Eidsvollsbygningen
Eidsvollsbygningen er en historisk bygning på Eidsvoll Verk i Akershus som har en sentral plass i Norges historie og et av Norges viktigste nasjonalmonumenter og det moderne Norges vugge. Riksforsamlingen disponerte bygningen i 1814 og forfattet Norges Grunnlov her, og det var i Eidsvollsbygningen prins Christian Frederik ble valgt til Norges konge.[1]
| Eidsvollsbygningen | |||
|---|---|---|---|
 Eidsvollsbygningen i februar 2014 | |||
| Generelt | |||
| Sted | Eidsvoll | ||
| Byggeår | Ca 1770 | ||
| Endringer | Totalrenovert ca. 1800 av Carsten Anker. Restaurert til 100-årsjubileet for Grunnloven i 1914. Restaurert igjen til 150-årsjubileet i 1964. Restaurert igjen til 200-årsjubileet i 2014. | ||
| Arkitektur | |||
| Teknikk | Laftet tømmerbygning med utvendig panel | ||
| Materiale | Tømmer | ||
| Mål | 2 000 kvadratmeter | ||
| Interiør | |||
| Rom | 35 (uten kjeller og loft) | ||
| Diverse | Norges Grunnlov ble utformet og vedtatt her av Riksforsamlingen i 1814. Bygningen har skjulte tjenerganger for at tjenerne ikke skulle synes og forstyrre herskap og gjester. | ||
| Beliggenhet | |||
 Eidsvollsbygningen 60°18′03″N 11°10′15″Ø | |||
Eidsvollsbygningen var tidligere hovedbygningen på Eidsvoll Verk. Sammen med Wergelands Hus, Nordre sidebygning, Søndre Paviljong, Vognremissen, Konservatorboligen og parken som omkranser eiendommen, utgjør Eidsvollsbygningen med inventaret det nasjonale minnesmerket over Riksforsamlingen i 1814.[2][3] Bygningen forvaltes av Eidsvoll 1814 som utgjør en avdeling av stiftelsen Norsk Folkemuseum.
Bygningen ble oppført ca. 1770. I 1794 kjøpte Carsten Anker Eidsvoll Jernverk og satte i gang en omfattende ombygging og modernisering i årene rundt 1800.[4] Han bosatte seg på Eidsvoll sammen med familien i 1811.[4] Da bygningen sto ferdig, var den en av de største og mest moderne private boliger i landet. Eidsvollsbygningen var Norges største trehus i en kort periode før Stiftsgården i Trondheim var ferdig oppført 1778.
Historikk
redigerDet er trolig at hovedbygningen på verket har ligget på samme sted siden 1600-tallet. [5] Lite er kjent om bygningen før Carsten Anker kjøpte den, men enkelte opplysninger finnes. Historikeren Gerhard Schøning var på Eidsvoll i 1775 og han forteller:
Værkets Vaane-bygning ligger tæt hos Konge-Veien, og er en stor anseelig,
vel indrettet Bygning, opført af velbemeldte Hr. Jagt-Junker efterat de forrige
Vaane-Huse i Julen Anno 1767, ved Vaade-ild bleve lagde i Aske.
