Adolf Hitler
Adolf Hitler (1889–1945) var en tysk nasjonalsosialistisk politiker som var Tysklands leder fra 1933 til han begikk selvmord 30. april 1945 i Berlin. Under Hitler ble Tyskland et diktatur og innledet andre verdenskrig ved invasjon av nabolandene. Tyskland ble på slutten av krigen okkupert av de allierte og regimet avsatt.
| Adolf Hitler | |||
|---|---|---|---|
 Offisielt portrett fra 1938 | |||
| Født | 20. apr. 1889[1][2][3][4] Salzburger Vorstadt 15 (Østerrike-Ungarn)[2] Braunau am Inn (Østerrike-Ungarn)[5][6] | ||
| Død | 30. apr. 1945[1][4][7][8] (56 år) Førerbunkeren Berlin[5] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Utdannet ved | Stift Lambach Staats-Realschule | ||
| Ektefelle | Eva Braun (1945–1945) (avslutningsårsak: ektefelles død)[9] | ||
| Partner(e) | Maria Reiter (–ukjent) Eva Braun (1945–1945)[9] Geli Raubal (–ukjent) | ||
| Far | Alois Hitler | ||
| Mor | Klara Hitler | ||
| Søsken | 7 oppføringer
Ida Hitler (familierelasjon: eldre søster)
Paula Hitler (familierelasjon: yngre søster) Gustav Hitler (familierelasjon: eldre bror) Edmund Hitler (familierelasjon: yngre bror) Otto Hitler (familierelasjon: yngre bror) Alois Hitler jr. (familierelasjon: halvbror på fars side) Angela Hammitzsch (familierelasjon: halvsøster på fars side) | ||
| Parti | Det tyske Arbeiderparti (1919–1920)[10][11] Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1920–) | ||
| Nasjonalitet | Cisleithania (1889–1918)[12] Østerrike (1918–1925) Det tyske riket (1932–1933) (jurisdiksjon: Fristaten Braunschweig, tema for: Naturalization of Adolf Hitler)[12] Nazi-Tyskland (1933–1945) (avslutningsårsak: Adolf Hitlers død) | ||
| Utmerkelser | 18 oppføringer
Jernkorset av 2. klasse (1914)[13]
Wound Badge (1918) in Black (1918)[14][15] Æresborger av Sankt Andreasberg (–1945) (Sankt Andreasberg, avslutningsårsak: Adolf Hitlers død)[16] Æresborger av Goslar (ukjent–) (deles ut av: Goslar)[16] Collar de la Gran Orden Imperial de las Flechas Rojas (1937)[17] NSDAPs partimerke i gull Æreskorset Blodordenen Æresborger av Trier (1933–2010) Årets person i Time (1938)[18] Den militære fortjenstorden Æresborger av Coburg (1932–1946) Æresborgerskap (1934–2001) (deles ut av: Saarbrücken) Æresborgerskap (1934–1945) (avslutningsårsak: død, deles ut av: Neunkirchen) Jernkorset av 1. klasse (1918)[13] Jernkorset Orden Imperial del Yugo y las Flechas Elefantordenen | ||
| Tysklands rikskansler | |||
| 30. januar 1933 – 30. april 1945 | |||
| Forgjenger | Kurt von Schleicher | ||
| Etterfølger | Joseph Goebbels | ||
| Tysklands fører | |||
| 2. august 1934 – 30. april 1945 | |||
| Forgjenger | Paul von Hindenburg (president) | ||
| Etterfølger | Karl Dönitz | ||
| Fører for NSDAP | |||
| 29. juni 1921 – 30. april 1945 | |||
| Forgjenger | Anton Drexler (formann) | ||
| Etterfølger | Martin Bormann (partiminister) | ||
| Signatur | |||
.svg) | |||
Hitler var fra 1921 «fører» for Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderparti, fra 1933 rikskansler og fra 1934 «fører og rikskansler» og samtidig regjeringssjef og statsoverhode for Det tyske rike. Han var østerriksk av fødsel og bakgrunn, men flyttet til Tyskland i 1913 og ble tysk statsborger i 1932.[19] Han tjenestegjorde under første verdenskrig med korporals grad. Hitler hadde grunnskoleutdanning og arbeidet før første verdenskrig som kunstmaler.
Han kom til makten etter den økonomiske krisen som oppstod i Tyskland i etterkant av første verdenskrig og den store depresjonen etter børskrakket i 1929. Ved bruk av propaganda og karismatisk tale appellerte han til arbeider- og middelklassens økonomiske behov, og slo an nasjonalistiske, antisemittiske og antikommunistiske toner.
Etter å ha kommet til makten etablerte han det nasjonalsosialistiske diktaturet «det tredje riket» i Tyskland. Han forbød alle opposisjonspartier og forfulgte politiske, ideologiske og kulturelle motstandere og personer tilhørende forskjellige minoritetsgrupper, rasemessig eller på annet vis. Samtidig restrukturerte han økonomien og satte igang store sosiale programmer og utbygging av infrastruktur og teknologi. Han fremmet samtidig en ekspansiv utenrikspolitikk, og Tyskland og dets allierte i aksemaktene kontrollerte på det meste store deler av Europa. På den annen side fremmet han en rasistisk «blod og rase»-ideologi, og bedrev en systematisk diskriminering og senere forfølgelse av bl.a. jødene og sigøynerne – som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet i holocaust.
De tidligste år
Hitler gjorde sitt for å tåkelegge sin egen bakgrunn. Som han sa med tanke på sine politiske motstandere i 1930: De skal ikke få vite «hvorfra jeg kommer og fra hvilken familie jeg stammer».[20] Sommeren 1938, etter at Østerrike ble innlemmet i Det tyske rike, lot han landsbyene Döllersheim og Strones evakuere for å rydde rom til et militært øvingsområde – dette var hans foreldres og besteforeldres hjemsteder.[21] Hitler unngikk nøye fødestedet Braunau og fikk Himmler til å granske forfedrene, trolig med sikt på å slette ut alle spor.[22](s247–250)
Familiebakgrunn
Adolf Hitler ble født den 20. april 1889 i den lille østerrikske grensebyen Braunau am Inn (Oberösterreich) rett overfor det tyske Bayern. Han var den fjerde i en søskenflokk på seks fra farens tredje ekteskap.[23] Hans far var tollfullmektigen Alois Hitler, og moren var hans inngiftede niese Klara, født Pölzl. Av de seks søsknene var det bare Adolf og hans søster Paula som vokste opp.[24] Hitler hadde katolske foreldre, men frafalt selv troen senest i tenårene.[omstridt ]
Alois Hitler hadde i tillegg en uekte sønn (Alois junior) og datter (Angela) fra sitt annet ekteskap.
I Mein Kampf skildret Hitler sin far som en tyrann. Basert på biografier fra 1930-årene beskriver Vernon Alois som brysk, streng, ambisiøs og pertentlig. Adolf fryktet og opponerte mot faren.[25] Historikere[hvem?] mener at det ikke finnes grunn til å anta at Alois Hitler gav sin sønn noen strengere oppdragelse enn det som var vanlig på den tiden. Men noe Hitler en gang uttrykte takknemlighet for, var at faren, som var uekte sønn av bondejenta Anna Maria Schicklgruber, endret sitt etternavn til Hitler. Det skjedde i 1876, da Alois var 40 år, ett år etter at moren og hans formentlige far møllerlærlingen Johann Georg Hiedler (derav Hitler) var gått bort.
At Adolf Hitlers farfar skal ha vært Johann Georg Hiedler er omstridt, fordi Johann Georg (som senere giftet seg med Anna Maria) aldri hadde anerkjent noe slikt farskap. Derimot hadde hans bror Nepomuk Hüttler avlagt en edelig erklæring om at Johann Georg var Alois' far. Hva Johann Georg ville ha ment om det, er ikke godt å si; han var på det tidspunkt allerede død.
Hitler visste ikke med absolutt sikkerhet hvem hans farfar var. Dette forhold grep hans motstandere fatt i på 1920-tallet; det ble antydet[av hvem?] at føreren for det ekstremt antisemittiske og tysknasjonale NSDAP selv kunne være av jødisk eller tsjekkisk opphav.
Det er blitt spekulert i[av hvem?] om Adolf Hitler var «Mischling av andre grad» og at han selv skal ha vært bekymret for muligheten.[trenger referanse] Denne historien finnes i flere versjoner. En går i korte trekk ut på at Hitlers bestemor hadde vært tjenestepike hos familien Rothschild i Wien.[trenger referanse] En annen versjon skriver seg fra Hans Frank og går ut på at han i 1930 hadde sett et brev fra Hitlers nevø, William Patrick Hitler (sønn av Hitlers halvbror Alois Hitler jr.) der denne truet med å fortelle verden at Adolf Hitler var kvart jøde.[trenger referanse] William Patrick Hitler skal i et brev ha antydet at Adolf Hitler hadde «jødeblod i årene».[26]
Spekulasjoner
Hitler fikk 1930 Hans Frank til undersøke spørsmålet om «ikke-ariske» personer blant Hitlers forfedre. Frank kom frem til at Maria Anna Schicklgruber hadde født en sønn da hun var kokke hos den jødiske familien Frankenberger i Graz i Steiermark. Mens han satt fengslet i Nürnberg etter krigen skrev Frank at Frankenbergers far skal ha betalt Maria Anna bidrag frem til barnet var 14 år gammelt. Franks historie har senere blitt tilbakevist. Frankenberger er ikke et jødisk navn og de eneste med det navnet i Graz var katolikker. Frankenberger-familiens sønn var for ung til å passe med Franks historie.[27] Det finnes ingen indikasjon på at Maria Anna bodde i Graz eller at hun var ansatt hos slakteren Leopold Frankenreiter. Det er heller ingen ting som tyder på at selve utpressingshistorien er sann. Hans Franks fortelling er diktert da han etter krigen satt og ventet på å bli henrettet for forbrytelser mot menneskeheten.[28]
Avisen Daily Mirror publiserte i oktober 1933 et bilde av en gravstein på den jødiske gravplassen i București med navnet «Adolf Hittler». Gravsteinen hadde delvis hebraiske bokstaver. Denne Adolf Hittler (1832–1892[29]) hadde skiftet navn fra det jødiske Avraham Eliyohn (eller Eyliyohn), noe som gjør det tvilsomt om han overhodet var i slekt med Hitler. Oppslaget bidro til spekulasjoner om Hitler hadde delvis jødisk bakgrunn. Etternavnet Hitler eller Hittler forekom blant jøder i Øst-Europa, men det er ikke kjent om noen av disse utvandret til Østerrike.[30][27][26] Det har vært en del usikkerhet om Hitlers farfar. Dersom inskripsjonen på Adolf Hittlers gravstein var korrekt, kan han utelukkes som farfar fordi han ikke var mer enn fem år gammel da Hitlers far ble født. Hvorvidt Hittler var i slekt med Hitler, er heller ikke kjent. Adolf var et ganske vanlig guttenavn på den tiden. Hittler forekommer som etternavn både uavhengig av Hitler eller som en variant av dette navnet, etter 2. verdenskrig også fordi flere personer med etternavn Hitler har endret navnet til Hittler.[31] I tillegg blir Hitler av og til feilstavet Hittler, kanskje fordi navnene uttales likt på flere språk. I mellomkrigstiden var ikke Hitler og Hittler sjeldne navn. I New York var det 22 oppføringer i telefonkatelogen med dette etternavnet. I Romania og Tsjekkoslovakia var det en del jøder med dette etternavnet eller varianter for eksempel Heidler eller Hettler), i Tsjekkoslovakia kan navnet ha opphav i Hidlar eller Hidlarcek. Fra midten av attenhundretallet hadde en god del jøder i Galicja dette navnet og trolig var de fleste amerikanere med Hit(t)ler som familienavn jøder med opphav i Galicja.[32]
Hitler selv var opptatt av at journalistene ikke skulle bry seg med hans bakgrunn: «Sie dürfen nicht wissen, woher ich komme und aus welcher Familie ich stamme.» Granskinger i 1960-årene konkluderte med at Hitler ikke hadde jødisk aner, derimot var det tett innavl i familien («besonders dichte Inzucht»). Alois' far (Adolf Hitlers farfar) var samtidig Klaras morfar (Adolf Hitlers oldefar).[26]
Barndom og skolegang
Alois Hitlers yrke førte til at familien flyttet stadig rundt, fra Braunau til Passau, Lambach og så til Leonding ved Linz. På de forskjellige folkeskolene som han ble sendt til var Adolf Hitler en god elev. Han trivdes godt på benediktinernes klosterskole (2.-3. kl., 1897/98) og kunne også mange år senere tale varmt om tiden i klosterkirkens guttekor, om sangundervisningen og om klosterliturgien. Kanskje var det herfra han fikk sin fascinasjon for hakekorset, en av klosterets tidligere abbeder var pater Theodorich Hagn (død 1862), og hans personlige våpenskjold hadde et hakekors («Hagn»=«Haken») og det var meislet inn på et fremtredende sted der den unge skolegutten må ha sett det.
Noen indikasjoner i egentlig forstand på en slik impuls har ikke latt seg påvise av historikerne. Dersom årene på denne skolen har etterlatt seg relevante spor i Hitlers sinn, er det andre elementer som peker seg ut som mer sannsynlige: Kirkemusikken, som Hitler senere har tilkjennegitt gjorde inntrykk på ham, kunne få sin forlengelse i hans senere fascinasjon av Richard Wagners musikk, som han dyrket med en nærmest religiøs inderlighet: Die Meistersinger von Nürnberg skal han ha sett over 100 ganger.[25] Dessuten kan den store respekt som omverdenen viste benediktinerabbeden ha stemt godt overens med hans senere fremelskelse av persondyrkelsen rundt seg selv.
Men på realskolen i Linz kom han fullstendig til kort både på det akademiske og det sosiale området. Han måtte ta det første skoleåret (1900/01) om igjen, og lærerne skrev i karakterboken at han «manglet arbeidslyst».
Hitler fremstilte senere det hele som en slags «lærestreik» rettet mot faren, som skal ha forsøkt å påtvinge ham en fremtidig yrkeskarriere som embetsmann,[33] og den hyppige pryl faren gav ham kunne i så fall passe inn.[34] Selv hadde han ønske om å bli kunstmaler, mot farens vilje.[25] I denne fremstillingen kan det ha vært et sannhetskorn, for Hitler hadde til tider det selvbilde at han var en miskjent kunstner. Blant karakteregenskaper han la for dagen på denne tiden, var selvopptatthet og motstand mot regelmessig arbeid. Hitlers far, Alois, døde 3. januar 1903, i en alder av 65 år, og farens død gikk svært inn på tretten år gamle Adolf. Farens død kan også vært en lettelse da Adolf slapp den stadig kritikken.[27] Adolfs skoleprestasjoner tok seg ikke opp. At det skulle skyldes at den unge Hitlers «lærestreik» mot sin far vedvarte etter farens død lyder ikke plausibelt. Dermed er lærestreiken kanskje ikke en fullgod forklaring på den dårlige karakterboken. Da han var 16 år, avsluttet Adolf sin skolegang uten eksamenspapirer.
Ung mann i Wien og München
Fra 1905 kunne Hitler takket være en statsrente som farløs og på grunn av tilsendte penger fra sin mor leve et fritt og ubundet bohemliv. I oktober 1907 meldte han seg til opptaksprøve på kunstakademiet i Wien. Hitlers tegninger ble godtatt, og av 120 fremmøtte var han en av de 33 midlertidig godkjente. Men neste dag ble tegningene hans avvist som «utilfredsstillende».[35] Han oppsøkte akademiets rektor som ytret at Hitlers talent kanskje lå mer i retning av arkitektur.[36] Men etter å ha blitt avvist av kunstakademiet også i 1908, gjorde han ingen flere forsøk på å skaffe seg utdannelse, enten akademisk, kunstnerisk eller praktisk yrkesrettet. Statsrenten han fikk som farløs lå over en lærers begynnerlønn, så han levde godt på den.
