
NasjonalitetNorge
Medlem avStortingets særskilte komité for å behandle spesielle saker vedrørende korona-krisen
UtmerkelserÆresdoktor ved Universitetet i Tromsø
Willy Brandt-prisen (2013)
Norges 36. statsminister
14. oktober 2021–
RegjeringStøre
ForgjengerErna Solberg
Arbeiderpartiets parlamentariske leder
18. juni 2014–13. oktober 2021
ForgjengerJens Stoltenberg
EtterfølgerRigmor Aasrud
Norges helse- og omsorgsminister
21. september 2012–16. oktober 2013
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerAnne-Grete Strøm-Erichsen
EtterfølgerBent Høie
Norges utenriksminister
17. oktober 2005–21. september 2012
RegjeringStoltenberg II
ForgjengerJan Petersen
EtterfølgerEspen Barth Eide
Stabssjef ved statsministerens kontor
17. mars 2000–19.oktober 2001
RegjeringStoltenberg I
ForgjengerKari Husøy[8]
EtterfølgerKari Husøy[8]
Stortingsrepresentant
1. oktober 2009–
ValgkretsOslo
Arbeiderpartiets leder
14. juni 2014–
ForgjengerJens Stoltenberg
Signatur
Jonas Gahr Støres signatur
Jonas Gahr Støre på Commons

Han var utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering fra 2005 til 2012 og deretter helse- og omsorgsminister fra 2012 til regjeringsskiftet etter stortingsvalget i 2013.[9] Siden 2009 har han vært innvalgt på Stortinget fra Oslo. Støre ble valgt til leder i Arbeiderpartiet i 2014 og etterfulgte da Jens Stoltenberg. Støre var statssekretær og stabssjef ved Statsministerens kontor fra 2000 til 2001.[9]

Han er utdannet statsviter, og har bakgrunn fra embedsverket og humanitære organisasjoner, blant annet som generalsekretær i Norges Røde Kors fra 2003 til 2005.

Bladet Kapital skrev i 2021 at Støre da hadde en reell formue på rundt 140 millioner kroner, for en stor del basert på arv etter foreldrene.[10][11] Flere medier rapporterte i 2017 at arbeidere på Støres hyttebrygge verken hadde betalt skatt eller merverdiavgift.[12][13][14]

Bakgrunn og tidlig karriere

Familie

Jonas Gahr Støre ble født 25. august 1960 i Oslo.[15] Han er oppvokst på Ris i Oslo som sønn av skipsmegler Ulf Jonas Støre (1925–2017)[16] og bibliotekar Unni Gahr (1931–2021).[15] Farfaren Jonas Henry Støre (1888–1974) var direktør i Norsk Sprængstofindustri. Gahr-familien overtok i 1927 ovnfabrikanten Jøtul, som i 1970-årene ble solgt til Norcem. Støres formue stammer fra oppgjøret ved salget av bedriften.[17] Høsten 2005 var han medeier i flere familieeide selskaper som til sammen besatt en betydelig aksjeportefølje.[17] Han er gift med prest og sosiolog Marit Slagsvold (født 1962), som han har tre barn med. De ble gift i 1988.[18] Støre har tilkjennegitt et kristent livssyn.[19]

Utdanning og tidlig karriere

Han var først elev ved Slemdal skole 1967–1973 og Ris ungdomsskole 1973–1976; han tok examen artium ved Berg videregående skole i Oslo.[9] Støre tok 1979–1980 befalskurs Operativ marineavdeling (OMA) III på Sjøkrigsskolen i Bergen. Han avtjente deretter plikttjenesten 1980–1981.[20] Støre oppnådde graden fenrik i Sjøforsvaret.[21][9]

Han tok utdannelse som statsviter med spesialisering i økonomisk historie ved Sciences Po Paris (da Institut d'études politiques de Paris) i Frankrike 1981–1985.[9] Støre snakker flytende fransk.[22] Han ble opptatt som doktorgradsstudent ved London School of Economics og sluttet etter få uker da han hadde bestemt seg for ikke å satse på en akademisk karriere.[23]

Som nyutdannet statsviter arbeidet han i noen måneder i 1986 som teaching fellow ved Harvard Negotiation Project knyttet til Harvard Law School i USA.[24] Ifølge Aftenposten var i to år "av og på" ved Harvard som research fellow[25] eller "ulike kurs og undervisningsopplegg" ifølge Stortingets nettside.[9] Han var forsker ved Bedriftsøkonomisk Institutt 1986–1989, hvor han ble involvert i foresightprosjektet Scenarier 2000 sammen med sosiolog Andreas Hompland og samfunnsøkonom Petter Nore.[22]

