Wikipedia

John D. Rockefeller

John Davison Rockefeller (født 8. juli 1839, død 23. mai 1937) var en amerikansk milliardær, industrileder, investor og filantrop med tysk-amerikansk bakgrunn. Han var grunnleggeren av Standard Oil Company, et firma som dominerte oljeindustrien og var blant de første og største multinasjonale selskap. Rockefeller var sentral i utviklingen av den moderne petroleumsindustrien, og hans systematiske og målrettete filantropiske arbeid skulle danne modell for hvordan slikt arbeid senere blir utført.

John D. Rockefeller
FødtJohn Davison Rockefeller
8. juli 1839[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Richford (New York, USA)
Død23. mai 1937[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (97 år)
Ormond Beach (Florida, USA)[5][6]
BeskjeftigelseGründer, regnskapsfører, bankier Rediger på Wikidata
Utdannet vedChancellor University
Bryant & Stratton College
EktefelleLaura Spelman Rockefeller (1864–1915)[7]
FarWilliam Avery Rockefeller[7]
MorEliza Davison[7]
SøskenFrank Rockefeller
William Rockefeller[7]
BarnJohn D. Rockefeller jr.[8]
Elizabeth Rockefeller Strong
Alta Rockefeller Prentice
Edith Rockefeller McCormick
PartiDet republikanske parti
NasjonalitetUSA[9][10][11][12]
GravlagtLake View-gravlunden i Cleveland i Ohio
UtmerkelserDr. Nathan Davis Award for United States Senators (1991)
John D. Rockefeller på Commons

I 1870 grunnla han Standard Oil Company og ledet selskapet fram til han offisielt pensjonerte seg i 1897.[13] Samtidig som etterspørselen for parafin og bensin økte, steg Rockefellers formue, og han ble verdens rikeste mann og første amerikaner med en formue på over en milliard amerikanske dollar.[14] Justert for inflasjon, blir han ofte sett på som den rikeste personen i historien.[15][16][17][18]

Rockefeller tilbrakte de siste 40 årene av sitt liv som pensjonist. Hans formue ble i hovedsak brukt på tiltak som medførte både institusjonsbygging og faglig utvikling innen medisin, utdanning og forskning.[19]

Hans stiftelser var pionerer i utviklingen av medisinsk forskning og var viktige i bekjempelse av hakeorm og gulfeber. Han grunnla i tillegg både University of Chicago og Rockefeller University. Han var en hengiven baptist og støttet mange kristne institusjoner gjennom hele sitt liv. Rockefeller avsto gjennom hele livet sitt fra alkohol og tobakk.[20]

Han hadde fire døtre og en sønn; John D. Rockefeller jr. «Junior» overtok i stor grad ledelsen i farens stiftelser.

Privatpersonen

rediger

Bakgrunn

rediger

Rockefeller ble født i Richford, New York, som sønn av William Avery Rockefeller (13. november 1810 – 11. mai 1906) og Eliza Davison (12. september 1813 – 28. mars 1889), som det andre av deres seks barn. Slektsforskere mener å kunne spore noen av hans forfedre til franske hugenotter som flyktet til Tyskland på sekstenhundretallet.[21][22]

Faren var en tidligere tømmerhugger, som på dette tidspunktet arbeidet som omreisende selger og kalte seg selv en «botanisk lege» og solgte eliksirer. Lokalbefolkningen omtalte den mystiske, men morsomme mannen som «Big Bill» og «Devil Bill».[23] Som en svoren fiende av konvensjonell moral hadde han valgt en livsstil som vagabond og vendte sjelden tilbake til sin familie. Gjennom hele sitt liv fikk William Avery Rockefeller et rykte på seg for å være en lyssky, snarere enn en arbeidsom mann.[24]

Eliza var husmor og en hengiven baptist, som kjempet for å holde det noenlunde stabilt hjemme, siden William ofte var borte i lengre perioder. Hun bar også over med mannens promiskuitet og hans dobbeltliv som omfattet bigami.[25] Den unge Rockefeller gjorde sin del av det vanlige husarbeidet. Rockefeller tjente sine første penger ved å avle opp kalkuner, selge poteter og godteri og til slutt med å låne små pengesummer til sine naboer. Han fulgte farens råd om å alltid tjene mest på en avtale. «Big Bill» skrøt en gang av at «jeg lurer guttene mine hver gang jeg får en sjanse. Jeg ønsker å gjøre dem skarpe.»[26]

Barndom

rediger

Til tross for farens fravær og hyppige flyttinger, ble unge Rockefeller likevel en veloppdragen, seriøs og ivrig gutt. Hans venner beskrev ham som reservert, alvorlig, religiøs, metodisk og diskret. Han var en utmerket debattant og uttrykte seg presist. Han hadde også en dyp kjærlighet for musikk og drømte om en mulig karriere innenfor musikken.[27] Han viste tidlig en utmerket evne for tall og detaljert regnskap.

 
Den 18 år gamle John D. Rockefeller

Mens Rockefeller enda var ung, flyttet familien til landsbyen Moravia i New York. Senere, i 1851, flyttet den videre innen delstaten New York til Owego, hvor Rockefeller fikk gå på Owego Academy. I 1853 flyttet familien til Strongsville, en forstad til Cleveland. Rockefeller gikk på Cleveland Central High School og tok deretter et ti-ukers forretningskurs hos Folsom's Commercial College, hvor han studerte regnskap.[28] Som 16-åring fikk han i september 1855 sin første stilling som assisterende regnskapsfører for det lille råvareselskapet Hewitt & Tuttle.