Den 21. desember 1907 døde hans mor Klara smertefullt av brystkreft. Morens død gikk svært inn på Hitler.[25] Helt til slutten av livet hun ble behandlet av den jødiske legen dr. Eduard Bloch. Hitler var svært takknemlig for dr. Blochs behandling og holdt sin hånd over ham da Tyskland okkuperte Østerrike. Han sørget også for at Bloch fikk utvandre til USA i 1940, der han døde fem år senere.
I 1909, da han var 20 år, flyttet Hitler til Wien, der han levde av strøjobber og salg av håndmalte postkort.[25] I mannshjemmet der han flyttet inn i 1910, samarbeidet han med en jødisk beboer ved navn Reinhold Hanisch, som fikk til oppgave å ta seg av salget av Hitlers bilder.[37][38] I Wien ble han kjent med raseideologen og antisemitten Jörg Lanz von Liebenfels' pseudovitenskapelige og nyreligiøse skrifter. Han ble også influert av den antisemittiske polemikken som lederen av Det alltyske forbund, Georg Ritter von Schönerer, og som Wiens borgermester dr. Karl Lueger, stod for.[39] Det antas at det var på denne tid at han dannet seg forestillingen om en overlegen arisk herskerrase. Men noe som fanget hans interesse mer enn politikk var operaen, og særlig Richard Wagners operaer. Ifølge hans daværende venn August Kubizek ble Hitler som forvandlet når han lyttet til opera.[40] Hitler forsøkte også selv å skrive en opera som han oppkalte etter Vølund smed.[41]
Ifølge August Kubizek, som skrev en bok om sitt vennskap med Hitler, var Adolf Hitler en gang heftig avstandsforelsket i en ung jødinne i Linz ved navn Stefanie Isak.
- Hitlerbiografen John Toland skriver at da Stefanie mange år etter fikk høre at hun hadde vært gjenstand for slik oppmerksomhet, ble hun som lamslått.
Senere hevdet Hitler i Mein Kampf at hans forvandling fra å være motstander av en religiøst fundert, til å bli en tilhenger av en rasistisk fundert antisemittisme skjedde etter å ha støtt på en ortodoks jøde. Fra Mein Kampf, kapittel II:
- «Det var svært få jøder i Linz. I løpet av århundrene hadde jødene som bodde der blitt europeisert i sin ytre fremtoning og var så like andre menneskelige vesener at jeg til og med anså dem som tyskere. Grunnen til at jeg den gang ikke innså det absurde ved en slik illusjon var at det eneste ytre trekk som skilte dem fra oss var deres merkelige religiøse praksis. Idet jeg trodde at de ble forfulgt på grunn av deres tro, vokste min aversjon mot å lytte til bemerkninger mot dem nesten til en avskyfølelse. Jeg kunne ikke på noen måte mistenke at det kunne være noe slikt som en systematisk antisemittisme.
- En gang, da jeg gikk gjennom byens sentrum, støtte jeg plutselig på et fenomen i en lang kaftan med sorte kinnskjegg. Min første tanke: Er dette en jøde? Jeg smugtittet forsiktig på mannen. De så da sannelig ikke slik ut i Linz. Men jo mer jeg studerte den merkelige fremtoningen og gransket dens trekk ett for ett, desto mer tok et annet spørsmål form i min hjerne: Er dette en tysker?»
Etter at han hadde fått utbetalt farsarven i mai 1913, flyttet han fra Wien til München. I Mein Kampf skrev han senere hvordan han hadde lengtet etter å bo i «en tysk by». Her ble hans interesse for arkitektur styrket, en interesse som først var blitt vekket i Wien.[42] Dette ble et kunst- og arkitektursyn som skulle preget ham resten av livet.[43] Han ble også kjent med den rasistiske forfatteren Houston Stewart Chamberlains verker.[44][45] Ved å reise til München unngikk han også å bli innkalt til østerriksk militærtjeneste. Dette viser at han hadde utviklet et tysknasjonalt sinnelag som vanskelig ville la seg realisere i den flernasjonsstaten som Østerrike-Ungarn var, og fraflyttingen fra Wien var således det første tydelige tegn på en politisk betinget beslutning fra Hitlers side.[trenger referanse] Ved utbruddet av første verdenskrig meldte han seg omgående som frivillig og med stor entusiasme. Han var ivrig i tjenesten.[25]
Under første verdenskrig
Som menig i det 16. bayerske reserveinfanteriregiment «List» tilbragte Hitler hele den første verdenskrig som meldingsløper ved Vestfronten. Han trådte inn i hæren som frivillig den 16. august 1914, og ble utmerket med Jernkorset av annen klasse i desember. Han ble såret i benet i oktober 1916 i Nord-Frankrike, og ble ikke sendt tilbake til frontlinjen før i begynnelsen av mars 1917. I 1918 fikk han Jernkorset av første klasse.
Hitler gikk for å være en korrekt soldat, men ble blant medsoldatene snarere mislikt på grunn av sin ukritiske og underdanige holdning til offiserene. Under rettssaken etter ølkjellerkuppet i 1924 beskrev han seg selv som en som «aktet de foresatte, ikke motsa noen av dem, og føyde seg blindt».
Den 15. oktober 1918, kort tid før krigsslutt, ble Hitler sendt til et feltlasarett i byen Pasewalk i Vorpommern etter et gassangrep ved fronten. Den midlertidige blindheten som han ble behandlet for tilskrev han selv det gassangrepet som hans avdeling var blitt utsatt for.[46] Men senere forskning på grunnlag av sykejournalen antyder at blindheten snarere kan ha vært en senere hysterisk reaksjon på det tyske nederlaget. Hitler ble i alle fall psykiatrisk behandlet av en militærlege som så skulle anføre at han var psykopat og fullstendig uegnet til ledelsesoppgaver.[47]
På lignende vis hadde også Hitlers kompaniforesatte ytret seg under krigen: «Denne hysterikeren vil jeg aldri gjøre til underoffiser!».[48][49] Det hadde altså ikke bare med Hitlers østerrikske statsborgerskap å gjøre at han, til tross for sine to jernkors og andre utmerkelser, gikk gjennom hele krigen uten få høyere enn korporals grad. Likevel var Hitlers fronterfaringer av stor betydning, fordi han til tross for betydelige feilgrep på området la for dagen en viss forståelse for militære anliggender.[trenger referanse]
Veien til makten
Tidlig politisk karriere
Hitler hevdet senere at det var hans reaksjon mot den tapte krig og «novemberforbryterne» som gjorde at en beslutning om å bli politiker begynte å modnes i ham. Dette synes i dag noe tvilsomt i lys av hans uklare holdning til datidens hendelser i de første månedene etter krigen.
Umiddelbart etter krigen er det vanskelig å finne noe som helst som vitner om at Hitler da hadde politiske ambisjoner. Han dro rett tilbake til regimentskasernene i München, og gjorde sitt beste for å unngå å bli dimittert fra det militære. Flere ganger lot han seg velge til en av regimentets tillitsmenn, og var dermed en slags liaison til den sosialistiske ministerpresident Kurt Eisners bayerske sovjetrepublikk.
I forvirringen etter drapet på Eisner engasjerte Hitler seg verken for sovjetrepublikken eller for republikkens motstandere – selv om man i lys av hans senere løpebane skulle ha forventet at han ville ha kastet seg inn på den antisovjetiske side som var anført av det folkenasjonalistiske og antidemokratiske frikorps. Det virker heller som om han holdt seg forsiktig i bakgrunnen. Det finnes til og med et foto som viser at Hitler deltok i en sørgemarsj for den myrdede Eisner, som dessuten var jøde. Også dette blir av enkelte historikere anført som en indikasjon på at Hitlers politiske anskuelser slett ikke var så ferdig utpreget som han seks år senere selv ville ha det til i Mein Kampf.
Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, lot Hitler seg verve av den såkalte «Münchener Reichswehrverwaltung» (den münchenske riksvernsforvaltning), som den gang var den avgjørende maktfaktor i Bayern. Det er ting som tyder på at han på denne måten ønsket å vinne de nye makthaveres velvilje: Han forrådte regimentskamerater som hadde engasjert seg på sovjetregjeringens side.
De toneangivende menn i den såkalte «Schwarze Reichswehr» (sorte riksvern), som for eksempel major Ernst Röhm, synes å ha sett i Hitler en potensiell agitator som kunne være dem behjelpelig med å spre nasjonalistiske tanker blant arbeiderne. De sendte Hitler til skoleringskurs for propagandatalere, og gav ham i oppdrag å spionere på politiske partier og kretser. Det var mange slike som oppstod i det postrevolusjonære München.
Ett av dem var et parti stiftet av låsesmeden Anton Drexler, nemlig Det tyske Arbeiderparti (DAP) som forfektet fremmedfiendtlige, antisemittiske og pseudo-sosialistiske ideer. Første gang Hitler besøkte deres møter var den 12. september 1919. Da en av talerne tok til orde for at Bayern skulle bryte ut av Det tyske rike, motsa Hitler ham så energisk og veltalende at man merket seg hans retoriske talent. Han må også selv ha lagt merke til at han var i stand til å fjetre sine tilhørere og vekke til live deres følelser. Allerede samme kveld forsøkte Drexler å verve ham. På oppdrag av sine arbeidsgivere meldte Hitler seg inn i DAP den 19. oktober – som 55. medlem (ikke som det syvende, som han selv senere skulle påstå). At hans medlemsnummer var 555 kom av at DAPs medlemstelling begynte med 501, et knep for å foregi noe større tilslutning enn de hadde. På denne tiden kom Hitler for første gang i berøring med den antisemittiske forfatteren Dietrich Eckart fra Thuleselskapet.[50][51] Eckart var på leting etter en agitator som kunne vinne arbeiderne og folk fra de lavere samfunnslag for hans høyreradikale tankegods. Han var en av de første som innså hvilket potensial som bodde i Hitler, og fremmet ham i det videre i råd og dåd. I 1920 ble han utgiver av Hitlers partiblad «Völkischer Beobachter».
Ettersom Hitler med sine medrivende talegaver innbragte stadig flere tilhørere og medlemmer, ble han snart helt uunnværlig for det lille DAP. Det tok ikke lang tid før han fikk en lederposisjon for partiets vervingsarbeide. I begynnelsen av 1920 var han med på å utvikle DAPs 25-punktsprogram, og det var han som sørget for at partiet tilføyde «nasjonalsosialistisk» til sitt navn og ble «det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti» (NSDAP).
Da han ble dimittert fra hæren den 31. mars 1920, var han allerede i stand til å livnære seg av de honorarer han fikk som taler. Han var som «ølstueagitator» blitt uunnværlig for det fremdeles marginale NSDAP. Dette dro han nytte av da han i juli 1921 utmanøvrerte den gamle partiledelsen, og med et ultimatum tvang igjennom at han selv ble valgt til NSDAP-formann. Hitler var nå en politisk lokalkjendis. Utenfor Bayern ble han imidlertid stort sett betraktet som en forunderlig raring, han utløste ikke noen større frykt. Selv om han var eksponent både for synspunktet at våpenhvilen som tyske delegater undertegnet 11. november 1918 hadde vært et svik, og også på andre punkter propagerte det som er blitt kjent som dolkestøtslegenden, var ikke dette noe så besynderlig at han stakk seg ut som særlig farlig.
Kuppforsøk og fengselsstraff
Utdypende artikkel: Ølkjellerkuppet
Etter at sovjetrepublikken var blitt slått ned, ble Bayern regjert av den nasjonalistisk og monarkistisk sinnede generalstatskommissar Gustav Ritter von Kahr, som ikke la skjul på sin avvisning av demokratiet og den angivelig «røde» riksregjeringen i Berlin. Hitler og den tidligere generalkvartermesteren for Hærens Overkommando (Oberste Heeresleitung, OHL) Erich Ludendorff, som var begynt å sympatisere med NSDAP, betraktet derfor Kahr som en alliert i deres plan om å styrte regjeringen i Berlin. Planen hadde Mussolinis «marsj mot Rom» i oktober 1922 som hovedinspirasjon. Hitler trodde at den franske okkupasjon av Ruhrområdet, den voldsomme inflasjonen og den heftige indre uro i Tyskland ville sikre ham tilstrekkelig støtte i de brede lag av befolkningen.
Om kvelden 8. november 1923 stormet Hitler og noen bevæpnede menn Münchens Bürgerbräukeller, der Kahr akkurat holdt en tale. Men det var bare på grunn av våpenmakten at Kahr lot som om han gikk med på Hitlers forslag i dette «ølkjellerkuppet». Allerede neste morgen gikk politiet løs på Hitlers og hans tilhengeres marsj. Det ble skutt mot de marsjerendes første rekker, men Hitlers faste ledsager og vakt, Ulrich Graf, kastet seg foran og ble hardt såret av kuler som sannsynligvis ellers ville ha rammet Hitler.
Skuddsalvene jagde opprørerne på vill flukt. Ludendorff ble arrestert allerede den 9. november, Hitler noen få dager etter i hjemmet til vennen Ernst Hanfstaengl.
Rettssaken mot kuppmakerne begynte den 26. februar 1924. Etter daværende lovgivning skulle man ha kunnet regne med at saken ville ende i lange fengselsstraffer, og at Hitler ville blitt utvist, han var på den tid fremdeles østerriksk statsborger. Men som det var blitt vanlig i Weimarrepublikken ble de høyreradikale gjerningsmennene behandlet med den ytterste mildhet. Rettspresidenten lot det til og med passere at Hitler under rettssaken angrep ham på grunn av hans jødiske bakgrunn. Ludendorff bagatelliserte etter beste evne sin egen medvirkning ved «ølkjellerkuppet» (Hitler-Ludendorff-Putsch), og ble frikjent. Hitler, som visste hvor lite han egentlig risikerte, grep da sjansen og fremstilte seg selv som den eneste og suverene initiativtager til hele affæren.
Han ble dømt til en ytterst mild fengselsstraff på fem år, men bare fem måneder etter, den 20. desember 1924, ble han løslatt. Han hadde fått anledning til å låne bøker, og leste både Bismarck og von Treitschke.[52] Den 4. januar 1925 mottok den bayerske ministerpresident Heinrich Held (som selv var og forble antinazist) den nylig løslatte Hitler, og Hitler forsikret ham at fra nå av ville han bare forfølge sine politiske mål på lovlig vis.[53] Dette anså Held at han var nødt til å legge til grunn som rett. Held opphevet på det grunnlag forbudet mot NSDAP og dets avis Völkischer Beobachter. (Held, som i 1932/33 forsøkte å forpurre Hitlers maktovertakelse i Bayern, ble i 1933 rettsstridig avsatt av nazistene og fratatt sin pensjon som tidligere bayersk statsminister.)
Mens han satt Landsberg fengsel i Landsberg am Lech hadde Hitler med hjelp av sin sekretær Rudolf Hess skrevet første del av sin bok Mein Kampf. Eine Abrechnung. Her fremla han i all åpenhet sine politiske mål, og beskrev den nasjonalsosialistiske ideologi. Første bind kom i juni 1925. Ifølge Hajo Holborn er Mein Kampf den viktigste kilden til nasjonalsosialistisk ideologi, men boken er springende og fragmentarisk og fremstiller ikke ideologien på en systematisk måte. Den usystematisk boken er ifølge Holborn likevel et klart uttrykk for Hitlers underlige tankeverden.[54]
Takket være pressedekningen av rettssaken var Hitler nå også i det nordlige Tyskland betraktet som den mest radikale av alle de såkalt folkenasjonale (völkische) politikerne. Hans lederstilling innen NSDAP var nå mer uomstridt enn noensinne, og i den folkenasjonale bevegelse ble hans stemme tillagt stadig mer vekt. Nå begynte han å se på sin egen rolle som den selvsagte fører, det dreide seg ikke lenger om å være den som beredte veien for andre (som for eksempel Ludendorff).
Men det var ham ennå til liten nytte. NSDAP ble nå riktignok tillatt igjen etter en kortere forbudsperiode, men samtidig ble de økonomiske forhold i landet stabilisert. Man kom inn i en økonomisk vekstperiode som skulle vedvare helt til 1929, og det svekket de radikale partiers popularitet i velgermassen.
