Wikipedia

Iggy Pop

amerikansk sanger

James Newell Osterberg, Jr. (født 21. april 1947), bedre kjent som artisten Iggy Pop, er en amerikansk rockesanger. Selv om han har begrenset kommersiell suksess er han regnet som en av punk-rockens innovatører og kjent under kallenavnene «the Godfather of Punk» og «the Rock Iguana».[12] Iggy Pop var vokalist i bandet «The Stooges» på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet. Bandet ble kjent for sine spesielle sceneopptredener med selvskading, utskjelling av publikum og stage diving.

Iggy Pop
Topu
FødtJames Newell Osterberg
21. apr. 1947[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Muskegon[5]
BeskjeftigelseSanger, skuespiller, gitarist, låtskriver, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversity of Michigan
Pioneer High School
EktefelleWendy Weissberg (1968–1968)
Suchi Asano (1984–1999)
Nina Alu (2008–)
BarnEric Benson
NasjonalitetUSA[6]
Medlem avThe Stooges
The Trolls
The Prime Movers
UtmerkelserRidder av Ordre des Arts et des Lettres (2003)[7]
Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (2017)[8]
Offiser av Ordre des Arts et des Lettres
Polar Music Prize (2022)[9]
Musikalsk karriere
PseudonymIggy Pop
SjangerRock, hardrock,[10] urpunk, garage rock, punkrock, glamrock, post-punk, alternativ rock
InstrumentGitar, slagverk, akustisk gitar, tangentinstrument, vokal[11]
StemmetypeBaryton
Aktive år1965–
PlateselskapArista Records, I.R.S. Records, A&M Records, Chrysalis, Fat Possum Records, Virgin Records, RCA, Elektra Records, Virgin Music
Nettstedhttp://iggypop.com
IMDbIMDb
Signatur
Iggy Pops signatur
Iggy Pop på Commons
Iggy Pop, 1987
Iggy Pop, 2008

I 2017, kort tid etter hans 70-årsdag, ble Iggy Pop utnevnt til innehaver av Ordre des Arts et des Lettres av den franske generalkonsulen i Miami på vegne av den franske regjeringen.[13]

Liv og karriere

rediger

Iggy Pop ble født i Muskegon, Michigan, og vokste opp i en trailer-park i Ypsilanti, Michigan. Han er sønn av James Newell Osterberg sr. og har irsk-engelske aner på farssiden, mens morens foreldre kom fra Danmark og Norge. Han startet musikkarrieren som trommeslager i ulike band i Michigan, men det var først da han flyttet til Chicago og startet «Psychedelic Stooges» at karrieren skjøt fart. Bandet bestod av Iggy Pop, Ron Asheton, Scott Asheton og Dave Alexander.

Bandets første album, The Stooges, produsert av John Cale, kom ut i 1969 og solgte dårlig. Fun House fra 1970 ble heller ingen kommersiell suksess. I 1973 fikk han hjelp av David Bowie, samlet medlemmene av The Stooges igjen og ga ut Raw Power.

Iggy Pop hadde på denne tiden utviklet et stort heroinmisbruk, og et samarbeid med James Williamson førte ikke til noen plateutgivelse før Kill City ble utgitt i 1977. I mellomtiden hadde han lagt seg inn på et psykiatrisk sykehus for å bli kvitt narkotikaproblemet. David Bowie var en av få besøkende i denne perioden, og de fortsatte det musikalske samarbeidet. I 1976 tok Bowie ham med på lanseringsturneen i forbindelse med albumet Station to Station.

Bowie og Pop flyttet til Vest-Berlin for å få et miljøskifte, og sammen skrev de sangene «China Girl», «Tonight» og «Sister Midnight», og Bowie bistod i å produsere albumene The Idiot og Lust for Life. Iggy Pop deltok på Bowies Low. I 1979 byttet han plateselskap og ga ut New Values på Arista. Senere kom albumene Soldiers og Party. Ingen av dem ble noen suksess, og han ble droppet av plateselskapet. I 1982 ga han ut Zombie Birdhouse på plateselskapet Animal uten suksess. Året etter ga David Bowie ut albumet Let’s Dance med cover-versjonen av «China Girl», noe som ga Iggy store inntekter i form av royalties.

