Ismail I
Shāh Ismāˤil Abū l-Muzaffar bin Haydar bin Sheikh Junayd as-Safawī (farsi: شاه اسماعیل; Šāh Ismā'īl; moderne azeri: Şah İsmayıl Səfəvi; født 17. juli 1487, død 23. mai 1524) var en shah av Iran og grunnleggeren av Safavide-dynastiet, som varte helt til 1736. Ismāˤil startet sine felttog i Iransk Aserbajdsjan i 1502 som lederen for safaviyya, en ekstremt heterodoks tolver-sji'ittisk militant orden. Han styrte som Shāh Ismāˤil I av Iran fra 1502 til 1524.
| Šāh Ismā'īl I شاه اسماعیل یکم Shahanshah av Aserbajdsjan og Persia | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | İsmail ibn Heydər əs-Səfəvi 17. juli 1487  Ardabil, Ak Koyunlu | ||
| Død | 23. mai 1524.svg){kind=small} Tabriz, Safavide-dynastiet | ||
| Beskjeftigelse | Guvernør, monark, militær leder, lyriker, skribent  | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Tajlu Khanum (1504–1524) (avslutningsårsak: død) Behruzeh Khanum (–1514) | ||
| Far | Haydar alsafavi | ||
| Mor | Halima Begum | ||
| Søsken | Ali Mirza Safavi | ||
| Barn | Seks sønner, sju døtre | ||
| Nasjonalitet | Safavidiske rike | ||
| Gravlagt | Sheikh Safi al-Din Khānegāh and Shrine Ensemble | ||
| Annet navn | Shāh Ismāˤil Abū l-Muzaffar bin Haydar bin Sheikh Junayd as-Safawī | ||
| Regjeringstid | 1502 – 1524 | ||
| Signatur | |||
 | |||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Ismāˤil spilte en avgjørende rolle i tolver-sji'aislams framvekst, da han konverterte Iran fra sunni og ismailittisk sji'a, og importerte religiøse autoriteter fra Levanten. I alevismen blir Ismāˤil fremdeles sett på som en stor åndelig leder.
Ismāˤil var også en innflytelsesrik poet, som under pseudonymet Khatā'ī, Synderen (خطائی), bidro til den litterære utviklingen av azeri.
Bakgrunn
rediger
Shāh Ismā'īl og safavidenes slekt er stadig et omdiskutert tema. Mange tyrkiske aleviskribenter påstår at han var av tyrkisk avstamning. Iranske historikere har hevdet at safavide-slekten var av kurdisk eller persisk oprinnelse. Isma'il skal ha nedstammet fra den kurdiske sufihelgenen Safi-ad-din Ardabili. De fleste vestlige fagkyndige er derimot enige om at Shāh Ismā'īls foreldre var kurdere som over tid ble tyrkifisert. Det sistnevnte synspunkt er også blitt argumentert for av tyrkiske fagkyndige som Zeki Velidi Togan og Faruk Sümer.
Shāh Ismā'īl påsto selv at han var en sayyid som stammet fra Imam Musa al-Kazim. Dette synspunktet støttes av alevitter og bektashitter, og det finnes også en ocak, som man mener tilhørte denne slekten.
Shāh Ismā'ils liv
rediger
Shāh Ismā'il ble født 24. juli 1487. Som ettårig mistet han sin far, Hāydār Safavi Sultan, som ble drept i krigen mot Shirvānshāh i 1488. Hāydārs død vakte glede hos den osmanske sultan Bayezid II, som i et brev gav til uttrykk at "nyheten har flerdoblet min glede"[1], og om Hāydārs tilhengere, qizilbāshene, sa han: "Må Gud forbanne Hāydārs kjetteriske følgere."[2]
Ismā'īl hadde to eldre brødre, Ali Mīrzā og Ibrāhīm. Sultan Yakub, som var Shirvānshāhs allierte og svigersønn, fikk Hāydārs sønner i sin varetekt. Han valgte å sende barna i fangeskap i Istakhr-slottet i Fars-provinsen. Efter Hāydārs død ble den eldste sønnen Ibrāhīm leder av den safavidiske sufiorden.