Ny giv og gjennombrudd for Hitler og hans parti
Etter løslatelsen fra Landshut-fengselet gikk Hitler i gang med å skaffe seg alenekontrollen over NSDAP. I Nord-Tyskland hadde det utviklet seg en sterk partifløy under Gregor Strasser. Han var uenig i Hitlers frieri til de gamle monarkistiske makteliter, og gikk inn for en sosialrevolusjonær kurs. Men det lyktes Hitler raskt å nøytralisere Strasser og hans ledsagere, eller, som i tilfellet Joseph Goebbels, trekke dem over til sin side.
Etter det mislykkede kuppet var Hitler kommet til at veien frem til makt ikke gikk via revolusjoner. Det gjaldt å vinne frem på lovlig vis. Han ville undergrave og beseire demokratiet ved hjelp av demokratiets egne virkemidler. NSDAP måtte bli representert i parlamentene, men ikke for å arbeide konstruktivt der etter de parlamentariske premisser. På samme tid skulle SA ved spektakulære parader, gateslagsmål og uroligheter sørge for at offentligheten ikke lot partiet og dets fører gå i glemmeboken, og at det demokratiske systems iboende svakheter ble åpenbart for de mange. Nazipartiets påfølgende markante fremganger ved valgene skyldtes også at man visste å ta i bruk nye og til da ukjente metoder for valgkamp og bearbeidelse av massene.
Den første anledning som bød seg for å bli en propagandistisk slagkraftig størrelse kom i 1929, med den folkeaksjonen som NSDAP og DNVP hadde initiert i fellesskap mot Youngplanen. Dette var et opplegg for en avsluttende regulering av reparasjonsspørsmålene som utestod mellom Tyskland og seierherrene etter første verdenskrig. Selv om folkeaksjonen ikke nådde frem, vant Hitler og NSDAP innpass og tilslutning fra store deler av det nasjonalistisk-konservative borgerskap. Det viste seg ikke minst ved landtingsvalgene i Thüringen høsten 1929, der NSDAP fikk en markant fremgang ved valgurnene. Fra nå av kunne Hitler også dra nytte av medvind fra DNVP-politikeren Alfred Hugenbergs betydelige presseimperium. Hugenberg betraktet – som Ludendorff og senere Papen – Hitler og NSDAP som medgjørlige redskaper som det skulle la seg gjøre å styre for lettere å få mobilisert de tysknasjonale krefter i folkedypet.
Det neste som hjalp Hitler til det store gjennombrudd på nasjonalt plan var krisen i verdensøkonomien som ble innledet med børskrakket i USA i 1929 og som rammet Tyskland særlig brutalt. Finanskrisen førte til at regjeringen, en koalisjon av de demokratiske og forfatningstro partiene (Weimarkoalisjonen), brøt endelig sammen den 27. mars 1930. Hermann Müller (SPD), den siste kansleren som kunne styre med et demokratisk sinnet riksdagsflertall i ryggen, ble etterfulgt av det første presidialkabinettet ledet av Zentrum-parlamentarikeren Heinrich Brüning, som kun kunne støtte seg til rikspresident Hindenburgs velvilje og tillit.
Ved nyvalgene til Riksdagen den 14. september 1930 økte NSDAP sin andel av stemmene dramatisk fra 2,6 til 18,3 prosent. Før hadde NSDAP bare tolv representanter, nå kunne det stille med 107 representanter i Riksdagen. De statsbærende demokratiske partier i det politiske sentrum hadde ikke lenger noe flertall, og Hitler var nå definitivt etablert som en maktfaktor i tysk politikk på nasjonalt nivå.
Veien til kanslerembetet
Nå strømmet økonomisk og logistisk støtte fra junkerne, de keisertro, ledende forretningsmenn og militære (for eksempel fra de såkalte Freikorps). Støtten kom ikke bare fra Tyskland, men også fra krefter i USA. Den verdensomspennende økonomiske krisen og den politiske forvirring i Weimarrepublikken destabiliserte situasjonen ytterligere på en måte som spilte rett i Hitlers hender.
Fra 1913, da han hadde forlatt Østerrike uten den da obligatoriske avreisemelding overfor politiet og reist til München (og mer 1925 da han etter eget ønske var blitt løst fra det østerrikske statsborgerskap), hadde Hitler vært statsløs i gavnet og de siste årene i navnet. Dette rettet på seg i februar 1932. Da han ble ansatt som regjeringsråd ved Braunschweigs embete for landskultur og landmåling, ble det mulig for ham å ta tysk statsborgerskap. Dermed var en formalbetingelse for hans kandidatur ved rikspresidentskapsvalgene i 1932 oppfylt[55].
Etter at NSDAP ble riksdagens største parti ved valgene i november 1932, utnevnte president Paul von Hindenburg ham til rikskansler den 30. januar 1933. Mange faktorer førte frem til at Hindenburg foretok denne utnevnelsen av en mann han egentlig ikke kunne fordra.
- Hitler fant støtte hos den tyske storindustri og hos bankene. De hadde fryktet at det skulle bane seg frem en statssosialisme, og hadde forhåpninger om at Hitler skulle lykkes i sitt uttrykte forehavende om å sjalte ut «den bolsjevistiske fare». De var også lydhøre for den militære opprustning Hitler sa han gikk inn for; opprustning ville bety meget for disse bedriftenes økonomi.
- Også de nasjonalkonservative kretser rundt Franz von Papen gikk inn for at Hitler ble rikskansler. Papen, som var lovet en plass i kabinettet, innbilte seg at denne ansvarsfulle stilling ville ansvarliggjøre Hitler og at han ville la seg lede av de fornuftige rådgivere, Papen selv innbefattet, han ville bli omgitt av.
- De militære håpet at Hitler ville bevirke en nasjonal fornyelse, sørge for at man kunne legge bak seg Versaillestraktatens åk, og bringe hæren tilbake til heder, verdighet og styrke ved den lovede opprustning.
- Monarkistiske nasjonalkonservative innen økonomi og politikk håpet at Hitler ville skape politisk stabilitet, og nyordne den politiske kultur i retning av en gjenopprettelse av monarkiet.
Diktatoren
Overgangen til diktatur
Utdypende artikkel: Machtergreifung
Etter riksdagsbrannen som sosialdemokratene, kommunistene og fagforeningene fikk skylden for, klarte Hitler å få Hindenburg til å benytte seg av en nødbestemmelse i Weimarforfatningens art. 48 som opphevde en rekke juridiske grunnrettigheter og gav Hitler et nytt mektig redskap i hånden
Denne Riksdagsbrannforordningen hadde imidlertid en avgrenset gyldighetstid. For å dra full nytte av den sjanse som var ham gitt, trengtes det et lovvedtak, den såkalte Bemyndigelsesloven, og det var nødvendig med to tredjedels flertall for den i Riksdagen. Fikk han det, kunne han regjere fritt og varig ved hjelp av egne dekreter. Hitlertro krefter og politienheter sjaltet da ut en stor del av ikkenazistene: Alle de 81 riksdagsmedlemmer fra Det tyske kommunistiske parti (KPD) og enkelte av SPD-representantene ble rett og slett arrestert. Loven ble så vedtatt: Bare de gjenværende SPD-representanter stemte i mot. De borgerlige partier stemte for, deriblant Zentrum og de liberale.
Dermed var Bemyndigelsesloven blitt en realitet, og da den trådte i kraft kan man si at Tyskland var blitt et nasjonalsosialistisk diktatur. Med dette opphørte Weimarrepublikken og begynte nazitiden, en tid som den nazistiske propaganda begynte å betegne som «det tredje rike».
Den 1. juni 1933 ble den såkalte «Adolf-Hitler-Spende der deutschen Wirtschaft» (Den tyske økonomis Adolf Hitler-gave) innført. Det var en tvangsavgift til NSDAPs gunst som ble pålagt alle bedrifter. Frem til 1945 ble det slik inndrevet «gaver» i alt 700 mill. riksmark. Som ved et trylleslag forsvant alle økonomiske problemer og begrensninger som Hitler og nazipartiet måtte ha hatt.
Hitler, som var blitt ansporet av Röhm-konkurrentene SS-lederen Heinrich Himmler, Hermann Göring og Reinhard Heydrich, benyttet seg av et angivelig kuppforsøk fra Ernst Röhms side og beordret det som er blitt kalt «De lange knivers natt» (30. juni 1934), og fikk myrdet sin tidligere venn Röhm. Men blant de drepte var ikke bare en rekke SA-ledere, Wehrmacht-generaler og andre som stod regimet imot. Man drepte også folk som tidligere hadde opponert mot Hitler, men som ikke lenger gjorde det. For eksempel ble Hitlers forgjenger som rikskansler, general Kurt von Schleicher, myrdet med sin ektefelle i deres hjem.
Etter Hindenburgs død 2. august 1934 begynte Hitler å la Reichswehr avlegge ed til ham og la seg titulere som Fører og rikskansler.
I januar 1938 ble riksforsvarsminister von Blomberg og Hærens øverstkommanderende generaloberst Freiherr von Fritsch styrtet etter intriger iscenesatt av SS og anklager om homoseksualitet, i det som ble kalt Blomberg-Fritsch-affæren. Hitler avløste generalene som stod i spissen av Wehrmacht, og overtok selv vervet som øverstkommanderende. Riksforsvarets nye ledelsesorgan ble OKW, til fortrengsel for Riksforsvarsdepartementet.
Rase- og utryddelsespolitikk
De vesentlige drivkrefter bak Hitlers politikk var hans antisemittisme som tok sikte mot jødeutryddelse, og hans radikale sosialdarwinisme. Helt fra han første gang trådte frem i offentligheten og til sin død angrep Hitler gang på gang jødene og andre såkalte «rasemessig mindreverdige», slik som sinti, roma, polakker og russere. Hans sosialdarwinistiske synspunkter kom til uttrykk ved hyppige ytringer om syke og om fysisk og psykisk tilbakestilte; han omtalte deres eksistens som «leveuverdig». Hitler tolket verdenshistorien som en vedvarende kamp der det gjaldt for det sterke å utrydde det svake, og for de «høyverdige raser» å rydde av veien de «mindreverdige raser». Som han sa på NSDAP-kongressen i Nürnberg 1929:
- «Dersom Tyskland hvert år fikk én million barn og samtidig kvittet seg med 700 000 til 800 000 av de svakeste, ville resultatet kanskje til slutt til og med bli en styrkegevinst».
Slike og utallige andre utsagn er belegg for at virkeliggjørelsen av hans rasistiske og sosialdarwinistiske forestillinger virkelig var blant Hitlers hovedanliggender. De var ikke det som mange av hans velgere kan ha trodd helt frem til 1933, nemlig bare en bisak. Selv om 12 000 jødiske tyskere hadde falt under første verdenskrig, kunne Hitler for eksempel ytre seg slik allerede i Mein Kampf om jødene:
- «Hadde man bare ved krigsutbruddet og under krigen latt 12 000 eller 15 000 av disse hebraiske folkefordervere under giftgassen som hundretusener av våre aller beste tyske arbeidere fra alle samfunnslag og yrker måtte utlide på slagmarken, da ville våre millionoffer ved fronten ikke ha vært forgjeves»
Selv kort før annen verdenskrigs avslutning beordret Hitler at en stor transportkapasitet som var påtrengende etterspurt annetsteds, i stedet ble benyttet til å frakte flest mulig jøder til tilintetgjørelsesleirene. Og selv i sitt politiske testament,[56] diktert i Førerbunkeren kort tid før hans selvmord, krevde Hitler den «pinligste etterlevelse av raselovene».
Jødeforfølgelsene
Som den hvite mann i Amerika ville tyskerne opprette et nytt Amerika i Østeuropa. Hitler formulerte det slik at «vårt Mississippi må være Volga, ikke Niger».[57]
I Mein Kampf fra 1924 antydet han et ønske om å utrydde alle jøder.[trenger referanse] Etter maktovertakelsen viste NSDAPs antisemittisme seg først som åpen diskriminering av jøder og konfiskering av deres eiendom, og førte i løpet av andre verdenskrig til den såkalte Endlösung som kostet rundt seks millioner europeiske jøder livet.
Bare dager etter sin store seier i riksdagen forordnet han en endags boikott av alle jødiske forretninger (1. april 1933) som svar på den angivelige utenlandske jødiske skrekkpropagandaen. Deretter fulgte forordninger og nye lover som innskrenket jødenes borgerrettigheter alt mer, og degraderte dem til annenklasses borgere. En tidlig lovendring forordnet at alle jøder i embetsverket ble oppsagt. Jødiske leger fikk kun ha jødiske pasienter, og noen yrker ble de utelukket fra.
«Nürnberglovene» fra 1935 avskaffet jødenes statsborgerlige rettigheter helt. Blant annet ble ekteskap mellom jøder og ikke-jøder forbudt, og kjønnslig omgang mellom jøder og andre ble definert som «raseskjending» og var straffbart. Stat og politi fremmet såkalte arianiseringer, dvs. overdragelse av jødiske foretak til ikke-jøder på vilkår som var særdeles gunstige for de nye eierne. Utvandringsvillige jøder ble pålagt en «riksfluktsskatt», der de måtte gi fra seg mesteparten av det lille de måtte sitte igjen med etter arianiseringen av deres eiendom. I førkrigstiden kulminerte jødeforfølgelsene med «krystallnatten» mellom 9. og 10. november 1938, iscenesatt av Goebbels på oppdrag av Hitler, angivelig aom «spontane uttrykk for folkets harme». Det resulterte i overfall på jøder, jødiske menigheter, synagoger og andre jødiske institusjoner i Tyskland.
Etter krigsutbruddet i 1939 gikk Hitler-regimet gradvis over fra marginalisering og fordrivelse av jødene til en tilintetgjørelsespolitikk. Det var ikke lenger mulig for tyske jøder å utvandre, og etter den tyske invasjonen i Sovjet rykket Einsatzgruppen inn og massakrerte mer enn en million jøder.[58] Fra 1. september 1941 ble alle jøder som var fylt seks år tvunget til å bære en gul davidsstjerne godt synlig på klærne. Det tilkom også en lang rekke nye diskriminerende og sjikanøse tiltak som forbud mot å benytte offentlig transport og å eie bil, radio og husdyr. Det kom egne benker for jøder i parkene.[59]
Etter hvert ble jødene i tyskokkuperte områder i Østeuropa tvunget inn i ghettoer eller sendt til konsentrasjonsleirer; i Vesten var Amsterdam den eneste byen der tyskerne vurderte å opprette en ghetto, og planen ble frafalt etter protester fra Amsterdams byråd og den nederlandske regjering.[60] Men i det tyskokkuperte Polen ble det fra 1942 opprettet rene tilintetgjørelsesleirer under Aksjon Reinhardt.
Hitlers direkte ansvar for disse tiltakene er etter krigen benektet eller betvilt av holocaust-benektere, ettersom det ikke finnes noe dokument undertegnet av Hitler med forordning om jødeutryddelse. Men dette argumentet strander i lys av de mange offentlige, og klart dokumenterte, uttalelser fra Hitler (noen av dem nevnt ovenfor), som viser at den tilintetgjørelsespolitikk som hans regjering bedrev var i pakt med hans personlige holdninger og målsettinger. Disse ble ikke bare uttrykt i Mein Kampf, men også i hans tale i Riksdagen den 30. januar 1939 med en åpen trussel om at han - i tilfelle krig - ville sørge for «en tilintetgjørelse av den jødiske rase i Europa». Uansett er referatet fra Wannsee-konferansen bevart.
