Henrik II av Frankrike

Henrik II, konge av Frankrike (fransk: Henri II; født 31. mars 1519, død 10. juli 1559) var et medlem av fyrstehuset Valois, sønn og etterfølger av Frans I av Frankrike, og regjerte fra 31. mars 1547 til sin død.

Henrik II Konge av Frankrike
Født		31. mars 1519 Saint-Germain-en-Laye
Død		10. juli 1559 Paris, Frankrike
Beskjeftigelse		Politiker
Embete		Konge av Frankrike (1547–1559)
Ektefelle		Katarina av Medici
Partner(e)		Diane de Poitiers Filippa Duci Janet Stewart Nicole de Savigny
Far		Frans I av Frankrike
Mor		Claude av Frankrike
Søsken		Frans III av Bretagne Charles II de Valois, Duke of Orléans Magdalena av Valois Margaret of France, Duchess of Berry Charlotte av Valois
Barn		Frans II av Frankrike Elisabeth Claude Karl IX Henrik III Margrete François, hertug av Anjou
Nasjonalitet		Kongeriket Frankrike
Gravlagt		Klosterkirken Saint-Denis
Utmerkelser		Sankt Mikaels orden Hosebåndsordenen
Annet navn		Henri
Regjeringstid		31. mars 1547 – 10. juli 1559
Signatur
Våpenskjold
Henrik II av Frankrike på Commons

Liv og virke

Henrik II som barn.

Bakgrunn

Henrik ble født på slottet Saint-Germain-en-Laye som sønn av Frans I og Claude av Frankrike. Hans far ble tatt til fange i slaget ved Pavia i 1525 av sin erkefiende, keiser Karl V, og han ble holdt som fange i Spania. Til gjengjeld for hans frigivelse ble det avtalt at hans to sønner Henrik og Frans (1518-36) skulle sendes til Spania og overta hans plass i fengslet. Brødrene satt fanget i Spania i tre år.

Katarina av Medici og Diane de Poitiers

Henrik inngikk et arrangert ekteskap med Katarina av Medici 28. oktober 1533, da begge var fjorten år.

Året etter innledet Henrik et forhold til den mer enn dobbelt så gamle, 35-årige enken Diane de Poitiers. De hadde tidligere hatt et nært vennskap, og hun hadde omfavnet ham offentlig den dagen han ble sendt til Spania. Diane ble Henriks fortrolige, og i de neste 25 år oppnådde hun stor innflytelse og underskrev endog kongelige dokumenter. Mot denne meget selvsikre, modne og intelligente kvinne hadde Katarina ingen sjanse. Diane insisterte imidlertid på at Henrik tilbrakte tilstrekkelig tid med Katarina til å få tronarvinger.

Diana de Poitiers avbildet av en ukjent kunstner.

Konge

Da Henriks storebror Frans døde i 1536 etter en tenniskamp, ble Henrik tronfølger. Han etterfulgte sin far på sin 28 års fødselsdag og ble kronet til konge av Frankrike den 25. juli 1547 i Notre-Dame-katedralen i Reims.

Hans regjeringstid ble preget av den voldsomme forfølgelsen af de protestantiske hugenotter som gjorde ham allment hatet. Kongen lot dem brenne levende, eller tungen skjære ut som straff for deres tro. I tillegg førte han lange kriger mot Spania om områder i Italia som begge gjorde krav på. Mot slutten av 1550-tallet skyldte han 43 millioner livres for disse kostbare felttogene, mer enn to ganger kongehusets årlige inntekt. Noen lån hadde 16 % rente. I 1559 var kong Henrik tvunget til å inngå en fredsavtale med Spania der han frasa seg krav på italienske områder. Dronningen var opprørt over at han kunne gi slipp på Italia, men det ble iallfall fred, og som pant på dette inngått to ekteskapsavtaler, der hans 15 år gamle datter Elisabeth av Valois giftet seg med Filip 2. av Spania, og hans egen, godt voksne søster med en italiensk greve.

Henrik utviste også stor strenghet mot samtidens leger, da han udstedte følgende forordning: «Når arvingene anklager legen for et familiemedlems død, vil kongen opplyses om dette, og som ved ethvert annet mord vil rettferd skje fyllest. Familielegen er forpliktet til å smake på pasientenes ekskrementer og utføre enhver annen tjeneste, ellers kan han anklages for å ha forårsaket deres død.»

