Induskulturen

Induskulturen var en oldtidssivilisasjon som hovedsakelig var sentrert i den vestlige delen av det indiske subkontinent og som blomstret i området langs den store elven Indus. Sivilisasjonen var en bronsealderkultur i tiden 3300–1300 f.Kr. og hvor høydepunktet var rundt 2600–1900 f.Kr. Kulturen er en av de eldste sivilisasjoner i historien og har sitt navn etter elven Indus, men strakte seg også inn i elvedalen Ghaggar-Hakra og elvene Ganges-Yamuna-Doab, og utgjorde således det meste av det som i dag er Pakistan, foruten å strekke seg inn i de vestlige områdene av det som er dagens India, sørøstlige Afghanistan, og de østligste delene av Balutsjistan i Iran.

Induskulturens antatte utstrekning.

Induskulturens modne fase er kjent som den Harappanske sivilisasjon ettersom den første av de byer som ble avdekket var Harappa, utgravd på 1920-tallet i det som på den tiden var i provinsen Punjab i britiske India men som i dag er i Pakistan. Utgravninger av steder knyttet til Induskulturen har foregått siden 1920, og med viktige gjennombrudd så nylig som i 1999. Mohenjo-Daro er et annet velkjent arkeologisk funnsted knyttet til samme kultur og er i dag på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder («Verdensarven»).

Harappa-sivilisasjonens språk er ikke direkte attestert og dets tilknytning er ukjent, skjønt urfasene i dravidiske språk blant annet har blitt pekt på av forskere som et mulig slektskap.

Innledning

Bad fra Mohenjo-Daro, Pakistan

Induskulturen var så å si ukjent før utgravningene som ble foretatt i 1920-årene ved Harappa og Mohenjo-Daro. Arkeologiske utgravninger har avdekket mange interessante detaljer. I Mohenjo Daro har man gravd seg dypt ned gjennom sju lag av bebyggelse. Blant annet har man avdekket et stort offentlig bad som trolig har hatt seremoniell betydning. Bebyggelsen hadde et kloakkanlegg og offentlige brønner. Man har også funnet mange vakkert utførte kunstgjenstander. Flere bilder man har funnet viser en slags fruktbarhetsgud som sitter i en stilling som ligner på yoga-stillingen som guden Shiva ofte avbildes med. Man har også funnet noe som ligner på det som i dag kalles yoni-linga, en fremstilling av det mannlige og kvinnelige kjønnsorgan som brukes i ritualer. Flere skikker i hinduismen kan ha sitt opphav tilbake til Induskulturen. Flere gjenstander fra Induskulturen har blitt funnet i Sumer, hvilket viser at det har vært kontakt mellom disse områdene. Det har vært spekulert på om folket snakket et dravidisk språk. Deres eget skriftspråk er kjent fra flere innskrifter. Steinseglene fra indus-kulturen skriver seg fra omkring 2000 f.Kr. Det har vært gjort forskjellige forsøk på å tyde skriften, men så langt uten større resultat.

Sivilisasjonen vokste frem i den brede Indusdalen, som i dag dekker områder av Pakistan og India, og besto av byer som kunne måle seg med byene i Mesopotamia og Egypt. Det har blitt avdekket levninger av velorganiserte bysamfunn med rette gater og underjordiske rørsystemer for vann og kloakk. Det er derimot ikke funnet noen storslåtte palasser, pyramider eller portretter av de øverste herskerne. Lokalbefolkningen i Indusdalen begynte å dyrke hvete og bygg like tidlig som i Mesopotamia og Egypt, og ikke noe annet sted i verden er det funnet eldre spor etter bomullsdyrking. Det finnes også spor etter omfattende handelsvirksomhet, blant annet med Afghanistan, Persia og Mesopotamia. Mye tyder på at indiske skip allerede på denne tida seilte over Indiahavet og inn i Rødehavet.

Det er ingen som med sikkerhet vet hvorfor bysamfunnene i Indusdalen gikk til grunne for rundt 3500 år siden. Det kan skyldes klimaendringer, avskoging - da det ble brent murstein til husbygging - lange tørkeperioder, forandringer i elveløp eller at jorda ble utpint på grunn av overbeiting. På samme tid fant også en innvandring fra nordvest.

Oppdagelse og utgravning

Ruinene av Harappa ble først beskrevet i 1842 av Charles Masson i hans bok Narrative of Various Journeys in Balochistan, Afghanistan and the Punjab («Fortellinger fra ulike reiser i Balokistan, Afghanistan og Punjab»), hvor de lokale snakket om en oldtidsby som strakte seg ut «tretten kosser», noe som tilsvarer rundt 40 km, men det var ingen arkeologisk interesse for dette stedet i bortimot de neste hundre år.

I 1856 la to engelske ingeniører, John og William Brunton, jernbanelinjen mellom byene Karachi og Lahore for East Indian Railway Company. John Brunton skrev: «Jeg grublet mye på hvordan vi skulle greie å få underlag for linjen til jernbanen.» De ble fortalt at det lå ruiner av en oldtidsby i nærheten av jernbanelinjen som ble kalt for Brahminabad. Da han besøkte byen fant han mengder av godt brente murstein, og ble «overbevist om det var et godt steinbrudd for det underlaget jeg ønsket.» Oldtidsbyen ble redusert til et grustak. Hans bror William Bruntons «seksjon av linjen gikk langs en annen ruinby, murstein fra denne hadde allerede blitt brukt av beboerne i en landsby i nærheten av Harappa ved samme sted. Denne mursteinen ble brukt langs de 150 km av jernbanesporet som gikk fra Karachi til Lahore.»