Hitlers kammertjener Heinz Linge og hans adjutant Otto Günsche sa umiddelbart etter krigen, mens de satt i sovjetisk fangenskap, at Hitler hadde interessert seg «personlig» for utviklingen av gasskamrene. Han skulle til og med ha godkjent modeller og tegninger han fikk forelagt av Heinrich Himmler, og forordnet at konstruktørene skulle gis «omfattende støtte».[trenger referanse]
Eutanasiprogrammet
Når det gjelder eutanasiprogrammet lar det seg gjøre å knytte Hitlers personlige ansvar for de nasjonalsosialistiske forbrytelser også med dokumenter der han har påført sin signatur. I oktober 1939 underskrev han egenhendig befalingen til det som senere fikk navnet Aksjon T4.[61] Med dette muliggjorde han «eutanasi», det vil si drap av sjelelig og kroppslig svekkede mennesker hvis eksistens i det tredje rikes ideologiske språkbruk ble betegnet som «leveuverdig liv».
Oppdraget med å realisere T4-aksjonen ble gitt «Førerens kanselli» under riksleder Philipp Bouhler. Han omgjorde nerveanstalter, sykehus og sykehjem til drapsinstitusjoner.[62] Bare i det daværende riksområde ble nesten 190 000 sjelelig og kroppslig svekkede mennesker myrdet, med gass, forgiftning, skyting eller ved å la dem sulte ihjel. Man benyttet blant annet busser og førte eksosen inn i passasjerkabinen, slik at de tilstedeværende døde av karbonmonoksidforgiftning. Hvor mange som ble drept i de okkuperte områder er det svært vanskelig å anslå, men antallet var utvilsomt svært høyt.
Kirkelige protester især fra katolsk hold (for eksempel fra biskop von Galen av Münster), førte til at eutanasiprogrammet ble skrudd kraftig tilbake.[63][64] At Kirken var i stand til å mobilisere folk til å protestere var Hitler fullstendig klar over, og i en av sine bordtaler i oktober 1941 sa han at han hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid».[65]
Men eutanasiprogrammet tok seg senere opp igjen i det stille. SS-kommandoene som foretok mange av avlivningene av de handikappede kunne eksperimentere seg frem til raske metoder som ble tatt i bruk ved det senere industrielle massemord av jøder.
Opprustning og ekspansiv utenrikspolitikk
Utdypende artikkel: Tysklands opprustning i 1930-årene
Slik som allerede Weimarrepublikkens demokratiske politikere hadde gjort før ham, arbeidet Hitler utenrikspolitisk for revisjon av Versaillestraktaten. Men til forskjell fra weimarpolitikerne var han ikke beredt til å nøye seg med rent diplomatisk metodikk og søke å nå frem til konsensusløsninger med de tidligere fiender. Han tok også med på kjøpet at hans virkemidler kunne føre til fornyet militær konflikt.
Men til det kom det ikke i første omgang, fordi de øvrige europeiske makter hele tiden var nokså unnfallende og kom Hitler imøte. Polen sluttet en ikkeangrepspakt med Tyskland i 1934 og Storbritannia inngikk i 1935 en tysk-britisk flåteavtale med Det tyske rike. Allerede de økende tyske militærbudsjetter i 1934, innmarsjen i Rhinlandet i 1935 og opprustningen av Riksvernet gikk langt ut over de rammer som Versaillesavtalen tillot, og var egentlig helt eklatante brudd på denne fredsavtalen fra 1919. Men de tidligere seiersmakter lot det hele bare passere.
Hitler betraktet revisjonen av Versailles kun som et etappemål. Etter eget utsagn anså han også de tyske 1914-grenser for «ulogiske» og alt for trange. Selv om Hitler stadig vekk tilkjennegav sin fredsvilje i sine offentlige planer, styrte han ved sin politikk fra begynnelsen av i retning krig.
Etter Hindenburgs død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. Det var dette mål han strebet mot da han i 1935 gjeninnførte den alminnelige verneplikt, og i 1936 kom med sin fireårsplan. Den økonomiske snuoperasjon i Tyskland ble fra 1933 finansiert på kreditt, og særlig viktig var det statlige arbeidsprogram. Her inngikk den obligatoriske riksarbeidstjeneste og den forsterkede opprustning.
Det målbevisste ved den nasjonalsosialistiske utenrikspolitikk avtegnet seg allerede i oktober 1933, da Tyskland avbrøt nedrustningsforhandlingene med Storbritannia og Frankrike og meldte seg ut av Folkeforbundet. I 1934 støttet Hitler et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i Wien, ved hvilket den østerrikske forbundskansler Engelbert Dollfuß ble myrdet. På samme linje lå støtten til Franco under den spanske borgerkrig siden 1936. Den tyske Legion Condor gav et svært viktig bidrag til Francos seier, og innsatsen gav det tyske flyvåpen viktige lærdommer det tok med seg og dro nytte av under annen verdenskrig. Den 5. november 1937 innviet Hitler generalstaben i hans videre planer. I den protokoll som oberst Friedrich Hossbach satte opp fra det hemmelige møtet, heter det at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot Tsjekkoslovakia og Østerrike.[66]
I desember 1937 godkjente Hitler det «Første tillegg til anvisningen for Wehrmachts enhetlige krigsforberedelse av 24. juni 1937». Der ble disse angrepsplanene konkretisert. Der heter det blant annet:
- «Når Tyskland når opp til sin fulle krigsberedskap, vil de militære forutsetninger for en angrepskrig mot Tsjekkoslovakia være oppfylt (...) og vi vil være i stand til å tilendeføre den til en seierrik avslutning selv hvis den ene eller andre stormakt skulle gripe inn mot oss.»
Med militære trusler oppnådde Hitler i mars 1938 at Østerrike ble tilsluttet det nå «stortyske rike» (Anschluss). I oktober samme år krevde han at Tsjekkoslovakia skulle avstå til Tyskland de områder som ble kalt Sudetenland der befolkningen var sudettysk, det vil si overveiende tyskspråklig og tyskkulturell. Ettersom Tsjekkoslovakia var i allianse med Frankrike og Storbritannia, bar Hitlers krav med seg faren for en storkrig. Mussolini, som anså at Italia ennå ikke hadde opprustet i tilstrekkelig grad, fikk imidlertid formidlet det slik at det kom i stand en konferanse i München mellom Hitler, den britiske statsminister Neville Chamberlain og den franske ministerpresident Edouard Daladier. De skydde en krig som de mente at deres land ikke var rustet til. De fortsatte dermed sin appeasementpolitikk; med Münchenavtalen godtok de Tysklands ønsker og prisgav de sin alliansepartner Tsjekkoslovakia. I strid med sine avgitte løfter, gjennomtvang han ved hjelp av krigstrusler i mars 1939 at «Rest-Tsjekkia» (som han kalte det) ble omgjort til en tysk vasallstat ved navn Protektoratet Böhmen og Mähren. Slovakia ble en nominelt uavhengig stat, som imidlertid de facto var helt avhengig av Tyskland.
Umiddelbart etter at Tsjekkoslovakia var slått fullstendig i stykker sa Hitler i en riksdagstale at dermed var Tysklands siste territoriale krav innfridd. Men det skulle bare gå noen få måneder før han krevde at Danzig måtte gjenforenes med Tyskland. I en hemmelig tilleggsprotokoll til Hitler-Stalin-pakten av august 1939 ble en oppdeling av Polen og Baltikum fastlagt mellom Tyskland og Sovjetunionen. Det var Hitlers krav i Polen som til slutt utløste den annen verdenskrig. Denne krigen hadde Hitler styrt mot i sin tenkning og i sine regjeringsdisposisjoner siden 1933. Alt annet hadde vært underordnet dette mål.
Hans løftebrudd under og etter Sudetkrisen hadde imidlertid fått Storbritannia og Frankrike til å tenke på nytt. De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav.
Andre verdenskrig
Ved siden av utryddelsen av jødene hadde Hitler ett eneste ytterligere mål: Å etablere Tyskland som verdensmakt. Det gjaldt da ikke bare å få reversert følgene av første verdenskrig, men også å erobre et enormt kolonivelde i øst. Begge mål var klart beskrevet i «Mein Kampf», og begge betinget maktmidler. Derfor arbeidet Hitler så målbevisst med krigsforberedelser. Støtretningen for hans aggresjonspolitikk var først og fremst mot Russland. Dertil kom den tilsynelatende uoverbyggelige motsetning mellom nasjonalsosialismen og bolsjevismen. Dette gjorde at mang en vestlig politiker så på Nazi-Tyskland som et nyttig bolverk mot kommunismen og brukte svært lang tid på å innse den fare Hitler representerte.
Hitler hadde i sin annen, uutgitte, bok klart redegjort for sine planer om å skaffe det tyske folk «Lebensraum» på bekostning av Sovjetunionen, men fordi man vurderte det som uheldig å gjøre disse tankene for tydelige, ble manuskriptet til boken holdt under lås og slå.
Men da regjeringene i Storbritannia og Frankrike etter Wehrmachts innmarsj i Praha kom til den erkjennelse at en krig mot Tyskland i det lange løp var uunngåelig, gjorde de sitt beste for å verve Stalin som en naturlig forbundsfelle. Samtidig var det viktig for Hitler å unngå gjentagelse av tofrontskrigen Tyskland i 1914 hadde gått inn i. Det vakte stor overraskelse da hans utenriksminister Joachim von Ribbentrop den 23. august 1939 undertegnet en ikkeangrepspakt med Sovjetunionen i Moskva. Denne pakten delte i en hemmelig tilleggsprotokoll de mellomliggende stater i tyske og sovjetiske interessesfærer. Med Hitler-Stalin-pakten oppnådde diktatorene noe de begge trengte: De vant mer tid. Stalin måtte reorganisere Sovjetarméen etter de foregående års omfattende politiske utrenskninger i offiserskorpset, og Hitler slapp å bekymre seg for russerne mens han rettet sitt skyts mot Polen.
Krigsutbruddet
Alle europeiske stater forstod at Hitler-Stalin-pakten innebar at forutsetningene for et svært snarlig krigsutbrudd nå forelå. Faktisk krevde Hitler at Polen øyeblikkelig skulle avstå den såkalte korridor mellom Hinterpommern og Østpreussen, og at Fristaden Danzig igjen ble en del av Tyskland. Like raskt forsterket den regimekontrollerte tyske presse sine reportasjer om angivelige redselsdåder og massakrer utført av polakker mot «folketyske» (Volksdeutschen), og mante til inngripen mot disse «provokasjonene».
Om natten mellom 31. august og 1. september 1939 iscenesatte SS-menn kledt i polske uniformer et angrep på radiosenderen i Gleiwitz i Schlesien. Senere ble lik av konsentrasjonsleirfanger, ikledt polske uniformer, presentert som polske «angripere» som var blitt skutt under «overfallet». Den 1. september erklærte Hitler i Riksdagen at Polen hadde angrepet Tyskland, og at det fra kl. 5.45 ble «skutt tilbake». I denne løgnen stemte ikke engang klokkeslettet. Wehrmacht hadde rykket inn i Polen på bred front kl. 4.45.
Denne gangen stod Storbritannia og Frankrike ved sine allianseforpliktelser, noe Hitler ikke hadde trodd skulle skje etter erfaringene fra Tsjekkoslovakia. De erklærte krig 3. september. Dermed var annen verdenskrig i gang.
Krigsforløpet
Det tok 18 dager å knekke polakkenes motstand, og i henhold til Hitler-Stalin-paktens tilleggsprotokoll marsjerte Den røde armé inn i landet fra øst den 17. september. Kort etter gikk Stalin til angrep på Finland. De pinlige nederlag som de tallmessig underlegne finnene gang på gang påførte sovjeterne under vinterkrigen 1939/40, styrket Hitler i den antagelse at det ikke skulle bli alt for vanskelig å beseire sovjetarméen.
Sine største triumfer kunne Hitler feire i første halvdel av 1940, da Wehrmacht i kortvarige «blitzkriger» okkuperte Danmark, Norge, Nederland, Belgia og Luxembourg, og til og med nedkjempet Frankrike på kort tid. Men allerede om sommeren led han sitt første varige nederlag – under luftslaget om Storbritannia. I London var Chamberlain imens blitt avløst av Winston Churchill, som allerede siden 1933 hadde ivret for større fasthet mot Tyskland. Hitler så på sin side England som en mulig forbundsfelle, og tilbød britene frie hender i sitt kolonirike i gjenytelse for at de anerkjente Tysklands dominans på det europeiske kontinent.[67][68] Til tross for Storbritannias svake stilling militært avviste Churchill enhver forståelse med Hitler.[69] Etter at luftkrigen over England hadde slått feil konsentrerte Wehrmacht seg om en invasjon med flåtestyrker. Men «Operation Seelöwe» ble lagt til side av Hitler tidlig 1941, fordi han ikke betraktet britene som noen alvorlig trussel og nå heller ville vende seg mot sitt egentlige mål.
Men først måtte han komme Mussolini til unnsetning: Den italienske Balkankrigen gikk dårlig, særlig så det alvorlig ut i Hellas. Men den tyske erobring av Balkan tjente også til å sikre sørflanken. Imidlertid forsinket det angrepet på Sovjetunionen, kalt Operasjon Barbarossa, som ikke kom i gang før 22. juni 1941. I forkant av angrepet stod Hitler bak kommissærordren og så lignende ordre om henrettelse av sovjetiske ledelseskrefter ved fronten, og om at partisanaksjoner skulle bekjempes med gjengjelelsesaksjoner mot sivilister.[trenger referanse]
Den nasjonalsosialistike propaganda forklarte angrepet som antikommunismens, antibolsjevismens og den vesterlandske kulturs kamp mot det «asiatiske barbari» og den «jødiske bolsjevisme». Men det dreide seg snarere om et rov- og erobringstokt. Det hadde som hensikt å erobre «Lebensraum» (livsrom) for det «ariske herrefolk» og trykke de erobrede områders befolkning ned i slavekår, eller etterhvert utrydde også dem, likesom jødene.
Etter innledende store seirer kom Wehrmachts angrep til opphør i desember 1941, like foran Moskva. Den 7. desember angrep Tysklands allierte Japan de amerikanske basene ved Pearl Harbor på Hawaii, og dro dermed USA inn i konflikten. Hitler erklærte krig mot USA den 11. desember 1941 i en tale i Riksdagen.[70] Den 19. desember 1941 overtok Hitler den direkte overkommando over hæren. «Det lille stykke operasjonsledelse kan da enhver klare», mente han.[71] Etter at Wehrmacht i 1942 igjen kom på offensiven, førte Hitlers militære feilgrep til et knusende nederlag tidlig 1943 med slaget ved Stalingrad. Dette anses som krigens viktigste vendepunkt.[trenger referanse] Det er tegn på at Hitlers popularitet i befolkningen og blant hans nærmeste var fallende etter Stalingrad. Bombingen av Hamburg i juli 1943 svekket også Hitlers status i folket. Anti-Hitler vitser som tidligere var sjelden ble vanlig i de siste årene av krigen.[22](s271)
Samme år vant de allierte bombeflyene luftherredømmet over Tyskland. Mange tyske byer gikk til grunne i ruiner og aske. Den 6. juni 1944 kom den allierte invasjon av Normandie. Til tross for alle nederlag, enorme sivile tap i alle deltagende land og voldsomme ødeleggelser, og selv om Hitler selv allerede i 1943 hadde ytret at det ikke lenger var mulig å oppnå en militær seier, lot han krigen fortsette i to år til, helt til det endelige nederlag. Hans personlige inngripen, blant annet med å forby utsatte troppeenheter og å trekke seg tilbake mens det ennå var mulig, førte til massive tap på Wehrmachts side.
Den 16. desember 1944 begynte tyskernes siste offensiv i Ardennene i Belgia og Luxembourg. En slik offensiv krever stor styrkeoverlegenhet, men her var det reelle styrkeforholdet mindre enn én til én, i tysk disfavør. Offensiven var dømt til å mislykkes, og betydde en ytterligere svekkelse av Østfronten, som hadde trengt de troppene som nå ble sendt vestover. Hitlers insistering på denne militært meningsløse manøvren kan kanskje skyldes at han hadde gjennomskuet tyskernes håp om fred med vestmaktene. I øst flyktet befolkningen fortvilt for Den røde armé; i vest derimot, ble de hvor de var, hengte lakner og duker ut vinduene som tegn på overgivelse, og bad inntrengende tyske offiserer om å avstå fra å forsvare hjemstedet, så det ble spart for å unngå flere ødeleggelser. De fleste tyskeres mål var nå å stenge for russerne og slippe inn vestmaktene.
