Jødefeiden 1819–1820

For «den litterære jødefeiden» i 1813-1814 se Jødefeiden 1813.

Jødefeiden er betegnelsen for de antisemittiske opptøyene som fant sted i København i 1819 og januar 1820.

Scene fra Jødefeiden i 1819, gjengitt av tegneren Knud Gamborg i 1881. Folkemengden angripes av husarene foran de smadrede glassrutene i brødrene «Raphaels silke- og klædekræmmerbutik» på Østergade.

Opptøyene var sannsynligvis direkte inspirert av de tyske antisemittiske opptøyene i Würzburg (3. august), Frankfurt am Main (10. august), Darmstadt (12. august), Hamburg (20. august), Heidelberg (23. august) og Karlsruhe (27. august) 1819. Det var på forhånd grobunn for antisemittiske opptøyer i København etter Jødefeiden 1813 som stadig spiret.

Opptakten

Den 3. september hang det et oppslag på Børsen i København skrevet med fordreiet skrift. Det inneholdt en oppfordring «til alle gode og kristelige Borgere» om å samles for å fordrive jødene «denne Samfundets Pest», ut av byen. Dessuten ble Østergade (del av Strøget) betegnet som det stedet hvor de rike jødenes butikker var og disse burde først ødelegges. Forut for dette hadde det et par dager versert rykter om at det ville komme til opptøyer mot jødene. Oppslaget bekreftet dette og det ble straks sendt til politidirektør justisråd Otto Himmelstrup Hvidberg. Justisminister Frederik Julius Kaas sendte følgende brev til politidirektøren:

Ligesom jeg har modtaget Underretning om, at der skal være talt om, at man iaften vil insultere de Jøder, som promenere i Rosenborg Have, og at man ligeledes vil samle sig udenfor Raphaels Hus paa Østergade, formodentlig for at ængstige Beboerne, saaledes modtager jeg nu en Skrivelse fra Hs. Maj. Kongen, hvori han behager at underrette mig om, at de samme Rygter ere komne ham for Øre, og han anbefaler mig derfor at henvende Politiets Opmærksomhed paa disse tvende Steder. Derhos befaler Hs. Majestæt Opmærksomhed fra Politiets Side med Alt, hvad der i denne Tid udgives i Trykken, at man forekommer, at Intet i offentlige Blade, i noget Skrift, som underkastes Censur, eller i Viser trykkes, som kan enten være til Fornærmelse for Jøderne eller forøge den Stemning, som man søger tilveiebragt mod dem. Det Samme maa ogsaa gjælde alle Karrikaturstykker, stukne i Kobber, malede eller tegnede, som kunde frembydes til Salg eller til Skue.

Jeg maa da meget bede Ds. Vlbhed at holde et vaagent Øie med Rosenborg Have og med Østergade, samt at De ville i eget og mit Navn anmode Assessor Danchell om at være særdeles opmærksom paa Alt, hvad der foreligges ham til Bedømmelse af trykte Sager. Det er meget magtpaaliggende at forekomme nogetsomhelst Optrin her i Byen, da jeg har megen Grund til at tro, at Udlændinge søge, om mulig, i Øieblikket at fremvirke lignende Optrin som de i Hamborg, Frankfurt og andre Stæder. Kaas.

Hedegaarden, 4. september 1819.

4. september

Det uheldige var at politidirektør Hvidberg langt fra var oppgaven voksen. Han var en ansett jurist, men som praktisk ordenshåndhever manglet han alle forutsetninger. Selv anså ikke Hvidberg sannsynligheten for opptøyer nærliggende, men han lot allikevel noen sivilkledde betjenter patruljere på de to nevnte stedene etter mørkets frembrudd, i tillegg til de ordinære politipatruljene.

Det skjedde ikke noe i Rosenborg Have, men på Østergade begynte en folkemengde å samle seg foran brødrene «Raphaels silke- og klædekræmmerbutik». Mengden besto av «Sjovere, Læredrenge, Matroser osv., men blandt hvilke der ogsaa saaes nogle velklædte Personer». Disse begynte å kaste sten mot butikkens vinduer mens de ropte «Hep! Hep!». Butikken var en av de få som var moderne innredet med store speilglassruter ut mot gaten med firmaets navn malt i forgylte bokstaver og den utgjorde derfor et lett mål. Mengden angrep også en annen butikk på Østergade. Politimesteren og hans adjudant, Boelmann, hadde innfunnet seg med en anselig styrke og prøvde å gjenopprette ro og orden. Folkemengden ble stadig større og politibetjentene ble klemt mellom dem og noen ble slått.

