Gladiator
- For den amerikanske spillefilmen med samme navn, se Gladiator (film).
Gladiatorer (på latin gladiatores, av gladius, et sverd) ) var menn som kjempet mot hverandre på åpne plasser og i senere tid på amfiteatre som underholdning rundt om i Romerriket. Noen gladiatorer var slaver og krigsfanger, andre var dømte forbrytere eller frie menn som deltok etter eget ønske.[1] Det mest kjente sted for gladiatorkamper er Colosseum i Roma.
Den gladiatoren som huskes best i dag, er Spartacus. I 73 f.Kr ledet han et slaveopprør som ble nedkjempet av Crassus.
Gladiatorene
redigerOpprinnelse og opphør
redigerGladiatorlekene (på latin munera gladiatoria) stammet fra etruskerne, som holdt mann-mot-mann-kamper som en del av ritualet rundt begravelser. Historikeren Titus Livius mente imidlertid at skikken kom fra samnittene.[2]
Etruskerne regnet utgytt blod eller et liv som gikk tapt, som et offer til avdøde. Litt av dette religiøse aspektet ble bevart hos romerne, ved at gladiatorkamper alltid ble innledet med et religiøst opptog, og man ofret stadig på det vesle alteret for gudinnen Nemesis som stod oppstilt ved gladiatorenes inngang til arenaen.[3] Også for romerne startet kampene som begravelsesriter, der noen privatpersoner testamenterte et beløp til å dekke utgiftene ved et slikt arrangement når de selv skulle i jorden. Den første gladiatorkamp i Roma fant sted i 264 f.Kr. på Forum Boarium, byens kvegmarked, arrangert av Marcus og Decimus Brutus da faren deres, Decimus Junius Brutus, ble gravlagt,[4] og tre par gladiatorer kjempet i trakisk stil. Antall kjempende økte gradvis. Rundt år 200 f.Kr. Da Marcus Valerius Laevinus ble gravlagt, arrangerte sønnene hans gravleker på Forum i fire samfulle dager, og i tillegg en gladiator-forestilling der 25 par var i kamp.[5]
Fra 105 f.Kr ble lekene offentlige, og fortsatte inntil keiser Honorius (395-423) i år 404 forbød skikken. På tross av forbudet ser det ut til at romerne fortsatte med å arrangere gladiatorleker når de skulle demonstrere viktigheten av tradisjonelle verdier. De kristne hadde selv blitt ofret på arenaen, men arrangerte ikke desto mindre kamper. Minst én av biskopene i Roma, den senere helgenen Sankt Damasus, ansatte gladiatorer som livvakter. I Nord-Afrika var det innvandrede germanere som fikk slutt på skikken. Under vandalerstyret fortsatte man å kjøre om kapp med stridsvogner i det romerske circus; men gladiatorkamper var forbudt.[6]
.jpg)
Keiserne og gladiatorene
redigerKeiser Augustus lot innskrive i Augustus-tempelet i Ankara: «Tre ganger gav jeg en gladiatorforestilling i mitt eget navn, og fem ganger i mine sønners eller barnebarns navn, og under disse forestillinger kjempet omkring 10 000 menn til døden.» [8] Etterfølgeren hans, Tiberius, tok avstand fra lekene, og sendte to kohorter til byen Pollentia da befolkningen der nektet å utlevere liket til en centurion, med mindre de etterlatte bekostet en gladiator-forestilling. Ifølge Suetonius idømte Tiberius de fleste av byens innbyggere, samt magistratene, fengsel på livstid etter den episoden.[9] I år 27 oppførte en tidligere slave, Atilius, et ustøtt amfiteater i Fidenae 8 km nord for Romas sentrum, og arrangerte en gladiator-forestilling der. Tacitus beretter at folk strømmet til, og da byggverket raste sammen under vekten av folkemengden, skal 50.000 ha omkommet. Ledende romere åpnet sine hjem for de sårede, og senatet vedtok en lov om at bare folk med en formue som oversteg 400.000 sestertser, fikk lov til å arrangere gladiatorkamper. Videre fikk en bare oppføre amfiteatre på solid grunn.[10]