Med Ardenner-offensiven satte Hitler stopp for muligheten for fredelig overgivelse. Hvis denne analysen er korrekt, passer Hitlers tankemåte som hånd i hanske med den såkalte «Nero-forordningen» som kom noen måneder senere. Den 18. mars 1945 ga han ordre om øyeblikkelig evakuering av samtlige innbyggere i de vestlige områder. Albert Speer forteller at Hitler fikk opplyst at det ikke fantes transportmidler til en så omfattende evakuering. «Så får de gå til fots!» slo Hitler fast. Når tyskerne ikke frivillig ville følge ham inn i katastrofen, skulle de utleveres til russernes hevn østpå.[72] Dagen etter, den 19. mars 1945 beordret han ved det som er blitt betegnet som Nero-forordningen at Wehrmacht etter hvert som det ble drevet tilbake skulle ødelegge Det tyske rikes infrastruktur. Men rustningsminister Speer satte ikke noen av ordrene ut i livet. Ordren samsvarte med Hitlers tanker om «seier eller undergang». De østlige folk hadde vist seg å være de sterkere, og Hitler mente at det tyske folk ved sitt nederlag hadde forspilt sin eksistensberettigelse.
Dette var ingen flyveidé fra Hitlers side: Allerede 27. november 1941 hadde han uttalt til den danske utenriksminister Scavenius og den kroatiske utenriksminister Lorković, da den sovjetiske motoffensiven ikke engang var påbegynt: «Hvis det tyske folk ikke er sterkt og offervillig nok til å gi sitt blod for sin eksistens, skal det forgå og tilintetgjøres av en annen, sterkere makt. Jeg skal i så fall ikke felle en tåre for det tyske folk» (Sitat fra Haffner: Notater om Hitler).
Endelikt i Førerbunkeren
Hitlers helsetilstand forverret seg i løpet av krigsårene, og mot slutten led han sannsynligvis av Parkinsons sykdom i fremskredet stadium.[73] På den tiden fantes det ikke medisinering som bremset utviklingen av Parkinsons sykdom, og en slik diagnose var i realiteten en dødsdom. Men ifølge øyenvitner var han stadig i besittelse av sin nesten magiske suggesjonskraft.
Den 22. april 1945 fikk Hitler et svakhetsanfall under sin daglige situasjonsgjennomgang i Førerbunkeren under rikskanselliet i Berlin, rett etter at det klart for ham at Berlin var omringet og at ingen unnsetning fra tyske forsterkninger stod i utsikt. Han sa at alt nå var tapt og at alle hadde forrådt ham. Han lot deler av sin stab reise sin vei, men til tross for overtalelsesforsøk fra Bormann, Keitel og Göring nektet han å forlate byen selv. Han gav sin sjefsadjutant SS-Obergruppenführer Julius Schaub ordre om å brenne hans personlige papirer fra rikskanselliet og fra bunkeren, og deretter gjøre det samme i München og i Obersalzberg.[74]
Hitler fikk 29. april nyheten om at Benito Mussolini var henrettet sammen med elskerinnen og likene hengt opp etter beina offentlig. Ifølge Anthony Beevor styrket dette trolig Hitlers beslutning om å ta sitt eget liv.[75] Temaet den dagen hvor nær russerne var kommet, og hva den sikreste selvmordsmetoden var. Hitler (56) fordelte flere ganger giftampuller med cyanid til de i hans nærmeste omgivelser. Den 29. april undertegnet han sitt politiske testament og sitt nye private testament[76], og giftet han seg med sin mangeårige livsledsagerske Eva Braun (33). Dagen etter begikk de begge selvmord omkring kl. 15.30. De tok gift, og Hitler skjøt seg samtidig i tinningen. Hitlers død ble annonsert av admiral Dönitz over tysk radio kvelden 1. mai etter at avspilling utdrag av Wagner og Anton Bruckner. Den tyske meldingen ble fanget opp av BBCs lyttetjeneste og oversatt til engelsk av Ernst Gombrich.[77]
Martin Bormann, Hitlers kammertjener Heinz Linge, Hitlers SS-adjutant Otto Günsche og noen livvakter bragte likene ut i rikskanselliets have. De fulgte Hitlers anvisninger da de først dynket likene i bensin, og livvaktens sjef Johann Rattenhuber antente dem. Deretter bisatte de levningene der.
Levningene etter Hitler og hans hustru ble gravd opp av russerne tidlig i mai, og de var i stand til å identifisere likene på grunnlag av røntgenbilder og tannskjemata. Men av politiske grunner holdt sovjetiske myndigheter likfunnet hemmelig i årevis.
Først etter den kalde krigens avslutning ble det kjent at Hitlers og Eva Brauns levninger etter å ha blitt flyttet en rekke ganger til slutt hadde vært nedgravd på den sovjetiske organisasjonen SMERSJ' nye hovedkvarter ved Magdeburg, og at KGB-sjef Andropov i april 1970 hadde beordret likene fjernet før anlegget ble overdratt til den østtyske regjering. De siste rester ble tippet i Elben og forsvant med elven og ut i Nordsjøen.[78]
Hitler i Norge
Hitler besøkte fjorder i Norge i april 1934 om bord i krysseren «Deutschland» uten å gå i land. Med om bord var også forsvarsministeren Werner von Blomberg, samt øverstkommanderende for hæren Werner von Fritsch og øverstkommanderende for marinen Erich Raeder.[79] Skipet gikk til Hardanger og Sognefjorden omkring 14–16. april[80], mens søknad til det norske forsvarsdepartementet ble oversendt Bergen loskontor 24. april da skipet allerede var tilbake i Tyskland. Det er uklart hvilket motiv turen hadde.[81]
Attentater
Det er blitt påvist at Adolf Hitler unnslapp hele 42 attentater.[82] Med attentat forstås det som ligger i ordets opprinnelige mening, forsøk, enten de strandet på et planleggingsstadium eller ved at ting gikk galt i gjennomføringsfasen. Til dels slo attentatene feil ved de mest usannsynlige tilfeldigheter. Hitler ble dermed bare styrket i sin overbevisning om at han var utkåret av «forsynet».
I 1939 prøvde sveitseren Maurice Bavaud iherdig å skyte Hitler, men han kom aldri på skuddhold.[83] Samme år eksploderte en sprengsats i Münchens Bürgerbräukeller bare minutter etter at Hitler litt før planen hadde forlatt lokalet; den ansvarlige, håndverkeren Georg Elser, ble senere drept i Dachau konsentrasjonsleir, den 9. april 1945[84]
En bombe som Stauffenbergs medsammensvorne Henning von Tresckow hadde smuglet inn som to Cointreauflasker i Hitlers fly i Smolensk i 1943 hadde feil med tenningsmekanismen, og eksploderte ikke.[85][86]
Få dager etter ble et attentat i Berlin avblåst i siste liten da attentatmannen Rudolf Christoph Freiherr von Gersdorff, som aktet å drepe Hitler ved selvmordsbombing i Zeughaus Berlin, ikke rakk å komme nær Føreren før han plutselig forlot lokalet.[87]
20. juli-attentatet i 1944 i Førerens hovedkvarter Wolfsschanze i Østpreussen slo feil blant annet fordi attentatsmannen Claus Graf Schenk von Stauffenberg hadde medbragt kun en av de to forberedte bombene, og fordi dokumentmappen med bomben tilfeldigvis var blitt flyttet i siste øyeblikk til bak og under en hindring som tok av for eksplosjonskraften. De sammensvorne som hadde forberedt statskupp, ble handlingslammet da de fikk høre om at Hitler var i live, og de fleste ble arrestert og henrettet samme dag i Berlin.[88]
-
Fra attentatforsøket i Bürgerbräukeller -
Hitler og Mussolini inspiserer skadene etter attentatforsøket 20. juli 1944.
Personlighet og ideologi
Hitler hadde privat en keitete og sjenert fremtoning, og var ukomfortable i selskapelige situasjoner og syntes sjelden å kunne holde en konversasjon gående (han foretrakk en deklamerende stil). Han var ofte humørsyk og apatisk privat, noe som sto i kontrast til den dramatiske energien i talene og hans dyktige håndtering av publikums følelser. Hitler avsto fra kjøtt, tobakk og alkohol, en asketisk livsstil som var påfallende i et land der kraftig mat og drikke var vanlig.[25] Hitler hadde tydelige svakheter som taler: Han hadde en skurrende stemme (i kontrast til for eksempel Goebbels'), han snakket lenge om gangen, gjentok seg selv og gikk seg ofte vill i uklare setninger.[89]
Atferd
I sin ungdom var Hitler ofte ensom og hadde en viss «fasthet» overfor de få jevnaldrende han omgikk og han hadde en tendens til å fremføre monologer om selvsagte sannheter. Blant annet i München-årene fremsto som han som underlig person som ga inntrykk av å være sosialt dysfunksjonell. Fra 1919 bygget Hitler systematisk opp sin personlige utstråling. I DAP (Det tyske Arbeiderparti) fikk han respekt for sine talegaver. Utover i 1920-årene hadde Hitler finpusset sine ferdigheter i å manipulere folkene rundt seg. Ifølge Michael Kater viste han frem mot 1933 sterk misnøye med tankeløs heltedyrkelse av seg selv,[a] trolig av frykt for at overdreven lovprising kunne ha motsatt effekt. Han ble for eksempel i 1929 rasende da naziavisen Illustrierter Beobachter publiserte et hyllingsdikt der Hitler ble sammenlignet med sagnfiguren Siegfried. Han la også ned forbud mot å bli sammenlignet med Jesus..[22](s257–259)[90]
Hans karismatiske positur ble institusjonalisert etter 1933 og som karakteristisk for en karismatisk leder var muntlige utsagn viktigere enn formelle, skriftlige ordrer. Slike «Führerbefehle» (førerordrer) ble ofte gitt i form av tilsynelatende uvesentlige eller kryptiske bemerkninger, men var viktig for den indre krets for eksempel Martin Bormann som tok notater. I motsetning til for eksempel Stalin utstedte Hitler bare sporadisk formelle direktiver. Hitler mislikte sterkt å lede regjeringsmøtene og disse ble det etter hvert slutt på.[22](s257–259)[90]
Werner von Blomberg foreslo ved Hindenburgs gravferd at tyske soldater fra da skulle sverge troskap til Adolf Hitler, Tysklands Führer, et forslag som allernådigst ble akseptert.[91][92] Om Hitler objektivt hadde rett var uvesentlig for hans tilhengere så lenge han opprettholdt inntrykket av å være ufeilbarlig. Han fremsto derfor med stor selvsikkerhet og den øverste autoritet på utvalgte områder, bare når hans nærmeste ikke var til stede lot han faglige spesialister lede an.[22](s265-266)
For å være en karismatisk ledelse basert på en antatt unik person skilte han seg ut på flere måter: ved antrekk (i 1920-årene i trenchcoat og filthatt, som diktator i enkelt brunskjorte med jernkorset), ved at han avsto fra formelle titler og ved at han ikke stiftet familie.[22](s267) Ved motgang trakk han seg ofte tilbake og levde som en eremitt, særlig da krigslykken snudde i 1942. Etter attentatet i juli 1944 ble forholdet til de nærmeste håndlangerne anstrengt. Da katastrofen var tydelig forsvant også Hitlers karisma. Typisk for karismatiske ledere rasjonaliserte han fallet ved å skylde på folket som ikke hadde gjort seg fortjent til en stor leder.[22](s260)
Hitler hadde en tendens til å forenkle kompliserte problemer. Han hadde en egen ferdighet til å fornemme og utnytte motpartens svakhet med en god sans for timing. Han hadde en begrenset horisont og misforsto ofte briter og amerikanere.[25] Hitler gjorde en rekke feilvurderinger og strategisk uheldige beslutninger som øverste leder. For eksempel var invasjonen av Sovjetunionen dårlig forberedt og trolig hadde Tyskland aldri mulighet til å vinne krigen på Østfronten. Han undervurderte amerikanernes evne til å føre krig og særlig USAs industrielle kapasitet ble undervurdert. Han var ubesluttsom under landgangen i Normandie i 1944 og ga ikke skikkelige ordrer.[93]
Den tysk/britiske historikeren H. W. Koch skriver at Hitler ofte var uberegnelig og ubesluttsom, men når han hadde bestemt seg gjennomførte han beslutningen ubønnhørlig.[94] Invasjonen av Sovjetunionen (Operasjon Barbarossa) var Hitlers største strategisk feil. Ved planlegging av invasjonen gjorde han alvorlige militære feil i strid med generalenes anbefaling for eksempel beslutningen om å dele opp styrkene langs flere akser i stedet for å gå rett mot Moskva og ikke gi styrkene vinterutrustning.[95]
Ernst Röhm var en av Hitlers få mannlige venner. Röhm var en av de få Hitler snakket til med det på tysk personlige du. Röhm og flere andre nære eller tidligere forbundsfeller ble drept under de lange knivers natt. Hitler synes i større grad enn Stalin å ha holdt avstand til drap og brutaliteter utført under hans ledelse. I tilfeller satte Hitler pris på brutaliteten for eksempel etter attentatet 20. juli 1944 ga han selv konkrete instrukser om at åtte medvirkende skulle henges pianostrenger. Henrettelsene ble filmet og ifølge Speer elsket Hitler filmopptaket som han så mange ganger.[25][95] Ifølge flere erindringer hadde ikke Hitler noen egentlig varige vennskap. Ifølge Speer var Hitler svært nøye med å skjule sine egne følelser.[95]
Personlighetsavvik
Hitler hadde narsissistiske og paranoide personlighetstrekk med forestillinger om at han var «Messias». Samtidig var han svak, skjør, usikker på seg selv, og unngikk situasjoner han ikke kunne dominere. Hitler syntes å ha en todelt personlighet: Hensynsløs, kraftfull, brutal og målbevisst på den ene siden; usikker, tendens til depresjon og sjenert (særlig overfor kvinner) på den andre siden. Hitlers biografi tyder på at han hadde en personlighetsforstyrrelse.[96] Robert Waite konkluderte i 1977 med at Hitler hadde borderline personlighetsavvik med sykelig narsissisme som gjorde ham i stand til å manipulere uten skyldfølelse. Blant andre den østerrikske psykologen Otto Kernberg skjelner mellom vanlig, enkel narsissisme (typisk for mange ledere) og en mer anti-sosial (skadelig) type. Den antisosiale er aggressiv og sadistisk med paranoide tendenser og forakter sine tilhengere ifølge dette perspektivet.[95]
Hitler bar ifølge Robert Waite på en grunnleggende usikkerhet og hans indre krets (Goebbels, Göring, Bormann) besto av folk som han følte seg overlegen overfor på grunn av ulike svakheter. Hitler tålte i liten grad kritikk og aksepterte ikke å tape. Han skyldte som regel på andre og ble rasende når han ble hindret i sine planer. Da han ikke kom inn på kunstakademiet i Wien la han skylden på skolebyråkratiet og at folk la feller for å hindre karrieren hans. Han skyldte på generalene når det gikk dårlig i krigen, for eksempel ble Walter von Brauchschit skjelt ut etter tilbakeslag ved Moskva og da kampanjen i Kaukasus mislykkes i 1942 nektet han å hilse på Jodl, Keitel og Halder.[95] Hitler skal ha satt pris på å holde folk for narr.[95]
Som hadde Hitler tendens til fantasier. Som enehersker i Tyskland hadde han fantasifull og storslåtte ideer om å erobre India og dominere Amerika. Da felttoget i Sovjetunionen og andre steder gikk dårlig ble fantasiene stadig villere og trodde at Churchill ville slutte seg til Tyskland i kampen mot Sovjet. Roosevelts dødsfall trodde han var redningen for Tyskland. Mens sluttkampen om Berlin pågikk la Hitler planer for store offensiver med styrker og våpenforsyninger som ikke fantes. Ifølge Speer hadde Hitler en uvanlig måte å tenke og arbeide på: Hitler ville helst ikke bruke den informasjon han fikk tilført og stolte i stedet på egen inspirasjon som sprang ut av forakt for og undervurdering av andre mennesker. Når han møtte motstand var fornektelse en vanlig forsvarsstrategi.[95]