Tidlig politisk virke

Han ble ansatt som spesialrådgiver ved Statsministerens kontor etter initiativ fra Eldrid Nordbø i 1989.[22] Som spesialrådgiver deltok han aktivt i forhandlingene og utformingen av EØS-avtalen i begynnelsen av 1990-årene,[26] og var også tilhenger av fullt norsk medlemskap i EF.[22][27] I 1995 ble han utnevnt til ekspedisjonssjef for internasjonale saker samme sted, før han fungerte som eksekutivdirektør (stabssjef) ved Gro Harlem Brundtlands kontor i Verdens helseorganisasjon 1998–2000. Han arbeidet i disse årene for statsministrene Gro Harlem Brundtland, Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland og Kjell Magne Bondevik.[22][28][9]

I årene 2002–2003 var Støre arbeidende styreleder i konsulentselskapet Econ Analyse AS, før han ble generalsekretær i Norges Røde Kors i august 2003.[9] Han fratrådte høsten 2005, da han ble utenriksminister.

Politisk arbeid

Støres identifisering med sosialdemokratiet oppstod da han som student i Frankrike i begynnelsen av 1980-årene betraktet forskjellene i sosiale og økonomiske spenninger i det norske og det franske samfunnet.[23] I 1988 søkte han, og ble tilbudt, en stilling som utenrikspolitisk rådgiver for Høyres stortingsgruppe, men takket nei av personlige årsaker.[29] «Det var en magefølelse om hvor jeg hører hjemme politisk. For meg ble Arbeiderpartiets verdigrunnlag og sterke tro på fellesskap og rettferdighet avgjørende», sa Støre til Dagbladet i 2008 om at han takket nei.[30] Støre har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 1995.[23]

Sin første politiske utnevnelse fikk han som stabssjef og statssekretær ved Statsministerens kontor i Jens Stoltenbergs første regjering 2000–2001. Etter flere år som en av Gro Harlem Brundtlands nærmeste medarbeidere ble han med dette innlemmet i kretsen rundt Jens Stoltenberg. Støre var videre styremedlem 2001–2003 og nestleder 2002–2003 i Oslo Arbeiderpartis internasjonale forum. Han var leder for Sosialistinternasjonalens Midtøsten-komité fra 2006 til 2010 og har vært styremedlem i Oslo Arbeiderparti siden 2010 og medlem i Arbeiderpartiets sentralstyre siden 2011. I løpet av Arbeiderpartiets tid i opposisjon 2001–2005 deltok han i flere utvalg, blant annet for å utrede partiets Europa-politikk.[31]

Utenriksminister

 
Støre i samtale med USAs utenriksminister Condoleezza Rice i 2006.
Foto: Michael Gross

Etter stortingsvalget i 2005 ble Støre utnevnt til utenriksminister i Jens Stoltenbergs andre regjering den 17. oktober 2005. Flere meningsmålinger viste at Støre var regjeringens klart mest populære medlem.[32] Han var gjentatte ganger på tale som et fremtidig lederemne og statsministerkandidat for Arbeiderpartiet. Som utenriksminister jobbet han særlig med Nordområdene og forholdet til Russland, og han fikk sluttført forhandlingene om en delelinjeavtale med Varangerfjord-avtalen 15. september 2010.[33][34] Han ledet en omorganisering av Utenriksdepartementet.[33]

Han ble møtt med kritikk internasjonalt da Norge anerkjente Hamas-regjeringen i 2007.[33] Støre uttalte selv at EUs motvilje overfor Hamas styrket den militante delen av Hamas.[35] I 2011 fortalte ledere av Hamas, Khaled Mashaal, at han hadde hatt flere direkte telefonsamtaler med Støre da han var utenriksminister. Støre benektet først å ha hatt samtaler med Hamas og forandret uttalelsen da han ble konfrontert med Meshaals uttalelser.[36][37][38][39]

 
Støre i samtale med Hillary Clinton i 2011.
 
Jonas Gahr Støre i Helsingfors, 2008.