Han arbeidet lange dager og ble begeistret over det han senere kalte «alle metoder og systemer på kontoret».[29] Han var spesielt flink til å beregne transportkostnader, noe han fikk god bruk for senere i karrieren. Rockefeller tjente 50 dollar (50 cent per dag) i sine tre første måneder hos selskapet.[30] Fra begynnelsen av donerte han omtrent 6 % av sine inntekter til veldedighet. Det økte imidlertid til 10 % da han fylte tjue, da han gav tiende til baptistkirken.[31]

Han giftet seg i 1864 med Laura Celestia «Cettie» Spelman, og de fikk fire døtre og en sønn sammen. Han sa senere at: «Hennes vurderinger var alltid bedre enn mine. Uten hennes gode råd, ville jeg ha vært en fattig mann.»[32]

Rockefeller ble medlem av det nylig stiftede republikanske partiet og en sterk tilhenger av Abraham Lincoln og partiets kamp mot slaveriet. Han var en trofast medlem av Erie Street Baptist Mission Church, hvor han underviste på søndagsskolen og fungerte som tillitsmann, kontorist og sporadisk vaktmester.[33] Religion var svært viktig for Rockefeller gjennom hele livet, og han mente at det var kilden til hans suksess. Som han sa: «Gud ga meg penger», og han ba ikke om unnskyldning for det. Han følte seg vel og rettferdig ved å følge John Wesleys utsagn: «Få alt du kan, spar alt du kan og gi alt du kan.»[34]

Industrimannen

rediger

Hans første forretninger

rediger

I 1859, 20 år gammel, startet Rockefeller sammen med Maurice B. Clark en virksomhet for å handle råvarer, og de ​​klarte å skaffe $ 4000 i kapital. Etter dette gikk Rockefellers forretningskarriere jevnt oppover, ettersom han tjente penger hvert år.[35] Etter å ha drevet med matvarer engros en stund, bygget partnerne et oljeraffineri i 1863 i «The Flats», Clevelands på den tiden spirende industriområde. Raffineriet var direkte eid av Andrews, Clark & Company, som ble startet av Clark & ​​Rockefeller, kjemiker Samuel Andrews og Maurice B. Clarks to brødre. Den kommersielle oljebransjen var i sin barndom. Hvalolje hadde blitt for dyrt for folk flest, og det var nødvendig med en billigere energikilde til belysning.[36]

Mens broren Frank kjempet i den amerikanske borgerkrigen, drev Rockefeller virksomheten videre og leide inn soldater fra reserven. Han ga penger til Unionen, slik mange andre rike i nord gjorde for å unngå å bli innkalt til militærtjeneste.[37] I februar 1865 gjorde Rockefeller det som senere ble beskrevet av oljeindustriens historiker Daniel Yergin som en «avgjørende» handling, da Rockefeller kjøpte ut brødrene Clark for 72 500 dollar på auksjon og etablerte selskapet Rockefeller & Andrews.

Rockefeller sa senere at: «Det var den dagen som avgjorde min karriere.»[38] Rockefeller var med dette godt posisjonert for å dra nytte av oppsvinget etter borgerkrigen og den store ekspansjonen vestover, fostret av veksten i jernbanen og en oljedrevet økonomi. Han lånte mye penger, reinvesterte fortjenesten og tilpasset seg fort til skiftende markeder. Han sendte også ut observatører for å spore raskt voksende industri.[39]

Oppbyggingen av Standard Oil

rediger

Utdypende artikkel: Standard Oil

I 1866 bygget hans bror, William Rockefeller, et annet raffineri i Cleveland og fikk John med som partner. I 1867 ble Henry M. Flagler med som partner, og selskapet Rockefeller, Andrews & Flagler ble opprettet. I 1868 eide selskapet to raffinerier i Cleveland og et datterselskap i New York som drev med markedsføring, og firmaet Rockefeller, Andrews & Flagler hadde på dette tidspunktet den største oljeraffineringsvirksomheten i verden.[40][41] Rockefeller, Andrews & Flagler ble forgjengeren til Standard Oil Company.

 
John D. Rockefeller ca. 1875

Ved slutten av den amerikanske borgerkrigen var Cleveland en av de fem viktigste raffineringssentrene i USA (foruten Pittsburgh, Philadelphia, New York og regionen i det nordvestlige Pennsylvania, der det meste av oljen ble utvunnet). I juni 1870 dannet Rockefeller Standard Oil of Ohio, som raskt ble det mest lønnsomme raffineriet i delstaten Ohio. Standard Oil vokste til å bli en av de største leverandørene av olje og parafin i landet.

Jernbanen kjempet intenst for å få trafikk. I et forsøk på å skape et kartell for å kontrollere fraktratene ble South Improvement Company dannet høsten 1871 i samarbeid med Standard og andre oljeprodusenter utenfor de viktigste oljesentrene.[42] Det ble planlagt at kartellet skulle få særbehandling på grunn av sitt store transportvolum, men denne særbehandlingen omfattet ikke bare rabatter på opptil 50 % for deres ordinære transportbehov, men også rabatter for forsendelse av andre produkter som var viktige for Standard Oil i deres konkurranse med andre aktører.[42] En viktig del av denne planen var at det ble kunngjort en kraftig økning av fraktratene.

Dette førte til en storm av protester fra uavhengige oljebrønn-eiere, som også medførte blant annet boikott og hærverk, og protestene førte etterhvert til at Standard Oils del av avtalen ble offentlig kjent. Motstanden mot planen ble ledet av Charles Pratt og Henry H. Rogers som ledet det store raffineriet Charles Pratt and Company i New York. Motstanden førte til at jernbanen trakk seg fra avtalen. Myndighetene i Pennsylvania opphevet kartellet og gjeninnførte likepris.[43]

Oppkjøp og ekspansjon

rediger
 
Aksjebrev i Standard Oil
 
Kart over linjenettet til Pennsylvania Railroad, jernbaneselskapet var Standard Oils største transportør og i en periode også konkurrent
 
Standard Oil hestetrukket tankvogn, fra Oklahoma History Center

Selv om han for første gang ble angrepet av pressen, fortsatte Rockefeller uanfektet med sin selvforsterkende syklus med å kjøpe konkurrerende raffinerier, effektivisere driften, trykke på for å få rabatter på oljeforsendelsene, undergrave konkurransen, inngå hemmelige avtaler og kjøpe ut konkurrenter. På mindre enn fire måneder i 1872, i det som senere ble kjent som «The Cleveland Conquest» eller «The Cleveland Massacre», hadde Standard Oil kjøpt opp 22 av 26 konkurrenter i Cleveland.[44]

Til slutt så selv hans tidligere konkurrenter Pratt og Rogers det nytteløse i å fortsette å konkurrere mot Standard Oil: I 1874 gjorde de en hemmelig avtale med sin gamle erkefiende om å bli kjøpt opp. Pratt og Rogers ble Rockefellers partnere. Særlig Rogers ble en av Rockefeller sentrale menn i dannelsen av Standard Oil Trust. Pratts sønn, Charles Millard Pratt, ble leder hos Standard Oil.

