Wikipedia

Folkeforbundet

internasjonal organisasjon 1919-1945

Folkeforbundet, også kjent som Nasjonenes Forbund,[2][3] var en internasjonal organisasjon som ble grunnlagt 10. januar 1920 av del I av Versaillestraktaten. Den ble grunnlagt med den hensikt å fremme nedrustning, ordne opp i uenigheter mellom ulike land og forbedre arbeids- og leve­vilkår blant verdens befolkning. Opprettelsen var særlig motivert av blodbadet under første verdenskrig. Selv om Folkeforbundet mislyktes i å hindre andre verdenskrig, klarte det i varierende grad å håndtere mindre konflikter i 1920-årene – i 1923 fikk det Italia til å gi opp okkupasjonen av den greske øyen Korfu.[4]

Folkeforbundet
Skisse over medlemmer av Folkeforbundet og tilhørende land i årene 1920–1945
Offisielt navnLeague of Nations, Société des Nations (LN, SDN, SdN, VB, SDN, 國聯, 国联, 國聯, Kok-liân, SDN, SDN, ΚτΕ, ОН, SDN)
Stiftet1919[1]
LandSveits
HovedkontorGenève
OpprinnelseVersaillestraktaten
GeneralsekretærEric Drummond
Eric Drummond (august 1920; 3. juli 1933), Joseph Avenol (3. juli 1933; 31. august 1940), Seán Lester (31. august 1940; 18. april 1946)
IdeologiInternasjonalisme
Antall medlemmer42 ved starten
58 på det meste
UndergrupperDen internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO)
Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie
Flagg
Opphørt18. april 1946
Erstattet avDe forente nasjoner
USAs president Woodrow Wilson blir regnet som Folkeforbundets opphavsmann
Palais des Nations i Genève var Folkeforbundets hovedkontor
Høykommissær for flyktninger Fridtjof Nansen ble tildelt Nobels fredspris for sitt humanitære hjelpearbeid med krigsfanger, flyktninger og sultende i Russland.

Folkeforbundet holdt sitt første møte 10. januar 1920, og ratifiserte samtidig Versaillestraktaten, og endte dermed offisielt første verdenskrig. Den første generalforsamlingen ble holdt i Genève 15. november 1920. Forbundet oppløste seg selv formelt 18. april 1946 og overførte sine målsettinger til De forente nasjoner.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) er det eneste organet dannet av Folkeforbundet som fortsatt eksisterer.

Opprettelsen av Folkeforbundet

rediger

Den amerikanske presidenten Woodrow Wilson tok under en tale i Kongressen 8. januar 1918, kjent som Wilsons 14 punkter, til orde for at det etter første verdenskrig burde opprettes en internasjonal organisasjon for blant annet å sikre suverenitet og terriotoriale grenser til store og små stater. Dette var USAs utgangspunkt i fredsforhandlingene i Versailles og ble en del av Versaillestraktaten. Wilson fikk senere Nobels fredspris for sitt fredsinitiativ. Det lyktes imidlertid ikke Wilson å få tilstrekkelig støtte i USAs kongress, og USA ratifiserte aldri Versaillestraktaten og ble dermed heller aldri medlem av Folkeforbundet. På denne tiden var det en sterk isolasjonistisk strømning i USA, som foretrakk at USA handlet unilateralt i utenrikspolitikken og unngikk å blande seg inn i konflikter på andre kontinenter.[5] USA var likevel representert i domstolen og i diverse kommisjoner i regi av Folkeforbundet.[6]

Medlemmer

rediger

Ved opprettelsen hadde Folkeforbundet 42 medlemmer. Norge ble medlem i 1920.[7] Til sammen 63 land var medlemmer i kortere eller lengre tid. Største antall medlemsland var 58 mellom 28. september 1934 og 23. februar 1935. Nazi-Tyskland meldte seg ut 19. oktober 1933, og Folkeforbundet hadde ingen sanksjonsmuligheter å møte dem med.

