Gullkysten

«Gullkysten» har flere betydninger.

Gullkysten danner sammen med Slavekysten, Pepperkysten og Elfenbenskysten en kyststrekning i Guineabukten. Navnene på de ulike kyststrekningene kommer fra de opprinnelig viktigste eksportvarene for hvert enkelt område. Gull, slaver og elfenben dreide det seg om for europeerne i hele området, men i ulike forhold. Europeiske skip som anløp Guineabukta på 16- og 1700-tallet gikk oftest i trekantfart med nettopp disse tre varene i lasten. Perioden fra europeerne kom til Gullkysten fram til den engelske kolonien ble etablert betegnes som førkolonial tid. Allerede før 1820 ble engelskmennene involvert i krig. Å stoppe slavehandel, som britene selv tidligere hadde deltatt i,^{[trenger referanse]} ble brukt som begrunnelse. For å oppnå sitt mål måtte de bekjempe de lokale herskere, og spesielt ashantifolket, med militær makt. Fra dette tidspunkt ble det etablert en politisk makt over de lokale folkeslag, med autoritet fra den engelske stat. Først i 1874 ble Gullkysten etablert som koloni. Nasjonen Ghana ble dannet i 1957 i det samme området, den første koloni i Afrika som fikk selvstyre.

Ashantifolket var den største folkegruppen på Gullkysten. De var dominerende i slavehandelen, og på 1700-tallet gikk alle slaveruter i området gikk via ashantienes hovedstad Kumasi. Maleriet viser ashantifolkets årlige jam-fest. Legg merke til de europeiske flaggene til høyre i bildet.

Afrikanske folk på Gullkysten

Ashantifolkets hovedstad var Kumasi, som i dag er Ghanas nest største by.

Den del av Guineabukta som fikk navnet Gullkysten var før europeerne kom bebodd av en rekke afrikanske folk. Akan-folkene betegner en stor gruppe folkeslag i Vest-Afrika, og de utgjør i dag ca. 49% av befolknigen i dagens Ghana, der de er dominerende. Akan-folkene har matrilineære slektskapsforhold. Mange av dem kommer fra Bonoland. Gull var høyt verdsatt i området, og metallstøping er et kunsthandverk som har lange tradisjoner. Ga-folket og Afutu-folket bebodde området rundt Accra, og de snakket språk som var lik hverandre. Fante-folket var de første som kom i kontakt med europeerne. Abandze er deres by, og navnet betyr ved foten av fortet. Fante var blant de ledende folkeslag på Gullkysten, politisk, økonomisk og sosialt. Akwamu-folket kom også fra Bono. De ble velstående ved å drive handel med europeerne, og var omkring år 1700 det største av Akan-folkene. Asante eller Ashanti-folket hadde sitt kjerneland lenger inn, med Kumasi som hovedstad. De var det mektigste av Akan-folkene, deres rike omtales som et imperium, og de dominerte et stort område på 1700-tallet av. Andre folkeslag var underlagt Ashantikongen som hans vasaller. Da riket var på sitt mektigste kunne han stille en hær på 500. 000 mann.

De første europeere på Gullkysten

Det var jakten på gull som trakk europeerne til Guineabukta. I Europa kjente man fra før til at gull fra Afrika kom til de islamske middelhavslandene gjennom Sahara. Portugiserne var de første europeerne som ankom Gullkysten; det skjedde i året 1471. De etablerte raskt handelsforbindelser og byttet til seg gull mot blant annet tøyer, kniver, speil, rom og geværer. Nyheten om de store gullforekomstene i Gullkysten spredte seg raskt. I 1482 bygde portugiserne handelsfortet Elmina, for å beskytte sin handel mot andre konkurrerende europeere.

På 1500-tallet skulle en annen handelsvare føre til stadig hardere konkurranse mellom europeerne. Plantasjedrift i den nye verden, Amerika, ga stor fortjeneste, og behovet for arbeidskraft i den forbindelse øket sterkt. Det var nå slavehandelen grep om seg på Gullkysten, og konkurransen mellom europeerne ble stor.

Etter hvert ankom både britiske, svenske, danske, hollandske og tyske handelsfolk; alle ønsket å få sin del av de eventyrlige mulighetene for fortjeneste som åpnet seg. Den første store konflikten var mellom hollendere og portugisere. Da portugiserne i 1642 måtte overlate Elmina til hollenderne, forlot de Gullkysten for godt. De neste 150 årene var preget av konflikter og diplomatiske manøvrer, europeerne kjempet for å etablere seg og beholde de posisjonene de hadde vunnet.