Hos mange av konkurrentene holdt det at Rockefeller viste dem sin portefølje, slik at de kunne se hva de var opp mot, for deretter gi dem et anstendig tilbud. Hvis de ikke godtok tilbudet, fortalte han dem at han kom til å kjøre dem konkurs, for så å kjøpe opp eiendelene deres billig på auksjon. Han så på seg selv som bransjens redningsmann, «en engel av nåde», som tar livet av de svake og gjør næringen som helhet sterkere, mer effektiv og mer konkurransedyktig.[45]

Standard Oil vokste horisontalt og vertikalt og la sitt eget nettverk av rørledninger, tankvogner for jernbane og hjemkjøring. De holdt oljeprisen lav for å unngå konkurrenter og å gjøre prisen på produktene sine overkommelig for den gjennomsnittlige husholdning, noen ganger så lav at den var kostpris. De utviklet over 300 olje-baserte produkter, alt fra tjære og maling til vaselin og tyggegummi. På slutten av 1870-tallet raffinerte Standard over 90 % av oljen i USA,[46] og Rockefeller var allerede blitt millionær.[47]

I 1877 begynte Standard Oil å krangle med Pennsylvania Railroad, firmaets største transportør. Rockefeller hadde tenkt å bruke rørledninger som et alternativ for å frakte olje og startet en prosess for å bygge og anskaffe dem.[48] Jernbaneselskapet så Standard Oils inntreden i transport-og rørledningsektoren som en trussel og slo tilbake med å danne et datterselskap for å kjøpe og bygge oljeraffinerier og rørledninger.[49]

Standard Oil motvirket dette med å holde tilbake sine forsendelser. Med hjelp fra andre jernbaneselskaper startet de en priskrig som kraftig reduserte fraktratene og forårsaket uro i arbeidsmarkedet. Rockefeller vant til slutt, og jernbanen solgte alle sine oljeinteresser til Standard Oil. I kjølvannet av salget fremmet Samveldet Pennsylvania i 1879 sak mot firmaet for å monopolisere oljehandelen. Det startet et skred av lignende søksmål i andre delstater for å få Rockefeller tiltalt og bidro til at Standard Oils forretningspraksis ble en sak for hele USA.[50]

Monopol

rediger
 
Diagram over utviklingen av Standard Oil, totale aktiva, fortjeneste og utbytte fra rundt 1885 til om lag 1905

Standard Oil fikk gradvis nesten full kontroll over oljeraffinering og markedsføring i USA gjennom horisontal integrasjon. I parafin-bransjen erstattet Standard Oil det gamle ledningsnettet med sitt eget system. De leverte parafin via jernbanenettet med tankvogner som brakte brennstoffet til det lokale markedet og videre på hestetrukne tankvogner som leverte videre til privatkunder, og omgikk dermed det eksisterende nettverket.[51] På tross av at de forbedret kvaliteten og tilgjengeligheten på parafin-produkter, ble prisene sterkt redusert til publikum (prisen på parafin falt med nesten 80 % i løpet av selskapets levetid), og Standard Oils forretningspraksis var derfor kontroversiell.

Standard Oils kraftigste våpen mot konkurrentene var prisdiskriminering og hemmelige transport-rabatter.[52] Selskapet ble angrepet av journalister og politikere i hele sin eksistens, delvis for sine monopolistiske metoder, noe som ga moment til Antitrustbevegelsen. Ifølge avisen New York World i 1880 var Standard Oil «det mest grusomme, uforskammede og ubarmhjertige monopol som noensinne har festet seg på et land.»[53] Til kritikerne svarte Rockefeller: «I en bedrift så stor som vår ... vil det trolig bli gjort ting som vi ikke kan godkjenne. Vi korrigerer dem, så snart vi får vite det.»[53]

På denne tiden hadde mange lovgivende forsamlinger i USAs delstater gjort det vanskelig å holde til i en stat og operere i en annen. Som et resultat drev Rockefeller og hans medarbeidere dusinvis av små separate selskaper som opererte i bare én stat og som gjorde styringen av hele virksomheten nokså uhåndterlig. I 1882 fant Rockefellers advokater en nyskapende selskapsform som sentraliserte styringen og som ble til Standard Oil Trust.[54] «The Trust», som var et slags kartell, var et selskap av selskaper, og foretakets størrelse og rikdom trakk mye oppmerksomhet.

Ni forvalterne, inkludert Rockefeller, drev de 41 selskapene i kartellet.[54] Publikum og presse ble umiddelbart skeptisk til den nye lovmessige enheten, men andre bedrifter grep ideen og kopierte den. Standard Oil hadde fått en aura av uovervinnelighet, hevdet seg alltid mot konkurrenter, kritikere og politiske fiender. Selskapet hadde blitt den rikeste, største, mest fryktede virksomheten i verden, tilsynelatende immun mot svingningene i økonomien og leverte konsekvent overskudd år etter år.[55]

Over toppen

rediger
 
Standard Oils oljeraffineri nummer 1 i Cleveland, Ohio i 1889

Det enorme oljeimperiet hadde 20 000 oljebrønner, 6 500 km med rørledning, 5 000 tankvogner for jernbane og over 100 000 ansatte.[55] Selskapet hadde på det meste en markedsandel på 90 % av verdens oljeraffinering, noe som sakte sank til om lag 80 % mot slutten av århundret.[56] Til tross for dannelsen av kartellet og at selskapet ble oppfattet som immun mot all konkurranse, hadde Standard Oil i 1880 passert over toppen når det gjaldt makt over verdens oljemarked. Rockefeller ga endelig opp sin drøm om å kontrollere all verdens oljeraffinering. Han innrømmet senere: «Vi innså at opinionen ville være mot oss hvis vi faktisk raffinerte all verdens olje.»[56]