I 1872–1875 utga Alexander Cunningham det første segl fra Harrappa (feilaktig identifisert som Brahmibrev). Det var først et halvt århundre senere, i 1912, at ytterligere segl fra Harrappa ble oppdaget av J. Fleet, noe som førte til igangsettelsen av en utgravning under John Hubert Marshall, sammen med Bahadur Daya Ram Sahni og Madho Sarup Vats, i 1921–1922 og den påfølgende oppdagelsen av den gamle sivilisasjonen ved Harappa. En tilsvarende oppdagelse ble gjort ved Mohenjo-daro av Rakhal Das Banerjee, E. J. H. MacKay, og John Marshall. Innen 1931 hadde det meste av Mohenjo-Daro blitt utgravd, men undersøkelsene fortsatte i 1944, blant annet ved Mortimer Wheeler, direktør for Arkeologiske undersøkelser i India. Andre arkeologer som arbeidet ved steder tilhørende den samme Indus-sivilisasjonen før den politiske splittelsen av området skjedde i 1947, var Ahmad Hasan Dani, Brij Basi Lal, Nani Gopal Majumdar, og Marc Aurel Stein.

Etter delingen av Britisk India ble de fleste av de arkeologiske funnene overtatt av Pakistan, hvor de fleste funnstedene faktisk var basert, og utgravningene fra denne tiden omfattet de som var ledet av Mortimer Wheeler i 1949, arkeologisk rådgiver for Pakistans regjering. Utposter fra Indus-siviliasjonen ble avdekket så langt vest som Sutkagan Dor i Balutsjistan i Pakistan, så langt nord som Shortugai ved Amudarya eller elven Amu-Darja i dagens Afghanistan.

Geografisk

Utstrekning og de viktigste funnstedene for Indus-siviliasjonen. Det avdekkede området omfatter ikke de neste utgravningene til Rupar, Balakot, Shortughai i Afghanistan, Manda i Jammu, etc. Se detaljert kart.

Induskulturen utgjorde det meste av Pakistan og strakte seg fra Balukistan til Sind, og videre til dagens indiske stater som Gujarat, Rajasthan, Haryana og Punjab, og nådde oppover til Rupar ved elven i øvre Sutlej. Indusdalens geografi plasserer kulturen som oppsto i en meget tilsvarende situasjon som de som oppsto i Egypt og Peru med et rikt jordbruksland omgitt av høyland, ørken og hav. Ganske nylig har det også blitt oppdaget funnsteder i Pakistans nordvestlige grenseprovinser. Andre områder knyttet til den samme kulturen er blitt funnet i Afghanistan mens mindre og isolerte steder er funnet så langt unna som Turkmenistan og Gujarat. Bosetninger langs kysten strakte seg fra Sutkagan Dor i vestlige Balukistan til Lothal i Gujarat. Det har blitt avdekket et funnsted knyttet til kulturen ved elven Amu-Darja (som i antikken ble kalt for Oxus) ved Shortughai i nordlige Afghanistan, i elvedalen Gomal i nordvestlige Pakistan, ved Manda langs elven Beas i nærheten av Jammu i India, og ved Alamgirpur langs den indiske elven Hindon, kun 28 km fra Delhi. Induskulturen har som regel blitt avdekket lands elver, men også langs oldtidens kystlinje, eksempelvis Balakot, og på øyene som Dholavira.

Det er bevis på tørre elvesenger overlappet med Hakrakanalen i Pakistan og den sesongbetonte elven Ghaggar i India. Mange funnsteder fra Induskulturen (eller harappansk kultur) har blitt avdekket langs elveleiene ved Ghaggar-Hakra. Blant disse er Rupar, Rakhigarhi, Sothi, Kalibangan, og Ganwariwala. Ifølge de to forskerne J. G. Shaffer og D. A. Lichtenstein er den harappanske sivilisasjonen "en fusjon av tradisjonene fra Bagor, Hakra, og Koti Dij, eller 'etniske grupper' i Ghaggar-Hakra-dalen ved grensene til India og Pakistan."

I henhold til beregninger gjort av en del arkeologer har over 500 harappanske funnsteder blitt avdekket langs opptørkede elveleier ved Ghaggar-Hakra-elven og dens sidegrener, i motsetning til kun omkring 100 langs Induselven og dennes sideelver, følgelig, etter deres mening, er benevnelsene Indus Ghaggar-Hakra-sivilisasjonen eller Indus-Saraswati-sivilisasjonen rettferdiggjort. Imidlertid har disse politisk-inspirerte argumentene blitt bestridt av andre arkeologer som hevder at Ghaggar-Hakra-ørkenen har blitt etterlatt uberørt av bosetning og jordbruk siden slutten av Indusperioden og således viser at flere funn er gjort i avleiringene i Indusdalen; videre at antallet harappanske funnsteder langs Ghaggar-Hakra-elveleiene er overdrevet og at Ghaggar-Hakra - da det eksisterte - var underordnet Indus-sivilisasjonen, slik at ny terminologi er overflødig. «Harappansk sivilisasjon» har forblitt den korrekte, i henhold til vanlig arkeologisk skikk ved navngiving av en sivilisasjon etter dets første funnsted.