Politidirektøren og Boelmann bega seg til Hovedvagten på Kongens Nytorv for å rekvirere militær assistanse. Men vaktsjefen mente han ikke kunne avse mer enn en liten del av mannskapet ettersom han måtte sikre hovedvakten mot et angrep. Han avga 6 til 8 mann under kommando av en underoffiser, men det gjorde heller ikke meget nytte. Etter å ha beveget styrken tilbake til Østergade ble den truet til å flykte tilbake mot Kongens Nytorv med folkemengden i helene. Her ble Hovedvagten beleiret av mengden.

Hvidberg så seg da nødt til å sende bud til kommandanten på Kastellet om husarer til å rydde gaten. I mellomtiden herjet mengden og fikk slått inn flere ruter på butikker med jødiske eiere. Politiet fikk da assistanse fra Hovedvagten. Denne gang fikk man 20 til 30 menn som sammen med en kommando husarer ryddet gaten og Kongens Nytorv. Soldatene slo med den flate siden av sablene og enkelte i folkemengden ble arrestert av politiet. Folkemengden ble derpå spredd og rundt kl. 23 var alt rolig. Militæret sto vakt i Østergade til kl.

5. september

En gammel mann reddes fra folkemengden av soldatene.
Tegning fra 1881 av Knud Gamborg, stukket av H.P. Hansen.

Neste morgen var det oppslag på flere steder hvor befolkningen ble oppfordret til å samles for å jage jødene ut av byen. I oppslagene ble et hvitt bånd rundt hatten angitt som sammensvergelsestegnet. Dette ble meddelt i en skrivelse fra justisminister Kaas til Hvidberg, hvor han skrev at kongen hadde fått en melding om at 700 mann hadde slått seg sammen med det for øye å fordrive jødene og at det måtte holdes øye med et par navngitte personer som ble ansett som lederne. Hvidberg fikk slått opp en plakat som advarte mot å delta i opptøyene og truet med «Lovens Strenghed» hvis denne advarselen ikke ble etterkommet. Samtidig ble forskjellige deler av Københavns garnison og en avdeling av Den Kongelige Livgarde til hest beordret til å holde seg klare for å rykke ut om det skulle bli nødvendig.

Hverken advarselen eller forsøkene på å unngå nye opptøyer hadde noen virkning. Det var søndag og en stor mengde mennesker var på farten. Kl. 21 begynte de samme scenene på Østergade som på foregående kveld med rop og skrik og ruteknusing. Politiets første inngrep var uten virkning og militæret måtte kalles inn igjen for å spre folkemengden. I Læderstræde, i Hyskenstræde, Vimmelskaftet, Købmagergade, ved Slotsholmskanalen, på Gammeltorv, i Gothersgade og flere andre steder ble rutene slått inn hos jødiske familier. På et par steder trengte personer inn hos pantelånere og forsøkte med vold å få sine pantsatte gjenstander tilbake. I Læderstræde ble en gammel jødisk mann slått ned og trampet på, inntil militæret fikk befridd han fra voldsmennene. Hos vekselerer Erfeldt på hjørnet av Slippen og Gothersgade gikk det særlig voldsomt for seg. Her sønderslo pøbelen først skoddene og vinduene, brøt opp gatedøren og trengte inn i Erfeldts bopel med rop om «at de vilde have fat paa Jøden» og at «de vilde have deres Penge». I hjemmet befant det seg kun hans ikke-jødiske tjenestefolk, da han selv hadde fått anledning til å slippe bort. I stedet røvet folk alle verdigjenstandene og smadret resten av innboet. På dette stedet gjorde en slaktersvenn Johan Conrad Schiller seg spesielt bemerket ved sin voldsomhet og oppførte seg i det hele tatt som en anfører av flokken. Dagen etter ble han anholdt og han var da i besittelse av Erfeldts kanariefugl. Han ble senere dømt til 2 års fengsel og tvangsarbeide i Rasphuset.

6. september

Urolighetene hadde mer og mer fått utseende av en oppstand og regjeringen innså nødvendigheten av at man opptrådte med alvor og energi, slik at bevegelsen ikke skulle få et omfang, man ikke kunne overskue følgene av. Kongen sendte derfor ut en plakat av 6. september som forbød forsamlinger på mer enn 2 eller 3 personer og bekjentgjorde at personer arrestert i forbindelse med opptøyer ville bli dømt av en av kongen ..

anordnet Komission, som er bemyndiget til at kjende uden Appel (og dømme) med streng korporlig Straf, eller, efter Sagens Beskaffenhed, endog med Livsstraf (Dødstraff).