Rockefeller mistet sin dominans over tid på grunn av utenlandsk konkurranse og nye funn i utlandet. Tidlig på 1880-tallet skapte Rockefeller en av hans viktigste innovasjoner. I stedet for å prøve å påvirke prisen på råolje direkte, fikk Standard Oil indirekte kontroll ved å endre oljelageravgifter for å passe markedsforholdene. Rockefeller besluttet da å bestille sertifikater mot olje som var lagret i rørledningene sine. Disse sertifikatene ble handlet av spekulanter og dermed skapte de første olje-futures på markedet som satte prisene i spotmarkedet fra da av. The National Petroleum Exchange åpnet på Manhattan på slutten av 1882 for å huse handlingen av olje-futures.[57]

Selv om 85 % av verdens oljeproduksjonen i 1880 fortsatt kom fra Pennsylvanias brønner, begynte olje fra Russland og Asia å nå verdensmarkedet.[58] Svenske Robert Nobel etablerte i 1876 raffineringsvirksomheten Branobel ved de store og billige russiske oljefeltene og fikk bygget regionens første rørledning og verdens første oljetankskip. Familien Rothschild gikk inn i maktkampen ved å gi finansiering.[59] Andre felt ble oppdaget i Burma og på Java. Enda viktigere var oppfinnelsen av lyspæren som gradvis begynte å fjerne dominansen av parafin til belysning. Standard Oil tilpasset seg og utviklet sin egen europeiske tilstedeværelse. De ekspanderte også inn i naturgass-produksjon i USA og deretter inn i bilbensin, som inntil da hadde vært ansett som et avfallsprodukt.[60]

Samarbeid med jernbanen

rediger
 
Standard Oils hovedkontor i 26 Broadway i New York

I 1885 flyttet Standard Oil sitt hovedkvarter til 26 Broadway i New York, og Rockefeller ble en sentral skikkelse i byens næringsliv. Han kjøpte en leilighet på 54th Street i 1884, i nærheten av andre magnater som William Vanderbilt. Til tross for personlige trusler og stadige forespørsler om bidrag til veldedighet tok Rockefeller toget til kontoret daglig.[61] I 1887 opprettet kongressen det føderale Interstate Commerce Commission, som fikk i oppgave å håndheve like satser for all jernbanefrakt, men Standard Oil var da blitt mer avhengig av rørtransport.[62]

Mer truende for Standards makt var Sherman Antitrust Act i 1890. Loven ble opprinnelig brukt for å kontrollere fagforeningene, men ble senere sentral i oppdelingen av Standard Oil Trust.[63] Ohio var spesielt ivrig i å anvende statlige anti-trust lover, som til slutt tvang Standard Oil of Ohio ut fra moderselskapet i 1892, det første trinnet i oppløsningen av kartellet.[63]

På 1890-tallet ekspanderte Rockefeller i jernmalm- og malmtransport. Det førte til en kollisjon med stålmagnaten Andrew Carnegie, og deres konkurranse ble en stor sak i avisene og hos karikaturtegnerne.[64] Rockefeller kjøpte store mengder leieavtaler for råoljeproduksjon i Ohio, Indiana og West Virginia, ettersom de opprinnelige oljefeltene i Pennsylvania etterhvert gikk tomme.[65] Midt i den hektiske ekspansjonen begynte Rockefeller å tenke på pensjonisttilværelsen. Den daglige ledelsen av selskapet ble i 1893 tatt over av John Dustin Archbold. Samme år kjøpte Rockefeller en ny eiendom, Pocantico Hills nord for New York City for å få mer tid til fritidsaktiviteter som sykling og golf.[66]

Angrep på selskapet

rediger
 
Theodore Roosevelt sloss mot Rockefeller og Morgan, karikatur fra 1906 fra bladet Puck

I sin presidentperiode innledet Theodore Roosevelt titalls rettssaker mot store foretak under Sherman Antitrust Act og gjennomførte en rekke reformer i Kongressen. I 1901 tilbød det nyetablerte U.S. Steel, kontrollert av John Pierpont Morgan, seg å kjøpe Standard Oils jerninteresser, etter å ha kjøpt Andrew Carnegies eiendeler. I en avtale forhandlet frem av Henry Clay Frick utvekslet Standard Oil sine jerninteresser for aksjer i U.S. Steel og ga Rockefeller og hans sønn plass i selskapets styre. Idet han gikk i pensjon ved fylte 63 tjente Rockefeller over 58 millioner dollar på investeringer i 1902.[67]

Et av de mest effektive angrepene på Rockefeller og hans selskap kom fra den ledende amerikanske journalisten og muckraker Ida Tarbell. Tarbells far var blitt drevet ut av oljebransjen under South Improvement Company. I 1904 utga hun The History of the Standard Oil Company, som dokumenterte selskapets industrispionasje, priskrig, hardhendte markedsføringtaktikk og rettsunndragelser.[68] Selv om hennes arbeid førte til en enorm reaksjon mot selskapet, hevdet Tarbell å ha blitt overrasket over sakens omfang.

 Jeg har aldri hatt en motvilje mot deres størrelse og rikdom, aldri protestert mot deres selskapsform. Jeg ville at de skulle fusjonere og vokse så stor og velstående som de kunne, men bare med lovlige midler. Men de har aldri spilt rettferdig og det ødela deres storhet for meg. 

Rockefeller kalte henne «Miss Tarbarrel» («frøken tjæretønne») privat, men sa «ikke et ord om den villedede kvinnen» til offentligheten.[68] I stedet startet han en reklamekampanje for å sette selskapet og seg selv i et bedre lys. Selv om han lenge hadde hatt en retningslinje om å ignorere pressen, bestemte han seg for å gjøre seg mer tilgjengelig og svarte med forsonende kommentarer som: «kapital og arbeidskraft er to ville krefter som krever intelligent lovgivning for å holde dem i sjakk.»[69] Han skrev og publiserte sine memoarer i starten av 1908.

 
Rockefeller som en industrikeiser, tegning fra magasinet Puck, i 1901.