Da keiser Trajan hadde underlagt seg Dacia, feiret han med å betale for sirkusleker i 123 dager i strekk, der 11.000 ville og tamme dyr ble drept, og 10.000 gladiatorer kjempet.[11]
Når keiser Titus i embets medfør var nødt til å overvære en gladiatorkamp, brast han i gråt. I provinsbyene endte gladiatorkampene ikke alltid dødelig. Mistet en gladiator livet, måtte arrangørene betale ett tusen sølvmynter, og ved ulike skader opptil tyve denarer.[12]
Rundt år 190 deltok keiser Commodus i de offentlige kampene. Han fikk innskrevet på en statue av seg at han hadde drept 12 000 motstandere; men motstanderne hans fikk bare ubrukelige våpen av tre med seg i arenaen, mens han selv var fullt bevæpnet. Da han hørte at en bestiarius (= gladiator som kjempet mot ville dyr), Julius Alexander, hadde drept en løve fra hesterygg, ble Commodus misunnelig og fikk ham henrettet.[13]
Myten om gladiatorenes hilsen
redigerSueton og Cassius Dio skriver at de kjempende ved en anledning hilste keiser Claudius med ordene: Avē Imperātor, moritūrī tē salūtant! («Vær hilset, keiser. De som skal dø, hilser deg!») Det oppstod dermed en myte om at gladiatorene innledet sine kamper med disse ordene, men de skriver seg fra en enkelthendelse ved Fucinosjøen i år 52, da Claudius arrangerte et «sjøslag» før han lot sjøen tappe ned som del av et prosjekt for utvidelse av jordbruksarealet. En slik hilsen er ikke referert noe annet sted i romersk historie. Men naummachiarii som kjempet i «sjøslag», var ikke profesjonelle gladiatorer som ble trent for sin oppgave, men derimot dødsdømte fanger som her rettet en bønn om benådning til keiseren. I stedet for å bli henrettet av en bøddel, var de satt til å drepe hverandre til underholdning for publikum; men ettersom dette ble en god kamp, skal Claudius ha latt de overlevende benåde.[14]
Et liv i kamp
redigerPå gladiatorskoler ble det undervist i dolkning, hogging og kvelning etter den enkle regelen: «Gjør det mot ham før han gjør det mot deg!» Erfarne og tidligere gladiatorer underviste lærlingene på skolens treningsbane. De startet med å øve seg på trestokker og senere på figurer av halm. Lærlingene benyttet som oftest tresverd. Hvis en av elevene ble skadd eller syk, ble hen behandlet av skolens leger. En gladiator måtte regne med rundt tre kamper årlig. Før en kamp ble det reklamert muntlig og skriftlig i gatene, det var ofte stor spenning i forkant av kampene. Gladiatorene kom dagen før kampen til arrangøren hvor de spiste og festet.
Handelsagenter tjente store penger på å leie ut gladiatorer. De lagde små grupper og leide dem ut til forskjellige arrangementer. Mange gladiatorer var kriminelle eller slaver, som ble kjøpt og solgt av handelsagenter for å slåss og dø i gladiatorkampene.