Sovjetunionen ble som eneste land ekskludert. Det skjedde 14. desember 1939 etter angrepet på Finland som startet vinterkrigen, og ble foretatt mot ni blanke stemmer fra blant andre de skandinaviske landene. C.J. Hambro var da Folkeforbundets president - den siste. Utenriksminister Kohts telegram om at han måtte avslå vervet som president, rakk ikke frem i tide.[8]

Organiseringen av Folkeforbundet

rediger

Folkeforbundet besto av tre hoveddeler og flere mindre kommisjoner/avdelinger. Generalforsamlingen var hovedforsamlingen, og besto av alle medlemslandene. De fleste vedtak ble tatt i Rådet, hvor det satt først fire, senere fem, permanente medlemmer (Storbritannia, Frankrike, Italia og Japan, samt (fra 1926) Tyskland) og fire (senere seks og deretter ni) ikke-permanente medlemmer. Rapportene og den daglige driften av forbundet ble foretatt av Sekretariatet. I tillegg til disse tre hoveddelene, fantes Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie og flere mindre kommisjoner slik som Slaverikommisjonen, Flyktningekommisjonen og Helsekommisjonen.

I april 1920 ble Fridtjof Nansen Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, og Folkeforbundet innførte Nansenpass for å hjelpe statsløse flyktninger.[9]

Konflikter Folkeforbundet var involvert i

rediger

Listen er ikke komplett

Åland-krisen

rediger

Åland med 6 500 øyer midt mellom Sverige og Finland har overveiende svensktalende befolkning. I freden i Fredrikshamn i 1809 ble Åland sammen med resten av Finland avstått fra Sverige til Russland. Da Finland erklærte seg selvstendig fra Russland i 1917, gikk Åland inn for å bli innlemmet i Sverige,[10] men i 1920 foreslo Finland at Åland i stedet skulle få en autonom status innenfor Finland. Det ville ikke ålendingene godta. I 1920 hadde konflkten eskalert slik at det var fare for krig, og saken ble tatt opp i Folkeforbundet, der det ble satt ned en nøytral komité.[10] I juni 1921 konkluderte Folkeforbundet med at Åland fortsatt skulle tilhøre Finland og være nøytral og demilitarisert sone. Finland måtte også garantere befolkningens rett til det svenske språket og deres kultur og tradisjoner. Med Sveriges motstrebende tilslutning ble dette den første internasjonale avtale der Folkeforbundet var direkte involvert.[11]

Øvre Schlesien

rediger
 
Polske opprørere i Øvre Schlesien

Den andre polske republikk gjorde krav på Øvre Schlesien som hadde vært en del av Preussen før krigen. Versaillestraktaten anbefalte at grensedragningen mellom Tyskland og Polen skulle avgjøres etter en folkeavstemning. Det ble opptøyer i området både før og etter folkeavstemningen som ble avholdt 20. mars 1921. 59,6 % (500 000) stemte for å tilhøre Tyskland (Weimarrepublikken), men Polen bestred enkelte av omstendighetene rundt folkeavstemningen.[12] Stormaktene kunne heller ikke bli enige om å godkjenne folkeavstemningen.[13]

12. august 1921 ble Folkeforbundet bedt om å avgjøre disputten, og det ble satt ned en undersøkelsesgruppe med representanter fra Belgia, Brasil, Kina og Spania.[14] Undersøkelsesgruppen anbefalte at Øvre Schlesien ble delt mellom Polen og Tyskland i henhold til resultatet fra folkeavstemningen og at de to sidene skulle bli enige seg imellom om tollbestemmelser etc.[15] Etter en konferanse i Genève i november 1921 ble det avgjort at størstedelen av området skulle tilhøre Tyskland, mens den polske delen ville inneholde de fleste mineralressursene og det meste av industrien. Avtalen ble ratifisert av begge land, selv om tyskerne i området var misfornøyde. Avtalen sikret fred i området inntil andre verdenskrig.[14]

Albania

rediger

Fredskonferansen i Paris overlot til Folkeforbundet å fastsette Albanias grenser. Dette førte til en ustabil situasjon i denne regionen, greske styrker sto i det sørlige Albania og jugoslaviske i det nordlige Albania. Først i november 1921 fastsatte Folkeforbundet grensene til slik de var i 1913, bare med tre mindre endringer i Jugoslavias favør. Jugoslavia protesterte, men trakk seg tilbake til disse grensene.[16]