I 1986 kom det kommersielle gjennombruddet med albumet Blah Blah Blah. Albumet ble produsert av David Bowie og David Richards. Singelen «Real Wild Child (Wild One)» gikk inn på topp ti i Storbritannia. Instinct het oppfølgeren til Blah Blah Blah og ble gitt ut i 1988. Albumet representerte en tilbakevending til The Stooges-perioden. I 1990 kom albumet Brick by Brick med medlemmer av Guns N' Roses og The B-52s som gjesteartister. Singelen «Candy» med Kate Pierson gikk inn på US Top 40. I 1995 ble Lust for Life (1977) gjort berømt som filmmusikk til filmen Trainspotting. Albumet Naugty Little Doggie ble spilt inn samme året. Senere kom albumene Avenue B (1999) og Beat 'Em Up (2001). We Will Fall: The Iggy Pop Tribute er et hyllestalbum som ble gitt ut i 1997. Hvor amerikanske artister som Joey Ramone, Red Hot Chili Peppers, Joan Jett, Adolph's Dog (Blondie), Misfits, Monster Magnet, Nada Surf og Jayne County hyllet han.[14]

I 2003 gjenopptok han samarbeidet med Asheton-brødrene, de to eneste gjenlevende medlemmene av den opprinnelige Stooges-besetningen, for første gang siden 1974. Albumet Skull Ring innebar også et samarbeid med Sum 41, Green Day, Peaches og The Trolls. Samme året kom den uautoriserte Iggy Pop-biografien Gimme Danger – The Story of Iggy Pop, av Joe Ambrose. Singelen «Kick It» er et samarbeid mellom Peaches og Iggy Pop fra albumet Fatherfucker i 2004. I 2007 kom Iggy & The Stooges med nytt album, The Weirdness. Albumet ble omtalt som et klassisk Stooges-album da det ble lekket ut på internett 22. februar, 14 dager før den offisielle utgivelsen.

Pop synger også på «We're All Gonna Die» på Slash sitt første soloalbum Slash, som ble gitt ut i 2010. Han dukket opp som en karakter i videospillet Lego Rock Band for å synge sangen hans «The Passenger» og lånte også stemmen sin for opplæringen i spillet. Han ble innlemmet som medlem av Stooges i Rock and Roll Hall of Fame 15. mars 2010. Etter en "stagediving" ulykke i mars 2010 hevdet Pop at han ikke lenger ville "stagediving". Imidlertid har han senere gjort det ved flere anledninger.[15][13]

I 2012 ble Pop tatt inn i Michigan Rock and Roll Legends Hall of Fame. Han samarbeidet med New Order på sangen «Stray Dog» til albumet deres Music Complete i 2015 og i 2016 spilte Iggy Pop inn et album sammen med Josh Homme med tittelen Post Pop Depression. Albumet fikk en veldig bra mottakelse av både kritikere og fans. Et doble livealbumet fra den påfølgende turné i Europa og Nord-Amerika, Post Iggy Pop Depression: Live At The Royal Albert Hall, kom ut i 2016. I 2018 ga Pop ut en felles EP med Underworld, med tittelen Teatime Dub Encounters. Pop og Underworld hadde begge bidratt med spor til Danny Boyles film Trainspotting fra 1996.

Iggy Pops album, Free, ble gitt ut i september 2019. Albumet fikk generelt positive anmeldelser fra kritikere. Mark Deming fra AllMusic skrev at albumet fortsatte Pops mindre aggressive, mer ettertenksomme side fra Préliminaires og Après, og prioriterte atmosfæriske keyboards. I januar 2020 mottok Iggy Pop et Grammy Lifetime Achievement Award. I april 2020 ga han ut en alternativ mix av «China Girl», som en del av et deluxe-boks med syv plater. I desember var Pop med på en omarbeidet versjon av Elvis Costellos sang «No Flag» fra Costellos 2020-album Hey Clockface. Sangen var en nyinnspilling hvor Pop sto for vokalen og oversatt til fransk. I april 2021 ga den franske sangeren Clio ut en duett med Iggy Pop med tittelen "L'appartement".[15]

På Hammond-virtuosen Lonnie Smith sitt album Breathe, fra 2021, synger Pop på to spor, «Why Can't We Live Together», en coverversjon av Timmy Thomas, og på «Sunshine Superman», en coverversjon av Donovan. Han samarbeidet med den belgiske komponisten og fiolinisten Catherine Graindorge på tre spor på hennes nye EP The Dictator. Den ble utgitt i september 2022.