Kritikerne fant Rockefellers skriving konstruert og uærlig og anså at utsagn som: «det underliggende, vesentlige element for suksess i næringslivet er å følge de etablerte lover for handel av høy klasse.» var i motstrid med Rockefellers virkelige forretningsmetoder.[69]

Antitrust

rediger

Rockefeller og sønnen fortsatte å konsolidere sine oljeinteresser inntil delstaten New Jersey i 1909 endret sin lovgivning slik at den tillot etablering av kartell i form av et enkelt holdingselskap. Rockefeller beholdt sin posisjon som direktør fram til 1911 og beholdt sin andel. I en rettssak for en føderal domstol fra 5. til 10. april 1909 ble Standard Oil Company of New Jersey funnet skyldig i brudd på Sherman Antitrust Act, og domstolen beordret selskapet oppløst. I dommen het det seg at:

 Retten dømmer i favør av De forente stater. I den høringen som er fremlagt, ble alle de tallrike handlinger av ugjerninger som [selskapet] er anklaget for satt til side, ettersom de ble påstått å ha blitt begått forut for innføringen av Anti-Trust Act, bortsett fra bevis fra deres (anklagernes) talsmenn, på at denne adferden og dens virkninger fortsetter.[70] 

Saken gikk videre oppover til USAs høyesterett, som den 15. mai 1911 også fant at selskapet brøt loven.[71] Kartellet hadde da en 70 % markedsandel av raffinerte oljeprodukter, men kontrollerte bare 14 % av det amerikanske råoljemarkedet.[72]

Høyesterett avgjorde at kartellet var et ulovlig monopol og beordret selskapet å bli brutt opp i 34 nye selskaper. Disse inkluderte blant annet Continental Oil, som ble Conoco, nå en del av ConocoPhillips; Standard of Indiana, som ble Amoco, nå en del av BP; Standard of California, som ble Chevron; Standard of New Jersey, som ble Esso (og senere Exxon), nå en del av ExxonMobil; Standard of New York, som ble Mobil, nå en del av ExxonMobil, og Standard of Ohio, som ble Sohio, nå en del av BP. Pennzoil og Chevron er fortsatt selvstendige selskaper.[73]

Rockefeller solgte sjelden aksjer og hadde over 25 % av aksjene i Standard Oil da selskapet ble oppløst.[74] I likhet med alle de andre aksjonærene mottok han forholdsmessige andeler i hver av de 34 selskapene. I ettertid ble Rockefellers kontroll over oljeindustrien noe redusert, men utviklingen over de neste ti årene viste at bruddet ble uhyre lønnsomt for ham. Selskapenes samlede nettoverdi ble nesten femdoblet, og Rockefellers personlige formue økte til 900 millioner dollar.[72]

Filantropen

rediger

Fra sin aller første lønnsslipp gav Rockefeller ti prosent tiende av sine inntekter til den lokale kirken.[75] Kirken ble senere tilknyttet Northern Baptist Convention, som ble dannet av amerikanske baptister i nord med tilknytning til Home Mission Society for å etablere skoler og høyskoler for tidligere slaver i sørstatene etter den amerikanske borgerkrigen. Rockefellers gavmildhet vokste i takt med hans formue. Han gav primært penger til utdanning og folkehelse, men også til grunnforskning og kunst. Han fikk hovedsakelig råd fra Frederick Taylor Gates[76] etter 1891,[77] og etter 1897 også fra sin sønn.

Rockefeller trodde på Efficiency Movement og hevdet at: «Å hjelpe en ineffektiv, dårlig lokalisert, unødvendig skole er bortkastet ... det er overveiende sannsynlig at nok penger er sløst bort på ukloke pedagogiske prosjekter for å ha bygget opp et nasjonalt system for høyere utdanning tilstrekkelig til våre behov, dersom pengene hadde blitt skikkelig rettet mot dette formål.»[78]

Han og hans rådgivere oppfant det betingede tilskudd, som krevde at mottakeren skulle «grunnfeste institusjonen i tankene til så mange mennesker som mulig som bidragsytere, som derved blir personlig involvert og så kan bidra til å gi til institusjon sin vaktsomme interesse og samarbeid.»[79]

I 1884 gav Rockefeller store midler til et college i Atlanta for afrikansk-amerikanske kvinner, som ble kalt Spelman College (oppkalt etter Rockefellers svigerfamilie som arbeidet aktivt for å avskaffe slaveriet før borgerkrigen).[80] Det eldste bygningen på Spelman campus, Rockefeller Hall, er oppkalt etter ham.[81] Rockefeller ga også betydelige summer til Denison University[82] og andre baptisthøgskoler.

Rockefeller ga 80 millioner dollar til University of Chicago[83] som under William Rainey Harper gikk fra å være en liten baptisthøgskole til å bli et universitet i verdensklasse i 1900.

Hans General Education Board, stiftet i 1903,[84] ble etablert for å fremme utdanning på alle nivåer overalt i landet.[85] I tråd med de historiske oppdragene til baptistene var han særlig aktiv i å støtte skoler for fargede i sørstatene.[85] Rockefeller ga også økonomisk støtte til etablerte institusjoner som Yale, Harvard, Columbia, Brown, Bryn Mawr, Wellesley og Vassar.

 
Rockefeller og sønnen John D. Rockefeller, Jr. i 1915

Til tross for hans personlige preferanse for homøopati, fulgte han Gates' råd og ble en av de første store velgjørere innen medisin. I 1901 grunnla han Rockefeller Institute for Medical Research[84] i New York, som senere skiftet navn til Rockefeller University i 1965 etter å ha utvidet tilbudet til å inkludere høyere utdanning.[86] Universitetet skal ha forbindelser til 23 Nobelprisvinnere.[87] Rockefeller grunnla Rockefeller Sanitary Commission i 1909,[84] en organisasjon som til slutt utryddet hakeorm i USA,[88] en parasitt lenge hadde herjet landsbygda i sørstatene. Hans General Education Board hadde en dramatisk innvirkning ved å finansiere anbefalingene fra Flexnerrapporten i 1910.

Han startet Rockefeller Foundation i 1913[89] for å videreføre og utvide arbeidsområdet til Sanitary Commission,[84] som ble lagt ned i 1915.[90] Han ga nesten 250 millioner dollar til stiftelsen,[80] som fokuserte på folkehelse, medisinsk utdanning og kunst. Stiftelsen startet Johns Hopkins School of Hygiene and Public Health,[84] den første av sitt slag.[91] Den bygget også opp Peking Union Medical College i Kina til å bli en betydelig institusjon.[82] Stiftelsen bidro under første verdenskrig[92] og ansatte William Lyon Mackenzie King fra Canada for å studere industrielle relasjoner.[93]

Rockefellers fjerde store filantropiske innsats, Laura Spelman Rockefeller Memorial Foundation, ble startet i 1918.[94] Gjennom dette støttet han arbeidet i samfunnsfag. Dette ble senere tatt inn i Rockefeller Foundation. Totalt donerte Rockefeller omtrent 550 millioner dollar.