Død

30. juni 1559 deltok kong Henrik - mot hoffets råd - i en ridderturning under en fem dagers feiring av dobbeltbryllupet mellom datteren Elisabeth og en stedfortreder for brudgommen Filip 2. av Spania (som holdt seg hjemme i Brüssel), og Henriks søsters bryllup med en italiensk greve. Feiringen ble finansiert av et nytt lån på to millioner livres, og fengslede protestanter hørte fra fangehullene sine at brolegningen på slottsplassen i Paris ble brutt opp, og dekket med hardpakket sand i stedet, slik det ble brukt ved ridderturneringer. På bryllupsfeiringens tredje dag, med lokale bønder som tilskuere fra takene rundt, bestemte kongen seg for å gå i ringen selv, iført en gullbelagt rustning pyntet med elskerinnen Dianes farger, hvitt og svart. I første runde vippet han sin kommende italienske svoger av hesten, deretter en lokal adelsmann.

Den fatale turneringen mellom Henrik II og grev Gabriel Montgomery.

Men så kom tredje runde, mot grev Gabriel de Lorges Montgomery ((c. 1530–74). Han var som sin far kaptein for kongens skotske livgarde, og ble etter turneringen avsatt i vanære og trakk seg tilbake til sine eiendommer i Normandie. Han og kongen hadde tatt oppstilling, ridd mot hverandre, og greven fikk inn et slag så kongen mistet sin ene stigbøyle og nesten ramlet av hesten. Men han tok seg inn, snudde og annonserte en ny runde mot greven - noe som forundret, ettersom turneringsreglene satte en grense på tre runder, som han alt hadde hatt. I tillegg hadde han klaget over svimmelhet og hodeverk, og samme natt hadde dronningen drømt at kongen lå en pøl av blod. Nå sendte hun et bud over med beskjed om at han skulle si seg fornøyd, men det hørte han ikke på.

Under turneringer møttes de kjempende venstre skulder mot venstre skulder. De holdt lansen i høyre hånd, altså tvers over sin egen overkropp når de ramte motstanderen. Kongens lanse knakk i møtet med Montgomery, og grevens splintret da den støtte mot kongens rustning; greven burde da straks slengt den fra seg, men i neste øyeblikk skrenset den oppover, trengte inn i kongens høyre øyehule og gjennom høyre tinning inn i hjernen. Kongen besvimte, mens hesten galopperte videre under ham. Under store lidelser levde han videre i 11 dager med den dødelige skaden og etterfølgende behandling av renessansens mest respekterte leger, kirurgen Ambroise Paré (1510-90) og anatomen Andreas Vesalius (1514-64). Nostradamus var knyttet til kongens hoff, og en av hans profetier har vært tolket som en forutsigelse av kong Henriks død:

Den unge løven vil overmanne den gamle i kamp på en slagmark (ridderturnering).

Han kommer til å stikke ut øynene hans i gullburet deres (visiret).

To sår i ett, så dør han en grusom død.

Kong Henrik ble hjulpet av hesten og drev inn og ut av bevissthet, med en tresplint stikkende ut av øyehulen mens han ga grev Montgomery sin tilgivelse. Han kunne likevel ikke hindre Katarina i å ta over rikets styring og blant annet nekte hans elskerinne Diane adgang, selv om han spurte etter henne. Etter Henriks død bortviste Katarina Diane fra hoffet. Katarina sørget også for å få halshugd fire kriminelle, slik at Henriks leger kunne eksperimentere på hodene med stumpen av Montgomerys lanse, for å finne den beste kuren for kongen. Svigersønnen kong Filip av Spania sendte også sin beste lege, Andreas Vaselius til hjelp.

Henriks og Katarinas grav i klosterkirken Saint-Denis, Paris.

Henrik ble etterfulgt av sin 15 år gamle sønn Frans II som giftet seg med Maria Stuart, men døde året etter, og ble etterfulgt av sine to brødre. Deres mor fungerte som regent.

Etterkommere

Henrik og Katarina hadde ti barn:

• Frans II av Frankrike (1544-60).
• Elisabeth av Valois (1545-68), spansk dronning.
• Claude (1547-75) gift med hertug av Lorraine.
• Louis (1549-50).
• Karl IX av Frankrike (1550-74).
• Henrik III av Frankrike (1551-89), også konge av Polen.
• Margrete av Valois (1553-1615), kalt la reine Margot, gift med Henrik IV av Frankrike.
• Hercules (1555-84).
• Victoire og Jeanne, tvillingjenter som ble født og døde i 1556.

Henrik fikk også tre barn utenfor ekteskap med tre forskjellige kvinner. Det ene barnet, Diane de France (1538-1619), var datter av den italienske kurtisanen Filippa Duci og ble oppdradd ved hoffet som hertuginne av Montmorency og Angoulême av Henriks andre elskerinne, Diane de Poitiers.

Med en annen elskerinne, Nicole de Savigny, fikk han sønnen Henri de Saint-Rémi (1557–1621), og dermed etterkommeren Jeanne de Valois-Saint-Rémy, mer kjent som «grevinne de la Motte» og sin rolle i «halsbåndaffæren» som impliserte Ludvig 16.s dronning Marie Antoinette.