Psykiatere har i ettertid vurdert Hitler i henhold til DSM-IV koder og konkludert med at Hitler var paranoid, antisosial, narsissistisk og sadistisk (en personlighetsprofil som ligner på Saddam Husseins bortsett fra at Hussein var mer sadistisk[97]), I tillegg hadde han trolig schizofrene tendenser inkludert overdrevent grandiose tanker og sterkt avvikende tenkemåter.[98] Hitler var selv svært nøye med stil og positur under offentlige opptredener. Han unngikk alt som antydet menneskelig svakhet for eksempel å bruke briller eller å delta i sport der han ikke ville hevde seg. Etter 1933 var han svært bevisst betydningen av å fremstå som allmektig («omnipotent»).[99](s3)
Hitlers forestillinger om storhet (grandiositet) var mer personlig enn Stalins tanker. Hitler så seg selv som skaper av ny tysk sivilisasjon og som den største tyskeren i historien (ved noen anledninger sammenlignet han seg med Jesus). Han overlevde flere attentat og betraktet dette som bevis for at han var den utvalgte. Hitler anså seg selv som en intellektuell gigant som behersket ethvert fagfelt og regnet for eksempel med være den største arkitekten i landets historie (hadde det ikke vært for krigen som forpurret planene). Mye av Hitlers atferd fremstår i ettertid som selvdestruktiv.[95]
Den kanadiske psykologen W.H.D. Vernon publiserte i 1942 en analyse av Hitlers personlighet som han mente var en paranoid type med vrangforestillinger om forfølgelse og storhet. Vernon mente at Hitler viste et behov for aggresjon, ødeleggelse og brutalitet i barndom og ungdom. Hitler hadde et vanskelig eller sykelig forhold til sex.[25]
Parkinsons sykdom og narkotikamisbruk
Hitler hadde det som kan ha hatt tidlige symptomer på Parkinsons sykdom i 1920-årene med fordøyelsesproblemer, kramper i tarmen og søvnløshet. Noen studier har lansert hypotese om at Hitler led av syfilis med symptomer som ligner på Parkinsons. Theodor Morell, Hitlers lege fra 1938, ga Hitler flere ny medikamenter for å avhjelpe Hitlers forskjellige symptomer og Morells behandling av Hitler forverret trolig Hitlers helse. Morell var trolig inkompetent til å gi denne behandlingen og ga alt for store doser av medikamentene. I 1941-1942 introduserte Morell metamfetamin intravenøst. På samme tid merket Hitlers nærmeste at han ble mer irritabel, mistenksom og anspent, og han hadde større problemer med å ta beslutninger – symptomer som tydet på Parkinsons.[93][95] Hitlers symptomer på Parkinsons var milde og hadde trolig begrenset betydning for Hitlers atferd i løpet krigen, trolig påvirket det først og fremst hans evne til å ta beslutninger.[96][100] Professor Max de Crinis stilte sikker diagnose tidlig i 1945 og informerte Himmler og Walter Schellenberg i SS. Skjelvende hender, kroppsholdning, små skritt og trege, stive, hemmede bevegelser var tydelige symptomer på Pakinsons. Kraftig skjelving på venstre side var godt synlig blant annet på det siste filmopptaket der han inspiserer guttesoldater i Berlin. Før Parkinsons utvikles fullt er det ofte kognitive endringer blant annet i form av lite fleksibel og rigid tenkemåte samt tendenser til pedantisk oppførsel. Hos Hitler var flere typiske personlighetstrekk før Parkinssons var synlig: pedantisk, tvangstanker, mistenksomhet, manglende besluttsomhet og rastløshet.[101]
Ideer og tenkemåte
Ifølge Hajo Holborn gir Mein Kampf et klart uttrykk for Hitlers uvanlige tenkemåte: Hitler hadde en uryddig og enkel tankegang med lite analytiske evner. Ifølge Holborn reduserte Hitler banale ideer til noe enda enklere og forestilte seg at han på den måten hadde oppnådd større visdom. Ifølge Hitler selv hadde antisemittismen også en praktisk side: for å fremkalle hat i befolkningen var det nødvendig å personifisere fienden. Samtidig var han ifølge Holborn en glødende og ekstrem antisemitt.[54]
Hitler var drevet av et mindreverdskompleks og en følelse av å bli sett ned på som en oppkomling, og dette gjorde at han omfavnet ideer om «folk» og «rase» der klasse og utdanning ikke hadde betydning. «Sosialisme» var for Hitler ganske enkelte dette fellesskapet av og likhet for medlemmer av rasen. Hitler hadde liten innsikt i økonomiske saker bortsett fra enkle forestillinger om landbruket som grunnlaget for den rene rase.[54]
Det er lite kjent hva Hitler leste i ungdomsårene og til 1926. Ifølge Holborn var han ikke særlig belest, og det lille han leste fullførte han ikke eller misforsto innholdet. Hitler ble blant annet påvirket av Georg von Schönerer og av Karl Luegers kristen-sosiale bevegelse. Rasistiske ideer fikk han også fra pamfletter produsert av den tidligere munken Jörg Lanz von Liebenfels (også kjent som Adolf Lanz). Hitler leste også Richard Wagners politiske og antisemittiske skrifter, og dette styrket de rasistiske ideene han hadde utviklet i Wien. For Hitler var Wagner beviset på at den rette ideologien også ville produsere den fremste kunsten. Hitler omtalte ikke Nietzsche.[54]
Ifølge Michael Kater leste Hitler mye som ung, blant annet antisemittiske skrifter. I Mein Kampf henviser han jevnlig til Karl Marx, Arthur Schopenhauer og Houston Stewart Chamberlain som om han hadde lest disse grundig. I Landsberg fengsel fra 1924 skal han ha studert et omfattende verk om verdenshistorie, senere fordypet han seg i strategi for sjøkrig og tekniske spørsmål. Denne lesingen gjorde at Hitler opparbeidet en god del faktakunnskap. Hitler var stort sett selvlært på en usystematisk måte og hans tendenser til sviktende resonnementer er typisk for personer uten utdanning. Han hadde begrensede evner til å resonnere logisk ved hjelp av språket og bommet ofte på poenget og på sakens kjerne.[b] Tilhørere kunne ved nærmere ettersyn avdekke at hans argumentasjon ofte bare var tilsynelatende rasjonell.[22](s262-263)
Hitler anerkjente ikke noen intellektuelle eller ideologiske forløpere delvis fordi han ikke ville avsløre hullene i sin egen kunnskap. Hans eget syn var skapt ved sammenblanding av biter han hadde plukket opp ofte fra utdrag eller bokanmeldelser. Hans interesser og kunnskaper forble begrenset til områder han var opptatt av som ung: militær taktikk, kjøretøyteknologi, overfladisk kjennskap til kunst og arkitektur, tysk mytologi og musikk.[22](s262-263)
Allerede under første verdenskrig sirkulerte ideer om å rydde nabolandene for ikke-tysk befolkning og bosette etniske tyskere dere i stedet, ideer som Hitler tok til seg.[54] Ifølge Davidson hadde Hitler tilegnet seg antisemittiske holdninger lenge før han flyttet til Wien. Blant lærere og elever ved realskolen i Linz var det «pan-germanske» nasjonalister. Hitler beundret læreren Leopold Pötsch, en disippel av Georg von Schönerer. Faren Alois Hitler var også tilhenger av Georg von Schönerer som var leder av Völkischbevegelsen og en fanatisk agitator for at Østerrike skulle være tysk og uten habsburgerne.[27] Antisemittisme var vanlig i Hitlers oppvekstmiljø. Skrifter av Richard Wagner og Houston Stewart Chamberlain var noen viktige kilder til Hitlers ideer om blod, jøder og den «ariske» rase.[25]
Hitlers samtidige beskrev hans interesser og livsstil som typisk for «lavere middelklasse». Ifølge Hermann Rauschning og Albert Speer var Hitlers personlige smak utpreget småborgerlig.[22] I planene for Tyskland foretrakk Hitler tunge, massive og store byggverk i klassisk stil.[25] Gerhard Roßbach, leder av frikorps, opplevde Hitler som smiskete underdanig (engelsk: obsequious) og usikker, samtidig som han var arrogant og ufølsom. Hitler blir beskrevet som påfallende keitete i sosiale situasjoner. Albert Speer påpekte at Hitlers manglende utdanning var tydelig i klønete språklig fremstilling som i første utkast av Mein Kampf. Eva Braun ble ofte behandlet som en simpel elskerinne. I München-tiden fra 1919 til 1924 beskrev han seg selv som handelsmann, forfatter, arbeider, selvstendig arkitekt og vanlig soldat. Han avviste kontant alle forsøk på å bli klassifisert som borgerlig («bourgeois»), men ville heller ikke regne seg som lavere middelklasse. Helst foretrakk han merkelappen bohem eller kunstner, og likte å omgås malere og arkitekter som Paul Troost og Speer. Hitler omtalte en gang faren som Justizrat. Han skal ha hatt særlig sympati med arbeiderklassen. Hans ideal skal ha vært et klasseløst samfunn, et Volksgemeinschaft.[22](s247–250) Adolf Hitler var en typisk sosial streber og ga overfladisk inntrykk av å være kunnskapsrik.[22](s264–265)
Hitler usikkerhet om egen sosial status skapte en livslang ambivalens til alle sosiale klasser. Han hadde sympatien for arbeiderklassen og samtidig en klar distanse. I skjul beundret han det utdannede borgerskapet, de rike og mektige, og aristokratiet, samtidig som han foraktet og kanskje hatet de samme gruppene. Hitlers politiske allianse med de herskende klasser var neppe oppriktig selv om han til å begynne med ble smigret av å få oppmerksomhet fra høyere offiserer og andre fremstående figurer. Hans anstrengte forhold til overklassen viser en mindreverdighetsfølelse og aversjon mot de samme figurene han gjerne ville bli knyttet til. Han hadde en særlig motvilje mot høyere offiserer, aristokratiet, professorer og akademikere, og ledende forretningsfolk.[22](s251-255) Hitler viste respekt, frykt og underdanighet for dominerende personer.[25]
Alan Bullock, som skrev en innflytelsesrik biografi, mente Hitler var en sjarlatan og opportunist med lite indre konsistent i sin politikk. Den britiske historikeren Hugh Trevor-Roper mente de enkelte elementene i Hitlers politikk var del av stort og systematisk program. Den konservative tyske historikeren Andreas Hillgruber mente at Hitlers utenrikspolitikk var fastlagt lenge før han grep makten særlig i Mein Kampf. Den tyske historikeren Martin Broszat mente Hitlers ide om et imperium i øst som en talemåte og metafor.[94]
Hitlers syn på religion
Utdypende artikkel: Adolf Hitlers syn på religion
Hitler var alt annet enn likegyldig til religion, og var overbevist om at mennesket hadde en lengsel etter religiøsitet. Siden ungdommen hadde han lest om kristendom, jødedom og til og med om religioner fra utenfor den judeokristne sfære, og han hadde til en viss grad gjort seg kjent med de moderne og tildels esoteriske religionsfilosofiske systemer som var i blomstring tidlig på 1900-tallet. Han avviste skarpt kristendommen i sluttet selskap, og mente den stred mot naturens lover. «Skal man ta kristendommen på ordet, innebærer den en systematisk dyrking av menneskets svakheter».[102] Til tross for sin avvisning av kristendommen gav han gjerne i det ytre sin anerkjennelse til det han kalte positiv kristendom, det vil si de kristne som reorganiserte sin lære i henhold til sine egen germanske herrefolksforestillinger.
Hitlers oppfatninger om religionene var i høy grad i pakt med David Friedrich Strauss' og Ernst Haeckels skrifter. Han betrodde flere ganger til sin nærmeste krets at han aldri hadde vært noen «fromming» (Frömmling), men at man kan inderliggjøre seg selv ved at man senker seg ned i naturens under eller studerer historien, og bli «fylt av ærefrykt av det som ikke kan erkjennes», og oppnå sin «metafysiske tilfredsstillelse» ved det. Hans fromhet (i mangel av et bedre ord) gav seg uttrykk i en overbevisning om at den som kjemper tappert i pakt med naturens lover til slutt «endelig vil motta forsynets velsignelse».[trenger referanse]
Hitler ønsket også at folket skulle være religiøst; han fryktet det areligiøse fordi det ville fremkalle rotløshet og svakhet. Allerede i Wien var han kommet frem til den overbevisning at religionen kan være politisk nyttig, for et religiøst folk akter statens og øvrighetspersonenes myndighet. Men «den sanne religion som skulle føre alle folk er ennå ikke oppfunnet», mente han. Adolf Hitler hadde stor sans for Napoleons måte å temme og funksjonalisere religionen på. Selv gav han i sluttet lag ikke skjul på at han ville ha vekk kristendommen, men hadde tenkt å la kristendommen dø en langsom død. «Det viktigste er å opptrå klokt i denne saken og å unngå unødvendig strid».[103]
Hitler og katolisismen
Som gutt hadde Adolf Hitler etter alt å dømme tatt til seg den katolske tro fra sin fromme mor og sine lærere, deriblant prester som underviste ham i 2.- og 3.-klasse. Moren oppdro ham i troen, og selv om farens eksempel trakk i retning av lunkenhet var han antagelig å betrakte som en katolsk troende på lik linje med sine jevnaldrende på den tid.
Frafallet dateres vanligvis til realskoleårene i Linz.[104][trenger bedre kilde][105] Byens skoleråd var dominert av eksponenter for den kirkefiendtlige liberalisme, og et flertall av lærerkreftene på realskolenivå verken ville eller kunne bidra til å fremme kristentro blant ungdommen.[omstridt ] Dertil kom at han var begynt å kretse rundt den tysknasjonale politiske romantikk, som gjorde front mot den internasjonalistiske kirke. Denne åndsstrømning gjorde seg på denne tiden så sterkt gjeldende at biskopen av Linz, Franz Doppelbauer, klaget over at til og med prestekandidater mistet både kall og gudstro.[106] Et annet element som virket inn på Hitler var den vulgærmaterialisme som utviklet seg blant ungdom som forleste seg på forfattere som for eksempel Ernst Haeckel.
Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen; og under skolegudstjenesten hadde han der hadde han drevet med ugagn og forstyrret,[107] og forsøkt å få med seg andre på det.[108] Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Franz Sales Schwarz «slik til fortvilelse at han ofte ikke visste inn eller ut».[109][110] Selv om dette kan ha vært overdrevet, kjenner man til at han åpent tok avstand fra det ene dogmet etter det andre.[trenger referanse] Senest fra 14-årsalderen hadde han sluttet å tro på nattverden.[trenger referanse] Han avviste også skriftemålet.[trenger referanse] En østerriksk ministerialforordning gjorde at gymnasieelever skulle forberedes til det,[111][112] men bak den lukkede dør bedrev han sannsynligvis ugagn.[113] Den 20. februar 1942 erklærte han at han «fra 13, 14, 15 års alder [...] ikke hadde noen tro lenger» og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få «helt dumme mønsterelever [...] trodde lenger på den såkalte kommunion». Han hevdet at han allerede da var kommet til at «det hele helst burde sprenges i luften».[trenger referanse] Ikke desto mindre medgav han at det var noen av medelevene som bevarte sin tro.