Jaktjunkeren han omtaler var Friedrich Leegaard von Schlanbusch som eide Eidsvoll verk på denne tiden.[5]
Carsten Anker bygde om huset etter at han tok over som eier slik at det fikk en samlet golvflate på mer enn 2 000 kvadratmeter, inspirert av tidens moderne franske og danske arkitektur, og med nyklassisistiske drag i utformingen av eksteriøret. En rekke tegninger i Riksarkivet viser flere forslag om hvordan det eksisterende huset på to etasjer kunne bygges ut med for eksempel en ekstra etasje.[6]
Bygningen
rediger
  Inspirasjon til de bygningsmessige endringene kom fra daværende moderne dansk og fransk arkitektur. Bygningen bærer stilmessig preg av klassisismen. Man kjenner ikke arkitekten. Tidligere riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen skriver i Store norske leksikon at en del trekk antyder at den danske arkitekten Christian Frederik Hansen kan ha stått for utformingen.[2] Geir Thomas Risåsen skriver i sin bok om Carsten Anker og Eidsbollsbygningen på side 116:[7] «Eidsvollsbygningens arkitekt har vært et åpent spørsmål gjennom hele 1900-tallet. Alt tyder imidlertid på at Anker benyttet den unge danske arkitekten Carl (Charles) Frederik Ferdinand Stanley.» Den samlede gulvflate for bygningen er over 2 000 kvadratmeter med begge etasjer, loft og kjeller.[8] Grunnflaten er på 600 kvadratmeter. Hovedbygningen består av en laftet tømmerbygning med utvendig panel som flankeres av to frittstående paviljonger. Den nordre var Eidsvoll Verks kontorbygning. Deler av arbeidernes lønn ble utbetalt her i form av penger eller mat. I hovedbygningens første etasje ligger vestibylen med hovedtrappen, hagestuen, biljardstuen, blåstuen, fru Ankers sengekammer, «salig Anettes sengekammer», biblioteket, lesekabinettet, skrivekammeret, kabinettet innenfor Nystuen, Nystuen, spisestuen, hjørnestuen, Christian Frederiks sengekammer og gangen ved hjørnestuen.[9] Vestibylen er det første rommet man kommer inn i og det fungerte på Ankers tid som forstue. Rommet står også i forbindelse med de fem trappene i huset; hovedtrappen for familien og deres gjester og de øvrige for tjenerskapet.[9] Det var i hagestuen Notabelmøtet ble avholdt den 16. februar 1814.[10] Da Eidsvollmennene senere var samlet til Riksforsamlingen ble rommet benyttet som spisesal for en del av Riksforsamlingens medlemmer.[10] I andre etasje ligger blant annet den 72 m2 store Rikssalen hvor Riksforsamlingen holdt plenumsmøtene våren 1814.[11] Før Riksforsamlingen tok plass var salen ikke ferdig innredet, og Anker fikk satt den i stand provisorisk ved at veggene ble dekket med uhøvlet plank og kalket over med hvitt og rommet ble stenkdekorert. I tillegg til at rommet fikk benker montert i lengderetningen og et podium plassert foran det ene vinduet.[11] På veggene ble deler av Ankers malerisamling hengt opp. Det ble i tillegg hengt opp girlandere av granbar. Straks Riksforsamlingen ble oppløst 19. mai, ble alt dette fjernet. Rikssalen slik den fremstod frem til 2014-restaurering, ble rekonstruert i 1897 etter Oscar Wergelands maleri fra 1884.[11] Etter den siste restaureringen til 2014-jubileet ser Rikssalen igjen ut som i 1814. Av øvrige rom som ble benyttet under Riksforsamlingen, var Ankers kontor, nå kalt Riksforsamlingens kontor. Her står blant annet en feltpresse som ble brukt av medlemmene av Riksforsamlingen.[12] På Ankers tid hang det malerier av Christian Frederik, Caroline Mathilde og Lord Nelson på veggene. Anker hadde blitt kjent med lord Nelson og Emma Hamilton under et besøk i London.[12] Andre mer offisielle værelser er en liten leilighet i den ene delen av andre etasje som blant annet inneholder Kongens sengekammer og finanskomiteens værelse som senere ble brukt til audienser.[13] Midt på gulvet i konstitusjonskomiteens værelse står bordet som ble benyttet da Grunnloven ble underskrevet.[13] Kong Karl III Johan bodde på Eidsvoll tre ganger, første gang i 1815, andre gang i 1818 da han var på vei til Trondheim for å krones i Nidarosdomen og tredje gang i 1835.[13] Betegnelsen Kongens sengekammer henspiller på Karl Johan. I september 2014 ble hovedbygningen, to sidebygninger og hageanlegget fredet.[14] I desember 2014 mottok Eidsvollsbygningen utmerkelsen Olavsrosa i forbindelse med grunnlovsjubileet[15]. |
Eidsvoll som nasjonalmonument
rediger
Eidsvoll Verk ble aldri noen overskuddsbedrift, og Carsten Anker ble slått konkurs i 1822 og måtte oppleve at alt hans verdifulle innbo ble solgt på auksjon i 1823. Noe av det opprinnelige inventaret fra Ankers tid har siden kommet tilbake gjennom kjøp og gaver. Det meste av inventaret man kan se i dag, er imidlertid innkjøpt eller lånt fra andre museer.
Etter konkursen ble verket overtatt av britiske kreditorer. Men som Grunnlovens «fødested» hadde den allerede fått status som et nasjonalt minnesmerke. En gruppe privatfolk med Henrik Wergeland i spissen organiserte en pengeinnsamling som gjorde at de kunne kjøpe bygningen med paviljongene og ca. 25 mål av hagen. Det var lenge uklart hvordan et «nasjonalmonument» skulle forvaltes, men 17. mai 1849 ble det stiftet et selskap med formål å skape at portrettgalleri for riksforsamlingens medlemmer. Ved gaver og innkjøp og ved statstilskudd til å få portrettert ennå gjenlevende eidsvollsmenn var det i 1864 samlet inn 65 portretter. Etter en periode med stillstand våknet interessen igjen mot slutten av 1800-tallet, og det ble nå også samlet inn portretter av andre fremstående personer fra norsk historie til et nasjonalt portrettgalleri.