Rockefeller ble senere i livet kjent for praksisen med å gi mynter til voksne og barn uansett hvor han dro. Han ga også mynter som en leken gest til velstående menn, som for eksempel dekkmagnaten Harvey Firestone.[95]

 
Bilde av John D. Rockefeller, malt av John Singer Sargent i 1917

Som ung skal Rockefeller angivelig ha sagt at hans to store ambisjoner var å tjene 100 000 dollar og å leve i 100 år.[96]

Død og ettermæle

rediger

Rockefeller døde av åreforkalkning den 23. mai 1937, to måneder før sin 98. fødselsdag,[97] ved the Casements, hans hjem i Ormond Beach, Florida. Han ble gravlagt på Lake View Cemetery i Cleveland.

Rockefeller hadde en lang og kontroversiell karriere i oljebransjen etterfulgt av en lang karriere som filantrop, og hans omdømme er sammensatt av vurderinger fra alle som møtte ham i de ulike rollene. Noen av dem som har bidratt til hans ettermæle, er tidligere konkurrenter. Av disse ble noen drevet til ruin, mens andre solgte seg ut med fortjeneste eller lønnsom eierandel i Standard Oil, ettersom Rockefeller ofte tilbød aksjer som betaling for et selskap.

Ytterligere andre tjente seg rike som ledere og eiere i Standard Oil. Bidrag til hans ettermæle kommer også fra politikere og forfattere som tjente Rockefellers interesser, og noen som bygde sine karrierer på å bekjempe Rockefeller og «røverbaronene».

Biografen Allan Nevins svarte Rockefellers kritikere med:

 

Framveksten av Standard Oils menn til stor rikdom var ikke fra fattigdom. Det var ikke meteor-aktig, men dette over et kvart århundre med modige satsinger i et felt så risikabelt at de fleste store kapitalister unngikk det, med hardt arbeid og med mer klok og langsynt planlegging enn det hadde blitt brukt i noen annen amerikansk industri. Oljeformuene i 1894 var ikke større enn stålformuene, bankformuene eller jernbaneformuene som ble tjent opp i lignende perioder.

Men det er påstanden om at Standard-magnatene tjente sin rikdom ved å tilegne seg 'andres eiendom' som mest fanget vår oppmerksomhet. Vi har rikelig bevis for at Rockefeller drev en konsekvent politikk med å tilby rimelige vilkår til konkurrenter og å kjøpe dem ut for kontanter, aksjer, eller begge, til rettferdige takster. Vi har en uttalelse av en upartisk historiker at Rockefeller var desidert 'mer human mot konkurrentene' enn Carnegie, vi har innrømmelse fra en annen om at hans formue var 'den minst skjemte av alle de store formuer på hans tid.'[98] 

 
Rockefeller i 1911, 72 år gammel.
Da han var 86 år gammel skrev han et dikt hvor han oppsummerte sitt eget liv:[99]

Jeg ble tidlig lært å arbeide like bra som å leke,
Mitt liv har vært en lang, flott ferie;
Fullt av arbeid og fullt av lek-
Jeg mistet bekymringene på veien-
Og Gud var god mot meg hver dag.

Biografen Ron Chernow skrev om Rockefeller:

 Det som gjør ham problematisk og gjør at han fortsetter å frembringe ambivalente reaksjoner, er at hans gode side var like god som hans dårlige sider var dårlig. Sjelden har historien produsert slike motstridende egenskaper.[100] 

Til tross for disse ulike aspektene ved hans offentlige liv, vil Rockefeller til slutt kanskje bare bli husket for størrelsen på sin formue. I 1902 viste en gjennomgang at Rockefeller var god for om lag 200 millioner dollar, sammenlignet med USAs BNP på 24 milliarder dollar da.[101] Hans rikdom fortsatte å vokse betydelig, i tråd med USAs økonomiske vekst, ettersom etterspørselen etter bensin steg. Like før første verdenskrig var formuen på rundt 900 millioner dollar, inkludert betydelige interesser i bank, shipping, gruvedrift, jernbane og andre næringer.

I nekrologen i avisen The New York Times het det:

 Det ble anslått etter Mr. Rockefellers pensjonering fra virksomheten, at han hadde tjent nær 1,5 milliarder dollar på Standard Oil og andre investeringer han hadde. Dette var trolig den største rikdom noen privatperson har vært i stand til å tjene med egen innsats.»[102] 

Ved hans død i 1937 ble Rockefellers gjenværende formue, hovedsakelig bundet opp i faste familiestiftelser, anslått til 1,4 milliarder dollar, mens USAs totale BNP på samme tidspunkt var 92 milliarder dollar.[103] Ifølge metoder for beregning av rikdom ville Rockefellers formue over de siste tiår av sitt liv plassert ham som den rikeste kjente personen i nyere historie. I prosent av USAs BNP har ingen andre amerikaneres formue – verken Bill Gates' eller Sam Waltons – vært i nærheten.

Rockefellers rikdom, distribuert gjennom et system av stiftelser og organisasjoner, fortsatte å finansiere familiens filantropiske, kommersielle og til slutt politiske ambisjoner i hele det 20. århundre. Barnebarnet David Rockefeller var en ledende bankmann i New York og arbeidet i over 20 år frem til sin pensjon i 1999 som konsernsjef i Chase Manhattan (nå en del av JPMorgan Chase).

John D. Rockefellers etterkommere var blant Amerikas rikeste og mest innflytelsesrike mennesker gjennom hele 1900-tallet. Sønnen John D. Rockefeller jr. markerte seg gjennom å føre videre farens filantropiske arbeid. Barnebarnet Nelson Rockefeller var visepresident under president Gerald Ford fra 1974 til 1977. Barnebarnet Winthrop Rockefeller fungerte som republikansk guvernør i Arkansas fra 1967 til 1971. Oldebarnet John D. «Jay» Rockefeller IV var guvernør i Vest-Virginia fra 1977 til 1985 og er siden 2010 en demokratisk senator fra Vest-Virginia. Winthrop Paul Rockefeller var løytnantguvernør i Arkansas fra 1996 til 2006.

