Erik Munk

.

Erik Munk
Født		16. århundre
Død		1863 Dragsholm slott
Beskjeftigelse		Militært personell
Barn		Jens Munk
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Våpenskjold

Erik Munk (død 1863) var en danskfødt lensherre og sjømilitær. Under den nordiske syvårskrig var han anfører for de ekspedisjonene som satte Trondheim og Akershus. For dette mottok han flere len i Norge og i 1580 et adelsbrev. Munks brutale lensstyre førte til flere rettssaker. I 1586 ble han avsatt og fengslet på Dragsholm slott der han begikk selvmord.

Dragsholm slott der Munk satt fanget i sine siste år. Porten inn til borggården.

Slekt

Han tilhørte en lavadelig slekt med opprinnelse i Skåne, men som fra ca. 1520 skrev seg til godset Hjörne i Veddige sogn, Viske herred i Halland. Fødselsår er ukjent, men sannsynligvis rundt midten av 1530-tallet. Erik Munks foreldre var Niels Munk (død 1565, en periode lensherre i Varberg) og Margrethe Lavesdatter. Fordi moren ikke var adelig, arvet Erik Munk ikke adelsverdigheten. Erik Munks farfar, Jens Munk d.e., var lensherre i Lykkeby på grensen mot Blekinge. I likhet med flere adelsmenn i nåværende sydsvenske områder, stilte faren seg på Christian IIs side under grevefeiden som endte med reformasjonen i 1536. Som følge av dette kom han i vanære og mistet sin innflytelse.

Erik Munk hadde én søster, Anna Munk (død 1602), gift med borgermester Frederik Kristensen i Aalborg, som i noen år under Erik Munks fangenskap tok seg av hans barn. Selv giftet Munk seg aldri, men fikk to sønner utenfor ekteskap med Anna Bartholomæidatter, omtalt som en mørk skjønnhet muligvis av jødisk ætt, datter av en bartskjær i Helsingør. Hun døde i 1623 og ligger begravd på Hvaler kirkegård ved Fredrikstad. Den eldste sønnen, Niels Munk (død 1614), ble russisk tolk på den kongelige orlogsstasjonen Bremerholm i København. Den yngste var sjøfareren og oppdageren Jens Munk.

Tidlig karriere

Etter Munks egne opplysninger tjente han i sin ungdom som leiesoldat i Frankrike, sannsynligvis på hugenottisk side i en krig mot det katolske Spania. I Varberg oppdaget den daværende lensherren, Erik Rosenkrantz, Erik Munks talenter og tok ham med til Bergen, da Rosenkrantz senere ble lensherre i Bergenhus. I 1560 utnevnte Rosenkrantz ham til slottsfogd på Vardøhus, som på denne tid lå under Bergenhus len. I forbindelse med økende engelsk og nederlandsk handelstrafikk på Kvitsjøen var festningen mot pynten av Nordishavet i ferd med å bli en viktig bastion for å hevde dansk-norsk suverenitet over nordområdene, og hvor Munk både da og senere kom til å spille en sentral rolle.

Den nordiske syvårskrigen

Munk spilte en viktig rolle under den nordiske syvårskrigen som brøt ut i 1563. Han ledet i starten av krigen et motangrep mot de svenske styrkene under ledelse av kommandanten Claude Collart, som invaderte Jemtland, Herjedalen og Trondhjems len, og hadde angrepet Steinvikholm festning i Trondheimsfjorden - hvilket medførte svenskenes overgivelse i denne delen av krigen. Senere ledet han et angrep på Akershus festning etter at svenske styrker hadde beleiret festningen og satt lensherren, Christiern Munk (ikke i slekt), i husarrest. Erik Munk samlet en militær styrke på 1700 hakeskyttere fra Vestlandet, som ble drevet så hardt at de gjorde opprør. Fem av anførerne for opprøret ble avrettet uten skånsel. Det var ved disse to militære aksjonene at Munk for alvor gjorde sitt navn kjent, og at grunnlaget for hans senere karriere ble lagt. Munk dro ved begge anledninger selv til København for å underrette kong Frederik II om utfallet av aksjonene, men ryktene om hans dyktighet – men også om hans sluhet og brutalitet – hadde gått foran. I forbindelse med begge reisene forteller kildene at Erik Munk gjorde seg skyldig i drap, det ene var på adelsmannen Gregers Gram, noe som forsinket, men ikke hindret videre forfremmelse. Med sine felttog mot svenske styrker medvirket Munk til at Norge forble under dansk styre, og at utfallet av syvårskrigen gikk i dansk-norsk favør.