Kvinnelige gladiatorer
redigerKvinnelige gladiatorer (omtalt med et moderne ord, gladiatrix, som ikke fantes i antikken) var ytterst sjeldne, men de må ha vært der, for i 11 e.Kr. vedtok senatet et forbud mot at frie kvinner yngre enn 20 år gikk i arenaen. Forbudet nevner ikke trellkvinner. Keiser Septimius Severus innførte i 200 e.Kr. et forbud mot alle kvinners opptreden, begrunnet med at det ville bryte ned respekten for kvinner generelt om de deltok i slike forestillinger. Dessuten bekymret det ham at kvinner som var trent som atleter, kunne tenkes å ville delta i de olympiske leker i Hellas, noe han ønsket å unngå. Men praksis må ha fortsatt, for ifølge en innskrift fra 200-tallet e.Kr. i Romas havneby Ostia var magistraten der den første som ga kvinner lov til å kjempe i arenaen i Ostia noen gang. Hostilianus kan ha omgått Septimius' lov ved å gi mulieres («kvinnfolk») lov til å kjempe. Det sies ingenting om feminae («damer»).[15]
Gladiatorkampene
rediger- Se hovedartikkel, Gladiatorkampene
Gladiatorene var kledd i tradisjonelle drakter, og forestilte mytologiske uhyrer eller for lengst glemte barbarer. Romerne betraktet forestillingene som en hyllest til de gamle dydene, og derfor sunne for folks moral. Ville dyr og forbrytere ble ført frem for å dø, som et bevis for at Rom gjorde verden til et tryggere sted for innbyggerne sine. Forestillingen begynte om morgenen. Hele landskaper steg opp fra underjordiske sceneramper, og villdyr ble sluppet inn i håp om at de ville slite hverandre i filler. Midt på dagen gikk man over til å henrette fanger. De kunne bli drept av villdyrene, eller satt til å drepe hverandre. Til slutt, som hovedforestilling, kom gladiatorlekene. Gladiatorene skulle man se opp til, med Ciceros ord: «Så fremt de har gjort herrene sine fornøyde, er de lykkelige for å dø.» Plinius mente det var «en imponerende forestilling som demonstrerte trangen til ros og ønsket om seier.»[16]
Gladiatorene var sin tids superstjerner, beundret og tilbedt som nåtidens. Kampene ble ofte annonsert flere dager før med malte skilt på veggene og utropere som kalte gladiatorene ved navn. Det fantes ca. 20 forskjellige gladiatortyper, fra lett til tungt væpnede. De kom alltid marsjerende inn på arenaen pyntet med kapper og bånd, mens publikum hyllet dem. Så ble motstander valgt ut mens publikum så på, for å hindre juks. Når en gladiator valgte sin motstander, tok han som oftest en av samme klasse. Konkurransen begynte med oppvarming der ingen ble alvorlig skadet, før den gradvis ble trappet opp. Gladiatortropper som kjempet mot hverandre, ble bare arrangert på de største lekene. Vanligvis bestod en tropp av rundt 30 mann. De hendte også at gladiatorene kjempet i par etter hvilke våpen de kjempet med.
Essedarii slåss fra stridsvogn, slik gallere og briter var kjent for, og nevntes ofte i innskrifter. Hoplomachi kjempet antagelig i full rustning. Meridiani kjempet først utpå ettermiddagen, etter kampene mot ville dyr som fant sted i morgentimene. Meridiani trengte derfor bare lette våpen.[17]
Kampene begynte når arrangøren ga tegn til at musikerne skulle spille. Reglene var strenge: Hvis en av gladiatorene mistet rustningen, ble kampen stoppet. Regelen gjaldt ikke når fanger kjempet mot hverandre. Hvis ikke den forventede vinneren vant, kunne slaver settes til å kjempe, og hvis kampen ikke var hard nok, kunne slaver hentes til å piske eller true deltakerne med glødende jern for å få fart i kampen.
Falt en gladiator, kunne hen heve sin venstre hånd og be om nåde. Da kunne publikum velge om han/hun skulle dø eller ikke, ved å stikke tommelen opp eller ned. Det er i dag ikke kjent hva som betydde hva. Likene ble fraktet bort og bekreftet døde før sanden ble raket. Vinneren ble arenaens nye helt og fikk penger, palmegren eller en laurbærkrans for ekstra gode seire. Et tresverd var det beste en gladiator kunne motta, for da kunne hen trekke seg tilbake som helt(inne). Gladiatorer kunne ikke trekke seg tilbake før de hadde mottatt tresverdet.