Triviala

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/John-D-Rockefeller, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID johndavisonrockefelj[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som John Davison Rockefeller, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id rockefeller-john-davison[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Find a Grave, oppført som John Davison Rockefeller, Find a Grave-ID 886, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ www.timelines.ws[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ www.timelines.ws[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Union List of Artist Names, ULAN 500447584, utgitt 7. februar 2018, besøkt 22. mai 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ www.nytimes.com[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ etnisk gruppe amerikanere[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ «John D. and Standard Oil». Bowling Green State University. Arkivert fra originalen 4. mai 2008. Besøkt 13. mai 2008. 
  14. ^ Fortune Magazine liste over rikeste amerikanerne Arkivert 16. september 2009 hos Wayback Machine., not by the changing value of the dollar but by percentage of GDP: Rockefeller is credited with a Wealth/GDP of 1/65. Besøkt 20. august 2009.
  15. ^ «Top 10 Richest Men Of All Time». AskMen.com. Besøkt 29. mai 2007. 
  16. ^ «The Rockefellers». PBS. Arkivert fra originalen 29. februar 2012. Besøkt 29. mai 2007. 
  17. ^ «The Richest Americans». Fortune. Arkivert fra originalen 16. september 2009. Besøkt 17. juli 2007. 
  18. ^ «The Wealthiest Americans Ever». The New York Times. 15. juli 2007. Besøkt 17. juli 2007. 
  19. ^ Fosdick, Raymond Blaine (1989). The story of the Rockefeller Foundation. Transaction Publishers. ISBN 0887382487. 
  20. ^ John D. Rockefeller, av Albro Martin, Encyclopedia Americana 1999 Vol. 23
  21. ^ Chernow, (1998) side 3 og side 10
  22. ^ Scheiffarth, Engelbert: Der New Yorker Gouverneur Nelson A. Rockefeller und die Rockefeller im Neuwieder Raum. Genealogisches Jahrbuch, 9 (1969), side 16–41
  23. ^ Chernow, (1998) side 11
  24. ^ Chernow, Ron (5. mai 1998). Titan: The Life of John D. Rockefeller, Sr. Random House. s. 6. ISBN 978-0679438083. 
  25. ^ Chernow, (1998) side 43
  26. ^ Segall, (2001) side 15–16
  27. ^ Chernow, (1998) side 40
  28. ^ Ellen Greenman Coffey, Nancy Shuker, John D. Rockefeller, empire builder (Silver Burdett, 1989), side 18, 30
  29. ^ Chernow, (1998) side 46
  30. ^ Chernow, (1998) side 47
  31. ^ Chernow, (1998) side 50
  32. ^ Segall, 2001 side 25
  33. ^ Chernow, (1998) side 52
  34. ^ Chernow, (1998) side 54–55
  35. ^ Segall, (2001) side 25
  36. ^ Chernow, (1998) side 73–74
  37. ^ Segall, (2001) side 28
  38. ^ Segall, (2001) side 32
  39. ^ Segall, (2001) side 32, 35
  40. ^ «People & Events: John D. Rockefeller Senior, 1839–1937». PBS. Arkivert fra originalen 12. november 2012. Besøkt 10. juni 2008. 
  41. ^ «Our History». ExxonMobil Corporation. Arkivert fra originalen 12. november 2008. Besøkt 10. juni 2008. 
  42. ^ a b Segall, (2001) side 42
  43. ^ Segall, (2001) side 43
  44. ^ Segall, (2001) side 44
  45. ^ Segall, (2001) side 46
  46. ^ Segall, (2001) side 48–49
  47. ^ Segall, (2001) side 52
  48. ^ Chernow, (1998) side 171
  49. ^ Segall, (2001) side 57
  50. ^ Segall, (2001) side 58
  51. ^ Chernow, (1998) side 253
  52. ^ Chernow, (1998) side 258
  53. ^ a b Segall, (2001) side 60
  54. ^ a b Segall, (2001) side 61
  55. ^ a b Chernow, (1998) side 249
  56. ^ a b Segall, (2001) side 67
  57. ^ Chernow, (1998) side 259
  58. ^ Chernow, (1998) side 242
  59. ^ Chernow, (1998) side 246
  60. ^ Segall, (2001) side 68
  61. ^ Segall, (2001) side 62–63
  62. ^ Rockefeller, side 48
  63. ^ a b Segall, (2001) side 69
  64. ^ Segall, (2001) side 77
  65. ^ Chernow, (1998) side 287
  66. ^ Segall, (2001) side 79–80
  67. ^ Segall, (2001) side 84
  68. ^ a b Segall, (2001) side 89
  69. ^ a b Segall, (2001) side 91
  70. ^ 173 Fed.Rep. 177, sitert i Standard Oil Co. of New Jersey v. United States - 221 U.S. 1 (1911)
  71. ^ STANDARD OIL CO. OF NJ v. UNITED STATES, Oyez, U.S. Supreme Court media, IIT Chicago-Kent College of Law
  72. ^ a b Segall, (2001) side 93
  73. ^ Segall, (2001) side 112
  74. ^ Chernow, (1998) side 333
  75. ^ Ordway, Cristopher (2009). Reveal the Rockefeller Within!. Dog Ear Publishing. s. 107. ISBN 978-159858-904-7. 
  76. ^ Coon, Horace (1990). Money to burn: great American foundations and their money. Transaction Publishers. s. 27. ISBN 0-88738-334-3. 
  77. ^ Creager, Angela (2002). The life of a virus: tobacco mosaïc virus as an experimental model, 1930-1965. The University of Chichago Press. s. 42. ISBN 0-226-12025-2. 
  78. ^ Rockefeller, side 69
  79. ^ Rockefeller, side 183
  80. ^ a b Weir, Robert (2007). Class in America: Q-Z. Greenwood Press. s. 713. ISBN 978-0-313-34245-5. 
  81. ^ Miller-Bernal, Leslie (2006). Challenged by coeducation: women's colleges since the 1960s. Vanderbilt University Press. s. 235. ISBN 0-8265-1542-8. 
  82. ^ a b Fosdick, Raymond Blaine (1989). The story of the Rockefeller Foundation. Transaction Publishers. s. 5, 88. ISBN 0-88738-248-7. 
  83. ^ Dobell, Byron (1985). A Sense of history: the best writing from the pages of American heritage. American Heritage Press. s. 457. ISBN 0828111758. 
  84. ^ a b c d e Brison, Jeffrey David (2005). Rockefeller, Carnegie, and Canada: American philanthropy and the arts and the arts and letters in Canada. McGill-Queen's University Press. s. 27, 31, 62. ISBN 0-7735-2868-7. 
  85. ^ a b Jones-Wilson, Faustine Childress (1996). Encyclopedia of African-American education. Greenwood Press. s. 184. ISBN 0-313-28931-X. 
  86. ^ Unger, Harlow (2007). Encyclopedia of American Education: A to E. Infobase Publishing. s. 949. ISBN 0-8160-6887-9. 
  87. ^ Beaver, Robyn (2008). KlingStubbins: palimpsest. Images Publishin Group. s. 334. ISBN 978 1 86470 295 8. 
  88. ^ Hotez, Peter (2008). Forgotten people, forgotten diseases: the neglected tropical diseases and their impact on global health and development. ASM Press. s. 20. ISBN 978-1-55581-440-3. 
  89. ^ Klein, Henry (2005). Dynastic America and Those Who Own It. Cosimo. s. 143. ISBN 1-59605-671-1. 
  90. ^ Sealander, Judith (1997). Private wealth & public life: foundation philanthropy and the reshaping of American soclial policy from the Progressive Era to the New Deal. The Johns Hopkins University Press. s. 58. ISBN 0-8018-5460-1. 
  91. ^ Freeman, A. W. (1922). The Rotarian. s. 20. 
  92. ^ Schneider, William Howard (1922). Rockefeller philanthropy and modern biomedicine: international initiatives from World War I to Cold War. Indiana University Press. s. 11. ISBN 0-253-34151-5. 
  93. ^ Prewitt, Kenneth (2006). The legitimacy of philanthropic foundations: United States and European perspectives. Russel Sage Foundation. s. 68. ISBN 0-87154-696-5. 
  94. ^ «Laura Spelman Rockefeller Memorial Foundation». Famento, Inc. Arkivert fra originalen 6. oktober 2011. Besøkt 21. april 2011.  «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 6. oktober 2011. Besøkt 18. februar 2012. 
  95. ^ Chernow, (1998) side 613–14
  96. ^ Stevens, Mark (2008). Rich is a Religion: Breaking the Timeless Code to Wealth. John Wiley & Sons. s. 135. ISBN 978-0-470-25287 Sjekk |isbn=-verdien: length (hjelp). 
  97. ^ «The Richest Man In History: Rockefeller is Born». Evancarmichael.com. Arkivert fra originalen 1. september 2010. Besøkt 11. september 2010. 
  98. ^ Latham side 104.
  99. ^ «Microsoft Word - lee.doc» (PDF). Besøkt 11. september 2010. 
  100. ^ Chernow, Ron. Titan: The Life of John D. Rockefeller, Sr. 1998.
  101. ^ «U.S. Gdp». Measuring Worth. Besøkt 11. september 2010. 
  102. ^ «John D. Rockefeller and the Magnificent Bribe | Strike-The-Root: A Journal Of Liberty». Strike-The-Root. 8. juli 2003. Arkivert fra originalen 11. februar 2021. Besøkt 11. september 2010. 
  103. ^ «John D. Rockefeller». CNN. Arkivert fra originalen 16. september 2009. Besøkt 6. mai 2010. 