Lensherre og bondeplager

For sin innsats under sjuårskrigen ble Munk av kong Frederik II først belønnet med Nonneseter klostergods i Oslo, deretter med Onsøy skiprede i Østfold, og til sist i 1570 med Nedenes len, ett av Norges 24 underlen. At kongen utnevnte en ikke-adelig til et så høyt embete, var en provokasjon mot adelen, og en av flere grunner til at Erik Munk fikk mektige fiender.

Som lensherre i Nedenes 1570-85 ila Erik Munk urimelig store bøter, innkrevde ulovlige skatter og avgifter, flyttet grensesteiner og forbannet bønder og lagmenn med skjellsord som «tyver», «skjelmer» og «horer». De første klagene kom i 1578 og ble behandlet på herredagen i Oslo samme år, men kongen holdt sin beskyttende hånd over ham i sin maktkamp med adelen, der det var viktig for ham å fremme sine egne menn. Erik Munk hadde lagt for dagen en ubestridelig dyktighet både militært og gjennom å øke kronens inntekter fra Nedenes betydelig gjennom de mange virksomheter han gikk i gang med. Bl.a. startet han et jernverk ved Barbuelven i Arendal, sannsynligvis Norges første jernverk, og en omfattende nedhugging av skogene.

Erik Munk ville legge den voksende handelen i Agder etter hansaveldets sammenbrudd under den danske kronens styring og kontroll. Han påla bøndene pliktarbeid og ulovlige skatter, slik at de måtte pantsette sine gårder som han selv sikret seg. Etter hvert utviklet forholdene seg til ren terror og fullstendig rettsløshet. Erik Munk nektet bl.a. bøndene å holde ting. Han stanset alle forsøk på opposisjon enten ved å konfiskere klageskriv mot seg før de nådde kongen, eller ved å gå til motsøksmål mot anklagerne med fiktive anklager. I undertrykkelsen av allmuen ble han også beskyldt for å alliere seg med kriminelle bander, i første rekke pirater, som opererte langs kysten av Agder og som i takt med den økende handelen hadde utviklet seg til en alvorlig plage for hele landsdelen. En rekke rettsdokumenter fra de mange prosessene han var involvert i, gir levende inntrykk av en person med høyt oppskrudd selvbevissthet som visste å turnere alle anklager mot seg ved bruk av de mest absurde former for logikk.

Heksejegeren

Erik Munk lot henrette flere kvinner etter anklager om trolldom, og tilranet seg andres gårder og eiendom under påskudd av at han mistenkte dem for dette. På herredagen i 1578 stod han anklaget for utpressing, og for å ha dømt kvinner til døden uten å fremlegge annet «bevis» enn at de var blitt utpekt av trolldomsdømte. Han hadde dermed brutt loven fra 1547 som forbød bruk av tortur for å få en tilståelse; tortur kom bare på tale som eventuelt tillegg til idømt straff. Loven forbød videre domfellelse på grunnlag av indisier eller anklager andre siktede kom med. Munk ble dømt til å gi tilbake det han hadde konfiskert.

Adelsverdighet

Mye i Munks adferd tyder på at han helt fra tidlig alder var ærekjær og ønsket å få tilbake den adelsverdigheten som faren hadde mistet. Mot sterke protester fra adelen nådde han målet i 1580 da Frederik II ga ham adelsbrev med rett til å bruke Munk-slektens gamle våpenskjold, «Tre røde Haner i blaa Feld». Adelsbrevet nevner ikke tidligere adel eller våpenskjold, men Wikander har påvist farens våpen: En sparre omgitt av to stjerner.

Adelen hadde latt seg tirre av Munk allerede da han som borgerlig, ufri mann ble utnevnt til lensherre i Nedenes, Råbyggelaget og senere også Bratsberg len (Telemark), samt Smaalenene. Det siste oppgjøret mot Munk ble derfor en prosess der både bøndenes hyppige klager og adelens maktspill i kulissene medvirket til å besegle hans endelige skjebne.