Kronologi

Den modne fasen til den harappanske sivilisasjon varte fra rundt 2600 til 1900 f.Kr. Medregnet foregående og etterfølgende kulturer — henholdsvis Tidlig harappansk og Sen harappansk — kan hele Induskulturen ha vært fra 3300 f.Kr. til 1300 f.Kr. To begreper er benyttet for å plassere kulturen i perioder: Faser og perioder. Tidlig-harappanske, moden-harappanske, og sen-harappanske faser er også kalt henholdsvis regionaliserings-, integrasjons- og lokaliseringsperioder og hvor regionaliseringsperioden går helt tilbake til den neolittiske Mehrgarh II-perioden. «Oppdagelser ved Mehrgarh endret hele konseptet for Indus-sivilisasjonen», ifølge Ahmad Hasan Dani, professor emeritus ved Universitet Quaid-i-Azam i Islamabad. «Der hadde vi hele sekvensen, rett fra begynnelsen av bosetninger i landsbyer.»

Tid	Fase	Periode
7000 - 5500 f.Kr.	Mehrgarh I (keramisk neolittisk)	Tidlig matproduksjonsperiode
5500-3300	Mehrgarh II-VI (keramisk neolittisk)	Regionaliseringsperiode 5500-2600
3300-2600	Tidlig harappansk
3300-2800	Harappansk 1 (Ravi-fase)
2800-2600	Harappansk 2 (Kot Diji-fase, Nausharo I, Mehrgarh VII)
2600-1900	Moden harappansk (Indus-sivilisasjonen)	Integrasjonsperiode
2600-2450	Harappansk 3A (Nausharo II)
2450-2200	Harappansk 3B
2200-1900	Harappansk 3C
1900-1300	Sen harappansk (Gravsted H); Okerfarget keramikk	Lokaliseringsperiode
1900-1700	Harappansk 4
1700-1300	Harappansk 5
1300-300	Malt steingods, Nordlig svartpolert steingods (Jernalderen)	Indo-Gangesisk tradisjon

Tidlig harappansk

Tidlig harappansk Ravi-fase, navngitt etter elven Ravi rett ved, varte fra ca. 3300 f.Kr. og fram til ca. 2800 f.Kr. Den er beslektet med Hakra-fasen, identifisert i Ghaggar-Hakra-elvedalen i vest og gikk forut for Kot Diji-fasen (2800-2600 f.Kr., Harappansk 2), navngitt etter et funnsted i nordlige Sind i Pakistan, i nærheten av Mohenjo-Daro. De tidligste eksemplene på skriftspråk fra Induskulturen er datert fra rundt 3000 f.Kr.

Den modne fase av de tidligere landsbykulturene er representert av Rehman Dheri og Amri i Pakistan. Kot Diji (Harappansk 2) representerer fasen som førte fram til Moden harappansk, med citadellet som representant for sentralisert autoritet og et økende urbant byliv. En annen by fra dette stadium ble funnet ved Kalibangan i India ved elven Hakra.

Handelsnettverk knyttet denne kulturen sammen med beslektede regionale kulturer og fjerne kilder til råmaterialer, inkludert lasurstein og andre materialer for å lage halssmykker. Landsbyboere hadde på denne tiden domestisert tallrike vekster, inkludert erter, sesamfrø, daddelpalme, og bomull, foruten også ulike dyr, blant annet vannbøffel. Samfunn definert som tidlig harappansk utviklet seg til urbane bysenter ved 2600 f.Kr. og fra hvor den modne harappanske fase begynte.

Moden harappansk

Ved 2600 f.Kr. hadde tidlige harappanske samfunn utviklet seg til store urbane senter. Slik bysamfunn var Harappa, Ganeriwala, Mohenjo-daro i dagens Pakistan og Dholavira, Kalibangan, Rakhigarhi, Rupar, Lothal i dagens India. Totalt sett har det blitt funnet over 1052 byer og bosetninger, hovedsakelig i den generelle regionen langs elven Indus og dens sidegrener.

Byer

En såkalt statue av «prestekonge», Mohenjo-daro, sen moden harappansk periode, Nasjonalmuseet i Karachi, Pakistan

En sofistikert og teknologisk avansert bykultur er åpenbar i Indus-sivilisasjonen. Byplanleggingens kvalitet antyder en kunnskap i byplanlegging og en effektiv styring av byen som prioriterte hygiene, eller i hvert fall tilgang til hygienefasiliterer som en del av de religiøse ritualer.

Som sett i Harappa, Mohenjo-daro og den nylig delvis utgravde Rakhigarhi omfattet deres byplanlegginger verdens første kjente sanitærsystemer. Innenfor byen fikk de enkeltes hjem eller grupper av hjem vann fra brønner. Fra et rom som synes å ha vært avsatt for bading ble gråvannet ledet til tildekkede avløp som var tilknyttet de største veiene. Husene var åpne kun mot den indre bygården og mindre veier. Husbyggingen i en del av dagens landsbyer i regionen påminner den dag i dag om noen av husene i Harappa.

Oldtidens systemer i Indusdalen med kloakker og avløp som ble brukt i byene over hele indusregionen var langt mer avansert enn noe annet på denne tiden avdekket i Midtøsten og faktisk langt mer effektive enn de som eksisterer i mange områder i Pakistan og India i våre dager. Harappanernes avanserte arkitektur er vist i deres imponerende skipsverft, kornmagasiner, mursteinsplattformer og beskyttende murer. Byenes massive murer beskyttet beboerne ikke bare fra krig, men også mot oversvømmelser.