Det oppsto en ny internasjonal konflikt 24. august 1923 da den italienske generalen Enrico Tellini og fire andre ble drept under en grenseoppgang mellom Hellas og Albania. Italias leder Benito Mussolini ble rasende og forlangte at en kommisjon undersøkte hendelsen innen fem dager og at Hellas betalte femti millioner lire i skadebot. Hellas svarte at dette bare ble aktuelt dersom det ble bevist at dette var en kriminell handling fra gresk side.[17] Mussolini svarte med å sende krigsskip til den greske øya Korfu og okkupere øya 31. august 1923. Dette var et brudd på Folkeforbundets pakt, og Hellas ba Folkeforbundet om å behandle saken. Ententemaktene ønsket, på anmodning fra Mussolini, at Ambassadørrådet skulle være ansvarlig for å behandle saken, dette fordi det var Ambassadørrådet som hadde utpekt Tellini til oppdraget han var på da han ble skutt. Ambassadørrådet sluttet seg i store trekk til Folkeforbundets innstilling, bl.a. ble Hellas pålagt å betale femti millioner lire i erstatning – dette til tross for at de skyldige for drapene aldri ble funnet.[18] Italia trakk deretter styrkene tilbake fra Korfu.[19]

Memelland

rediger
 
Memelland, fristaden Danzig og det nordlige Øst-Preussen i perioden 1923–1939

Memelland med havnebyen Memel (nå Klaipėda) som var befolket med en stor tysk befolkningsandel, var i henhold til artikkel 99 i Versaillestraktaten under Ententemaktenes kontroll. Frankrike og Polen ønsket å la byen være internasjonal, mens Litauen ønsket Memelland underlagt dem. I januar 1923 invaderte Litauen området. Disputten ble etter hvert overlatt til Folkeforbundet som nedsatte en undersøkelsesgruppe som foreslo at Memelland ble gitt en autonom status innenfor Litauen. Dette ble godkjent av Folkeforbundets råd 14. mars 1924 og av de allierte og Litauen.[20] Kontrollen over dette området var viktig for Litauen, da det sikret adgang og havn til Østersjøen.

Hatay

rediger

Hatay som hadde vært en del av Det osmanske rike kom under fransk kontroll etter første verdenskrig. Under overoppsyn av Folkeforbundet ble Alexandretta (nåværende İskenderun) i det franske mandatområdet Syria og Libanon i 1937 en autonom region, republikken Hatay, med bånd til både Tyrkia og Frankrike. I 1939 ble Hatay en del av Tyrkia.[21]

Mosul

rediger

Provinsen Mosul hadde vært en del av Det osmanske rike før første verdenskrig. Det britiske imperiet som hadde fått herredømme over Irak i 1920, hevdet at Mosul tilhørte Irak, mens Tyrkia også gjorde krav på provinsen. Folkeforbundet sendte en undersøkelsesgruppe til området i 1924. Den fant ut at befolkningen i området verken ønsket å tilhøre Irak eller Tyrkia, men dersom de måtte velge, foretrakk de Irak.[22] Folkeforbundets råd bestemte i 1925 at Mosul ble en del av Irak under forutsetning av at det britiske mandatet varte i ytterligere 25 år for å sikre rettighetene til den kurdiske befolkningen. Selv om Tyrkia hadde akseptert Folkeforbundets megling før inngåelse av Lausannetraktaten, protesterte Tyrkia på denne avgjørelsen og saken kom opp for Den faste domstol for mellomfolkelig rettspleie som støttet avgjørelsen i rådet. Storbritannia, Tyrkia og Irak inngikk også en separat fredsavtale 5. juni 1926.[23][24]

Saargebiet

rediger

Saargebiet som før krigen delvis hadde vært en del av Preussen, og delvis var området Pfalz (En del av det som i dag er Rheinland-Pfalz), ble i Versaillestraktaten satt under Folkeforbundets overoppsyn. I den pålagte folkeavstemningen, som ble avholdt i 1935, stemte 90,3 % for at området skulle tilhøre Tyskland og ikke Frankrike.[25]

Mukdenhendelsen

rediger

Mukdenhendelsen fant sted den 18. september 1931 nær byen Mukden (i dag Shenyang) i det kinesiske Mandsjuria. Den ble begynnelsen på Mandsjuriakrisen og foranledningen til Japans invasjon av Mandsjuria. Japanerne opprettet marionettstaten Mandsjukuo mot internasjonale protester fra USA og Folkeforbundet. Marionettstaten ble anerkjent bare av Italia og Nazi-Tyskland. I 1933 fordømte Folkeforbundet Japans invasjon – mot Japans stemme. I stedet for å trekke troppene tilbake, trakk Japan seg fra Folkeforbundet.[26]

