Francisco Suárez

Francisco Suárez (født 5. januar 1548 i Granada i Spania, død 25. september 1617 i Lisboa i Portugal) var en spansk filosof og teolog som betraktes som en av de fremste skolastikerne. Han regnes ofte som folkerettens far, og tilhørte Salamancaskolen.

Francisco Suárez
Født		5. jan. 1548 Granada (Kingdom of Granada, kronregionen Castilien)
Død		25. sep. 1617 (69 år) Lisboa (Kongedømmet Portugal)
Beskjeftigelse		Teolog, filosof, jurist, universitetslærer, katolsk prest
Utdannet ved		Universitetet i Salamanca
Nasjonalitet		Spania
Francisco Suárez på Commons

Biografi

Commentariorum ac disputationum in tertiam partem divi Thomae (1590).

Summae theologiae. De Deo uno et trino, I, 1607

Operis de religione (1625).

De incarnatione, pars prima (1745).

De incarnatione, pars secunda (1746).

Francisco Suárez ble født i Granada i Spania, og gikk inn i jesuittordenen i Salamanca da han var seksten år gammel. Han fikk på den måten mulighet til å studere filosofi i fem år. I begynnelsen var han ingen lovende student, men med tiden fikk han gode karakterer, og fortsatte da med teologi. Etter det underviste han i filosofi i Ávila og Segovia. Han ble ordinert til prest i 1572, og begynte deretter å undervise i teologi, i Ávila og Segovia (1575), Valladolid (1576), Roma (1580–85), Alcalá (1585–92), Salamanca (1592–97), og Coimbra (1597–1616).

Han skrev om mange emner, og forfatterskapet er omfattende også om man regner antall sider. Hans samlede verk på latin er på 26 bind. Han har skrevet om juss, relasjonen mellom kirke og stat, metafysikk og teologi. Han har ofte blitt kalt folkerettens far, og hans Disputationes metaphysicae hadde en stor lesekrets i Europa under 1600-tallet.

Suárez ble betraktet som den fremste filosofen under sin samtid. Pave Gregorius XIII overvar hans første forelesing i Roma, og han ga også råd til pave Paulus V om hans utenrikspolitiske forbindelser. Kong Filip II av Spania sendte Suárez til Coimbras universitet for å gi det en del av filosofens glans.

Suárez døde enten i Lisboa eller Coimbra. Etter hans død økte hans berømmelse, og han kom til å få stor innflytelse på filosofer som Hugo Grotius, René Descartes, og Gottfried Leibniz.

Filosofi

Suárez viktigste bidrag til filosofien var innen metafysikken og innen rettsfilosofien. Han var en av de siste skolastikerne, og var lett påvirket av thomismen.

Metafysikk

For Suárez handler metafysikk om reell essens og eksistens, i stedet for begripelig essens og eksistens. Han var enig med andre skolastikere om at Guds essens og eksistens er det samme (se det ontologiske gudsbevis), men mente til forskjell fra disse at essensen og eksistensen hos avgrensede skapelser ikke er distinkte. Han hevdet at distinksjonen mellom essens og eksistens er begripelig; de kan ikke opptre separat, de begripes separat. Forskjellen mellom essens og eksistens anså Suárez med andre ord ikke å være av logisk, men epistemologisk art.

I den opprørte striden om universaliene (se Universaliestrid), inntok han et standpunkt mellom den panteistisk fargede realismen som Duns Scotus representerte, og Wilhelm av Ockhams ekstreme nominalisme. Suárez betraktes som en "moderat nominalist". Han mener at de eneste veritable og reelle enhetene i den eksisterende verden er individer; å påstå at universalier har en uavhengig eksistens (ex parte rei), var å redusere individer til accidenser i en ikke-delbar form. Suárez fremholdt at Sokrates' menneskelighet ikke var annerledes enn Platons, men samtidig utgjøres den ikke av en og samme menneskelighet; det finnes like mange formelle enheter (humaniora) som det finnes individer; disse individer har ingen faktisk enhet, men en essensiell eller konseptuell (ita ut plura individua, quae dicuntur esse ejusdem naturae, non sint unum quid vera entitate quae sit in rebus, sed solum fundamentaliter vel per intellectum). Den formelle enheten er allikevel ingen vilkårlig intellektuell konstruksjon, men eksisterer in natura rei ante omnem operationem intellectus.