I 1493 ble de tre brødrene løslatt på oppfordring av Sultan Yakubs nevø Rustam. Rustam så fordeler i å samarbeide med den daværende safavidiske lederen, Ali Mīrzā, da han kunne hjelpe ham med å nedkjempe Rustams fætter, Baysungur, som hadde arvet Aqqoyunlu-kongeriket i stedet for Rustam. Men Rustam anså etter hvert Ali Mīrzā som en voksende trussel, og fikk ham derfor slått ihjel i 1493 eller 1494. Ismā'īl, som nå var forfulgt og ettersøkt, ble nødt til å søke tilflukt hos lederen av Gilan, Karkiya Mīrzā Ali i byen Lahijan.
I 1499 drog Ismā'īl, sammen med 1500 tilhengere fra Syria og Anatolia, atter en gang av sted mod sin slektsby Ardabil, men ble av sikkerhetsmessige årsaker nødt til å oppholde seg i Arjuvan i stedet. På dette tidspunktet sendte Ismā'īl et budskab til sine tilhengere i Øst-Anatolia og Syria om å forberede seg på et møte i Erzincan det følgende året. 7000 tilhengere møtte opp på Ismā'īls forespørsel. Ismā'īls tilhengere, qizilbāshene, bestod av bestemte stammer og klaner fra Anatolia, Syria og Irak:
Større stammeføderasjoner (uymāq)[3]:
- Rumlu: Et stort stammeforbund som levede omkring Sivas-Koyulhisar og Sebinkarahisar samt Tokat og Amasya-områdene.
- Ustajalu: Et stammeforbund som primært holdt til i områdene mellom Sivas, Amasya og Tokat, men som også strakte seg til Kirsehir.
- Tekelu: Som også navnet indikerer, var dette stammeforbundet fra Teke (Antalya-området).
- Shamlu: Shamlu-forbundet oppholdt seg i det sørlige Sivas om sommeren, og i området mellom Aleppo-Ayntab (Gaziantep) om vinteren. Sham er navnet på byen Damaskus, men også et generelt uttrykk som brukes om det daværende Syria.
- Dulkadir: Dulkadir eller Zü'l-Kadir, som det også blir kalt, var et stort stammeforbund som levde i områdene omkring Marash og Boz Ok (Yozgat). I safavidiske kilder fremgår det at dette forbundet bestod af 80.000 husstander.
Mindre stammeføderasjoner (uymāq)[4]:
- Varsak: Dette stammeforbundet holdt til omkring Tarsus-området.
- Chepni: Chepni-stammen holdt primært til i det nordlige Anatolia, i og omkring Trabzon, Bayburt, Gümüshane, Giresun og Canik (Ordu og Samsun).
- Arabgirlu: Som navnet også indikerer var denne stammen fra Malatya-området.
- Turgudlu: Denne stammen levede i Karaman-området.
- Bozcalu: Denne stammen var en del av det større Shamlu-forbundet.
- Ajirlu: Man tror også at Ajirlu var en del av Shamlu-forbundet.
- Hinislu: Denne stammen var fra Hinis, som er det området hvor det sørvestlige Erzurum ligger i dag.
- Chemishkezeklu: Dette forbundet var fra Chemishkezek, som var navnet på det nåværende Tunceli.
I 1501 gikk Ismā'īl til angrep mot Shirvanshāh, som han seiret over og slik fikk hevnet drapet på sin far, Hāydār. Alvand Aqqoyunlu, som hadde herredømmet og det vestlige Iran, hadde i mellomtiden forberedt seg på å slå Ismā'īls hær tilbake fra sør. Ismā'īl valgte derfor å vende om for å gå i krig mod Alvand Aqqoyunlu, som han beseiret, til tross for at hans qizilbāsh-soldater hadde en liten hær (7.000 mann) i forhold til motstanderne (30.000 mann).
Samme år (1501) utropte Ismā'īl sig til konge (shāh) av Safavideriket og gjorde Tabriz til hovedstad. Samtidig ble sji’a-islam gjort til rikets statsreligion. Fra denne periode dro flere og flere anatolske qizilbāsher til Safavideriket; noen for å støtte sin shāh, andre for at besøke eller bli opplært av deres religiøse leder (murshid-i kāmil).
