Wikipedia

Franz von Papen

tysk diplomat og politiker

Franz von Papen (født 29. oktober 1879 i Werl i provinsen Westfalen i kongeriket Preussen, død 2. mai 1969 i Obersasbach, Baden, fullt navn Franz Joseph Hermann Michael Maria von Papen) var en tysk offiser, diplomat og politiker for Det katolske sentrumspartiet, og senere partiløs konservativ. Han dannet regjering i 1932, og var et sentralt medlem av president Paul von Hindenburgs konservative kamarilja. Han spilte senere en sentral rolle i dannelsen av Adolf Hitlers regjering, men ble deretter raskt marginalisert av nasjonalsosialistene etter å stilt seg kritisk til deres politikk. Han forsvant ut i politisk betydningsløshet etter «de lange knivers natt» i 1934.

Franz von Papen
FødtFranz Joseph Hermann Michael Maria von Papen
29. okt. 1879[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Werl (Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike)[5][6]
Død2. mai 1969[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (89 år)
Sasbach (Vest-Tyskland)
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat, militært personell Rediger på Wikidata
Embete
Utdannet vedDet prøyssiske krigsakademiet
EktefelleMartha von Papen
FarFriedrich von Papen
BarnFriedrich Franz von Papen
PartiDeutsche Zentrumspartei (1918–1932)
Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1938–1945)
NasjonalitetTyskland
Det tyske riket
GravlagtWallerfangen
Medlem avUnion-Klub
Utmerkelser
7 oppføringer
Storkors av Piusordenen
NSDAPs partimerke i gull
Storkorsridder av Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Krigsfortjenestekorset
Malteserordenen
Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Ridder av den suverene Malteserorden
Signatur
Franz von Papens signatur
Franz von Papen på Commons

Militær og tidlig politisk karriere

rediger
 
Papen i ridedrakt, 1903

Han ble født i en rik katolsk adelsfamilie i Westfalen som sønn av en godseier.[7] Etter militær utdannelse som kavalerioffiser begynte han en diplomatisk løpebane som tysk militærattaché ved ambassadene i Washington og Mexico. Han ble utvist fra USA i 1915 fordi han var involvert i sabotasje.

Under første verdenskrig var han først bataljonssjef ved vestfronten, senere generalstabsoffiser i Midtøsten og deretter major i den tyrkiske armeen i Palestina. Han tok avskjed fra militæret som oberstløytnant i 1918/19, og begynte å engasjere seg i politikk og konservative herreklubber. I periodene 1920 til 1928, og 1930 til 1932, var Papen medlem av det prøyssiske parlamentet for Det katolske sentrumspartiet, hvor han tilhørte den monarkistiske høyrefløyen.[8] Mens han var stasjonert i Tyrkia ble han venn med Joachim von Ribbentrop som også var utplassert der. Ribbentrop ble senere utenriksminister i Hitlers regjering.[9][10][11]

Kansler

rediger

Utdypende artikler: Franz von Papens regjering og Preußenschlag

Den 1. juni 1932 ble han av rikspresident Paul von Hindenburg utnevnt til Heinrich Brünings etterfølger som rikskansler og leder av regjeringen.[7] Papen tilbød da Adolf Hitler vervet som vise-rikskansler uten resultat.[8] Han trådte 3. juni 1932 ut av Sentrumspartiet, for å komme en eksklusjon i forkjøpet på grunn av hans illojale holdning mot Brüning og dannelsen av en koalisjon med DNVP (det konservative partiet) uten parlamentarisk flertall.

 
Riksdagen er samlet 12. september 1932. Papen er klar til å forkynne en oppløsning av Riksdagen

Den 20. juli avsatte Hindenburg den valgte prøyssiske regjeringen til Otto Braun (SPD) og utnevnte Papen til rikskommissær i Preussen (Preußenschlag).[7] To ganger i løpet av Papens regjeringstid, den 4. juni og den 12. september, oppløste Hindenburg parlamentet. Papen regjerte deretter gjennom nødforordninger fra rikspresidenten. Oppløsningen av Riksdagen den 12. september skjedde etter et mistillitsvotum mot Papen. Etter riksdagsvalget 5. november 1932 trådte han den 17. november tilbake som rikskansler, da Hindenburg ikke ville gi ham de diktatoriske fullmakter han forlangte.[trenger referanse] General Kurt von Schleicher overtok og gikk etter det ivrig inn for Hitler som kansler i håpet om at det kunne komme den gamle høyrefløyen til fordel.[8] Paragraf 48 ga presidenten diktatorisk makt i nødssituasjoner. Denne paragrafen brukte Brüning, Papen og Schleicher til å regjere uten å stå til ansvar for riksdagen og begynte da å undergrave det parlamentariske demokratiet i Tyskland.[11]:68

