Indopasifisk

Det indopasifiske området i marin biogeografi omfatter de tropiske delene av Indiahavet, vestlige og sentrale deler av Stillehavet og innhavene i den sørøstasiatiske øyverden. De tempererte og kalde delene av Indiahavet og Stillehavet hører ikke til området, og det gjør heller ikke den tropiske delen av det østre Stillehavet.

For den hypotetiske språkfamilien, se Indopasifiske språk

Begrepet er svært nyttig for å angi utbredelsen til marine arter og grupper av arter. Mange har nemlig en utbredelse som omfatter hele, eller nesten hele dette området, samtidig som de mangler i resten av verden.

Biodiversiteten er svært høy med omtrent 3 000 fiskearter som lever på grunt vann, noe som er en tredjedel av alle slike fiskearter i verden. Fiskefamilier som kaninfisker og sandabborer er endemiske for området. Sjøpattedyr i dette området er dugong og mange hvalarter. Det er 500 arter av revbyggende koraller. I området finnes også de mest artsrike mangroveskogene i verden.

En analyse av utbredelsen til i alt 2 983 marine arter viser at biodiversiteten er aller høyest midt i den filippinske øygruppen, og at det er en sekundær topp mellom Malakkahalvøya og Sumatra.

Litteratur

G.S. Helfman, B.B. Collette, D.E. Facey og B.W. Bowen (2009). The Diversity of Fishes: Biology, Evolution, and Ecology (2 utg.). Wiley-Blackwell. s. 331–332. ISBN 978-1-4051-2494-2.
K.E. Carpenter og V.G. Springer (2005). «The center of the center of marine shore fish biodiversity: the Philippine Islands» (PDF). Environmental Biology of Fishes. 72: 467–480. ISSN 1573-5133.
B.W. Hoeksema (2007). «Delineation of the Indo-Malayan centre of maximum marine biodiversity: the Coral Triangle». I W. Renema. Biogeography, Time, and Place: Distributions, Barriers, and Islands: Topics In Geobiology. 29. Springer. s. 117–178. ISBN 978-1-4020-6374-9. doi:10.1007/978-1-4020-6374-9_5.