I 2023 kom hans nittende album Every Loser som inneholder 11, forholdsvis korte, spor og en total spilletid på 36:53. Albumet inneholder bidrag fra Jane's Addiction medlemmene Dave Navarro, Eric Avery og Chris Chaney, sammen med opptredener fra Guns N' Roses bassisten Duff McKagan, Pearl Jam gitaristen Stone Gossard og trommeslagerne Taylor Hawkins og Travis Barker. Det fikk generelt positive anmeldelser fra kritikere. I 2024 spilte han inn «The Passenger» på nytt i en duett med Siouxsie Sioux, den skulle benyttes i en reklamefilm og er en orkesterversjonen med et lavere tempo.

Film

rediger

Som skuespiller har Iggy Pop medvirket i en rekke filmer, inkludert Sid and Nancy (uten å ha noen replikk), The Color of Money, Hardware (kun stemme), The Crow: City of Angels, Rugratsfilmen, Snow Day, Coffee and Cigarettes mot Tom Waits, Tank Girl og Atolladero, en spansk science fiction-western. Pop har også dukket opp i mange TV-serier.

Iggy Pop har blitt profilert i flere rock-dukomentarer og har hatt sanger på mange lydspor, inkludert Crocodile Dundee II, Trainspotting, Lock, Haggard, Arizona Dream, Repo Man, Black Rain, Freddy's Dead: The Final Nightmare, Shocker og Kurt Cobain: About a Son. Han jobbet med Johnny Depp i flere filmer som Cry-Baby og Dead Man. Pop laget lydsporet til The Brave, som ble regissert av og spilte av Depp, og musikk til Depps film Arizona Dream fra 1993. I februar 2009 spilte han karakteren Victor i filmen Suck. Pop spilte seg selv som DJ for den fiktive rockestasjonen Liberty Rock Radio 97. 8 i videospillet Grand Theft Auto IV. Han har også stemmer i flere videospill og animasjonsfilmer. Han har biroller i en lang rekke amerikanske, og også franske, filmer.

Pop er vertskap for et ukentlig radioprogram og podcast med tittelen "Iggy Confidential" på BBC Radio 6 Music. I den dekker han et spekter av musikk fra punk til jazz, og presenterer også nye artister som Shame, Fat White Family, False Heads og Sleaford Mods. Han spiller også musikk av Mik Artistik, og sangen «Sweet Leaf of the North» var Iggy Pops favorittlåtene på 2010-tallet.[16][17]

I 2015 hadde Pop en hovedrolle som Vicious i den Björn Tagemose regisserte stumfilmen Gutterdämmerung sammen med Grace Jones, Henry Rollins og Lemmy. Han var også med i Rammstein-dokumentaren Rammstein in Amerika samme år. I 2016 var Pop et hovedtema i dokumentaren Danny Says, sammen med Danny Fields, Alice Cooper, Judy Collins, Wayne Kramer, Jac Holzman og flere. Samme år spilte han hovedrollen i Toby Tobias' thriller Blood Orange, der han spiller en aldrende rockestjerne. Pop dukker også opp som en zombie i Jim Jarmusch filmen fra 2019 The Dead Don't Die.[18][19][20]

Tidlig i 2019 var han executive produserte for en firedelt dokumentarserie med tittelen PUNK for Epix. I 2021 var Pop og Nico Rosberg - Formel 1-mester i 2016 - med i en videoannonse for de tyske statsjernbanenes (Deutsche Bahn) høyhastighetstog. Backing-musikken var Pops sang «The Passenger». Pop deltok også i Detroit City FCs offentlige investeringsfond.[21][22][14]


Dette er bare en liten del av alle filmer og TV-serier han har medvirket i.

Konserter i Norge

rediger

Et utvalg konserter:

Diskografi

rediger

Album

rediger

Sammen med The Stooges

rediger

Sammen med James Williamson

rediger

Solo

rediger
Studio
rediger
Live
rediger
Samlealbum
rediger

Priser og nominasjoner

rediger

GQ valgte Iggy Pop til Men of the Year Awards, Icon Award i 2014, og til Men of the Year Awards, Lifetime Achievement Award i 2019.