Visekansler og marginalisering

rediger

Utdypende artikkel: Machtergreifung

 
Adolf Hitlers første regjering, 30. januar 1933. Sittende fra venstre Göring, Hitler og Papen. Stående fra venstre: Franz Seldte, Günther Gereke (arbeidsminister), Lutz Schwerin von Krosigk, Wilhelm Frick, Werner von Blomberg og Alfred Hugenberg

For å få dannet en ny regjering arbeidet Papen med en plan som innebar å la nasjonalsosialistene komme inn i en konservativ-dominert regjering, men deretter marginalisere dem.[8][trenger bedre kilde] Sammen med Oskar von Hindenburg (presidentens sønn) og Otto Meissner la Papen press på president Hindenburg (da 86 år gammel og begynnende senil) om å utnevne Hitler til Kansler. Meissner, Oskar von Hindenburg, Hitler selv, Göring, Wilhelm Frick og Papen møttes 22. januar 1933 hjemme hos Ribbentrop og den kvelden gikk unge Hindenburg med på å kjøpslå med nazistene.[11]:199 Omkring 27.–28. januar medvirket Ribbentrop trolig til å overbevise Papen om å inngå i en hovedsakelig konservativ regjering, med Hitler som kansler og Papen som visekansler. Mandag den 30. januar 1933 ble Hitler utnevnt til kansler av Hindenburg.[10] Papen forsikret den skeptiske presidenten om at han kunne klare å kontrollere Hitler, og sa at han ville «bokse inn Hitler» og at «innen to måneder vil vi ha presset Hitler så langt inn i hjørnet at han skriker». De konservative hadde åtte kabinettsposter med Papen som visekansler,[8] mot nasjonalsosialistene tre, med Hitler som regjeringssjef. Men i stedet ble det Hitler som raskt marginaliserte Papen og resten av de konservative. Hverken Papen eller hans konservative allierte våget å ta opp kampen mot Riksdagsbrannforordningen eller Fullmaktsloven.[trenger referanse] Samtidig som han var visekansler ledet han den prøyssiske regjeringen.[8] I juli 1933 undertegnet han på vegne av Tyskland Rikskonkordatet med paven.[12] Konkordatet ble inngått på initiativ av Eugenio Pacelli. Pacelli var i praksis Vatikanets utenriksminister og ble pave Pius XII fra 1939.[13]

Papen skjønte hvor det bar og innledet hemmelige samtaler med andre konservative krefter for å få presidenten til å avsette Hitler.[trenger referanse]

Marburg-talen

rediger

I en tale i Marburg, kjent som Marburg-talen, tydeliggjorde Papen den konservative kritikken mot nasjonalsosialistene, særlig når det gjaldt forholdet til religion og rasepolitikken, og kritiserte voldshandlingene og innskrenkningene i borgerlige friheter. Talen gjorde Hitler rasende, og nasjonalsosialistene undertrykket omtale av den. Papen hevdet å snakke på vegne av president Hindenburg og søkte avskjed fra regjeringen i protest. Nasjonalsosialistene slo kort etter til med «de lange knivers natt» hvor en rekke motstandere av regimet, samt intern opposisjon, ble drept. Papen ble arrestert og hans kontor ransaket, men han ble løslatt fordi nasjonalsosialistene mente han kunne være nyttig som diplomatisk trumfkort. Derimot ble hans sekretær Herbert von Bose og hans taleskriver Edgar Julius Jung, som hadde vært viktige i utformingen av Marburg-talen, myrdet av nasjonalsosialistene. Papen ble gitt avskjed som visekansler 1. juli 1934 og spilte siden ikke noen politisk rolle.

Diplomatiske stasjoneringer

rediger
 
Portrett fra 1936

 Merk mine ord, denne krigen er den verste forbrytelsen og den største galskap som Hitler og hans klikk noen gang har utført. Tyskland kan aldri vinne denne krigen. Ingenting vil bli igjen unntatt ruiner. [note 1][14]

Franz von Papen til sin sekretær da han hørte om krigsutbruddet

Papen ble i 1934 utnevnt til sendemann, fra 1936 ambassadør, i Østerrike. Der drev han undergraving av den østerrikske republikken med sikte på sammenslutning med Tyskland. Fra 1939 var han tysk utsending i Tyrkia stasjonert Ankara, hvor han blant annet forhandlet frem den tysk-tyrkiske vennskapsavtalen av juni 1941. Der motarbeidet han de alliertes politikk på Balkan og i Midtøsten. Han ble i Tyrkia frem til 1944 da Tyrkia brøt de diplomatiske forbindelsene med Tyskland.[8] Nasjonalsosialistene arbeidet med planer om å drepe Papen og bruke det som påskudd for å ta kontroll over Østerrike.[trenger referanse] Papen var ikke på bølgelengde med Ribbentrop som han mente var uansvarlig ved å bidra til å drive landet mot krig.[15]

Virke etter annen verdenskrig

rediger
 
Papen (sittende i midten uten briller) under Nürnbergprosessen der han ble frifunnet. Hans Frank sittende med mørke briller. Stående fra venstre: Alfred Jodl, Rudolf Hess, Alfred Rosenberg, Wilhelm Frick (delvis med ryggen til) og Albert Speer