Handelsfortene

Utdypende artikkel: Handelsfort i Ghana

Kart over Guineabukta der Gullkysten var en del

Elmina Castle 1668. Europeiske skip og afrikanske bygninger nær ved fortet.

Europeerne bygde en rekke handelsfort langs kystlinjen i hele Guineabukta. Dette skjedde etter avtaler med de lokale herskere; det ble betalt avgifter og det ble samarbeidet om handelsvirksomhet som alle parter trakk fordeler av. Handelsfortene var maktbastioner og tilfluktssteder for europeerne, men deres politiske og fysiske makt rakk egentlig ikke lenger om den ikke var basert på samarbeid med lokale folkeslag.

Handelskompaniene i Europa ansatte personale i nøkkelstillinger; de var spesialister innen handel og håndverk. Militært, medisinsk og religiøst personale hørte også til. Mange europeere døde av tropiske sykdommer i løpet av sitt opphold i Afrika. Andre kunne reise hjem etter noen års tjeneste.

Flere europeiske nasjoner, bl.a. Danmark-Norge, tillot sitt personale å inngå midlertidige ekteskap med innfødte kvinner.

Handelsfort og handelsstasjoner opprettet på frivillig eller kommersiell basis med lokale makthavere må ikke forveksles med kolonier. Derfor må hele perioden fram til kolonien Gullkysten etableres av engelskmennene karakteriseres som førkolonial tid.

Det største, eldste og best kjente av handelsfortene er Elmina, anlagt av portugiserne fra 1471, og Cape Coast. Danmark-Norges hovedfort var Christiansborg (fort) i Accra. De best bevarte av handelsfortene regnes i dag å høre til verdenskulturarven, verdens viktigste kulturminner.

Gullkysten er det stedet utenfor Europa hvor en finner størst konsentrasjon av europeisk militærarkitetur. Tilsammen ble mer enn 30 fort og slott ble bygd av portugisiske, hollandske, engelske, svenske og danske handelskompanier.

Slavehandelen

Elmina var et av de eldste handelsfortene, og tilhørte opprinnelig Portugal.

Slavehandelen var et viktig samarbeidsfelt mellom europeerne og de afrikanske folk. Slaveri var en del av den tradisjonelle lokale kulturen fra gammelt av. En viss slaveeksport hadde også foregått nordover gjennom Sahara til arabiske områder i Nord-Afrika. Nå utstyrte europeerne sine lokale samarbeidsparter med bedre våpen, og de ble styrket i krig og i raiding mot nabofolk lenger inne i landet. De fleste slaver var krigsfanger.

På 1780-tallet var slavehandelen på sitt høyeste nivå.

Mange av folkene ved kysten og rett innenfor var krigerfolk, som f.eks. ashantiene og akvamoene.

Helt til i dag har ghanesernes egen deltakelse i slavehandelen på Gullkysten vært et tabuområde. Men nå begynner de som har studert denne grusomme del av historien å skjønne at ikke all skyld kan legges på europeerne.

GHANA'S SLAVING PAST, long regarded as too sensitive to even discuss, is now becoming a lively issue. A group of Ghanaians, led by lawyers and tribal chiefs, have convened an Africa-wide meeting to seek `retribution and compensation for the crime of slavery'. Using the example of recent successes for Jews whose property was confiscated by the Nazis, they cite the misery of millions of African slaves and their descendants, and have called on Western bankers and governments to compensate them by at least lifting the burden of Third World debt. But, as more is discovered about the realities of the tragic trade, some Ghanaians are beginning to wonder how much of the blame for the centuries of slavery should be shared by Africans themselves.

(Malcolm Billings: Ghana's Slave Castles. History Today Volume:49 Issue:8

Mange politiske aktører

Kriger og våpenbruk på Gullkysten vekslet med mer fredelige tilstander gjennom århundrene. Selskapene fra de europeiske nasjoner kunne drive krig seg i mellom, og de kunne samarbeide. Krig og fred i Europa kunne reflekteres på Gullkysten, og var et moment i krigene mellom Danmark og Sverige på 1600-tallet. Også de lokale folkegruppene kriget seg imellom, med utgangspunkt i sine geografiske områder. Afrikanerne førte også, i perioder, kriger mot europeerne. Det var mange politiske aktører i det området som kalles Gullkysten, men ingen hadde overherredømme i lengre tid.