Hensikten med citadellet er fortsatt omdiskutert blant forskerne. I skarp kontrast til denne sivilisasjonens samtidige, Mesopotamia og oldtidens Egypt, ble det ikke bygget noen store, monumentale strukturer. Det er ingen avgjørende beviser på palasser eller templer — hverken etter konger, hærer, eller prester. En del strukturer er antatt å være kornsiloer. I en by er det funnet et enormt og velkonstruert bad («Det store bad»). Dette kan ha vært et offentlig bad. Selv om citadellene hadde murer, er det langt fra åpenbart at disse strukturene var forsvarsverker. De kan også han vært bygget for å avlede flomvann.

De fleste av de som bodde i byene synes å ha vært handelsfolk eller håndverkere som levde sammen med andre i samme yrke i veldefinerte nabolag. Materialer fra fjerne regioner ble brukt i byene for å konstruere segl, perlehalsbånd og andre objekter. Blant de artefaktene som har ble avdekket er vakre glaserte fajansehalsbånd. Segl av steatitt eller kleberstein har bilder av dyr, mennesker (kanskje guder?) og andre former for inskripsjoner, inkludert et skriftsystem som ennå ikke er dechiffrert og tydet. En del segl ble brukt for å sette avtrykk på leire for handelsvarer og hadde antageligvis også annen nytte.

Selv om noen av husene var lengre enn andre var induskulturens hus bemerkelsesverdige for deres tilsynelatende likhet. Alle husene hadde tilgang til vann og avløpssystemer. Dette har gitt et inntrykk av et samfunn med relativ lav konsentrasjon av rikdom, og med klar sosial utjevning i henhold til hva man kan se av personlige pryd og utsmykninger.

Vitenskap

Segler fra Induskulturen, British Museum.

Folket i induskulturen oppnådde stor presisjon måling av avstand, masse og tid. De var blant de første kulturene til å utvikle et system for felles vekt og mål. Deres målinger var etter sigende meget presise; likevel har en sammenligning mellom tilgjengelige objekter pekt på store variasjoner i målestokk over hele indusområdet. Kulturens minste skalainndeling, som er markert på en målestokk i elfenbein funnet i Lothal, var tilnærmet 1,704 mm, noe som også er den minste inndelingen som noen gang er nedtegnet for en skala i hele bronsealderen. Harappanske ingeniører fulgte desimalinndelingen for målenheter i alle praktiske formål, inkludert målingen av masse.

Vekter av flint var alle i en perfekt likviditetsgrad eller forholdsgrad 4:2:1 med vekter på 0.05, 0.1, 0.2, 0.5, 1, 2, 5, 10, 20, 50, 100, 200, og 500 enheter, og hvor hver enhet veide bortimot 28 gram, tilsvarende britisk riksunse eller gresk uncia, og mindre objekter ble veid i tilsvarende forhold med enheter av 0,871. Som i andre kulturer var faktiske vekter ikke ensartet over hele området. Vektene og målene som senere ble brukt i Kautilyas Arthashastra (slutten av 300-tallet f.Kr.) er de samme som de som ble brukt i Lothal.

Unike harappanske oppfinnelser var blant annet et instrument som ble brukt for å måle hele seksjoner av horisonten og en tidevannslås. I tillegg utviklet de en del nye teknikker i metallurgi og produserte kobber, bronse, bly og tinn. Deres tekniske dyktighet og ingeniørkunst var bemerkelsesverdig, særlig knyttet til det å bygge havner og brygger etter inngående studier av tidevann, bølger og strømninger. Funksjonen av de såkalte «havner» ved Lothal er imidlertid omdiskutert.

I 2001 studerte arkeologene levningene av to menn fra Mehrgarh i Pakistan, og oppdaget at folket i Indus-sivilisasjonen, fra tidlig harappansk periode, hadde kunnskap om tannbehandling. Senere, i april 2006, ble det annonsert i vitenskapsjournalen Nature at det eldste beviset (og første fra tidlig neolittisk tid) for boring i menneskelig tenner in vivo (= på en levende person) var blitt avdekket i Mehrgarh. Elleve borede jeksler fra ni ulike, voksne personer som var blitt avdekket i en neolittisk gravplass i Mehrgarh ble datert ti å tilhøre en periode for 7500 til 9500 år siden. I henhold til denne forskningen pekte disse oppdagelsene tilbake en tradisjon på tidlig tannlegevitenskap i de tidlige jordbrukskulturene i regionen.

Probérstein som hadde merker fra gull har blitt funnet i Banawali og ble antageligvis brukt for å teste renheten i gull, en teknikk som fortsatt er i bruk i flere deler av India.

Kunst og kultur

«Dansende pike fra Mohenjo Daro».

Ulike skulpturer, segl, keramikk, gullsmykker og anatomisk korrekte statuetter i terrakotta, bronse og kleberstein har blitt avdekket ved funnstedene.

