Esbern Snare

Esbern Snare (Hvide) (født 1127, død 1204) var en dansk høvding og korsfarer, eldste sønn av Asser Rig og hans kone, Inger Eriksdatter, og bror til biskop Absalon. Tilnavnet «Snare» skal han ha fått på grunn av sin rådsnarhet og dristighet.

Esbern Snare
Født		1127 Fjenneslev
Død		1204 Sæby Sogn
Beskjeftigelse		Militært personell
Ektefelle		Helena Guttormsdatter
Far		Asser Rig
Mor		Inger Eriksdatter
Søsken		Absalon
Barn		Ingeborg av Kalundborg
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark

Han omtales i det anonyme norske skriftet Historien om danenes ferd til Jerusalem fra ca 1200.

Liv og virke

Esbern Snare tilhørte Hvide-slekten som utover 1100- og 1200-tallet hadde betydelig makt i Danmark. Sammen med sin yngre bror Absalon og fetteren deres, Sune Ebbesen (død 1186), kjempet ham i lag med sin fosterbror, Valdemar den Store i slaget på Grathe hede i 1157. Valdemars hær seiret, og dette markerte slutten på den lange borgerkrigen 1146-57. Som nære allierte med tronarvingen Valdemar kom Esbern, Absalon og slekten deres i mektige posisjoner, og der satt de i nesten 100 år som kongenes nærmeste rådgivere, hærførere og biskoper.

Rekonstruert statue av vendernes gud Svantevit.

Esbern deltok i korstoget mod venderne på Rügen, der danske styrker satte fyr på vendernes hovedfestning fra 800-tallet, anlagt på Arkona som ble tvangskristnet og lagt under Roskilde stift. Arkona overga seg først etter voldsom kamp. I helligdommen stod trestatuen av guden Svantevit, som ble veltet og hogd opp til pinneved, som danskene brukte til bålene de kokte maten sin på.

Sammen med sin yngre bror Absalon kjempet han og fosterbroren Valdemar den store i slaget på Grathe-heden i 1157.

Esbern Snare grunnla Kalundborg rundt 1170, og rundt denne borgen vokste byen av samme navn. Byens kirke ble derimot reist av datteren hans, Ingeborg Esbernsdatter Hvide, oftest kalt «fru Ingeborg av Kalundborg», som styrte i Kalundborg etter sin fars død i 1204. Hun er også kjent for sitt bidrag til gjenoppbyggingen av Sorø klosterkirke etter brannen i 1247.

Etter at hans bror Absalon overtok erkebispesetet i Lund i 1177, tok Esbern og andre sjællendere styringen med kirkegodset i Skåne, noe som bidro til det skånske opprøret 1180-81.

Det norske skriftet Historia de profectione Danorum in Hierosolymam beretter at da kong Knud 6. i 1187 hadde samlet Danmarks ledende stormenn til julegilde i Odense, ankom en utsending fra paven som meddelte at Jerusalem var falt i de vantros hender og fremførte pave Gregor 8.s oppfordring til å delta i et korstog for å gjenerobre Jerusalem for kristenheten. Jerusalems fall ble kjent i Roma i oktober 1187, og pave Urban 3. sies å ha tatt sin død av nyheten. Reisen fra Roma til Danmarks grense tok normalt ni uker, så danskekongen må ha vært blant de første som ble bedt om hjelp. Esbern Snare var 60 år da han besluttet å følge pavens appell, og 15 riddere med følge la ut på den lange reisen. De rakk først frem i 1192, da det tredje korstoget alt var avsluttet med en fredsavtale mellom Richard Løvehjerte og sultan Saladin. De danske stormennene dro først til Tønsberg sammen med nordmannen Ulv av Lauvnes, omtalt i Sverres saga, og deretter til Bergen, hvor kong Sverre befant seg og nå møtte den danske stormannen Svend som var en tidligere motstander. På veien ble Ulv skilt fra de andre som kom ut for en voldsom storm; men de fant hverandre igjen utenfor Frisland, og fortsatte reisen over land til Venezia og derfra til det hellige land, hvor de besøkte flere helligdommer før hjemreisen over Konstantinopel. Inntrykk fra denne reisen kan forklare de arkitektoniske særtrekkene ved den femtårnede kirken i Kalundborg som ble reist av Esberns datter Ingeborg, der korsformen minner om Gravkirken i Jerusalem.