Litteratur

rediger
  • Bringhurst, Bruce. Antitrust
  • Chernow, Ron. Titan. The Life of John D. Rockefeller. Sr. Warner Books, 1998. ISBN 0-679-75703-1
  • Collier, Peter & David Horowitz. The Rockefellers: An American Dynasty. New York: Holt, Rinehart and Winston, 1976.
  • Folsom, Jr., Burton W. The Myth of the Robber Barons. New York: Young America, 2003.
  • Fosdick, Raymond B. The Story of the Rockefeller Foundation. New York: Transaction Publishers, Reprint, 1989.
  • Giddens, Paul H. Standard Oil Company (Companies and men). New York: Ayer Co. Publishing, 1976.
  • Harr, John Ensor & Peter J. Johnson. The Rockefeller Century: Three Generations of America's Greatest Family. New York: Charles Scribner's Sons, 1988.
  • Harr, John Ensor & Peter J. Johnson. The Rockefeller Conscience: An American Family in Public and in Private. New York: Charles Scribner's Sons, 1992.
  • Hawke, David Freeman. John D: The Founding Father of the Rockefellers. New York: Harper and Row, 1980.
  • Hidy, Ralph W. & Muriel E. Hidy. History of Standard Oil Company (New Jersey : Pioneering in Big Business). New York: Ayer Co. Publishing, Reprint, 1987.
  • Jonas, Gerald. The Circuit Riders: Rockefeller Money and the Rise of Modern Science. New York: W.W. Norton and Co., 1989.
  • Josephson, Matthew. The Robber Barons. London: Harcourt, 1962.
  • Latham, Earl (red.). John D. Rockefeller: Robber Baron or Industrial Statesman? 1949.
  • Morris, Charles R. The Tycoons: How Andrew Carnegie, John D. Rockefeller, Jay Gould, and J. P. Morgan Invented the American Supereconomy. New York: Owl Books, Reprint, 2006.
  • Segall, Grant. Anointed with Oil. Oxford UP, 2000. ISBN 0-19-512147-3
  • Tarbell, Ida M. The History of the Standard Oil Company 2 bd. Gloucester, Mass: Peter Smith, 1963 [1904].
  • Williamson, Harold F. & Arnold R. Daum. The American Petroleum Industry: The Age of Illumination,, 1959; også bd. 2, American Petroleum Industry: The Age of Energy, 1964.
  • Yergin, Daniel. The Prize: The Epic Quest for Oil, Money, and Power. New York: Simon & Schuster, 1991.
  • Public Diary of John D. Rockefeller, now found in the Cleveland Western Historical Society

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=John_D._Rockefeller&oldid=24867276»