Han har blitt nominert til tre Grammy Awards og vunnet en, Grammy Lifetime Achievement Award i 2020. Og nominert seks ganger av Creem Magazine Awards og vunnet to av dem, Comeback of the Year – No. 1 i 1997 og Punk of the Year – No. 1 i 1980. Han har blitt nominert to ganger av Q Awards og vunnet en, «Bells & Circles» med Underworld, Best Video i 2018.

Han vant Firecracker Alternative Book Award med «I Need More» i 1997, ble innlemmet i Kerrang! Hall of Fame i 2001, og i Classic Rock Roll of Honour Awards, Living Legend i 2009. Mottok Critics' Choice Documentary Awards for film-biografien Gimme Danger – The Story of Iggy Pop, i 2016.

Mottok utmerkelsen Wood Pencil sammen med Peaches av D&AD Awards for «Kick It» i 2004. Han var også nominert til Wood Pencil i 2010 sammen med Orcon (et telekommunikasjons selskap fra New Zealand).

Pollstar (fagpublikasjon for konsert- og livemusikkbransjen) Concert Industry Awards, nominerte han tre ganger i 1987, 1988 og 1989. Han der også nominert tre ganger til Classic Rock Roll of Honour Awards, en gang til MTV Video Music Awards, Golden Globe Awards, A2IM Libera Awards, New Music Awards, NME Wards, Hungarian Music Awards, Sweden GAFFA Awards og Denmark GAFFA Awards.

Iggy Pop var også nominert til Worst Original Song av Razzie Awards i 1992 for «Why Was I Born (Freddy's Dead)» fra Freddy's Dead: The Final Nightmare, skrevet av James Osterberg og Whitehorn. Men han vant ikke.

Referanser

rediger
  1. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 119458926, besøkt 21. juli 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=james newell;n=osterberg;oc=1, oppført som James Newell Osterberg[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID osterbergj[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id pop-iggy, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Carnegie Hall linked open data, Carnegie Hall agent-ID 86721, besøkt 2. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ LIBRIS, Libris-URI qn245028327f7xm, utgitt 25. september 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ next.liberation.fr[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.lefigaro.fr[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.billboard.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Montreux Jazz Festival Database, Wikidata Q99181182 
  11. ^ Montreux Jazz Festival Database, Montreux Jazz Festival konsert ID 3586, Wikidata Q99181182 
  12. ^ http://www.associatedcontent.com/article/213576/the_return_of_iggy_pop_and_the_stooges.html
  13. ^ a b «Iggy Pop devient commandeur de l'ordre des Arts et des Lettres». Le Figaro (på fransk). 26. april 2017. Besøkt 8. oktober 2024. 
  14. ^ a b «We Will Fall: The Iggy Pop Tribute». 
  15. ^ a b published, Joe Bosso (9. juli 2009). «Josh Freese on Nine Inch Nails, GN'R and his solo album». MusicRadar (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2024. 
  16. ^ «BBC Radio 6 Music - Iggy Pop». BBC (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2024. 
  17. ^ «NPR: Iggy Pop On Mik Artistik's Ego Trip». Mik Artistik's Ego Trip (på engelsk). 13. november 2019. Besøkt 8. oktober 2024. 
  18. ^ Minsker, Evan (15. juli 2015). «Iggy Pop, Grace Jones, Henry Rollins to Star in Silent Movie Gutterdämmerung». Pitchfork (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2024. 
  19. ^ Galuppo, Mia (12. januar 2016). «Magnolia Pictures Nabs Danny Fields Documentary». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2024. 
  20. ^ Dalton, Stephen (3. juni 2016). «‘Blood Orange’: Film Review». The Hollywood Reporter (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2024. 
  21. ^ Robinson, Shannon (22. mars 2019). «‘Kids Did Everything. It Was Beautiful’: Inside Iggy Pop’s New Punk Documentary». The Daily Beast (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2024. 
  22. ^ «Detroit City Football Club». 

Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: Iggy Pop – sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Iggy_Pop&oldid=24725708»