Et antall statuetter av dansende piker i gull, terrakotta og stein indikerer forekomsten av ulike former for dans. Disse statuettene omfatter også kyr, bjørner, aper og hunder. Det er kjent at arkeologen John Marshall reagerte med overraskelse da han så de nå berømte bronsestatuttene av slanke, langbeinte dansepiker i Mohenjo-daro:

«...Da jeg først så dem fant jeg det vanskelig å forstå at de var forhistoriske; de synes helt å forstyrre alle etablerte forestillinger om tidlig kunst og kultur. Modellering av slik art som dette var ukjent i oldtidens verden helt opp til den hellenistiske tidsalder, og jeg tenkte derfor at en eller annen feil måtte ha skjedd; at disse figurene hadde havnet på noen nivåer som var 3000 år eldre enn de egentlig tilhørte. ...Nå, i disse statutettene, er det en anatomisk ekthet som er så overraskende at det får oss til å undres, i dette viktige emnet, om gresk kunst muligens kunne ha blitt antesipert av skulptører i en fjern tidsalder på breddene av Induselven.»

Mange håndverk som framstilling i skjell, keramikk, og agat og glaserte steatittkuler ble brukt for å lage halsbånd, armeringer, og andre ornamenter i alle faser av harappanske steder, og en del av disse håndverkene er fortsatt praktisert i Pakistan og India i dag. En del sminke- og toalettartikler (en særskilt form for kammer (kakai), bruken av collyrium for rensing av øyne, og en særskilt tre-i-ett toalettartikkel) har blitt avdekket i en harappansk kontekst som også har tilsvarende motstykker i dagens India. Det har også blitt avdekket terrakottafigurer av kvinner fra ca. 2800-2600 f.Kr. som hadde rødfarge på «manga» (linjen som skilte håret midt på).

Segl har også blitt funnet ved Mohenjo-daro som viser en figur som står på hodet, og en annen som sitter med beina i kryss i hva som kan kalles yogaposisjon.

Et harpelignende instrument er avbildet på et segl og to objekter av skjell er funnet ved Lothal som indikerer bruken av strengeinstrumenter. Harappanerne hadde også flere forskjellige leker og spill, blant dem kubiske terninger (med ett til seks hull på sidene) som ble funnet ved steder som Mohenjo-Daro.

Handel og transport

Induskulturens økonomi synes å ha vært i betydelig grad avhengig av handel, som førte til en stor framgang i transportteknologien. Disse framgangene omfattet oksetrukne vogner, som er identisk med tilsvarende som benyttes over hele sørlige Asia den dag i dag, og til båter. De fleste av disse båtene var antagelig små, flatbunnede fartøy, muligens drevet av seil tilsvarende de som fortsatt seiler på Induselven i dag. Det er dog kun sekundære bevis på at båtene var trukket av seil. Arkeologer har avdekket en stor, mudret kanal og hva som man antar kan være et havneanlegg ved kystbyen Lothal i vestlige India. Et omfattende nettverk av kanaler som ble benyttet for irrigasjon har blitt oppdaget av H.-P. Francfort.

I løpet av 4300-3200 f.Kr. i kobberalderen kunne Induskulturen oppvise likheter i keramikkframstillingen med sørlige Turkmenistan og nordlige Iran, noe som hentyder på betydelig bevegelighet og handel. I løpet av den tidlige harappanske periode (rundt 3200-2600 f.Kr.) dokumenterer likheter i steingods, segler, statuetter, ornamentikk en omfattende karavanehandel med Sentral-Asia og det iranske platå.

Vurdert fra utbredelsen av gjenstander fra Indus-sivilisasjonen, var handelsnettverket økonomisk integrert over et meget stort område som omfatter deler av Afghanistan, kystregionene av Persia, og nordlige og vestlige India og Mesopotamia.

Det var også et omfattende maritimt handelsnettverk i virksomhet mellom harappanerne og de mesopotamiske sivilisasjonene så tidlig som den midterste harappanske fase og hvor mye av handelen ble håndtert av «mellommenn og handelsmenn fra Dilmun» (dagens Bahrain og Failaka lokalisert i Persiabukten. Handel over store distanser ble mulig med oppfinnelsen av plankbygde skip, utstyrt med enkeltstående midtre mast med et seil gjort av vevd siv eller tøy.

Flere kystbosetninger som Sotkagen-dor (oppstrøms for elven Dasht, nord for Jiwani), Sokhta Koh (oppstrøms for elven Shadi, nord for Pasni), Balakot (i nærheten av Sonmiani) i Pakistan sammen med Lothal i India har bevitnet deres rolle som harappanske handelsutposter. Lune havner lokalisert ved elvemunninger mot havet tillot en livlig handel med mesopotamiske byer.

Utkomme

En del forskning etter 1980 har indikert at matproduksjonen hovedsakelig var stedegen til Indusdalen. Det er kjent at folket i Mehrgarh brukte domestisert hvete og bygg, og det meste av den kultiverte avlingen var naken, seksradet bygg, en avling avledet fra toradet bygg. Arkeolog Jim G. Shaffer har skrevet at Mehrgarh har «demonstrert at matproduksjonen var et stedegent, sørasiatisk fenomen» og at data støttet tolkningen av «forhistorisk urbanisering og kompleks sosial organisering i Sør-Asia basert på stedegen - men ikke en isolert kulturell - utvikling». Andre arkeologer, som Dorian Fuller, har indikert at det tok rundt 2000 år før hvete fra Midtøsten var tilpasset forhold i Sør-Asia.