Tiden fra europeerne ankom og fram til den engelske kolonien ble etablert betegnes som førkolonial tid. De europeiske handelsfortene og virksomheten der var basert på samarbeid med de lokale afrikanske makthaverne, og det er feilaktig å betegne disse som kolonier.

Forbud mot slavehandel

Da først Danmark (fra 1803) og kort tid senere England forbød slavehandel ble dette mislikt av de afrikanske samarbeidspartnere.^{[trenger referanse]}

At den transatlantiske slavehandelen tok slutt betydde ikke at slaveriet ble forbudt på Gullkysten.

Gullkysten ble engelsk koloni

Utdypende artikkel: Gullkysten (britisk koloni)

Ashantiene hadde store inntekter på slavehandelen, og de hadde helt andre interesser enn engelskmennene. Det kom derfor til omfattende væpnede konfrontasjoner utover 1800-tallet. Den engelske kolonien Gullkysten ble etablert i 1874 etter at engelske tropper hadde vunnet avgjørende militære seiere over ashantifolket.

Nederland på Gullkysten

Fra 1598 viste nederlenderne sin interesse, og bygde fort ved Komenda og Kormantsi. I 1637 overtok de Elmina fra portugiserne, og i 1642 tok de Fort St. Antony ved Axim. Nederlenderne var, ved siden av engelskmennene, de europeerne som holdt ut lengst. I 1874 overtok England de nederlandske handelsfortene.

Danmark-Norge på Gullkysten

Utdypende artikler: Dansk-norsk slavehandel og Den danske Gullkysten

I mer enn 200 år hadde Danmark-Norge virksomhet på Gullkysten, eller bare kysten som man kunne si hjemme i Danmark. Hovedfortet var Christiansborg (fort) i Accra. Det danske Vestindisk-guineisk Kompagni hadde til sammen seks handelsfort på Gullkysten. De andre danske handelsfort var: Fort Fredensborg, som lå lenger mot øst, ved landsbyen Old Ningo, Fort Prinsensten, Fort Kongensten i Ada, Fort Augustaborg i Teshie og Fort Isegram i Kpone.

Det første kjente dansk-norske skip som fraktet slaver fra Gullkysten til Karibia for kompaniet tilhørte handelsmannen Jørgen Thor Møhlen i Bergen. Det var skipet Cornelia som ankom St. Thomas i 1674 med 103 slaver. Slaveskipet «Fredensborg», som er gjenfunnet som vrak utenfor Arendal, etter å ha gjennomført en reise i trekantfarten, har i vår tid blitt det best kjente av de dansk-norske slaveskipene .

Danskene forsøkte i første halvdel av 1800-tallet å få til lønnsom plantasjedrift som erstatning for slavehandelen som før 1803 var den viktigste inntektskilden for handelsfortene. Det viste seg å være umulig å få driften lønnsom, bl.a. fordi danskene ikke hadde noen reel makt til å beskytte plantasjene. De danske handelsfort ble solgt til England i 1850.

Sverige på Gullkysten

Svensk virksomhet på Gullkysten varte bare noen få år, 1650-1658 og 1660-1663. Svenska Guldkusten er begrep som brukes i dag.

Det svenske afrikanske handelskompaniet ble grunnlagt av Louis De Geer og fikk svensk monopol på handelen sør for Kanariøyene. Den korte tiden selskapet varte hadde de en rekke handelsfort og handelsstasjoner. En avtale ble inngått i 1650 med kongen av Futu (Feta). Fort Carolusborg (som i dag kalles Cape Coast Castle) var i svensk eie 1650-1658 og 1660-1663.

Fort Christiansborg tilhørte Sverige fra 1652 til 1658 og ble deretter dansk. Kampen om handelsfortene på Gullkysten var en del av krigene mellom Danmark og Sverige på 1600-tallet.

Tyskland på Gullkysten

Det brandenburgske afrikanske kompani var den tyske hovedaktør i trekantfarten på 1600-tallet. Selskapet eksisterte fra 1682 til 1711, og deres hovedarena var handelsfortet Gross Friedrichsburg.

Litteratur

• Paul E. Lovejoy: Transformations in Slavery. A History of Slavery in Africa. Cambridge University Press. 2000. ISBN 0521 78430 1