Den femtårnete Vår Frue Kirke i Kalundborg, reist av Esbern Snares datter Ingeborg i bysantinsk stil.

Esbern Snare døde i hjemmet sitt på Sæbygård, og det ble sagt at det var hans kone Helene som skubbet ham ned trappen fordi hun var blitt gravid med kongen, Valdemar Seier, og tenkte på barnets arverett. Arild Huitfeldt nøyde seg med å skrive at Esbern Snare falt ned trappen på Sæbygård og brakk halsen i fallet.

Familie og etterkommere

Esbern Snare døde på Sæbygård og etterlot seg tre sønner og to døtre: Jens (Johannes) og Absalon, som begge døde barnløse; Niels Mule; Ingeborg som fikk reist Kalundborg kirke, og Cæcilia som ble gift med Anders Grosen og satt på Tersløsegård. Esbern Snare var gift tre ganger:

• Holmfred
• Ingeborg
• Helene (ca. 1170-1230), datter av jarlen Guttorm som tjente under svenskekongen Karl Sverkersson. I sitt ekteskap med Esbern fikk Helene datteren Ingeborg av Kalundborg, og som enke fikk hun sønnen Knud Valdemarsen (1205-60), som det ble sagt at Valdemar Seier var far til. Knud ble siden hertug av Estland og Reval (Tallinn), og var født samme året som Valdemar Seier forlovet seg med dronning Dagmar.

Ni år etter Esberns død lå hans sønn Johannes, marsk hos Valdemar Seier, for døden i Lübeck i 1213. Han lot abbed Gaufrid fra Sorø tilkalle, og etter å ha mottatt den siste olje av ham, fikk abbeden til gjengjeld skjøte på Stenmagle gård og by. Men Johannes' bror Absalon Fed tok det hele med makt, og munkene kunne ikke sette sitt krav igjennom. 18 år senere var det Absalon Fed som lå for døden, og nok en gang ble abbeden tilkalt for å motta samme gaven. Denne gang var det Esberns svigersønner, Peder Strangesen og Andreas Grosen (Gråsønn), som hadde innvendinger, og først i 1293 fikk klosteret arven sin.

Ingeborg Esbernsdatter regjerte i Kalundborg fra sin fars død i 1204 til hun ble fordrevet fra byen i 1262. Hun var gift med drost Peder Strangesen (1170-1241), som døde som korsridder i Ribe, på vei til det hellige land. Under Valdemar den store var Strangesen blant Danmarks mest innflytelsesrike adelsmenn, og som Ingeborgs ektefelle fikk han også kontroll over det sterke borganlegget Kalundborg. I sitt våpenskjold førte han en ulv i fjærham, dvs. Ulfeldt-slektens våpenskjold. Trolig var han den «Peder av Kalundborg» som ifølge «Femern-listen» i kong Valdemars jordebok var forlenet med «tolv bol eller hage-ploger» på Femern, som fikk navnet Petersdorf etter ham.

Fru Ingeborg og Peder Strangesen fikk syv barn, Esbern Snares barnebarn:

Helena Pedersdatter, gift med kong Knut Lange av Sverige, som døde i 1234. Helena giftet seg deretter med jarlen Filip Larsson.

Elisabeth Pedersdatter, gift med Niels Hvide Erlandsen i Lund i Skåne.

Marianne Pedersdatter Strangesen giftet seg med Albrecht av Eberstein og er gravlagt i Viborg.

Johannes Pedersen

Anders Pedersen som ble marskalk hos kong Abel.

Margrethe Pedersdatter

Ingeborg Pedersdatter, gift med grev Ernst av Gleichen.

Se også

• L17 Esbern Snare

Eksterne lenker

• Esbern Snare i DBL fra Prosjekt Runeberg