Empirisme
Empirisme er en filosofisk erkjennelsesteori som betoner erfaringens rolle i etableringen av kunnskap. Det kan også kalles erfaringsfilosofi. Klassisk empirisme står i motsetning til rasjonalisme som betoner tenkningens rolle i erkjennelsen.
Empirisme må ikke forveksles med empiri. I dag er det allment akseptert at viten og vitenskap er basert på empiri (med unntagelser som for eksempel matematikk). Men det er stor forskjell på de idealer for empirisk forskning som ligger i empirisme og i andre epistemologier som for eksempel hermeneutikk. Empirisme står for oppfatningen at våre observasjoner er gitte, hvor hermeneutikk står for den oppfatning at våre erfaringer er betinget av vår forståelse, vårt språk og sosiale og kulturelle bakgrunn. Dette avspeiler seg i ulike metodeidealer i for eksempel empiriske og hermeneutiske forskningstradisjoner.
«A priori» versus «a posteriori»
rediger- Se hovedartikkel, A priori og a posteriori
Det har blitt hevdet at all erkjennelse er a priori innenfor rasjonalismen da den menneskelige fornuft er i besittelse av de prinsipper som gjelder for virkeligheten. Herover er det blitt hevdet av empirismen at all erkjennelse av virkeligheten er a posteriori (og må bygge på erfaringen). Mange empiriske filosofer, som for eksempel John Locke og David Hume, har argumentert for at all viten er grunnleggende a posteriori og at a priori viten ganske enkelt ikke er mulig. Skillet mellom a priori og a posteriori er tett tilknyttet med skillene mellom analytisk / syntetisk og nødvendig / kontingent.
Kjente empiriske filosofer
redigerEmpirisme er særlig forbundet med Storbritannia mens rasjonalisme er mer forbundet med Frankrike og Tyskland. Blant de mest kjente empiriske tenkerne er Francis Bacon, John Locke, George Berkeley, David Hume og John Stuart Mill.
Kritikk av empirismen
redigerEmpirisme representerer et forsøk på å fjerne metafysiske og ideologiske spørsmål fra vitenskapen. Kritikerne har imidlertid pekt på at rene observasjoner ikke eksisterer, at våre observasjoner (eller observasjonsutsagn) er teoriavhengige. Den amerikanske filosof Wilfrid Sellars (1912–1989) hevdet at klassisk empirisme er en myte som er basert på læren om det gitte.[1] Ved å neglisjere den åpne diskusjonen av metafysiske, teoretiske og ideologiske spørsmål tenderer empirismen mot å skjule tilhengernes ideologiske engasjement. På denne måte ses empirisme som kun en blant mange andre ideologier. Man har av denne grunn kalt den for «den usynlige vitenskapsteori».
Kritikk av empirisme eksisterer i alle de erkjennelsesteorier som utgjør empirismens alternativer. Den klassiske kritikk kommer fra rasjonalismen som betoner at sanseerfaringer er av liten verdi hvis det ikke eksisterer et begrepssystem til å innordne dem i. Marxistisk og feministisk erkjennelsesteori har påpekt at forskernes klassetilhørighet og kjønn kan påvirke forskernes oppfattelser, og således er empirismens erklærte nøytrale og objektive utgangspunkt forfeilet.
Empirisme i moderne vitenskap
redigerI de fleste vitenskaper kan man konstatere en konkurranse mellom empirisme og ulike alternativer. For eksempel er det i biologisk systematikk forskere som vil klassifisere dyr og planter ut fra deres «likhet». Systematisk biologi står i motsetning til andre retninger som baserer seg på evolusjonsteoretisk rekonstruksjon. De empiriske metodeidealene kommer til uttrykk i at det skal gjøres så få teoretiske forutsetninger som mulig. Når man måler «likheten» mellom to organismer må man således ikke prioritere mellom vesentlige og uvesentlige likhetstrekk ettersom disse ikke i seg selv bygger på observasjon, men skal prinsipielt stille alle trekk like. Herved kan man gå inne i absurditeter ved at for eksempel hannen og hunnen er så forskjellige at de må klassifiseres som forskjellige arter eller at et dyr forvandler seg så meget i utviklingen at for eksempelvis en larve og en sommerfugl ikke kan klassifiseres som samme art.
Innenfor medisin er det særlig den retning som betegnes som «evidensbasert medisin» som er mest tydelig inspirert av empirismens metodenormer.
Innenfor psykologi kommer empirismen særlig tydelig til uttrykk i adferdspsykologien (også kalt for behaviorismen). Empirismen er her dobbeltbundet. Når psykologer studerer mennesker og dyr, kan de ifølge behaviorismen kun studere deres iakttakbare adferd som er resultatet av en iakttakbar påvirkning (stimulus-response teori; S-R). Et begrep som hukommelse er ikke vitenskapelig da den ikke kan iakttas. Istedenfor taler adferdspsykologene om «forsinkede reaksjoner». Men det er ikke kun i psykologenes studier av organismer hvor empirismen spiller inn. Det enkelte menneskes psykologi må også etter empirismen forstås som rent erfaringsbetinget, det vil si innlæring blir den sentrale teori som skal forklare alle psykologiske forhold.
Antirealisme
redigerDet er en misforståelse at empirisme og positivisme er realistiske posisjoner, mens for eksempel hermeneutikk er det motsatte. Empirisme og positivisme er antimetafysiske. De vil holde seg til det gitte i iakttakelsen. Derfor anser empirismen det for metafysikk å anta at det bak det iakttatte er en virkelighet. Empirisme er derfor i motsetning til for eksempel kritisk realisme og andre former for realisme.
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ jf. Vinci, 1999, side 828
Litteratur
rediger- Alston, W. P. (1998): «Empiricism» i: Routledge Encyclopedia of Philosophy. Edward Craig (red.). Version 1.0, London: Routledge.
- Garrett, D. & Barbanell, E. (red.). (1997): Encyclopedia of empiricism. London: Fitzroy Dearborn Publishers.
- Hjørland, B. (2005): «Empiricism, rationalism and positivism in library and information science» (PDF) i: Journal of Documentation, 61(1), 130-155.
- Law, J. D. (1993): The Rhetoric of Empiricism: Language and Perception : From Locke to I.A. Richards. Ithaca: Cornell University Press.
- Lipton, P. (2001): «Empiricism, history of» i: Smelser, N. J. & Baltes, P. B. (red.) International Encyclopedia of the Social and Behavioral Sciences. Oxford. (s. 4481- 4485). Tilgjengelig her (PDF)
- Vinci, T. (1999): «Sellars, Wilfrid» i: The Cambridge Dictionary of Philosophy. 2. utg. Robert Audi (red.). Cambridge, Cambridge University press, 828-829.