Aksjon ved Nordkapp - forspill til slutten

I 1578 utnevnte kongen en ny lagmann i Nedenes, Mogens Baardssøn Rosensværd, som skulle vise seg å bli den som til slutt felte Erik Munk. Baardssøn var selv adelig og åpenbart en lærd jurist. Han trer inn som allmuens advokat og anklageskrivet i det som skulle bli det endelige oppgjøret med Munk er skrevet av ham.

Munk hadde imidlertid også lagt seg ut med fremstående danske adelsmenn som nå også trådte avgjørende inn i begivenhetene. Bakgrunnen var en spesiell episode som førte til konfrontasjon med lensherre og stattholder til Københavns slott, Christen Vind. I 1582 var Erik Munk utnevnt til å lede en eskadre som drog til Nordkapp for å hevde dansk–norsk suverenitet over nordområdene. Nederlandske og engelske skip ble tatt i arrest. Aksjonen var svært vellykket og førte til at England og senere også Frankrike sa seg villig til å betale 100 rosenobler i året for retten til å seile i farvannet. Den militære operasjonen ble fulgt opp av en diplomatisk aksjon anført av lederen for det tyske kanselli og i gavnet rikets utenriksminister, Henrik Ramel, som her la grunnlag for en karriere som skulle bli mer enn eventyrlig. Aksjonen er en milepæl i norsk utenrikspolitisk historie. Det var her det første, avgjørende skritt mot full anerkjennelse av norsk suverenitet over farvannene i nord ble tatt.

Munks aksjon hadde vært en suksess. Ombord i Erik Munks eskadre, der flere fremstående danske adelsmenn var satt under Munks kommando, var imidlertid stemningen svært amper. Det toppet seg da Munk seilte ett av de beslaglagte skipene til sin egen havn i Barbu ved Arendal. Der ble det losset for kostbarheter, og lasten lagt til hans egen formue. Christen Vind innklaget ham til kongen, men Erik Munk nektet for anklagene og ble trodd av kongen. For Christen Vind var dette en ydmykelse som utløste hevntrang og hat mot Munk.

Erik Munks fall

På tross av avsløringene på herredagen i 1578 fikk Munk adelsbrev i 1580, samme år som allmuen i Nedenes levert inn ny klage, etterfulgt av flere i 1581. Nå ble klagene sendt direkte til København. Sendebudene i 1580 ble imidlertid fanget av Munks menn, mens klagene i 1581 nådde frem, og disse hører blant de som lå til grunn for saken mot Munk på herredagen i 1585. Det ble lagt vekt på hans ulovlige fremferd og avvik fra regulær rettspraksis. Munk ble avsatt og en undersøkelseskommisjon oppnevnt. Lenge hadde Frederik 2. latt Erik Munks lovbrudd passere, for Munk hadde bidratt til statskassen, skaffet tømmer til kongens byggeprosjekter, til og med østers til de kongelige bankettene, og jaktfalker når kongen holdt jaktselskaper. Men nå ble det også for kongen påfallende at Munk bare i 1585 hadde skaffet seg gårder til en verdi av 170 huder, dvs. rundt 40 fullgårder. Omsider fikk kong Frederik mistanke om at vel mye gikk i Munks egen lomme.

I tillegg ble Munk anklaget for å ha vanskjøttet kronens gods, Nedenes kongsgård, mens han brukte energi på å utvikle sitt eget gods, Barbugård. Over flere år hadde han unnlatt å levere lensregnskap og ble funnet skyldig i korrupsjon i stor skala. Anklager om dette hadde fremkommet flere ganger tidligere, og kongen hadde i 1580 – bare noen måneder før adelsbrevet – utstedt arrestordre på ham på bakgrunn av slike anklager. Men det var først nå at kongen tok avstand fra Munk. Den 30. september 1585 kunngjorde kongen at Erik Munk skulle fratas alle sine gods og len, og satt i husarrest på slektsgodset Hjørne i Varberg. Her fortsatte imidlertid Erik Munk som før. Han bemektiget seg Ås kloster som Munk-slekten hadde hatt skjøte på, men som etter reformasjonen var blitt overført til kronen. Kongen beordret derfor i juni 1586 godset tilbakeført til kronen. 6. august 1586 ble det så utstedt arrestordre på Erik Munk som ble ført til Dragsholm slott på Nordsjælland, et statsfengsel for spesielt viktige fanger. En av dem som satt her, men var død like før, var James Hepburn, Maria Stuarts ektemann, jarlen av Bothwell og trolovet med Anna Rustung, datter av den norske admiralen Kristoffer Trondssøn fra Hardanger.