Det ble satt spørsmålstegn ved Støres habilitet i behandlingen av toppbyråkrat Tore Eriksen og skipsreder Felix H. Tschudi.[40][41]

Som utenriksminister hadde Støre tilsyn med Norges deltakelse i den NATO-ledede militære intervensjonen i Libya i 2011. Norges deltakelse i intervensjonen var kontroversiell på ytre venstre, og kommunistpartiet Rødt anmeldte ham til politiet for påståtte krigsforbrytelser.[42]

Foran stortingsvalget i 2009 ble han nominert som Arbeiderpartiets 4. kandidat til Stortinget fra Oslo. Han ble dermed innvalgt på Stortinget, men Truls Wickholm møtte i hans sted det meste av tiden Støre var medlem av regjeringen. Nominasjonen skapte en intern debatt, fordi partiets venstreside ønsket Marianne Marthinsen på denne plassen, og fordi en annen sikker listeplassering ble vanskeliggjort av partiets regel om kjønnsbalanse på valglistene.[43] Ved stortingsvalget i 2013 ble Støre gjenvalgt.

Bok i 2008

I november 2008 utgav han boken Å gjøre en forskjell, med undertittelen Refleksjoner fra en norsk utenriksminister. I boken drøfter Støre blant annet dilemmaet som oppstår i forholdene til regimer som bryter menneskerettigheter. Han skriver videre blant annet om de inntrykkene etter samtaler med tidligere britiske statsministeren Tony Blair, den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk og den amerikanske superdiplomaten John Negroponte, utenriksminister Condoleezza Rices nestkommanderende. Han drøfter også Midtøsten-konflikten, og trekker blant annet paralleller mellom nazistenes behandling av jødene i slutten av 1930-årene og Israels behandling av palestinere i Hebron.[44] Støre kritiserte USAs dominans i den internasjonale politikken i Midtøsten-konflikten, og mener at USA har klart å gjøre kvartetten bestående av USA, Russland, FN og EU til et redskap for sin egen Midtøsten-politikk.

Konvensjonen om klaseammunisjon

Utdypende artikkel: Konvensjonen om klaseammunisjon

Høsten 2006 tok Norge initiativ til en prosess utenfor Våpenkonvensjonen for å få til et forbud mot klaseammunisjon.[45] 49 stater deltok på en konferanse om klaseammunisjon i Oslo i februar 2007, sammen med representanter for FN, Røde Kors og Cluster Munition Coalition – koalisjonen av sivilsamfunnsorganisasjoner som arbeidet for et forbud. 46 av statene sluttet seg til en politisk erklæring om å forhandle fram et nytt internasjonalt instrument som skulle forby bruk av klaseammunisjon innen utgangen av 2008. Dette ble gjort gjennom en serie internasjonale konferanser fram til sluttforhandlingene i Dublin i mai 2008 der 107 stater deltok. Konvensjonen om klaseammunisjon ble undertegnet av 94 stater i Oslo 3. desember 2008. Den trådte i kraft 1. august 2010 etter at 30 stater hadde ratifisert. Per april 2022 har 110 stater ratifisert og ytterligere 13 stater signert konvensjonen.

Kabul Serena Hotell

Utdypende artikkel: Terrorangrepet mot Kabul Serena Hotell

Under en reise til Kabul i Afghanistan i januar 2008 ble Kabul Serena Hotel, hvor Støre bodde sammen med en norsk delegasjon, angrepet av Taliban. Støre ble ikke skadet i angrepet, men journalist i Dagbladet, Carsten Thomassen, og fem andre ble drept. FNs generalsekretær Ban Ki-moon uttalte at Støre var målet for angrepet,[46] men en talsmann for Taliban har siden avvist dette.[47] Etter angrepet ble resten av besøket avlyst.

Helse- og omsorgsminister

Den 21. september 2012 ble Støre utnevnt til helse- og omsorgsminister som del av en rokering i Jens Stoltenbergs andre regjering. Politiske kommentatorer mente dette kunne være ledd i å gi Støre mer innenrikspolitisk erfaring med sikte på å kunne bli Arbeiderpartiets statsministerkandidat på et senere tidspunkt.[48] Han ble etterfulgt av Espen Barth Eide som utenriksminister under samme omstilling. Mens han fungerte som helseminister, fikk han kallenavnet Helse-Jonas.[49]

Partileder

Den 19. mai 2014 ble det kjent at en enstemmig valgkomité hadde anbefalt Arbeiderpartiets landsmøte å velge Støre til ny partileder etter Jens Stoltenberg. Den 14. juni 2014 ble Støre valgt til partileder i Arbeiderpartiet. I sin første tale som partileder varslet han en helt annen klimapolitikk for partiet enn den som Stoltenberg hadde stått for.[50] Støre ledet partiet inn i valget i 2017, men den rødgrønne koalisjonen tapte med fire mandater som trengs for et flertall på 85 mandater. Partiet hans ble kritisert for å ha tatt en seier for gitt.[51] Støre ledet partiet inn i valget i 2021, og sikret denne gangen den rødgrønne koalisjonen et flertall på 89 mandater av de 85 nødvendige, og beseiret den blå-blå koalisjonen ledet av sittende statsminister Erna Solberg.[52] Sonderingene startet 23. september i Hurdal, etter at Senterpartiet åpnet for samarbeid med Sosialistisk Venstreparti. Den 29. september trakk Sosialistisk Venstreparti seg fra sonderingene, særlig grunnet til uenigheter i spørsmål som velferd og klima.[53]