Hans arbeider innen metafysikk, som består av bemerkelsesverdige kraftprøver i systematisering, er et vitnesbyrd om middelalderens tenkning, der han kombinerer de tre gjeldende skolene thomisme, scotisme og nominalisme. Han er også en dypsindig kommentator av arabiske og høymiddelalderske arbeider. Den skolen han dannet som sin samtids største metafysiker, benevnes suarisme.

Rettsfilosofi

Suárez fremste innsats var med hans arbeidet om naturrett, hans synspunkter vedrørende positiv rett, og monarkens status. I sitt omfattende verk Tractatus de legibus ac Deo legislatore, foregriper han i vissy monn Hugo Grotius og Samuel Pufendorf ved å oppsette en sentral distinkdjon mellom naturrett og folkerett; sistnevnte så han som bestående av sedvaner. Skjønt hans metode gjennomgående er skolastisk betrer han samme land som Grotius, som senere talar om ham med stor respekt. Hans primære standpunkt er at all loggivning såvel som all myndighetsutøvelse, kommer fra Gud, og at hver rettskildes autoritet har utspring fra Gud. Suárez går imot den patriarkale teori om regjering og om regenten som monark av Guds nåde, noe som var en populær teori i samtidens England og tildels også på kontinentet. Han argumenterte emot den slags kontraktualisme som var dominerende hos de tidlig-moderne politiske filosofer som Thomas Hobbes og John Locke, men samtidig genlyder noen av de mer frihetlige lockeanske kontraktsteorier også hos Suárez.

Menneskenes natur, mente Suárez, har Gud gitt dem i form av en sosial natur, og til dette hører evnen til å stifte lover. Når et politisk samfunn innrettes, konstitueres dets natur av menneskene som utfører dette, mennesker som overlater sin naturlige lovstiftende evne til en hersker. Ettersom de gav herskeren denne makt har de rett til å ta tilbake makten, å gå til opprør mot herskeren — men bare hvis herskeren behandler dem ille, og de må da agere med måte og rettferd. I særdeleshet har folket bundet seg til å unnlate å myrde sin hersker, hvor tyrannisk han enn måtte ha blitt. Om en regjering har påtvunget folket dets styrelse, har folket på den andre side ikke bare rett til å forsvare seg ved å gå til opprør, de er berettigede til å myrde den tyranniske herskeren.

Tilskyndet av pave Paul V skrev Suárez i 1613 en avhandling med en dedikasjon til de kristne fyrster i Europa, med tittel Defensio catholicae fidei contra anglicanae sectae errores. Den rettet seg mot de troskapseder som Jakob I av England krevde av sine undersåtter. På Jakobs befaling ble skriftet brent av bøddelen, og lesning av den erklært å være majestetsforbrytelse og landsforræderi. Med dette og foregående verker gir Suárez det tydeligste uttrykket i sin samtid for folkesuverenitetsprinsippet.

Eksterne lenker

• (de) Verk av og om Francisco Suárez i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
• Francisco Suárez, Disputationes Metaphysicae (på latin – HTML format)
• Critical edition of several works of Francisco Suárez Arkivert 27. april 2015 hos Wayback Machine. Flere verk av Francisco Suárez i en kritikerutgave av prof. Salvador Castellote (på latin – PDF format)
• Oversettelser av tre verk av prof. Alfredo Freddoso
• Suárez and Exceptionless Moral Norms Arkivert 30. april 2015 hos Wayback Machine.
• Generell bibliografi (på SCHOLASTICON sitt nettsted)
• Francisco Suarez on Metaphysics as the Science of Real Beings
• English Translations of the Metaphysical Works of Francisco Suárez with abstracts of the content
•  «Francisco Suárez». Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913. 
• Information and links to online texts in Latin and in translation by Sydney Penner (med Opera omnia)
• The religious state: a digest of the doctrine of Suarez, contained in his treatise «De statu religionis»(1883) i 3 bind
• Francisco Suárez in the Historical Archives of the Pontifical Gregorian University
• Benjamin Hill / Henrik Lagerlund (Hgg.): The Philosophy of Francisco Suárez, Oxford University Press vorauss. 2011, Drafts der meisten Kapitel.
• Francisco Suárez hos Manus online