I mellomtiden hadde Stortinget i 1851 på vegne av staten overtatt Eidsvollsbygningen som gave, og etter hvert ble anlegget bedre ivaretatt og drevet som et museum, åpent for publikum. Omkring 1890 ble det tatt et krafttak med reparasjoner og vedlikehold. Foreningen Selskabet til Eidsvoldsbygningens Udstyr ble stiftet i 1895 for å innrede Eidsvollsbygningen «i stil med dens antagelige utseende i 1814». Først og fremst forsøkte foreningen å få tak i gjenstander som Carsten Anker hadde eid, eventuelt ting etter prins Christian Frederik eller etter eidsvollsmenn. Andre tidsriktige gjenstander var de også interessert i. Fra inn- og utland støttet nordmenn opp om selskapets arbeid med betydelige pengegaver. Til hundreårsjubileet i 1914 bevilget staten rikelige midler til å sette bygningen i stand «i sin historiske skikkelse fra 1814». Men istandsettelsen fram mot 1914 oppfylte bare delvis dette målet, idet mange rom ble innredet skjønnsmessig uten holdepunkter i bygningsundersøkelser og historisk kildemateriale.
Etter andre verdenskrig ble det lagt planer for en ny restaurering til 150-årsjubiléet for Grunnloven i 1964. Så godt som alle rom ble malt og tapetsert på nytt. Nesten alle tekstiler og tapeter ble fornyet, delvis etter tidsriktige modeller fra andre herregårder og gods, men også denne gang uten konsekvent anvendelse av tilgjengelig byngningshistorisk kunnskap.
-
«Norges Jubilæum 1814-1914», postkort til grunnlovsjubileet 1914 med mottoet «Enige og tro, indtil Dovre falder», de fem fremste eidsvollsmennene og Eidsvollsbygningen. -
«Norges 100 Aar Jubilæum : Eidsvoldsbygningen», postkort til grunnlovsjubileet 1914. Kvinnen kan tolkes som en blond Mor Norge i sagadrakt i nasjonalfargene. -
«Norges 100 Aar Jubilæum, 1814-1914 : Eidsvoldsbygningen», postkort til grunnlovsjubileet 1914.
Restaurering av Eidsvollsbygningen til grunnlovsjubileet i 2014
rediger
 Bygningen er nå i den norske stats eie, via Statsbygg[16]. Forvaltningen ble i 1998 overtatt av stiftelsen Eidsvoll 1814, som blant annet fikk i oppdrag å forberede markeringen av 200-årsjubileet for 1814. Som en følge av den nasjonale museumsreformen ble Eidsvoll 1814 fra 1. juli 2009 slått sammen med Norsk Folkemuseum og utgjør nå en avdeling innenfor dette museet. Til 100-årsmarkeringen for unionsoppløsingen i 2005 sto publikumssenteret Wergelands Hus, oppkalt etter Henrik Wergeland, ferdig på området. Eidsvoll 1814 organiserer omvisninger og all annen museumsvirksomhet både i Eidsvollsbygningen og i Wergelands Hus. Til 200-årsmarkeringen i 2014 besluttet staten at hele anlegget med hovedbygningen, paviljongene og hagen såvidt mulig skulle tilbakeføres til situasjonen i 1814. Fordi de tidligere restaureringene til 1914 og 1964-jubileet for grunnloven i liten grad hadde tatt hensyn til historien lignet ikke huset på slik det var under Carsten Ankers eie. Målet med restaureringen var å restaurere Eidsvollsbygingen slik at den fremstår som i 1814. For å gjøre huset så autentisk som mulig er det brukt de samme teknikker og metoder som i 1814 under restaureringen. Statsbygg fikk i oppdrag sammen med Eidsvoll 1814 å gjennomføre restaureringen. Prosjektet kom på rundt 350 millioner kroner. Det mest omfattende inngrepet var gjenreisningen av kjelleretasjen, som ble fjernet fullstendig på slutten av 1800-tallet. Kjelleren inneholdt tjenerboliger, kjøkken og rom for andre husholdningsformål. Den oppfattes som uunnværlig for å formidle forståelsen av hvordan dagliglivet artet seg for to hundre år siden, og særlig hvordan