Dessuten ble det utlovet en dusør på 4 000 riksdaler for å ha oppdaget personer som hadde slått opp skriftene som oppfordret til vold, samt en belønning fra 200 til 1 000 riksdaler for bevislig angivelse av noen som hadde tatt del i voldshandlingene. Den 6. september ble det utstedt en parolbefaling hvor Københavns kommandant, general Georg Ludvig von der Schulenburg, fikk myndighet til å treffe de nødvendige foranstaltninger for å opprettholde ro og orden til ved å sende ut patruljer eller hele kommandoer, la urostifterne pågripe og arrestere samt, hvis disse skulle sette seg til motverge, «lade dem nedstøde eller nedskyde». Militæret ble derfor holdt i full beredskap fra kl. 20 på kvelden og dessuten kunne frifolkene som bodde i forstedene og omegn innkalles på kort varsel. På hovedvakten ble bemanningen forsterket til 200 mann infanteri. Dessuten ble Borgervæbningen fordelt på gater og torv og kunne derfra sende ut patruljer. 2.husareskadron sto oppsadlet fra kl. 20 klar til utrykning. Alle de utsendte militære var bevæpnet med skarpladde geværer.

Endelig ble det samme dag utferdiget et kongelig kommissorium til justitiarius i Københavns Søret, justitsråd Andres Aagensen, hoff- og stadsrettsassessor Hans Jacob Kofoed og overauditør, byfogd i Nexø F.E.W. Knudsen for å tre sammen øyeblikkelig for å undersøke de urolige opptrinn, samt å straffe enhver skyldig uten hensyn til vedkommendes navn og rang.

Til tross for alle disse foranstaltningene oppsto det nye tumulter den 6. september. Igjen dro store flokker gjennom gatene og slo inn ruter hos flere jødiske familier, men også hos mange ikke-jøder. Politiet samledet seg først kl. 20.30 for å imøtegå urostifterne. Dessuten var koordineringen mellom militær og politi ytterst mangelfull, noe som vanskeliggjorde operasjonen. Flere steder ble allerede arresterte urostiftere befridd med makt av sine venner. Også hos borgervæbningen var innsatsen mangelfull. Det innkom også rapporter om at enkelte patruljer sluttet seg til urostifterne og deltok i hærverket.

Mest effektive var de militære, især kavaleriet, som ble kommandert av rittmester Sperling og premierløytnant Funck. Overalt hvor rytteriet viste seg løste mengden seg opp uten kamp. Kun én gang prøvde flokken å sette seg til motverge.

7. september

De følgende dagene skjedde det også overfall ved høylys dag. Den 8. september begynte en person ved navn Jelstrup tilsynelatende uten grunn å slå på en eldre jødisk mann. Voldsmannen ble anholdt av 3 sivile personer, men plutselig samlet det seg en folkemengde og befridde Jelstrup. De 3 mennene måtte flykte inn i Salomons Apotek på Østergade, hvor de først slapp ut fra da det tilkalte politiet ankom til stedet. Likeledes ble den omtalte vekseler Erfeldt hardt medtatt. Han ble angrepet på gaten, men flyktet til Hovedvagten, som til gjengjeld ble beleiret av en folkemasse. Da disse vedholdt beleiringen, valgte Erfeldt å flykte ut av en bakdør med 2 soldater som eskorte, men i Gothersgade ble han angrepet.

Urolighetene fortsatte på kvelden den 7. september med fornyet kraft. Størstedelen av rutene i husene på Østergade og en lang rekke andre gater ble knust. På grunn av de mange byggeprosjektene i perioden var det masser av prosjektiler i form av murbrokker, taksten og lignende til stede i gatene. En ung pike, som hadde nærmet seg for tett på et vindu, ble rammet av en sten i pannen og med et dypt blødende sår i pannen måtte hun innlegges og ble ikke utskrevet før lang tid etter at opptøyene hadde opphørt.

Men samtidig utfoldet politi og militær også en større virksomhet denne kvelden og over 30 personer ble arrestert, deriblant en skriver Paarup, som hadde opptrådt som en slags leder for en av hærverksgruppene. Mengden forsøkte bl.a. å angripe handelshuset Meyer & Trier ved Slotsholms Kanal, men militær og politi forhindret dem i å utøve noe hærverk der.

Urolighetene avtar

Da opptøyene fortsatte innførte politiet portforbud på kvelden den 8. september. Dessuten begynte man å merke en tiltakende svekkelse i opptøyene. Selv om opptøyer stadig fant sted, hadde politi og militær lettere for å drive mengden bort og det ble ikke notert nevneverdig motstand.

Nettene mellom 12. september til 14. september kunne stadig utvise sporadiske eksempler, men i det store og hele hadde roen senket seg over byen. Allikevel fortsatte det å versere rykter om fornyelse av opptøyene

Den 14. september kom det ut en anonym (og derfor ulovlig) skrivelse som oppfordret Frederik VI til å innføre et parlament. Med trykkestedsangivelsen «Germania» og bruken av «ä» i stedet for «æ» kunne tyde på en tyskspråklig opprinnelse. Først i desember samme år fant man frem til at det sannsynligvis var skribenten Blok Tøxen og en Iver Beck som var forfatterne til dette skriftet. Det var allikevel ikke noe som kunne sette dem i forbindelse med hverken skriftet eller opptøyene og saken ble henlagt.

