Wikipedia

Idéhistorie

Idéhistorie er studiet av ideenes historie. Faget er beslektet med, eller kan omtales som, tenkningens historie, intellektuell historie eller mentalitetshistorie. For det meste er det skriftlige kilder og tekster som studeres. Fagområdet vokste internasjonalt formelt frem utover på 1930-tallet; i Norge ble det første professoratet opprettet i 1946.[1]

Faget utforsker de store og viktige verkene innen humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap, og faget står i Norge nært både filosofi og historie. Idéhistorie er en tverrfaglig disiplin hvor man i prinsippet kan studere hvordan alle ideer og forestillinger har påvirket individer og samfunn. Ideene kan studeres på diakront (gjennom tidene) og/eller synkront (i samtiden).

Typiske arbeidsmetoder innen idéhistoriefaget er flittig bruk av kildehenvisning, retorikk og hermeneutikk. Gjennom slike metoder ønsker faget å beskrive den bestemte «idé» eller kulturelle stemning som ytrer seg i tid og rom gjennom bøker, kunstverk, bygninger og andre kulturelle uttrykk.[2]

Historie

rediger

Generelt

rediger

En rekke tenkere og forfattere fra antikken til i dag kan sies å ha skrevet eller tenkt idéhistorisk. Fagets moderne historie har sitt utgangspunkt i arbeidet til Arthur O. Lovejoy, som var professor i filosofi ved Johns Hopkins University fra 1908. Han brukte begrepet "history of ideas" første gang i 1919, og i 1923 opprettet han "History of Ideas Club" på nevnte universitet.[3] Lovejoy skrev en rekke bøker og artikler om ideenes og tenkningens historie. Idéhistoriens akademiske gjennombrudd internasjonalt kom med hans bok A Great Chain of Being (1936) og Lovejoys lansering av tidsskriftet Journal of the History of Ideas in 1940.

Sverige

rediger

I Sverige ble faget formelt opprettet i 1932, da Johan Nordström ble "professur i idé- og lärdomshistoria" ved Uppsala universitet. I Danmark begynte faget i 1967 ved Universitetet i Aarhus med Johannes Sløk.

Norge

rediger

I Norge fikk Andreas Hofsgard Winsnes det første professorat i idéhistorie fra 1. juli 1946 ved Universitetet i Oslo (UiO).[4] I 1960 ble professoratet overtatt av Paulus Svendsen, kjent for sin avhandling Gullalderdrøm og utviklingstro (1940). Lars-Roar Langslet ble ansatt som magister i 1962[5], og han var sentral i den konservative strømningen "Den annen front".[6] Frem til et stykke ut på 1960-tallet holdt UiOs avdeling for idéhistorie til i en av leilighetene i det såkalte Studenterhuset i Schultz' gate på Majorstuen.[5]

Fram til 1964 var idéhistorie og filosofi samlokalisert i samme institutt på Historisk-filosofisk fakultet. Arne Næss ble da leder for avdeling for filosofi, mens Svendsen ble leder for avdeling for idéhistorie. I 1966 ble idéhistorie et eget institutt, med Svendsen som bestyrer.

I 1989 ble det idéhistoriske tidsskriftet Arr opprettet av Espen Schaaning.[7] Utover på 1990-tallet fikk idéhistorie som fag økt gjennomslag i offentligheten etter en rekke godt solgte og prisbelønte bøker av professor Trond Berg Eriksen. I 2015 ble mastergradene i idéhistorie og kulturhistorie ved UiO gjort til en del av studieprogrammet "europeisk kultur".[8][9]

Faget er etablert som eget universitetsfag i flere land, og det kan være et forskningsområde innenfor andre fag.

Global idéhistorie

rediger

På 2000-tallet ble økt oppmerksomhet rundt global idéhistorie, på engelsk kjent som "global intellectual history". I 2013 utga Samuel Moyn og Andrew Sartori antologien Global Intellectual History med bidrag fra blant andre Sanjay Subrahmanyam og Siep Stuurman.[10] I 2016 ble tidsskriftet Global Intellectual History lansert med Richard Whatmore som redaktør.[11] Blant bidragsyterne har blant andre vært Martin Mulsow, Knud Haakonssen og J. G. A. Pocock.[12][13]

Se også

rediger

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Enebakk, Vidar (4. november 2005). «Den norske idéhistoriens idéhistorie». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (på norsk). 22: 271–284. ISSN 1504-3053. Besøkt 27. juni 2019. 
  2. ^ Krefting, Ellen; Aasgaard, Reidar; Schaanning, Espen (2017). Grep om fortiden: perspektiver og metoder i idéhistorie (på norsk). Cappelen Damm akademisk. ISBN 9788202565282. 
  3. ^ McMahon, Darrin M.; Moyn, Samuel (14. januar 2014). Rethinking Modern European Intellectual History (på engelsk). Oxford University Press. ISBN 9780199397518. 
  4. ^ «Grep om fortiden, redigert av Ellen Krefting, Espen Schaanning og Reidar Aasgaard: Utdrag». Issuu (på engelsk). Besøkt 27. juni 2019. 
  5. ^ a b c Helhet på tvers : 50 år med idéhistorie i Norge. [Oslo]: Tano Aschehoug. 1996. ISBN 8251835186. 
  6. ^ «Grep om fortiden, redigert av Ellen Krefting, Espen Schaanning og Reidar Aasgaard: Utdrag». Issuu (på engelsk). Besøkt 27. juni 2019. 
  7. ^ Fredin, Mariann Å (25. april 2000). «Det finnes gode ideer!». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 27. juni 2019. 
  8. ^ Hobbelstad, Inger Merete (10. februar 2015). «Ideer i oppløsning». Dagbladet.no (på norsk). Besøkt 27. juni 2019. 
  9. ^ «Europeisk kultur (master - to år) - Universitetet i Oslo». www.uio.no (på norsk). Arkivert fra originalen 27. juni 2019. Besøkt 27. juni 2019. 
  10. ^ Moyn, Samuel; Sartori, Andrew, red. (juni 2013). Global Intellectual History. Columbia University Press. ISBN 9780231534598. 
  11. ^ «Global Intellectual History: Vol 4, No 2». www.tandfonline.com (på engelsk). Besøkt 1. juli 2019. 
  12. ^ Pocock, J. G. A. (2. januar 2019). «On the unglobality of contexts: Cambridge methods and the history of political thought». Global Intellectual History. 1. 4: 1–14. ISSN 2380-1883. doi:10.1080/23801883.2018.1523997. Besøkt 12. juli 2019. 
  13. ^ Herbjørnsrud, Dag (10. mai 2019). «Beyond decolonizing: global intellectual history and reconstruction of a comparative method». Global Intellectual History. 0. 0: 1–27. ISSN 2380-1883. doi:10.1080/23801883.2019.1616310. Besøkt 12. juli 2019. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Idéhistorie&oldid=24700466»