Dogger (båt)
Fartøytypen Dogger var en havgående fiskebåt som vanligvis opererte i Nordsjøen, fra 1300-tallet, i middelalderen, til 1800-tallet. Det nederlandske ordet «Dogger» betyr et fiskefartøy utstyrt med trål for å fiske etter sild, makrell og torsk. Området der de nederlandske trålerne ofte fisket, er i dag kjent som Doggerbank. Under havet lå en bank som stort sett bestod av sand og som fungerte som gyteplass for sild og andre mindre fiskearter. Dermed skaptes en biotop som produserte rike fangster i mange århundrer.
Doggeren
rediger.jpg)
Fiskefartøyet med betegnelse «Dogger» var ikke bygget bare av båtbyggerne i ett land, som opprinnelsesstedet Nederland, men også i Frankrike, Belgia, England og Danmark. Fartøyet ble bygget som et havgående fartøy for fiskeri langt til havs. Doggeren seilte på Nordsjøen og i Nord-Atlanteren helt nord til kysten av Island. Opprinnelig, i begynnelsen av 1500-tallet, var doggeren en åpen båt, men den ble utviklet til et stort kystnært frakteskip på 1800-tallet, over tre århundrer senere.
Den typiske doggeren var generelt kort og bred med robust konstruksjon, uten spring, med butt forstavn og firkantet akterstavn med skansedekk. Riggingen besto av en til to pålemaster med hovedmasten midtskips uten mers, slik rærene kunne låres helt ned til dekket. Det var mange forskjellige form for rigging på doggeren mellom 1300-tallet og 1800-tallet. Den danske varianten hadde gaffelseil og to mersseil. Et typisk nederlandsk dogboot på 8 lester, fra begynnelsen på 1600-tallet, hadde en mindre formast og en hovedmast som var staget meget fremover. Denne mindre varianten hadde bare halvdekk som gav ly til besetningen, mens den større med dekk ikke hadde formast.
De minste variantene var klinkbygget, mens de større med dekk og lasterom for salting, var som regel kravellbygd med et deplasement på 30 til 150 registertonn. Fra det franske havnestedet Dunkerque var et fartøy dokumentert i året 1800 til å være 14 meter langt og 4,2 meter bredt, med 2,1 meter dypgang. De engelske variantene var noe bredere enn de franske.
Et vanlig doggerfartøy, som seilte til Doggerbank, kunne ha en besetning på 12 mann for å oppholde seg på sjøen i lang tid, og hadde oppholdsrom og bysse ombord i tillegg til lasten på ett tonn agn og tre tonn salt, samt et lasterom beregnet på opptil seks tonn fisk. For den vanlige farten ute på Nordsjøen eller Nord-Atlanteren hadde besetningen med seg et halvt tonn mat og brensel. Av og til fungerte doggerfartøyene som brønnbåter og fraktet levende fisk hjemover fra fangstfeltene.
Den vanlige betegnelsen på doggerfartøyet suppleres med mange flere mindre kjente betegnelser som dogschip eller doggerschip som betyr «doggerskip» og hadde tre master på 1600-tallet og puye eller puyen. Det er over 20 ulike betegnelser inkludert det danske doggerbåd og det norske doggerbåt om denne varierte båttypen som er bygd på mange forskjellige verft av lokale båtbyggerne i land rundt Nordsjøen. Puyen fra 1600-tallet var en båt med dekk på bare 16 tonn i deplasement, med skarp baug og spring i konstruksjonen samt rundgattet akterstavn.
Som et trålerfartøy, med en fisketeknikk som har eksistert siden 1500-tallet, var doggeren godt egnet for de tøffe forholdene i værharde farvann, uten hjelpemidler som i nyere tid. I det grunne farvannet på Doggerbank, som bare var rundt 18 meter dypt, kunne mannskapet kaste hovedankeret og ha lengre perioder med fiske på det samme stedet. Fra mindre båter, som ble satt ut i sjøen, kunne de drive med linefiske med lange liner utstyrt med korte snører med kroker og agn.
Litteratur
rediger- Aak to Zumbra, a dictionary of the World`s Watercraft, Basil Greenhill, 2000 ISBN 0-917376-46-3