det var praktisk mulig å avvikle riksforsamlingen i 1814. Rikssalen som riksforsamlingen brukte som forsamlingssal har også gjennomgått forholdsvis store endringer. Det viste seg etter bygningstekniske undersøkelser at salen var enda enklere utformet enn tidligere antatt. Den er ikke lenger sparklet, har ingen lysekrone og de 48 smårutene har blitt til 12 store. Rikssalen er nå hvitmalt grovplank med stenkdekor og har to benkerader, ikke tre som den har hatt tidligere. Dette fordi tidligere restaureringer av Rikssalen tok utgangspunkt i Oscar Wergelands maleri «Eidsvold 1814», som er malt rundt 80 år etter Rikssforsamlingen og derfor ikke gir et riktig bilde av hvordan salen faktisk så ut vårukene i 1814. Det er gjennomført store forandringer i så å si alle rom sammenlignet med slik det fremstod etter 1964-restaureringen, men bygget fremstår nå som det gjorde under Carsten Ankers eie og mens Riksforsamlingen skrev Grunnloven i huset. Etter bygningshistoriske undersøkelser ble restaureringen startet i september 2011. Prosjektet var ferdig til åpningen av grunnlovsjubileet 16. februar 2014. I tillegg til restaureringsprosjektet som Statsbygg har stått for har Eidsvoll 1814 hatt et parallelt interiørprosjekt. De skulle innrede Eidsvollsbygningen på nytt, da mye av interiøret som stod i bygningen ikke stemmer med kilden og ikke var tidsriktig. Omtrent 70 % av alle møbler og annet løsøre som var i bygningen før restaureringen er skiftet ut. Det har vært en fullstendig nymøblering av 25 av 32 rom[17] Det ble gjort flere interessante funn under restaureringen av bygningen. Blant ble det funnet et originalt steingulv under utgravingen av kjelleren. Bygningen var i overraskende god stand og det var lite som trengte å gjøres med tømmerkassen. |
Referanser
rediger- ^ Eidsvollsbygningen - historikk Arkivert 12. november 2011 hos Wayback Machine. fra Statsbygg
- ^ a b Eidsvollsbygningen av Stephan Tschudi-Madsen fra Store norske leksikon
- ^ Eidsvollanlegget fra Eidsvoll 1814
- ^ a b Carsten Anker og hans familie fra Eidsvoll 1814
- ^ a b Geir Thomas Risåsen side 97
- ^ Geir Thomas Risåsen side 99
- ^ Geir Thomas Risåsen side 116
- ^ Eidsvollsbygningen tilbake til 1814 Arkivert 11. april 2013 hos Wayback Machine. fra Statsbygg
- ^ a b Eidsvollsbygningen første etasje fra Eidsvoll 1814
- ^ a b Hagestuen fra Eidsvoll 1814
- ^ a b c Eidsvollsbygningen andre etasje fra Eidsvoll 1814
- ^ a b Ankers kontor fra Eidsvoll 1814
- ^ a b c Finanskomiteens værelse/kongens audiensværelse fra Eidsvoll 1814
- ^ Lovdatas informasjon om fredningen
- ^ Olavsrosa til Eidsvollbygningen Arkivert 20. desember 2014 hos Wayback Machine.
- ^ «03410 Eidsvoll 1814 - statsbygg.no». www.statsbygg.no. Arkivert fra originalen 17. april 2016. Besøkt 19. april 2016.
- ^ Publisher, OXX. «2014-restaureringen - Eidsvoll 1814». www.eidsvoll1814.no. Besøkt 19. april 2016.
Litteratur
rediger- Eidsvoll 1814 - rikspolitisk senter (utgiver) (2002). Mitt stolte Eidsvold - en guide til Eidsvollsbygningen. Eidsvoll: RK Grafisk.
- Geir Thomas Risåsen: Eidsvollsbygningen : Carsten Anker og Grunnlovens hus, Damm forlag 2005, ISBN 82-04-09489-2
Eksterne lenker
rediger- (no) Offisielt nettsted
- (en) Offisielt nettsted
- (de) Offisielt nettsted
- (en) Eidsvollsbygningen – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Eidsvollsbygningen rehabiliteres på NRK.no, 13. mai 2009.
- (no) «Eidsvollsbygningen». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
- Ressursside om grunnlovsjubileet 1814-2014 hos Nasjonalbiblioteket