I løpet av de neste ti årene erobret Ismā'īl store landområder til sitt nye imperium; Sentral- og Sør-Iran blev innlemmet ved seieren over de resterende aqqoyunlustyrkene i Hamadan i 1503, de kaspiske provinser Māzandarān og Gurgān samt Yazd-provinsen i sørøst i 1504, utvidelsen mot vest og innlemmelsen av Diyār Bakr i 1505-7, erobringen av Baghdād og Sørvest-Iran i 1508, erobringen av Shīrvān i 1509-10 og Khurāsān i 1510.[5]
Slaget ved Chāldirān (1514)
rediger
Safavidenes seiere hadde fått qizilbāshene til at føle seg uovervinnelige, og hadde overbevist dem om at deres leder hadde Gud på sin side. Men det gikk annerledes i 1514, da safavidene ble angrepet av den osmanske sultanen Selim I. Qizilbāshsoldatene hadde hittil ikke benyttet seg av kruttbaserede skytevåpen, da de anså disse som en vanærende og feig form for krigføring.[6] Selv om Selim I hadde samlet en stert overlegen hær på 100.000 mann mod Ismā'īls 40.000 soldater, var det ikke størrelsen på styrken, men osmanernes bruk av skytevåpen som ble avgjørende. Ismā'īls nærmeste hadde foreslått at han skulle lede en uventet offensiv mot Selim I på grunnlag av osmanernes militære styrke, men Ismā'īl avslo med begrunnelsen at dette ikke var rettferdig: ”Jeg er ikke en karavanetyv. Det som Gud har forutbestemt, vil skje.”[7]
Den samlede osmanske styrken bestod av 12.000[7] bektashitiske janitsjarer, som motvillig ble dratt inn i krig mot shāhem, som de også hadde stor respekt for. Man vet at janitsjarerne startet et åpent opprør og forlangte å bli sendt hjem igjen.[8] Janitsjarerne gikk så langt at den skjøt mot sin egen sultans telt i protest.
Da de osmanske soldatene møtte safavidehæren på Chāldirān-sletta 23. august 1514, endte det med et safavidisk nederlag. Den venetianske ambassadør Caterino Zeno, beskriver hendelsene slik:
- Da monarken [Selim] så nedslaktingen begynte han å trekke seg tilbake og vende om. Men Sinan, som kom til unnsetning, fikk artilleriet ført opp og satt til å skyte mot både janitsjarerne og perserne. […] Det er i hvert fall sikkert at hvis det ikke var for artilleriet, som virket forferdende overfor de persiske hestene, som aldri før hadde hørt en slik støy, så ville hele hans [Selims] hær blitt hugget ned.[9]
Shāh Ismā'īl ble nødt til å forlate slagmarken for å overleve, og det resulterte i at Selim I marsjerte til Safaviderikets hovedstad, Tabriz, men dro hjem igjen etter åtte dager. Konsekvensene av nederlaget var tapet av de vestlige, anatolske provinsene, som så ble innlemmet i Det osmanske riket i 1516/17.
Shāh Ismā'īls død
redigerI 1518 mottok Shāh Ismā'īl en beskjed fra den tysk-romerske keiser Karl V og den ungarske konge, Ludvig II, med et tilbud om å gå sammen om et angrep mot den osmanske sultanen Selim I. Shāh Ismā'īl ga et positivt svar og foreslo å slå til det følgende året (1519). Men dette brevet kom først fram til Karl V seks år senere, i 1524. Den tyske keiseren sendte deretter enda et brev, adressert 25. august 1525.[10] Forsinkelsen var dog for stor til at avtalen kunne blive en realitet, for Shāh Ismā'īl døde af sygdom 23. mai 1524 i Tabriz. Han ble 37 år og etterlot seg fire sønner: Tahmāsp Mīrzā, Alqasp Mīrza, Sām Mīrzā og Bahrām Mīrzā, og fem døtre: Khānish Khānum, Parī Khān Khānum, Mahīn Bānu Sultānum, Farangīs Khānum og Zaynab Khānum.[11]
Hans grav finnes I dag ved siden av sine forfedres graver i Sheikh Safī al-Dīns mausoleum i Ardabil, Iran.
Shāh Ismā'īl som poet
redigerShāh Ismā'īl skrev utallige dikt under navnet Khatā'ī (farsi: خطائی; "Synderen") eller Shāh Khatā'ī. De fleste av hans dikt er skrevet på azeri eller tyrkisk, men et mindre antall dikt finnes også på persisk. Shāh Ismā'īls dikt finnes primært i hans tre store diktsamlinger; Divān, Dehnāmeh og Nasihatnāmeh.
I alevismen holdes Ismā'īls dikt høyt og benyttes fremdeles i dag som noen av de mest sentrale hymnene i alevittenes religiøse seremonier. Ved å gjenta diktnavnet Khatā'ī i Shāh Ismā'īls dikt, fører alevittene deres høyre hånd opp til leppene og deretter ned på brystet. Denne bevegelsen kaldes niyāz og er en rituell form for respektvisning.