Statsminister

Utdypende artikkel: Jonas Gahr Støres regjering

Den 14. oktober 2021 ble Støre Norges statsminister.[54] Regjeringen Støre består av 11 statsråder fra Arbeiderpartiet og 8 fra Senterpartiet.[55]

Stortingskomiteer

Fra 18. juni 2014 til 13. oktober 2021 var Støre parlamentarisk leder av Arbeiderpartiets stortingsgruppe.

Utgivelser

  • Andreas Hompland mfl. Scenarier 2000, Universitetsforlaget Oslo 1987 (medforfatter)
  • Støre, Jonas G. mfl. (2003) Norge 2015 - en reise verdt? Scenarier for turism-Norge. Kagge forlag, 2003.
  • Støre, Jonas Gahr (2008). Å gjøre en forskjell : refleksjoner fra en norsk utenriksminister. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 82-02-29330-8. 
  • Støre, Jonas Gahr (2014). I bevegelse: veivalg for det 21. århundre. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202453688. 

Utmerkelser

Referanser

  1. ^ a b c www.stortinget.no, besøkt 3. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Jonas Store, Munzinger IBA 00000030851, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Jonas_Gahr_Støre[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d e f «Biografi: Støre, Jonas Gahr», utgitt 9. november 2021, besøkt 29. januar 2024[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.tv2.no[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Aftenposten, «Jonas Gahr Støres mor er død», utgitt 16. januar 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ TV 2 Nyhetskanalen, «Støres vei til toppen: En gang «Super-Jonas» – nå blir han statsminister», besøkt 26. desember 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b Statsministerens kontor (30. juni 2014). «Statsministersekretæren». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 31. desember 2021. 
  9. ^ a b c d e f g h i j «Biografi: Støre, Jonas Gahr». Stortinget (på norsk). 9. november 2021. Besøkt 2. mars 2024. 
  10. ^ «Jonas Gahr Støre er god for 140 millioner». www.kapital.no (på norsk). 24. juni 2021. Besøkt 1. juli 2023. 
  11. ^ AS, TV 2 (10. juli 2021). «Støre legger frem formuen før valget: Solgte aksjearv med interesse i oppdrettsanlegg ved kongeparets hytte». TV 2 (på norsk). Besøkt 1. juli 2023. 
  12. ^ https://www.dagsavisen.no/innenriks/finansavisen-jobbet-svart-pa-jonas-gahr-stores-brygge-1.1013952
  13. ^ https://www.tv2.no/a/9313327/
  14. ^ https://www.dagbladet.no/nyheter/slik-forklarer-store-brygge-saken/68617811
  15. ^ a b «Biografi: Støre, Jonas Gahr». Stortinget (på norsk). 9. november 2021. Besøkt 6. september 2022. 
  16. ^ «Jonas Gahr Støres far er død». VG. Besøkt 10. januar 2017. 
  17. ^ a b Jensen, Christine (17. oktober 2005). «Mangemillionær som utenriksminister». Verdens Gang. Besøkt 17. oktober 2012. 
  18. ^ «Aftenposten». 25. juni 1988. s. 18. 
  19. ^ Nikolaisen, Ida (17. juli 2015). «- Min tro er kommet i voksen alder». seher.no (på norsk). Besøkt 17. desember 2020. 
  20. ^ Støres CV angir at han tok Operativ Marineavdeling III (OMA III). OMA III var en utdanning primært beregnet for å få yngre offiserer til MTB-våpenet.
  21. ^ Garvik, Olav (24. juni 2023). «Jonas Gahr Støre». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 2. mars 2024. 
  22. ^ a b c d e Wegner, Lars Christian (26. mars 2000). «Skyggen til Jens». Verdens Gang. 
  23. ^ a b c Kristjánsson, Mímir (9. april 2011). «Den norske drømmen». Klassekampen: 34–36. 
  24. ^ «Jonas Gahr Støre» (PDF). Europaparlamentet. Besøkt 14. september 2021. 
  25. ^ «Nettaviser hevdet Jonas Gahr Støre har mastergrad fra Harvard. Det har han ikke.». www.aftenposten.no. 1. mars 2024. Besøkt 2. mars 2024. 