Skrift og symbolsystem

Utdypende artikkel: Indusskriften

Ti bokstaver eller tegn som ble oppdaget i nærheten av den nordlige porten til Dholavira, ca. 2000 BCE

Godt over 400 særegne symboler, noen mener 600, fra Induskulturen har blitt funnet på segl, små tavler, eller keramikkgryter og et dusin gjenstander i andre materialer, inkludert en «oppslagstavle» eller et «skilt» som tilsynelatende en gang har hengt over det indre citadellet i byen Dholavira. Typiske inskripsjoner fra Induskulturen er ikke mer enn fire eller fem bokstaver i lengden, de fleste (unntatt det nevnte «skiltet») var ekstremt små; den lengste på en enkelt overflate som var mindre enn en tomme (2,5 cm) i kvadrat, er 17 tegn lang, det lengste funnet på noe objekt (funnet på tre forskjellige overflater av masseproduserte objekter) hadde en lengde bestående av 26 symboler.

Mens Indus-sivilisasjonen generelt er karakterisert som et skrive- og lesekyndig samfunn basert på disse inskripsjonene, har denne antagelsen blitt utfordret av lingvistiske og arkeologiske årsaker: det har blitt pekt på at korthet i disse inskripsjonene ikke har noen parallell i noe annet førmoderne, skrivekyndig samfunn. Basert på dette beviset, har en omstridt forskningsrapport av Farmer, Sproat, and Witzel (2004) argumentert at Indussystemet ikke var et språk, men tilsvarte en lignende rekke av ikke-lingvistiske tegnsystemer som ble brukt i omfattende grad i samfunn i Midtøsten og andre samfunn hvor mange slike inskripsjoner ble masseprodusert i støpeformer. Ingen annen parallell til disse inskripsjonene er kjent i noe annet tidlig førhistorisk samfunn.

En studie fra 2009 av P. N. Rao et al. i Science sammenlignet dataforskere mønsteret i symbolene med ulike lingvistiske skrifter og ikke-lingvistiske systemer, inkludert DNA- og et programmeringsspråk for computere, og fant ut at Induskulturens skriftmønster var tett opp til det talte, noe som støttet hypotesen at tegnene kodet for et ennå ukjent språk. Farmer, Sproat, og Witzel har bestridt denne undersøkelsen og pekt på at Rao et al. ikke har sammenlignet tegnene fra Induskulturen med ikke-lingvistiske systemer fra den virkelige verden, men isteden med to helt og holdent kunstige systemer som er oppfunnet av forfattere, et bestående av 200 000 tilfeldig ordnete tegn og et annet bestående av 200 000 tegn i orden og system som Rao et al. hevder representerer strukturene til alle ikke-lingvistiske tegnsystemer fra den virkelige verden. Farmer et al. har også demonstrert at en sammenligning av ikke-lingvistiske systemer som middelalderens heraldiske symboler med naturlige språk vil gi tilsvarende resultater som det som Rao et al. oppnådde med tegnene fra Induskulturen. De konkluderte at metoden som Rao et al. benyttet ikke kan skille lingvistiske systemer fra ikke-lingvistiske systemer.

Foto av mange tusener av bevarte inskripsjoner er blitt publisert i Corpus of Indus Seals and Inscriptions (1987, 1991), redigert av A. Parpola og hans kollegaer. Utgivelsen av et endelig, tredje bind som etter sigende vil gjenutgi fotografier som ble tatt på 1920- og 1930-tallet av stjålne eller tapte inskripsjoner, sammen med mange som er blitt avdekket fra de aller siste tiårene, har blitt annonsert i flere år. Til nå har forskerne måtte supplere materialet fra Corpus ved å studere små fotografier fra utgravningsrapportene til Marshall (1931), Mackay (1938, 1943), Wheeler (1947), eller reproduksjoner av mer spredte kilder.

Religion

Sett i forhold til det store antallet av statuetter som er funnet i Indusdalen, har det i stor grad blitt foreslått at det harappanske folket dyrket en modergudinne som symboliserte fruktbarhet. Dette synet har blitt utfordret av Sharri R. Clark ved Harvard University. En del segler viser svastika som er funnet i senere religioner og mytologier, særlig i indiske religioner som hinduisme, buddhisme og jainisme. De tidligste bevis for elementer av hinduisme er tilstede før og under den tidlige harappanske periode Falliske symboler som minner om hinduiske Siva lingam har blitt funnet i levninger fra Harappa. Lingam er en gammel indisk betegnelse for fallos.

Mange segl har avbildninger av dyr. Et berømt segl viser en sittende figur i en positur som minner om lotusstillingen og er omgitt av dyr som er navngitt etter Pashupati (dyrenes herre), et epitet eller tilnavn på Shiva og Rudra.

I tidligere fase av kulturen brente harappanerne sine døde. Senere, særlig i Gravsted H-kulturen i den sene harrapanske periode, kremerte de også sine døde og gravla asken i gravurner, en tradisjon som er særlig henspillet i Rigveda hvor forfedrene «både kremerte (agnidagdhá-) og ikkekremerte (ánagnidagdha-)»

Sen harappansk

En gang rundt 1800 f.Kr. dukket det opp tegn på at en gradvis nedgang var i ferd med å sette inn, og ved 1700 f.Kr. var de fleste byene forlatt. Imidlertid forsvant ikke induskulturen brått og plutselig, og mange av elementene i denne sivilisasjonen kan bli påvises i senere kulturer. Nåværende arkeologiske data antyder at den materielle kulturen som er klassifisert som sen harappansk kan ha fortsatt fram til minst ca. 1000–900 f.Kr., og var delvis samtidig med den malte steingodskulturen. Arkeologene har framhevet at det var en pågående serie av kulturell utvikling her som i de fleste andre steder i verden. Disse knytter sammen «de to såkalte hovedfaser av urbanisering i Sør-Asia».