Shāh Ismā'īls karismatiske personlighet og dikt har hatt en vesentlig betydning for å samle og opprettholde støtte blant hans tilhengere. Det følgende diktet er et godt eksempel på dette:
| Engelsk[12] | Norsk |
|---|---|
| My name is Shāh Ismā'īl. I am God's mystery. I am the leader of all these ghāzīs. My mother is Fātima, my father is 'Ali; and eke I am the Pīr of the Twelve Imāms. |
Mit navn er Shāh Ismā'īl. Jeg er Guds mysterium. Jeg er lederen af alle disse ghāzī'er. Min mor er Fātima, min far er 'Ali; og likeså er jeg Pīr av de Tolv Imāmer. |
Etterkommere
rediger
Sønner
- Tahmasp I, etterfølger.
- Prins ‘’Shahzadeh’’ ‘Abul Ghazi Sultan Alqas Mirza (15. mars 1515-9. april 1550) *Prins Shahzadeh Sultan Rustam Mirza (13. september 1517–?)
- Prins Shahzadeh ‘Abul Naser Sultan Sam Mirza (28. august 1518-desember 1567) *Prins Shahzadeh ‘Abu'l Fat'h Sultan Moez od-din Bahram Mirza (7. september 1518-16. september 1550)
- Prince Shahzadeh Soltan Hossein Mirza (11. desember 1520–?)
Døtre
- Prinsesse Shahzadi ‘Alamiyan Fulaneh Begum
- Prinsesse Shahzadi ‘Alamiyan Janish Khanum (26. februar 1507–2. mars 1533)
- Princess Shahzadi ‘Alamiyan Pari-Khan Khanum
- Prinsesse Shahzadi ‘Alamiyan Khair un-nisa Khanish Khanum (død 12. mars 1564) *Prinsesse Shahzadi ‘Alamiyan Shah Zainab Khanum (1519–?)
- Prinsesse Shahzadi ‘Alamiyan Farangis Khanum (1519-?)
- Prinsesse Shahzadi ‘Alamiyan Mahin Banu Khanum (1519-20. januar 1562)
Betydning
redigerIsma’ils største bedrift var å opprette et dynasti som besto i over 200 år. Selv etter safavidenes fall i 1736 påvirket deres kultur og politikk de etterfølgende rikene Afsharid-dynastiet, Zand-dynastiet, Qajar-dynastiet og Pahlavi-dynastiet, helt fram til dagens Islamske republikk Iran, hvor sji’aislam fremdeles er den offisielle religionen, slik som den var under safavidene. I alevismen blir Isma’il sett på som en religiøs figur og moralsk leder.
Referanser
rediger- ^ Adel Allouche: Osmanlı-Safevî İlişkileri – Kökenleri ve Gelişimi, Anka Yayınları, 2001, s. 63
- ^ Adel Allouche: Osmanlı-Safevî İlişkileri – Kökenleri ve Gelişimi, Anka Yayınları, 2001, s. 64
- ^ Faruk Sümer: Safevî Devletinin Kuruluşu ve Gelişmesinde Anadolu Türklerinin Rolü, Türk Tarih Kurumu, 1999, s. 43-49
- ^ Faruk Sümer: Safevî Devletinin Kuruluşu ve Gelişmesinde Anadolu Türklerinin Rolü, Türk Tarih Kurumu, 1999, s. 49-56
- ^ Roger Savory: Iran under the Safavids, Cambridge, 1980, s.35
- ^ Roger Savory: Iran under the Safavids, Cambridge, 1980, s.43
- ^ a b Roger Savory: Iran under the Safavids, Cambridge, 1980, s.41
- ^ Ghulām Sarwar: History of Shāh Ismā’īl Safawī, Ams Press, 1975, s. 77
- ^ A narrative of Italian travels in Persia, in the fifteenth and sixteen centuries (1873), s. 61
- ^ Ghulām Sarwar: History of Shāh Ismā’īl Safawī, Ams Press, 1975, s. 88-89
- ^ Ghulām Sarwar: History of Shāh Ismā'īl Safawī, Ams Press, 1975, s. 94
- ^ Vladimir Minorsky: The Poetry of Shāh Ismā'īl I, Bulletin of the School of Oriental and African Studies, University of London, Vol. 10, No. 4. (1942), s. 1042a-1043a