Chacokrigen

rediger

Folkeforbundet klarte ikke å forhindre Chacokrigen i 1932 mellom Bolivia og Paraguay om Gran Chaco-region. Regionen var spredt befolket, men gjennom elva Paraguay, kunne det landet som hadde kontroll over dette området få tilgang til Atlanterhavet.[27]

Den andre italiensk-abessinske krig

rediger

Italia angrep Etiopia i den andre italiensk-abessinske krig fra 3. oktober 1935 og 7. mai 1936. Krigen avslørte hvor liten makt Folkeforbundet hadde, både til å stoppe Italia (som var medlem) og til å beskytte Etiopia.

Den spanske borgerkrig

rediger

Et statskupp 17. juli 1936 innledet den spanske borgerkrig. I september 1936 ba den spanske utenriksminister om Folkeforbundets støtte. I februar 1937 forbød Folkeforbundet de internasjonale brigadene som var utenlandske frivillige, men dette var i praksis bare et symbolsk vedtak.[28]

Andre kinesisk-japanske krig

rediger

Etter mange mindre konflikter, gikk Japan 7. juli 1937 til en full invasjon av Kina, den andre kinesisk-japanske krig. 12. september 1937 ba Kina om Folkeforbundets støtte, og 6. oktober 1937 ble invasjonen fordømt av Folkeforbundet – uten at det fikk praktiske konsekvenser.[29]

Generalsekretærer i Folkeforbundet

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Encyclopædia Britannica, «League of Nations», verkets språk britisk-engelsk, besøkt 14. september 2020[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Wiel, Truels (1935). Verdensfreden: -og kampen for den. Bergen: Lunde. 
  3. ^ Bjørke, Harald (1992). Fridtjof Nansen - eventyret og freden. [Oslo]: Folkereisning mot krig. s. 53. ISBN 8290409303. 
  4. ^ Henning Poulsen: Hitlers krig (s. 20), Gyldendal, 1990, ISBN 87-00-32462-0
  5. ^ Doenecke, Justus D. (2017). «Isolationism». Oxford Research Encyclopedia of American History (på engelsk). Oxford University Press. doi:10.1093/acrefore/9780199329175.013.49. 
  6. ^ Hambro, side 11
  7. ^ Norgeshistorie.no, Marta M. Stachurska-Kounta: «Norge i Folkeforbundet». Hentet 29. des. 2016 fra .
  8. ^ [1] Arkivert 27. juni 2023 hos Wayback Machine. Arne Bergsgård: Regjeringens utenrikspolitikk (s. 202)
  9. ^ Hambro, side 115
  10. ^ a b Scott 1973, s. 60.
  11. ^ Northedge 1986, s. 77–78.
  12. ^ Osmanczyk & Mango 2002, s. 2568.
  13. ^ Anna M. Cienciala, THE REBIRTH OF POLAND Arkivert 5. februar 2012 hos Wayback Machine.
  14. ^ a b Northedge 1986, s. 88.
  15. ^ Scott 1973, s. 83.
  16. ^ Northedge 1986, s. 103–105.
  17. ^ Scott 1973, s. 86.
  18. ^ Scott 1973, s. 87.
  19. ^ Northedge 1986, s. 110.
  20. ^ Northedge 1986, s. 107.
  21. ^ Çaǧaptay, Soner (2006). Islam, secularism, and nationalism in modern Turkey. Taylor & Francis. s. 117–121. ISBN 978-0-415-38458-2. 
  22. ^ Scott 1973, s. 133.
  23. ^ Northedge 1986, s. 107–108.
  24. ^ Scott 1973, s. 131–135.
  25. ^ Northedge 1986, s. 72–73.
  26. ^ Northedge 1986, s. 156–161.
  27. ^ Scott 1973, s. 242–243.
  28. ^ Northedge 1986, s. 264–265, 269–270.
  29. ^ «Japanese Attack on China 1937». Mount Holyoke University. Arkivert fra originalen 31. august 2011. Besøkt 11. juni 2013. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
  (en) Folkeforbundet – originaltekster fra den engelskspråklige Wikikilden
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Folkeforbundet&oldid=24851946»