En mulig naturlig årsak til nedgangen er knyttet til klimaendringer, noe som også var tilfelle for naboområdene i Midtøsten. Nyere geologisk forskning ble per 2010 utført av en gruppe fra Universitetet i Aberdeen som undersøkte hvordan elveretningene har endret seg i denne regionen i de siste 8000 år ved å etterprøve om klima eller elveorganiseringene var ansvarlig for nedgangen i sivilisasjonen. En rapport fra 2004 indikerte at isotopene fra Ghaggar-Hakra-systemet ikke kom fra isbreer i Himalaya, men fra nedbør, noe som motsa hypotesen om at det i en harappansk tid var en mektig «Sarasvati»-elv. Klimaet i Indusdalen ble betydelig kjøligere og tørrere fra rundt 1800 f.Kr., knyttet til en generell svekkelse av regntiden (monsun) på samme tid, og en langvarig tørkeperiode. Ved analyser av oksygenisotoper i snegleskjell er det påvist at i lang tid falt det svært lite regn i regionen. Sivilisasjonen var helt avhengig av det faste sommerregnet, men regnfallet ble dramatisk redusert i rundt 200 år. I samme periode kom andre sivilisasjoner under press; i Mesopotamia kollapset det akkadiske herskerdynastiet, og i oldtidens Egypt ble det også merkbare politiske problemer. I Nord-Afrika ble ørkendannelsene permanente. Områder verden rundt, som tidligere hadde kraftig monsunregn, fikk langvarige tørkeperioder. Som med nedgangen til de fleste oldtidskulturer var årsakene antagelig ikke knyttet til én hendelse alene, men i samspillet mellom flere årsaker.

Arv og forståelse

I tiden etter induskulturens sammenbrudd oppsto det regionale kulturer som i varierende grad viste påvirkning fra den foregående sivilisasjonen. I den tidligere, store byen Harappa har det blitt funnet graver som tilsvarer en regional kultur kalt Gravsted H-kulturen. På samme tid ekspanderte Okerfarget keramikk-kulturen fra Rajasthan og utover det nordindiske lavlandet. Gravsted H har det tidligste beviset på kremasjon, en praksis som er dominerende i hinduismen fram til i dag.

Historisk sammenheng og lingvistisk tilknytning

Induskulturen har forsøksvis blitt identifisert med toponymiet Meluhha som er kjent fra sumeriske nedtegnelser. Kulturen har særlig blitt sammenlignet med sivilisasjonene i Elam (også i konteksten med Elamo-dravidiske språk) og med minoiske Kreta (grunnet isolerte kulturelle paralleller som allestedsnærværende gudinnedyrkelse og beskrivelser av tyrehopping). Den modne, harappanske fase av Induskulturens samtidige fra tidlig til midtre bronsealder i Midtøsten i oldtiden, særlig den eldre elamittperioden, tidlig dynastiske periode i Sumer til tredje dynasti i Ur (Mesopotamia), førpalasstiden på minoriske Kreta og det gamle rike i Egypt til første mellomepoke i Egypt.

Etter oppdagelsen av induskulturen på 1920-tallet ble den umiddelbart assosiert med den stedegne Dasyu, skildet som fiende av rigvediske stammer i tallrike hymner i Rigveda. Mortimer Wheeler tolket tilstedeværelsen av de mange ubegravde likene funnet på de øvre lagene Mohenjo-daro som ofre fra krigserobringer og ga en berømt uttalelse om at «Indra står anklaget» på grunn av induskulturens ødeleggelse. Å assosiere induskulturen med den urbane Dasyus har fortsatt å lokke grunnet den antatte tidsrammen for den første indo-ariske innvandring til India som svarer veldig godt til induskulturens nedgang, slik som avdekket av arkeologien. Oppdagelsen av en avansert, urban induskultur har imidlertid endret 1800-tallets oppfatning av den tidlige indo-ariske innvandring som en «invasjon» av en avansert kultur på bekostning av en «primitiv» stedegen befolkning til en gradvis akkulturasjon (kulturinnlæring) av nomadiske «barbarer» på en avansert urban sivilisasjon, sammenlignbar med germanske folkevandringer etter Romerrikets sammenbrudd, eller kassitternes invasjon av Babylon. Denne bevegelsen bort fra forenklet «invasjonsteori» er en parallell til den gradvise endringen i forståelsen av språkoverføring og folkevandringer generelt, slik som med folkevandringen av grekere inn i Hellas (mellom 2100 og 1600 f.Kr.) eller den indoeuropeiske dominanse i det vestlige Europa (mellom 2200 og 1300 f.Kr.).