Ved de alliertes rettssak mot de ledende nazistene i Nürnbergprosessen etter krigen ble Papen tiltalt på punkt 1 og 2: Konspirasjon (sammensvergelse) for å utføre forbrytelser i punkt 2–4 og forbrytelser mot freden. Tribunalet la til grunn at von Papen kunne kjennes skyldig bare dersom han hadde medvirket til angrepskrig. Tribunalet fant det ikke bevist at han hadde medvirket til planlegging av aggresjon der annektering av Østerrike var et første trinn. Tribunalet fant det heller ikke bevist at han hadde deltatt i planlegging av eventuelt militært angrep på Østerrike i denne forbindelse. Det var ifølge dommen bevist at von Papens oppdrag som utsending i Østerrike var å undergrave Schusniggs regjering og styrke de østerrikske nazistene. Tribunalet konkluderte med at slik politisk påvirkning var moralsk problematisk, men ikke kriminelt i henhold til de bestemmelsene tribunalet skulle dømme etter. Etter Anschluss trakk von Papen seg tilbake inntil han ble ambassadør til Tyrkia og tribunalet fant ikke at han hadde medvirket i noe kriminelt i den rollen. Tribunalet konkluderte med at han ikke var skyldig i noen av punktene i tiltalen.[16] I 1947 ble han dømt til 8 års tvangsarbeid og sluppet fri i 1949.[8][17]

Han forsøkte å gjenoppta en politisk karrière i 1950-årene, uten å få noen sentrale posisjoner.

Papen hadde blitt utnevnt til pavelig geheimekammerherre av pave Pius XI. Etter Pius XIs død i 1939 ble ikke utnevnelsen til kammerherre fornyet av etterfølgeren Pius XII. Men den neste paven, Johannes XXIII, som Papen kjente fra årene i Hellas og Tyrkia, gjenutnevnte Papen til pavelig kammerherre i 1959. Papen var også ridder av Malteserordenen.

Papen utgav i senere år flere bøker og memoarer, hvor han forsvarte sin egen politikk og behandlet perioden fra 1930 til 1933, samt den tidlige fasen i den kalde krigen. Papen roste Schumanplanen og støttet økonomisk og militært samarbeid i Vest-Europa. Han bodde på Benzenhofen-slottet i Schwaben.

Familie

rediger

Papen ble i 1905 gift med Martha von Boch-Galhau (1880–1961), en av arvingene til det kjente keramikkdynastiet Villeroy & Boch. Hun førte store pengeverdier samt et herskapelig gods i Saar inn i ekteskapet. Godset befinner seg fortsatt i Papen-familiens eie.

Franz og Martha von Papen hadde en sønn, Friedrich Franz von Papen (født 1911) og fire døtre, bl.a. Antoinette von Papen (født 1906), som i 1926 ble gift med juristen og statstjenestemannen Max von Stockhausen. En annen datter var gift med Wilhelm Freiherr von Ketteler, som var en nær medarbeider av Papen og ble drept av Gestapo i 1938.

Se også

rediger

Fotnoter

rediger
  1. ^ Mark my words; this war is the worst crime and the greatest madness that Hitler and his clique have ever committed. Germany can never win this war. Nothing will be left but ruins.

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Franz-von-Papen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 46527[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=franz;n=von papen[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Папен Франц фон, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c «Franz von Papen 1879-1969». LeMO - Deutsches Historisches Museum. Besøkt 2. desember 2015. 
  8. ^ a b c d e f g h Elster, Torolf (1948). Krigen 1939-1945. Fjerde bind: Krigens leksikon. Oslo: Tiden. 
  9. ^ Just, Carl (1939). Krigens menn: deres liv og karriére. Oslo: Blix. 
  10. ^ a b Bloch, Michael (2003). Ribbentrop. London: Hachette/Crown. 
  11. ^ a b c Shirer, William L. (1961). Det tredje rikes vekst og fall. Oslo: Cappelen. 
  12. ^ Steffahn, Harald (1989). Hitler: mennesket, makten, undergangen. Oslo: Schibsted. ISBN 8251612586. 
  13. ^ Steinmetz, Eigil (1965). Nazismen marsjerer. [Oslo]: Norsk kunstforlag. 
  14. ^ Overy 1995, s. 23
  15. ^ Moyzisch, L.C. (1951). Operasjon Cicero. Stavanger: Stabenfeldt. 
  16. ^ «Verdicts of the Nuremberg Trial». Current History: 410. november 1946. 
  17. ^ «Franz von Papen». Store norske leksikon. 9. januar 2019. Besøkt 8. april 2020. 

Kilder

rediger

Eksterne lenker

rediger
  (de) Wikiquote: Franz von Papen – Sitater


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Franz_von_Papen&oldid=23388651»