Mange andre anonyme skrifter florerte og de var særdeles hatske. Selv den eneveldige kongen ble angrepet; han ble betegnet som «Jødekongen» og justisminister Kaas «en Erkeskurk». Alle disse oppslagene var håndskrevne og ble som regel slått opp tidlig om morgenen på et gatehjørne eller et hus. Men i langt de fleste tilfellene eksisterte de kun i en enkelt avskrift og det er derfor ikke sannsynlig at de var en del av et større komplott. De var snarere et uttrykk for at enkelte personer utnyttet situasjonen til å komme frem med ytringer som man hadde måttet holde skjult.

Det fortsatte å gå rykter om at tumultene skulle gjenopptas, men først den 28. september, dronningens fødselsdag, kom disse til uttrykk. Regjeringen hadde fryktet at dette ville skje ettersom det i forbindelse med festligheten ville bli folkemasser og militæret var utpostert. Folkemengden samlet seg på Kongens Nytorv og beveget seg til Meyer & Triers Handelshus ved Slotsholms Kanal. På grunn av dårlig ledelse i politiet rakk folkemengden å slå ut 43 ruter og gi en portner pryl før politiet grep inn.

Januar 1820

På grunn av politidirektør Hvidbergs mangelfulle opptreden ble han avskjediget 1. januar 1820.

Uroen stilnet av og det gikk mange måneder før de pludselig flammet opp. Årsaken var at det den 28. januar 1820 var kongens fødselsdag. Og igjen var man klar over at den sammenstimlede folkemassen ville øke risikoen for opptøyer. Men den nye politidirektøren etatsråd Andreas Christian Kierulff, viste seg annerledes handlekraftig og han la en effektiv plan for å imøtegå opptøyene. Politistyrken ble inndelt i forskjellige grupper, hver med sin anfører og den ble i tillegg øket med en del håndfaste av Holmens matroser, som ble iført politiuniformer og som de øvrige forsynt med bambusstokker.

Militærets vakter ble forsterket og sto klar til utrykning. På kvelden samlet en stor folkemengde seg på Kongens Nytorv og den prøvde å trenge ned Østergade. Men her ble deltagerne møtt av politi som straks løp mot dem og tildelte dem slag med bambusstokkene. I det samme angrep andre politiavdelinger fra sidegatene og mengden oppløste seg i panisk flukt. Uromakerne prøvde å samle seg flere steder i byen, men over alt var politiet og kaveleriet over dem. Allerede kl. 22 kunne Kjærulff meddele justisministeren at alt var rolig.

Dette var bortsett fra et enkelt forsøk på kvelden den 30. september de siste opptøyer som skjedde i forbindelse med jødefeiden.

Det rettslige etterspillet

Man vet ikke hvem som var de egentlige lederne av opptøyene eller om det overhovedet var noen slike. Noen egentlig plan synes ikke å ha eksistert. De offisielle dokumenter inneholder antydninger som går ut på at tumultene skulle ha vært anstiftet av innvandrede tyskere, men det var åpenbart et av de tomme rykter som verserte. I en skrivelse fra justisministeren til Hvidberg den 7. september betegnes en høy person med sort hår og kraftige, korte bakkenbarter, iført en mørkeblå drakt, som en av de viktigste ledere, men han ble aldri pågrepet og man fikk aldri identifisert ham.

På grunn av kommisjonen falt dommene hurtig i månedene etterpå. Dommene ble:

• 13. september: 4 personer dømt til 4-1 års tvangsarbeid.
• 27. september: 28 personer. De fleste straffene på mellom 30-5 dages fengsel, en enkelt idømt 8 måneders straffearbeid.
• 5. oktober: 2 personer dømt til hhv. 1 og 2 års straffearbeid.
• 5. november: 1 person dømt til 10 dagers fengsel.

At det ikke ble dømt flere personer skyldtes sannsynligvis politiets ineffektive inngripen i den første og voldsomste delen av urolighetene. Rundt omkring i kjøpstedene i Danmark kom det til flere etterlikninger av opptøyene i København, særlig i september 1819. Men disse var ikke sammenlignbare med hendelsene i København og naturlig nok var langt færre personer involvert og for det meste skjedde de kun en enkelt gang. Verst gikk det ut over Odense og Helsingør.

Kilder

• J. Davidsen, Fra det gamle Kongens Kjøbenhavn, 2. del, Gyldendal, 1881, s. 256-311.
• Leif Ludwig Albertsen, Engelen Mi : en bog om den danske jødefejde, Rosenkilde og Baggers Boghandel, 1984.