En gladiator måtte regne med rundt tre kamper i året. Før en kamp ble det reklamert muntlig og skriftlig i gatene, da det ble knyttet stor spenning og iblant veddemål til kampene. Tacitus forteller om en gladiatorkamp i Pompeiis amfiteater, kanskje det eldste i Italia:
- «På denne tiden brøt det ut en alvorlig kamp mellom innbyggerne i to romerske byer, Nuceria og Pompeii. (Pompeii var havnebyen til Nuceria.) Det begynte på grunn av en ubetydelig hendelse under noen gladiatorkamper (...) Da de begynte å skjelle hverandre ut – typisk for slike landsens byer – førte krangel til steinkasting, og så kom sverdene fram. Pompeianerne, hos hvem lekene fant sted, seiret, men mange sårede fra Nuceria ble ført til hovedstaden (...) Keiseren (Nero) bad senatet om å etterforske saken (...) Da disse avgav rapport, vedtok senatet at Pompeii ikke fikk holde leker i ti år.» [18]
Andre mislikte kampene. Seneca skrev om en forestilling at «det var rent myrderi. De kjempende har ingen form for beskyttelse; hele kroppen er utsatt for slagene. Ingen slag faller forgjeves. Det er dét mange foretrekker fremfor de ordinære konkurransene... Om morgenen kastes menn til løvene eller bjørnene; ved middagstid kastes de til tilskuerne. Ikke før har en mann drept noen, så roper de til ham at han skal drepe enda en, eller bli drept selv.» [19] En graffiti fra gladiator-brakkenes spisesal i Pompeii lyder da også: «Filosofen Annæus Seneca er den eneste romerske forfatteren som fordømmer blodige leker.» [20]
I Pompeii ble seksti gladiatorer funnet omkommet i brakkene etter Vesuvs utbrudd i år 79, noe som tyder på at de ble holdt innesperret. Sammen med de døde gladiatorene lå også liket av en overklassekvinne som kanskje svermet for en av dem. Beundrere skrev gladiatorenes navn på husveggene, slik at vi i dag kjenner navnene på flere av de som var i Pompeii: Felix, Celadus, Crescens.[21]
Referanser
rediger- ^ «Gladiatorer», A Dictionary of Greek and Roman Antiquities (1890)
- ^ Origin of the Munera
- ^ Ørsted, Peter (1991): Romerne – dagligliv i det romerske imperium, forlaget Gyldendal, København, ISBN 87-01-72010-4. s. 125
- ^ «Gladiatorer», A Dictionary of Greek and Roman Antiquities (1890)
- ^ Development of the Munera
- ^ Jones, Terry (2009): Barbarene, forlaget Lille Måne, Oslo, ISBN 978-82-92605-35-6. s. 273-276
- ^ Den romerske villa i Nennig
- ^ Jones, Terry (2009): Barbarene, s. 119
- ^ Baker, Alan (2002): The Gladiator: The Secret History Of Rome's Warrior Slaves, Da Capo Press, s. 71
- ^ Welch, Katherine E. (2007): The Roman Amphitheatre: From Its Origins to the Colosseum, Cambridge University Press, s. 65
- ^ Jones, Terry (2009): Barbarene, s. 134
- ^ Ørsted, Peter (2003): Romerne – dagligliv i det romerske imperium, s. 123-125
- ^ «Lucius Aurelius Commodus (161-192 e.Kr.)». Arkivert fra originalen 20. desember 2017. Besøkt 27. oktober 2011.
- ^ H.J. Leon: Morituri te salumatu
- ^ Joshua J. Mark: «Female Gladiators In Ancient Rome», World history encyclopedia 5. april 2018
- ^ Jones, Terry (2009): Barbarene (s. 271-2)
- ^ «Gladiatorer», A Dictionary of Greek and Roman Antiquities (1890)
- ^ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, forlaget Aschehoug, Oslo, ISBN 978-82-03-23682-2. s. 92
- ^ Jones, Terry (2009): Barbarene, s. 270-271
- ^ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, s. 93
- ^ Hauken, Aage (2009): I skyggen av Vesuv, s. 108