Han hevdet blant annet at han som ung hadde stilt prestene til veggs i skriftestolen med pinlige spørsmål.[114] I oktober 1937 fortalte han til NSDAPs propagandaledere at det var en langvarig kamp for ham å løsrive seg fra sine religiøse barndomsforestillinger.[trenger referanse]
Til en viss grad kan også farens negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han var en såkalt «frisinnet»,[115] uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken.[116][117] Borgerskapet og embetsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av liberalismen som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme.[omstridt ] Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag (18. august).[115]
Hitler som «den nye Messias»
Adolf Hitler ansporte til en ekstrem personkult, brukte religiøs språkbruk om seg selv og sin egen rolle, og promoverte og tolererte at det ble brukt temmelig vidtgående sammenligninger mellom ham selv og det guddommelige. Blant de nazistiske forfattere og diktere som gjorde dette, kan nevnes Camilla Meyer-Bennthsow («Adolf Hitler Den store i all evighet, velsignelse for alle tider»), Alice Försterling («Du Braunau, deg har Gud utvalgt, og har skjenket oss det rent tyske vesen»[118]), SA-dikteren Herybert Menzel («Føreren kommer snart! Ja, Gud hørte det forpinte folkets bønn»), Hanns Johst («Führer og Himmel i samme åsyn, Førerens smil den kosteligste monstrans»), og Fritz von Rabenau («Kristus har sendt Adolf Hitler til vårt tyske land»). Sistnevnte foretok den følgende omdiktning[119] av «Stille Nacht» (Stille Natt, dvs. Glade Jul):
- Stille Nacht, heilige Nacht,
- Alles schläft, einsam wacht
- Nur der Kanzler treuer Hut,
- Wacht zu Deutschlands Gedeihen gut.
- Immer für uns bedacht.
- Stille Nacht, heilige Nacht,
- Alles schläft, einsam wacht
- Adolf Hitler für Deutschlands Geschick,
- Führt uns zu Größe, zum Ruhm und Glück,
- Gibt uns Deutschen die Macht.
Et dokument fra 14. august 1943, som fikk Hitlers personlige påskrift «Det første brukbare utkast! Til Goebbels for bearbeidelse», gir et innblikk i propagandaministerens ønsker for fremtiden.[trenger referanse]
|
Referat fra IV. møte. Forslag VI. (etter Bauer). Etter noen endringer bestemt forelagt Føreren.
|
|
Se også
- Adolf Hitlers regjering
- Adolf Hitler: Mein Kampf, 1924.
- Hitlers annen bok, 1928
Indirekte primærkilder
- Hitler, Adolf; Trevor-Roper, Hugh (1988) [1953]. Hitler's Table-Talk, 1941–1945: Hitler's Conversations Recorded by Martin Bormann. Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-285180-2.
- Hitler, Adolf (2000) [1941–1944]. Hitler's Table Talk, 1941–1944. London: Enigma. ISBN 1-929631-05-7.
Biografier
- Doron Arazi: Adolf Hitler: A Bibliography. Greenwood (1994) ISBN 0-887-36360-1
- Alan Bullock: Hitler and Stalin: Parallel Lives, HarperCollins (1991) ISBN 0679729941
- Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Harper Perennial (1991–førsteutgaven er fra 1961) ISBN 0060920203
- William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978
- Joachim C. Fest: Hitler. Eine Biografie. Frankfurt am Main, Berlin, Wien 1973; Norsk utg. Gyldendal Norsk Forlag 1973; ISBN 82-05-05791-5.
- Hans Bernd Gisevius: Adolf Hitler: Versuch einer Deutung. München 1963
- Walter Görlitz og Herbert A. Quint: Adolf Hitler, Eine Biographie, Stuttgart 1952
- Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler. Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1978, ISBN 3-59623-489-1
- Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. Piper, München 1996 ISBN 3-492-03598-1 (Wien 1907-1913: Die Jahre, die Hitler prägten)
- Konrad Heiden: Hitler I Das Leben eines Diktators. Zürich 1936
- Konrad Heiden: Hitler II Ein Mann gegen Europa. Zürich 1937
- Ian Kershaw: Hitler 1889-1936: Hubris, W W Norton (1999) and Hitler 1937–1945: Nemesis, W W Norton (2000) ISBN 0393320359
- August Kubizek: Adolf Hitler mein Jugendfreund, 1953 – Niende opplag: Leopold Stocker Verlag, 2002, ISBN 3-70200-971-X
- Lothar Machtan og John Brownjohn (oversetter): The Hidden Hitler Basic Books (2001) ISBN 0-465-04308-9
- Albert Marrin: Hitler, Penguin Books (1987) ISBN 0-670-81546-2
- Werner Maser: Adolf Hitler Legende-Mythos-Wirklichkeit. München und Esslingen 1971
- Rudolf Olden: Hitler. Querido, Amsterdam 1935 (Nachdruck: Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt am Main 1984, mit einem Vorwort von Werner Berthold). ISBN 3-596-25185-0
- Gudrun Pausewang: Adi: Jugend eines Diktators, Ravensburger, Ravensburg 1997 ISBN 3473581518
- Laurence Rees: The Dark Charisma of Hitler: Leading Millions into the Abyss, Ebury Press, 2012, ISBN 978-0091917630 (norsk oversettelse: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, ISBN 9788251657884
- John Toland: Adolf Hitler, Biographie 1889–1945. Bergisch Gladbach, Lübbe 1977. ISBN 3-7857-0207-8
- Gerhard Vinnai: Hitler – Scheitern und Vernichtungswut. Zur Genese des faschistischen Täters. Psychosozial-Verlag. Gießen 2004. ISBN 3-89806-341-0
Litteratur
- Walter Adolph: «Adolf Hitlers religiöse und sittliche Entwicklung», i: Wichmann-Jahrbuch XXIV/XXIX (1970/75), Berlin 1976, s. 95–117.
- Bernd Kuhlmann: Eisenbahn-Größenwahn in Berlin – Die Planungen von 1933 bis 1945 und deren Realisierung, GVE-Verlag, Berlin, 2005, ISBN 3-89218-093-8
- Carl Amery: Hitler als Vorläufer. Auschwitz – der Beginn des 21. Jahrhunderts? Luchterhand, München 1998 ISBN 3-630-87998-5
- Bullock, Alan (1957). Hitler. Oslo: Aschehoug.
- E. R. Carmin: Das schwarze Reich. Geheimgesellschaften und Politik im 20. Jahrhundert. Heyne, München 1997 ISBN 3-453-12588-6
- Max Domarus: Hitler. Reden und Proklamationen 1932-1945. 2 Bde., 4 Halbbde., Wiesbaden 1973
- Henrik Eberle und Matthias Uhl: Das Buch Hitler: Geheimdossier des NKWD für Josef W. Stalin, zusammengestellt aufgrund der Verhörprotokolle des Persönlichen Adjutanten Hitlers, Otto Günsche, und des Kammerdieners Heinz Linge, Moskau 1948/49, Gustav Lübbe Verlag, Bergisch Gladbach 2005
- Philipp W. Fabry: Mutmaßungen über Hitler. Urteile von Zeitgenossen. Düsseldorf 1969
- Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Siedler, Berlin 1994 ISBN 3-88680-539-5
- Daniel Gasman: The Scientific Origins of National Socialism: Social Darwinism in Ernst Haeckel and the German Monist League, American Elsevier, New York, 1971
- Daniel Gasman: Biological Sciences and the Roots of Nazism, American Scientist 76::56, January – February 1988
- Robert Gellately: Backing Hitler. Oxford und New York 2001 ISBN 0-19-820560-0
- Ellen Gibbels: Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms, Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5
- Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus. 2. Aufl. Stocker, Graz und Stuttgart 2004 ISBN 3-7020-0795-4
- Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Fischer (Taschenbuch), Frankfurt, 1978 ISBN 3-5962-3489-1
- Brigitte Hamann: Hitlers Wien. Lehrjahre eines Diktators. München 1996
- Brigitte Hamann: Hitlers Edeljude. Das Leben des Armenarztes Eduard Bloch. München 2008
- Brenda Haugen: Adolf Hitler: Dictator of Nazi Germany, Compass Point:Minneapolis, 2006, ISBN 0-7576-1589-0,
- Peter den Hertog: Hitlers schutkleur. De oorsprong van zijn antisemitisme, De Arbeiderspers (2005) ISBN 90-295-6248-X
- Bernhard Horstmann: Hitler in Pasewalk – Die Hypnose und ihre Folgen, Hitlers hysterische Blindheit, Droste Verlag (2004) ISBN 3-7700-1167-8
- Eberhard Jäckel: Hitlers Weltanschauung. Entwurf einer Herrschaft. Wunderlich, Tübingen 1969. DVA, Stuttgart 1991, ISBN 3-421-06083-5.
- Eberhard Jäckel: Hitler's World View: A Blueprint for Power, translated by Herbert Arnold, Oxford University Press (2000) ISBN 0674404254
- Eberhard Jäckel: Hitlers Herrschaft. Vollzug einer Weltanschauung. 4. Auflage, DVA, Stuttgart 1999, ISBN 3-421-06254-4 (Erstausgabe Stuttgart 1986).
- Douglas M. Kelley: 22 Männer um Hitler. Erinnerungen des amerikanischen Armeearztes und Psychiaters am Nürnberger Gefängnis. Olten, Bern 1947
- Victor Klemperer: Die unbewältigte Sprache. Aus dem Notizbuch eines Philologen."LTI", Dannstadt (uten år)
- Guido Knopp: Hitler's Henchmen (1998), Sutton Publishing (2005), ISBN 0750937815
- Christian Graf von Krockow: Hitler und seine Deutschen. List, München, 2001, ISBN 3-471-79415-8
- Alfred Läpple: Adolf Hitler. Psychogramm einer katholischen Kindheit. Christiana-Verlag, Stein am Rhein 2001, ISBN 3-717-11094-2.
- Alfred Läpple: Kirche und Nationalsozialismus in Deutschland und Österreich. Paul Pattloch Verlag, Aschaffenburg 1980 ISBN 3-557-91168-3
- Werner Maser: Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte des NSDAP Stuttgart 1973
- Werner Maser: Adolf Hitler, Mein Kampf. Der Fahrplan eines Welteroberers. Esslingen 1976
- Georg May: Kirchenkampf oder Katholikenverfolgung? Verlag Christiania, Stein am Rhein/Schweiz 1991 ISBN 3-7171-0942-1
- Parthenius Minges: Der Monismus des deutschen Monistenbundes. Aus monistischen Quellen dargelegt und gewürdigt. Münster 1919
- Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007
- Henry Morris: The Long War Against God, Baker Book House, Michigan, 1989
- Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: Historische Zeitschrift 192, 1961, s. 584–606
- Hans-Günter Richardi: Hitler und seine Hintermänner – Neue Fakten zur Frühgeschichte der NSDAP. Süddeutscher Verlag, München 1991 ISBN 3-79916-508-8
- Michael Rißmann: Hitlers Gott: Vorsehungsglaube und Sendungsbewußtsein des deutschen Diktators, Pendo, Zürich/München 2001 ISBN 3-85842-421-8
- William L. Shirer: The Rise and Fall of the Third Reich, Gramercy (1960) ISBN 0517102943
- Gerd Schultze-Rhonhof: 1939–Der Krieg, der viele Väter hatte. 2.Aufl. Olzog, München 2003 ISBN 3-7892-8117-4
- Frederick Spotts: Hitler and the Power of Aesthetics, Overlook Press (2004) ISBN 1585673455
- Henry Ashby Turner: Hitlers Weg zur Macht. Der Januar 1933. Berlin 1999
- Henry Ashby Turner: Otto Wagener: Der vergessene Vertraute Hitlers. I: R. Smelser et al.: Die braune Elite II. Darmstadt 1993.
- Otto Wagener (posthumt utgitt av Henry Ashby Turner): Hitler aus nächster Nähe. Aufzeichnungen eines Vertrauten 1929–1932. Ullstein, Berlin 1978, ISBN 3-550-07351-8. Med innledning og kommentarer av Turner.
Noter
- ^ «At that point Hitler had the good sense to channel the enhusiasm surrounding him lest overkill should deflate and destroy it altogether. Significantly, as early as 1929 Hitler frowned on indiscriminate idolatry and forbade the publication of ill-constructed love poems in the party press. When party comrade Muth-Klingenbrunn, writing in the Nazi publication Illustrierter Beobachter, compared him with the Germanic Siegfried, Hitler was so outraged that he cancelled the cooperation with his publisher forever.»[22](s258)
- ^ «Because he was somewhat Limited in the use of German as tool of logical Expression, he frequently missed the point in an argument, talking on the circumference of an issue rather than adressing its center and often repeating himself.»
Referanser
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b duplicates of Roman Catholic baptism records from Upper Austria, inventarnummer 106/1889, registration district Sankt Stephan, data.matricula-online.eu, uttrykt i referansen som Vorstadt 219, avsnitt, vers eller paragraf 49, besøkt 4. november 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b RKDartists, «Adolf Hitler», RKD kunstner-ID 38605[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118551655, sist oppdatert 5. juni 2022, besøkt 4. november 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ Adolf Hitler's Family Tree, side(r) 29-30[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000564, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Kunstarkivet, abART person-ID 15639, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Gemeinsame Normdatei[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Hitler: A Biography», ISBN-13 978-0-393-06757-6, utgitt 2008[Hentet fra Wikidata]
- ^ «The Routledge Companion to Nazi Germany», ISBN-13 978-0-415-30860-1, utgitt 2007[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b www.biography.com, besøkt 19. juli 2018[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b warfarehistorynetwork.com, besøkt 13. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
- ^ TracesOfWar, TracesOfWar person ID 34384, besøkt 22. september 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Google Bøker, Google-bokidentifikator v5XfAAAAMAAJ[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b YouTube, YouTube-videoidentifikator bb7g8uCgCfI, besøkt 2. mars 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Decreto núm. 376.- Concediendo el título de Gran Caballero y el Collar de la "Gran Orden Imperial de las Flechas Rojas" al Fuhrer Canciller de la Nación Alemana, Adolfo Hitler», hefte 349, side(r) 3666-3667, publisert i Boletín Oficial del Estado, utgitt 4. oktober 1937[Hentet fra Wikidata]
- ^ time.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ THE NEW YORK TIMES, New York, NY, February 26, 1932
- ^ Graf von Krockow: Hitler und seine Deutschen. List, München 2001, ISBN 3-471-79415-8.
- ^ Se Döllersheim … und die Rückkehr wäre möglich gewesen Arkivert 3. juni 2009 hos Wayback Machine.. Fra doellersheim.at (om landsbyens historie, Hitlers forfedre og omgjøringen til troppeøvingssted).
- ^ a b c d e f g h i j k l m n Kater, M. H. (1981). Hitler in a social context. Central European History, 14(3), 243–272.
- ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, 1962, s. 23
- ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, 1962, s. 25
- ^ a b c d e f g h i j k l m Vernon, W. H. D. (1942). Hitler, the man—notes for a case history. The Journal of Abnormal and Social Psychology, 37(3), 295. «Hitler's personality structure, though falling within the normal range, may now be described as of the paranoid type with delusions of persecution and of grandeur.»
- ^ a b c ZEITGESCHICHTE / HITLER-ABSTAMMUNG : Dichte Inzucht. Der Spiegel, nr. 31/1967
- ^ a b c d Davidson, E. (1997). The making of Adolf Hitler: The birth and rise of Nazism. University of Missouri Press, s. 6. ISBN 9780826260277.
- ^ Ian Kershaw, Hitler-1889-1936. Hubris, 1998, side 7, 8 og 9.
- ^ Parker, Robert B. (1944). Headquarters Budapest. Farrar & Rinehart,. s. 235.
- ^ Schwarzwäller, Wulf (1989). The unknown Hitler: his private life & fortune. National Press Books. s. 10. ISBN 0915765632.
- ^ «Was Hitler a common family name before 1945? What did Hitlers change their names to after the second world war? | Notes and Queries | guardian.co.uk». www.theguardian.com. Besøkt 21. juli 2021.
- ^ Rennick, Robert M. (1. september 1969). «Hitlers and Others who Changed their Names and a Few who Did Not». Names. 3 (på engelsk). 17: 199–207. ISSN 1756-2279. doi:10.1179/nam.1969.17.3.199. Besøkt 21. juli 2021.
- ^ Brigitte Hamann: Hitlers Wien. München 1998, s. 31–33.