En annen medfange var Eiler Brockenhuus som alt hadde tilbrakt to år bak Dragsholms murer. I fangenskap forfattet Erik Munk et forsvarsskrift som Thorkild Hansen hevder klart dokumenterer tiltagende sinnssykdom. Men forsvarsskriftet som er bevart i sin helhet, viser tvert om en person som er godt i stand til å analysere det som har hendt. Imidlertid ville ikke Munk innrømme at hans situasjon var selvforskyldt. I stedet hevdet han at norske bønder hadde altfor stor frihet til å klage over sin øvrighet, noe som skadet Danmarks krone, og pekte Magnus Bårdsson Rosensværd som den som stod bak. Noen sak ble aldri reist, for kong Frederik døde i 1588, og formynderstyret for Christian 4. lot saken ligge.

Etter et mislykket rømningsforsøk fra tårnkammeret ble Munk plassert i en celle i slottets kjeller. Ved juletider i 1593 hengte han seg i cellen og ble begravd under galgen ved slottets nordmur.

Ettermæle

Munk er gått inn i norsk historie som selve prototypen på den undertrykkende embetsmann. Den som først og fremst bidro til å etablere dette bildet av Munk, var Henrik Wergeland. Nå fantes det danske embetsmenn i Munks samtid som var minst like brutale og korrupte som ham, blant dem var hans kollega i Trøndelag, Ludvig Munk (ikke i slekt). At Munk likevel også i sin samtid ble oppfattet som noe helt spesielt, kommer klart til uttrykk i samtidige beskrivelser av ham. Blant annet omtales han som en «tyrkisk Pasja».

Mest interessant i historisk perspektiv er at opprøret mot Munk på Agder er det første sosiale opprør av større dimensjoner vi kjenner i norsk historie, og som faktisk også førte frem. De mange rettsprosessene mot Munk gir interessante innblikk i datidens rettssamfunn, og viser at Danmark-Norge på denne tiden var en rettsstat i større grad enn mange er tilbøyelige til å tro. Opprøret mot Munk gir også et tydelig bilde av norske bønders selvbevissthet. Agder blir beskrevet som at området «var på denne tiden en fattig og tilbakestående del av Norge. Ingen del av landet hadde så mange selveiende bønder, landsdelen lå ennå i skyggen av handelstrafikken, en karrig natur gav ikke grobunn for noe sterkt lokalt aristokrati.» Det blir hevdet at «På mange måter er det her kimen til det norske, egalitære samfunnet ligger». Det neste sosiale opprør av betydning i norsk historie kom også fra Sørlandet - bondereisningen anført av Kristian Lofthus.

Munk var Sørlandets første store gründer, som med sine mange industrielle virksomheter bidro avgjørende til å videreutvikle landsdelen. Munk hadde tjenestegjort under adelsmannen Erik Rosenkrantz, som var den som tok det avgjørende oppgjør med hansaens handelsprivilegier. Hansaen hadde lagt sine handelsruter utenom Sørlandet. Idet hansaens makt var knekket, lå Sørlandet åpent for det danske innenriksmarkedet samt, ikke minst, for nederlandsk handelstrafikk. Dermed startet et nytt kapittel i norsk økonomisk historie som i århundrene som fulgte, skulle heve byer som Arendal og Grimstad opp til stor rikdom og bidra avgjørende til å gjøre Norge til en av verdens ledende sjøfartsnasjoner.

Erik Munk har fått veier oppkalt etter seg både i Skien og i et nybyggerfelt på Nedenes midtveis mellom Arendal og Grimstad der Nedenes kongsgård lå, har også en vei oppkalt etter han.

Litteratur

• Olav Rune Ekeland Bastrup: Den tyrkiske pasja på Barbugård – Arendal historielag, 2004.
• Olav Rune Ekeland Bastrup: En seiler fra Agder midt i verdenshistorien – Agder Historielag, 2003.
• Thorkild Hansen: Jens Munk. Roman, Gyldendal 1963.
• Kjell-Olav Masdalen Erik Munk : kriger, lensherre og bondeplager : en entreprenør for si tid Portal 2016 ISBN 978-82-8314-091-0