En etyde (av fransk étude, «studie») er en musikalsk komposisjon konstruert for å øve opp en spesifikk teknikk på et soloinstrument.[1]

Første side av Frédéric Chopins eget manuskript til hans etyde nr. 2 fra op. 10, kromatiske skalaer.

Noen eksempler er Frédéric Chopins etyde nr. 6 fra op. 25, som gir pianister trening i å spille raske parallelle kromatiske terser, nr. 5 op. 10, som skal forbedre ens evne til å spille arpeggioer på de svarte tangentene, og nr. 10 fra op. 25, en studie i parallelle oktaver.

Slike musikalske studier har blitt komponert siden det 18. århundre, mest notabelt av Carl Czerny, men det var Chopin som gjorde etyden til en viktig musikalsk sjanger. Chopin skrev 24 etyder i to sett à 12 etyder (op. 10 og op. 25), pluss tre «Nouvelle-etyder», altså 27 til sammen. Andre viktige komponister av etyder for piano er Franz Liszt (med f.eks. La Campanella og Feux Follets), Aleksandr Skrjabin og Sergej Rakhmaninov. Etyder for andre instrumenter er også vanlig, for eksempel Rodolphe Kreutzers etyder for fiolin.

Referanser

rediger
  1. ^ «Gyldendals musikkleksikon». 1962. Besøkt 2. oktober 2024.