- ^ Vera Schwers: Kindheit im Nationalsozialismus aus biographischer Sicht. Lit Verlag, 2002, ISBN 3-8258-6051-5, s. 40–42, Mal:Google Buch.
- ^ https://www.history.com/news/adolf-hitler-artist-paintings-vienna
- ^ Alan Bullock: Hitler, tyrannen og tyranniet, bind 1 (s. 11), forlaget Aschehoug, Oslo 1957
- ^ Brigitte Hamann: Hitler's Vienna. A dictator's apprenticeship, Oxford University Press, 1999
- ^ John Toland: Adolf Hitler, Garden City NY: Doubleday, 1976, s. 41–45
- ^ Innflytelsen fra Lanz, Schönerer og Lueger nevnes av Joachim Fest: «Adolf Hitler», i: Neue Deutsche Biographie (NDB). bind 9, Duncker & Humblot, Berlin 1972, s. 250–266. – Se s. 253.
- ^ [1] Sherree Owens Zalampas: Adolf Hitler: A Psychological Interpretation of His Views on Architecture
- ^ https://www.courthousenews.com/hitlers-operatic-efforts-go-on-display-in-austria/
- ^ Alan Bullock: Hitler: A Study in Tyranny, Penguin Books, ISBN 0140135642, s. 30–31
- ^ Speer, Albert. Inside The Third Reich. New York: The Macmillan Company, 1970. ISBN 0-02-037500-X.
- ^ Werner Maser: Der Sturm auf die Republik. Deutsche Verlags-Anstalt, 1973, ISBN 3-421-01662-3; Neuausgabe: Der Sturm auf die Republik. Frühgeschichte der NSDAP. Ullstein, Frankfurt am Main 1981, ISBN 3-548-34041-5., s. 86, 89f
- ^ Walter Görlitz og Herbert A. Quint: Adolf Hitler, Eine Biographie, Stuttgart 1952, s. 54
- ^ Adolf Hitler: Mein Kampf.
- ^ Bernhard Horstmann: Hitler in Pasewalk, Droste Verlag, Düsseldorf 2004.
- ^ Konrad Heiden: Adolf Hitler. Eine Biographie. Europa-Verlag, Zürich 2007 [Neuausgabe], ISBN 978-3-905811-02-5.
- ^ Margarita Pazi: Ernst Weiß. Schicksal und Werk eines jüdischen mitteleuropäischen Autors in der ersten Hälfte des 20. Jahrhunderts. Frankfurt am Main 1993, ISBN 3-631-45475-9, s. 108 f.
- ^ Oppslagsordet «Eckhart, Dietrich» i: Hermann Weiß (utg.): Biographisches Lexikon zum Dritten Reich. 2. Aufl., Fischer, Frankfurt am Main 1998, ISBN 3-10-091052-4.
- ^ Jfr. Ernst Nolte: «Eine frühe Quelle zu Hitlers Antisemitismus», i: Historische Zeitschrift 192, 1961, s. 584–606.
- ^ Albert Speer: Erinnerungen, 1970, s. 109f
- ^ Brenda Haugen: Adolf Hitler: Dictator of Nazi Germany, Compass Point:Minneapolis, 2006, ISBN 0-7576-1589-0, s. 54
- ^ a b c d e Holborn, H. (1964). Origins and Political Character of Nazi Ideology. Political Science Quarterly, 79(4), 542–554.
- ^ Halperin, Samuel William (1965) [1946]. Germany Tried Democracy: A Political History of the Reich from 1918 to 1933. New York: W.W. Norton. ISBN 978-0-393-00280-5
- ^ «NS-Archiv : Dokumente zum Nationalsozialismus : Adolf Hitler, Politisches Testament». www.ns-archiv.de. Besøkt 24. april 2016.
- ^ Timothy Snyder: Sort jord (s. 35), Gyldendal 2015, ISBN 978-82-05-41843-1
- ^ «Einsatzgruppen». Arkivert fra originalen 4. mars 2021. Besøkt 5. november 2020.
- ^ Benk for jøder
- ^ Timothy Snyder: Sort jord (s. 269)
- ^ Faksimile Arkivert 2. juni 2009 hos Wayback Machine. fra Harvard Law Schools bibliotek.
- ^ Hans-Walter Schmuhl: «Philipp Bouhler – Ein Vorreiter des Massenmords». i: Ronald Smelser, Enrico Syring og Rainer Zitelmann: Die braune Elite. Bind 2. Darmstadt, 1993
- ^ Peter Loeffler (utg.): Akten, Briefe und Predigten 1933-1946, in 2 Bdn. Schöningh, 1996 ISBN 3-506-79840-5
- ^ Joachim Kuropka (utg.): Clemens August Graf von Galen : Menschenrechte – Widerstand – Euthanasie – Neubeginn. Regensberg Münster, 1998. ISBN 3-7923-0714-6
- ^ Laurence Rees: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 375, mede sitat med kildesngivelse Table Talk, 14. oktober 1941, s. 59
- ^ Die Hoßbach-Niederschrift (fullstendig tekst på tysk)
- ^ Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.
- ^ Teksten til Hitlers Reichstagstale om dette av 19. juli 1940 hos Max Domarus: Der Reichstag und die Macht. Würzburg 1968, s. 1540–1559.
- ^ Innen én time etter talen ble holdt gjengav BBC Storbritannias kategoriske avvisning av fredstilbudet. Reaksjonen i Hitlers omgivelser var preget av skuffelse. Jfr. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 411.
- ^ For tekst til Hitlers riksdagstale av 11. desember 1941, se Max Domarus: Der Reichstag und die Macht. Würzburg 1968, s. 1794–2111.
- ^ Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, s. 607, Anm. 372.
- ^ Speer gjengir Hitler slik: «Wenn der Krieg verloren geht, wird auch das Volk verloren sein. […] Es sei nicht notwendig, auf die Grundlagen, die das Volk zu seinem primitivsten Weiterleben braucht, Rücksicht zu nehmen. Im Gegenteil sei es besser, selbst diese Dinge zu zerstören. Denn das Volk hätte sich als das schwächere erwiesen und dem stärkeren Ostvolk gehöre dann ausschliesslich die Zukunft. Was nach dem Kampf übrigbliebe, seien ohnehin nur die Minderwertigen; denn die Guten seien gefallen». IMT: Der Nürnberger Prozess gegen die Hauptkriegsverbrecher …, fotomech. Nachdruck München 1989, Bd. 41 (= Dok-Bd. 17), S. 428 (Dok. Speer-24).
- ^ Ellen Gibbels: Hitlers Parkinson-Krankheit: zur Frage eines hirnorganischen Psychosyndroms, Springer, 1990, ISBN 3-540-52399-5, s. 93.
- ^ Jfr. Ian Kershaw: Hitler. 1936–1945. Stuttgart 2000, ISBN 3-421-05132-1, s. 1036.
- ^ «Trodde Hitler bløffet om selvmord». www.vg.no. 15. april 2011. Besøkt 7. mars 2020. «Hva skjedde i «Der Führerbunker»? Vanskelig å si, men den britiske historikeren Antony Beevor - som blant annet har skrevet boka «Berlin. Nederlaget 1945» (2002) - skriver at Hitler i løpet av 29. april fikk høre om henrettelsen av hans italienske forbundsfelle Benito Mussolini og at dette sannsynligvis styrket ham i beslutningen på å ende livet der og da.»
- ^ Tekst til begge testamenter hod Werner Maser: Hitlers Briefe und Notizen. sein Weltbild in handschriftlichen Dokumenten. Düsseldorf 1973, ISBN 3-430-16356-0.
- ^ Dag og Tid, 29. november 2019, s. 21.
- ^ Alisa Argunova: Die acht Bestattungen Hitlers. Tysk oversettelse og kommerntar ved Wolf Oschlies. Fra Shoa.de, sist besøkt 18. desember 2008.
- ^ Bullock, Alan (1970). Hitler, tyrannen og tyranniet. Oslo: Aschehoug. s. 41.
- ^ Gallo, Max (1971). De lange knivers natt: 30.juni 1934. Oslo: Aschehoug. s. 78.
- ^ http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-av-arkiver/Nettutstillinger/Hitler-i-Sognefjorden/Vaaren-1934-skjebnesvanger
- ^ Will Berthold: Die 42 Attentate auf Adolf Hitler. Blanvalet, München 1981.
- ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 9–35
- ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 36–58
- ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 189–191
- ^ Christian Graf von Krockow: Eine Frage der Ehre. Stauffenberg und das Hitler-Attentat vom 20. Juli 1944. Rowohlt, Reinbek bei Hamburg 2004, ISBN 3-499-61494-4, s. 101.
- ^ Roger Moorhouse: Killing Hitler: The Third Reich and the Plots against the Führer, London: Vintage Books, 2007, s. 191–193
- ^ Jfr. Joachim Fest: Staatsstreich. Der lange Weg zum 20. Juli. Berlin 1994, s. 279f.
- ^ Bullock (1957), s. 280.
- ^ a b Kershaw, I. (1993). ‘Working Towards the Führer.’Reflections on the Nature of the Hitler Dictatorship. Contemporary European History, 2(2), 103–118.
- ^ Roberts, A. (2009). The storm of war: A new history of the Second World War. Penguin UK.
- ^ Kershaw, I. (1936). Hitler, 1889–1936. Hubris (London: Allen Lane, 1998).
- ^ a b Gupta, R., Kim, C., Agarwal, N., Lieber, B., & Monaco, E. A. (2015). Understanding the influence of Parkinson disease on Adolf Hitler's decision-making during World War II. World Neurosurgery, 84(5), 1447-1452.
- ^ a b Koch, H. W. (1983). Hitler's ‘Programme’and the Genesis of Operation ‘Barbarossa’. The Historical Journal, 26(4), 891–920.
- ^ a b c d e f g h i Glad, Betty (2002). «Why Tyrants Go Too Far: Malignant Narcissism and Absolute Power». Political Psychology (på engelsk). 23 (1): 1–2. ISSN 0162-895X. doi:10.1111/0162-895X.00268. Besøkt 5. november 2023.
- ^ a b de Divitiis, E. (2015). Profile of a Dictator. Could Hitler's Political Decisions Have Been Influenced by His State of Health? World Neurosurgery, 84(6), 1550–1552.
- ^ Coolidge, F. L., & Segal, D. L. (2007). Was Saddam Hussein Like Adolf Hitler? A Personality Disorder Investigation. Military Psychology, 19(4), 289–299.
- ^ Coolidge, F. L., & Segal, D. L. (2009). Is Kim Jong‐il like Saddam Hussein and Adolf Hitler? A personality disorder evaluation. Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression, 1(3), 195–202.
- ^ Kershaw, I. (2001). The" Hitler Myth": Image and Reality in the Third Reich. Oxford University Press, USA.
- ^ Solla, P., Cannas, A., & Marrosu, F. (2016). Influence of Parkinsonism on Hitler's Decision-Making. Letter to the editor, World Neurosurgery, 86, 4. «To begin with Hitler’s PD, it should be highlighted that there is no any certainty of the definite diagnosis of idiopathic PD, and neuropathologic studies are lacking. (…) Again, it is worth noting that motor symptoms of parkinsonism were mild and, according to the same observations by Lieberman, his Hoehn and Yahr stage was between 1 or 2 (i.e., parkinsonism without limitation of his mobility) until 1944. (…) Nonetheless, although we agree in considering that Hitler’s decision-making impairments correlated with the parkinsonism might have undermined his political power, we do not support the authors’ [Gupta et al., 2015] thesis that his aggressive and insensitive personality should be considered as the result of an idiopathic PD.»
- ^ Gerstenbrand, Franz; Karamat, Elisabeth (mars 1999). «Adolf Hitler's Parkinson's disease and an attempt to analyse his personality structure». European Journal of Neurology. 2 (på engelsk). 6: 121–127. ISSN 1351-5101. doi:10.1111/j.1468-1331.1999.tb00003.x. Besøkt 12. januar 2024.
- ^ Laurence Rees: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 364, med sitat med kildeangivelse Table Talk, 17. oktober 1941, s. 51
- ^ Laurence Rees: Adolf Hitler - Ondskapens Karisma, Oslo: Schibsted Forlag, 2013, s. 375, mede sitat med kildeangivelse Table Talk, 14. oktober 1941, s. 59
- ^ August Kubizek: Adolf Hitler. Mein Jugendfreund, Graz. Göttingen, 1953, s 117.
- ^ Walter Adolph: «Ziel und Taktik der Kirchenpolitik Hitlers insbesondere gegenüber der Katholischen Kirche», i Wichmann-Jahrbuch für Kirchengeschichte im Bistum Berlin, 11/12, 1957/1958, s 131–132.
- ^ Johann Zöchbaur: Dr. Franz Maria Doppelbauer, Bischof von Linz. Ein Bild seines Lebens und Wirken. Zwölfter Jahresbericht des ...bischöflichen Privatgymnasiums am Kollegium in Unfahr), Linz a.D., 1909, s. 113, 118.
- ^ Christa Schroeder: Er war mein Chef. Aus dem Nachlass der Sekretärin von Adolf Hitler, utg. Anton Joachimsthaler, München, Wien, 1985, s. 62
- ^ Albert Zoller (utg.): Hitler Privat. Erlebnisberiche seiner Geheimsekretärin, Düsseldorf 1949, s. 48
- ^ Werner Maser: Adolf Hitler. Das Ende der Führer-Legende, Düsseldorf, Wien, 1980, s. 236.
- ^ Joachim C. Fest: Hitler. Eine Biographie, Frankfurt/M., Berlin, Wien 1973, s. 61
- ^ Linzer Diözesan-Blatt 1900
- ^ Johann Zöchbaur: Dr. Franz Maria Doppelbauer, Bischof von Linz. Ein Bild seines Lebens und Wirken. Zwölfter Jahresbericht des ...bischöflichen Privatgymnasiums am Kollegium in Unfahr), Linz a.D., 1909, s. 67.
- ^ Werner Maser: Adolf Hitler. Legende - Mythos - Wirklichkeit, 2. Aufl., München, Esslingen, 1971, s. 271f.
- ^ Otto Dietrich: 12 Jahre mit Hitler, München,1966. s. 167
- ^ a b Franz Jetzinger: Hitlers Jugend. Phantasie, Lügen - und die Wahrheit. Wien 1956, s. 61
- ^ William Carr: Hitler. A Study in Personality and Politics, London 1978, s. 133
- ^ Peter Leisching: «Die römisch-katholische Kirche in Cislethanien», i: Wandruszka, Urbanitsch: Die Habsburgermonarchie IV, 1-247, her: s. 128 f.
- ^ Fullstendig sitert hos Martin Neubauer: Literatur des Nationalsozialismus: In Braunau, da ist er geboren / Da trat er ins Leben ein,/ Er, der für die Heimat erkoren, /Der unser Befreier sollt' sein. Drum zieht es voll Sehnsucht mich hin / Nach Braunau, nach Braunau am inn // Du Braunau, Gott hat dich erlesen, / Durch dich wurde er uns geschent, / Hier wurde reindeutsches Wesen / In jungfrisches Herze gesenkt; / Drum Deutscher, lenk stets deinen Sinn / Nach Braunau, nach Braunau am Inn.
- ^ Hans Jörg Schmidt og Petra Tallafuss: Totalitarismus und Literatur: deutsche Literatur im 20. Jahrhundert, Hannah-Arendt-Institut für Totalitarismusforschung, Stiftung zur Aufarbeitung der SED-Diktatur, Dresden 2005, s. 100
Eksterne lenker
- (en) Adolf Hitler – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Adolf Hitler – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
- (de) «Adolf Hitler 1889-1945», fra Deutsches Historisches Museum
- (en) Adolf Hitler på Internet Movie Database
- (no) Adolf Hitler hos Sceneweb
- (en) Adolf Hitler på AllMovie
- (en) Adolf Hitler hos Rotten Tomatoes
- (en) Adolf Hitler hos The Movie Database
- «Hitler's Place in History», foredrag av professor Ian Kershaw, Open University Annual Lecture, fra YouTube
Wikiquote: Adolf Hitler – sitater