Det har blitt foreslått at befolkningen i induskulturen tilsvarte lingvistisk urdravidiske språk, og at oppløsningen av urdravidisk tilsvarte oppløsningen av sen harappansk kultur. I dag er den dravidiske språkfamilien konsentrert hovedsakelig i det sørlige India og det nordlige Sri Lanka, likevel finnes fortsatt lommer over hele resten av India og Pakistan av (språket) Brahui, noe som har gitt tiltro til denne teorien. Den finske indologen Asko Parpola har konkludert med at ensartetheten i inskripsjonene til induskulturen utelukker enhver mulighet for at det var omfattende bruk av forskjellige språk, og at en tidlig form for et dravidisk språk må ha vært språket til induskulturen. Imidlertid er teorien om urdravidisk språk langt fra etablert og det harappanske språk har fortsatt å forbli ukjent den dag i dag. Likevel finnes et antall hypoteser: Urdravidisk, urmundiske språk (eller Para-Munda) og en «tapt språkrekke», kanskje beslektet med eller forgjenger til Nihali-språket,

Se også

• Meluhha

Litteratur

• Allchin, Bridget (1997): Origins of a Civilization: The Prehistory and Early Archaeology of South Asia. New York: Viking.
• Allchin, Raymond (red.) (1995): The Archaeology of Early Historic South Asia: The Emergence of Cities and States. New York: Cambridge University Press.
• Aronovsky, Ilona; Gopinath, Sujata (2005): The Indus Valley. Chicago: Heinemann.
• Basham, A. L. (1967): The Wonder That Was India. London: Sidgwick & Jackson. . 11–14.
• Chakrabarti, D. K. (2004): Indus Civilization Sites in India: New Discoveries. Mumbai: Marg Publications. ISBN 81-85026-63-7.
• Dani, Ahmad Hassan (1984): Short History of Pakistan (Bok 1). University of Karachi.
• Dani, Ahmad Hassan; Mohen, J-P. (red.) (1996): History of Humanity, Volume III (bind 3), From the Third Millennium to the Seventh Century BC. New York/Paris: Routledge/UNESCO. ISBN 0415093066.
• Eliassen, Engelien, Eriksen (2007): Tidslinjer 1, Aschehoug
• Gupta, S. P. (1996): The Indus-Saraswati Civilization: Origins, Problems and Issues. Delhi: Pratibha Prakashan. ISBN 81-85268-46-0.
• Gupta, S. P. (red.) (1995): The lost Sarasvati and the Indus Civilisation. Jodhpur: Kusumanjali Prakashan.
• Kathiroli; et al. (2004): «Recent Marine Archaeological Finds in Khambhat, Gujarat». Journal of Indian Ocean Archaeology (1): 141–149.
• Kenoyer, Jonathan Mark (1998): Ancient cities of the Indus Valley Civilisation. Oxford University Press. ISBN 0-19-577940-1.
• Kenoyer, Jonathan Mark (1991): «The Indus Valley tradition of Pakistan and Western India». Journal of World Prehistory 5: 1–64. doi:10.1007/BF00978474.
• Kenoyer, Jonathan Mark; Heuston, Kimberly (2005): The Ancient South Asian World. Oxford/New York: Oxford University Press. ISBN 0195174224.
• Kirkpatrick, Naida (2002): The Indus Valley. Chicago: Heinemann.
• Lahiri, Nayanjot (red.) (2000): The Decline and Fall of the Indus Civilisation. Delhi: Permanent Black. ISBN 81-7530-034-5.
• Lal, B. B. (1998): India 1947-1997: New Light on the Indus Civilization. New Delhi: Aryan Books International. ISBN 81-7305-129-1.
• Lal, B. B. (1997): The Earliest Civilisation of South Asia (Rise, Maturity and Decline).
• Lal, B. B. (2002): The Sarasvati flows on.
• McIntosh, Jane (2001): A Peaceful Realm: The Rise And Fall of the Indus Civilization. Boulder: Westview Press. ISBN 0813335329.
• Mughal, Mohammad Rafique (1997): Ancient Cholistan, Archaeology and Architecture. Ferozesons. ISBN 9690013505.
• Parpola, Asko (19. mai 2005): «Study of the Indus Script» (PDF). (50th ICES Tokyo Session)
• Possehl, Gregory (2002): The Indus Civilisation. Walnut Creek: Alta Mira Press.
• Rao, Shikaripura Ranganatha (1991): Dawn and Devolution of the Indus Civilisation. New Delhi: Aditya Prakashan. ISBN 81-85179-74-3.
• Shaffer, Jim G. (1995): «Cultural tradition and Palaeoethnicity in South Asian Archaeology» i George Erdosy (red.): Indo-Aryans of Ancient South Asia. Berlin u.a.: de Gruyter. ISBN 3-11-014447-6.
• Shaffer, Jim G. (1999): «Migration, Philology and South Asian Archaeology». i Bronkhorst & Deshpande (red.): Aryan and Non-Aryan in South Asia.. Cambridge: Harvard University, Dept. of Sanskrit and Indian Studies. ISBN 1-888789-04-2.
• Shaffer, Jim G. (1992): «The Indus Valley, Baluchistan and Helmand Traditions: Neolithic Through Bronze Age». i R. W. Ehrich (red.): Chronologies in Old World Archaeology (2. utg.). Chicago: University of Chicago Press.
• Witzel, Michael (February 2000). «The Languages of Harappa» (PDF). Electronic Journal of Vedic Studies.
• Wright, Rita P. (2010): The Ancient Indus: Urbanism Economy and Society, Case Studies in Early Societies, Cambridge University Press, ISBN 9780521576529

Eksterne lenker

• (en) Indus Valley Civilisation – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Harappa and Indus Valley Civilization hos Harappa.com
• hos indohistory.com
• An invitation to the Indus Civilization hos Tokyo Metropolitan Museum
• The Harappan Civilization
• Cache of Seal Impressions Discovered in Western India
• Sarasvati-Sindhu Civilization