  26. ^ Salvesen, Geir; Engesland, Bente Egjar (13. oktober 1990). «Berg tomhendt til Brussel». Aftenposten: 8. 
  27. ^ Harbo, Hilde (11. juli 1991). «Det iherdige EF-nettverket». Aftenposten: 6. 
  28. ^ Anonym (30. juli 2002). «Statsministerens høyre hånd». Dagens Næringsliv: 8. 
  29. ^ «Støre var Høyre-mann». Aftenposten. 17. september 2008. Besøkt 16. mai 2017. 
  30. ^ Sæbø, Sun Heidi (17. september 2008). «– Jeg var ung og søkende». Dagbladet. Besøkt 17. oktober 2012. 
  31. ^ Hambro, Sarah (5. juli 2003). «Sosialkapitalisten». Dagens Næringsliv: 36. 
  32. ^ Gjerde, Robert; Hornburg, Thomas Boe (21. desember 2011). «Stoltenberg mer populær enn noensinne». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  33. ^ a b c Olaussen, Lise Merete. «Jonas Gahr Støre». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 12. oktober 2012. 
  34. ^ «Delelinjeavtalen med Russland». Utenriksdepartementet. Besøkt 17. oktober 2012. 
  35. ^ Nordstoga, Anders (10. november 2008). «Jonas Gahr Støre utgir omstridt bok». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  36. ^ https://www.aftenposten.no/verden/i/BlR7e/Store-innrommer-direkte-kontakt-med-Hamas-leder
  37. ^ https://www.nrk.no/norge/snakket-direkte-med-hamas-leder-1.7482430
  38. ^ https://www.dagbladet.no/nyheter/store-har-hatt-hemmelige-samtaler-med-hamas/63733834
  39. ^ https://www.tv2.no/a/3400055/
  40. ^ «Jonas Gahr Støre ga ekskollega superlønn» (på norsk). VG. Besøkt 19. april 2019. 
  41. ^ «Støre etter grillingen om Tschudi: - Jeg kan ta feil» (på norsk). VG. Besøkt 19. april 2019. 
  42. ^ Lepperød, Trond (21. mars 2013). «Anmelder Jens, Jonas og Grete for krigsforbrytelser». Nettavisen (på norsk). Besøkt 13. desember 2021. 
  43. ^ «Splid om Støre-nominasjon i Oslo». Dagbladet. NTB. 19. mai 2008. Besøkt 17. oktober 2012. 
  44. ^ Vermes, Thomas (10. november 2008). «Fikk nazi-assosiasjoner i Hebron». ABC Nyheter. Besøkt 17. oktober 2012. [død lenke]
  45. ^ Utenriksdepartementet (21. oktober 2014). «Klaseammunisjon». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 26. april 2022. 
  46. ^ Markovski, Peter (14. januar 2008). «FNs generalsekretær: - Støre var målet». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  47. ^ Glesnes, Gjermund (14. januar 2008). «Taliban: - Støre var ikke målet». Verdens Gang. Besøkt 17. oktober 2012. 
  48. ^ Melgård, Marie (21. september 2012). «Sjansespill å ha Støre på uriaspost i Helsedepartementet». Aftenposten. Besøkt 17. oktober 2012. 
  49. ^ nrk. «Helse-Jonas har kjøpt private helsetjenester – NRK». Besøkt 13. desember 2021. 
  50. ^ Johnsen, Alf Bjarne; Lien, Kyrre; Fossen, Cato Husabø (14. juni 2014). «Støre: Jeg gleder meg». VG (på norsk). Besøkt 16. juni 2014. «Han varslet en helt annen klimapolitikk for Ap enn den som Stoltenberg har stått for.» 
  51. ^ «Ni ting du bør vite om valget før du går på jobb i dag». www.aftenposten.no. Besøkt 13. desember 2021. 
  52. ^ NRK (14. september 2021). «Slik stemte vi». NRK. Besøkt 13. desember 2021. 
  53. ^ «SV bryter sonderingene på Hurdal: – Stor skuffelse». www.vg.no. Besøkt 13. desember 2021. 
  54. ^ Garvik, Olav (18. oktober 2021). «Jonas Gahr Støre». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 19. oktober 2021. 
  55. ^ regjeringen.no (14. oktober 2021). «Jonas Gahr Støres regjering». Regjeringen.no (på norsk). Besøkt 8. november 2021. 

Eksterne lenker

  Wikiquote: Jonas Gahr Støre – sitater

Forgjenger  Norges Røde Kors' generalsekretær
2003–2005 		Etterfølger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jonas_Gahr_Støre&oldid=24782874»