Hallvard Trætteberg

norsk heraldiker og arkivmann

Hallvard Trætteberg (født 21. april 1898 i Løten, død 21. november 1987 i Oslo[4]) var en norsk heraldiker og arkivar. Han arbeidet i Riksarkivet 1924–1966, var førstearkivar fra 1940 og konstituert riksarkivar 1963–1964. Han var gjennom 1900-tallet Norges fremste fagmann i heraldikk. Trætteberg kombinerte dyptgående studier særlig av middelalderens heraldikk og dens symbolikk med å skape en ny (særlig offentlig) heraldikk med vekt på sterk forenkling og på å følge klassiske heraldiske prinsipper («å gjenskape kvalitetsheraldikk på middelaldergrunnlaget, efter det gamle krav til enkelhet»). Han hadde en sentral rolle i fastsettingen av riksvåpenet, en lang rekke andre offentlige våpen og var selv opphavsmann til flere nye offentlige våpen for bl.a. fylkeskommuner og andre kommuner.

Hallvard Trætteberg
Født21. apr. 1898[1]Rediger på Wikidata
Løten
Død21. nov. 1987Rediger på Wikidata (89 år)
Oslo
BeskjeftigelseArkivar, heraldiker, kunstmaler Rediger på Wikidata
Utdannet vedStatens håndverks- og kunstindustriskole
EktefelleGunvor Ingstad Trætteberg (1930–)[2]
NasjonalitetNorge
UtmerkelserRidder av 1. klasse av St. Olavs Orden (1966)[3]
Vasaordenen[3]

Bakgrunn og arbeid

rediger

Trætteberg hadde universitetsstudier, men ikke avsluttende universitetseksamen. Han gikk på Statens håndverks- og kunstindustriskole, deltok på Statens høstutstilling 1934 og 1945-48, samt har etterlatt seg mange naturalistiske malerier. Han ble 1924 ansatt i Riksarkivet der han i 1940 ble førstearkivar og fungerte som sakkyndig i heraldikk for konge, regjering, departementer, kirken, Den Kongelige Mynt, forsvaret, fylkeskommuner og kommuner.

Trætteberg var den sentrale person i norsk heraldikk, både som fagmann i Riksarkivet og som kunstner. Han var sentral ved fastsettingen av riksvåpenet i kongelig resolusjon 19. mars 1937, og utformet normaliserte utgaver av riksvåpenet i flatestil til bruk på trykksaker og i andre gjengivelser av riksvåpenet. Fra ca. 1930 gjennomførte han en fornyelse av offentlige våpen med en avgjørende vekt på bruk av flater og figurer i silhuett eller omriss, samtidig med en sterk forenkling av våpenfigurene og god utfylling av skjoldflaten.

Trætteberg er opphavsmann til nesten 50 våpen for norske fylkeskommuner og kommuner, en del militære faner, kroner og monogrammer, samt segl blant annet for biskoper. Han skrev en rekke redegjøringer, avhandlinger og bøker om heraldikk. Han skrev også norske avsnitt om mange heraldiske emner i Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder, samt artikler i andre leksika. Hans heraldiske kunst ble i 1975 presentert på en stor utstilling i Kunstnernes Hus, Oslo, som det finnes en detaljert katalog fra («Hallvard Trætteberg – Offentlig heraldikk i Norge 1921-1975 – Våpen flagg segl symboler»). Han var også medlem av pregutvalg for Norges Banks mynter.

«Med sin videnskapelige legning forenet med kunstnerisk begavelse og sterk formsans hadde Trætteberg de beste forutsetninger for med tiden å skape moderne norsk heraldikk av en slik kvalitet at han ble en institusjon i seg selv på området», skrev Thorsten Eken.[5]

Trætteberg søkte avskjed fra sitt embete som førstearkivar i 1966. Han var ridder 1. klasse av St. Olavs Orden for fortjeneste av norsk heraldikk (1966), æresmedlem av Norsk Heraldisk Forening og medlem av L'Académie Internationale d'Héraldique.

Hallvard Trætteberg var gift med drakthistorikeren Gunvor Ingstad Trætteberg (1897–1975), en søster av Helge Ingstad.

Verk (utvalg)

rediger

Digitaliserte verk

rediger

Våpenskjold (utvalg)

rediger

Galleriet viser eksempler på norske våpenskjold utformet av Harald Trætteberg. Årstallene viser når våpnene ble godkjent.

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Norsk biografisk leksikon[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Norsk biografisk leksikon, besøkt 18. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b nbl.snl.no, besøkt 18. september 2018[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Johannessen, Knut (10. november 2023). «Hallvard Trætteberg». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 15. november 2023. 
  5. ^ Aftenposten 27.11.1987 s. 13