Wikipedia

Det runde bord

Det runde bord er kong Arthurs berømte bord i de arthurianske legendene. Ved dette bordet samlet han sine riddere. Som navnet antyder hadde bordet ingen ende, noe som viser til at alle som satt ved det hadde lik status. Bordet ble første gang beskrevet av forfatteren Wace, som støttet seg på eldre Arthur-fortellinger. Symbolismen i det runde bordet ble utviklet over tid, og ved slutten av 1100-tallet hadde det kommet til å representere ridderorden knyttet til Arthurs hoff, ridderne av det runde bord.

Kong Arthur leder et møte ved det runde bord sammen med sine riddere.

Historie

rediger

Det runde bordet opptrer for første gang i Waces diktfortelling Roman de Brut, en tilpasning av Geoffrey av Monmouths Historia Regum Britanniae på normannisk, fullført i 1155. Wace skrev at Arthur fikk lagd det runde bord for å forhindre kranglinger blant sine riddere, ingen av dem ville akseptere en lavere posisjon enn noen av de andre.[1]

Layamon utvidet fortellingen da han tilpasset Waces verk til mellomengelske Brut tidlig på 1200-tallet, og skrev at kranglingen mellom Arthurs vasaller ført til vold ved en fest ved Yuletide, juletider. Som svar bygget en tømmermester fra Cornwall et enormt bord for å forhindre ytterligere stridigheter.[1]

Wace hevder at han ikke var kilden til det runde bord; både han selv og Layamon krediterte isteden bretonere. En del moderne historikere tviler på denne påstanden, mens andre mener den kan være riktig.[1] Det er en del likheter mellom skribentenes beskrivelser av det runde bordet og en nedtegnet skikk i keltiske fortellinger hvor krigerne sitter i en sirkel rundt kongen eller høvdingen, i en del tilfeller krangler de over rekkefølgen i rangorden, som hos Layamon.[1]

 
«Kong Arthurs runde bord» er navnet på en jordhaug i Cumbria i England. Navnet er av langt nyere dato enn steinalderens jordhaug som igjen er langt eldre enn legendene om Arthur.

Selv om det runde bord i seg selv ikke er nevnt før Wace er konseptet om at Arthur har et legendarisk hoff bestående av mange kjente krigere langt eldre. Geoffrey av Monmouth hevdet at etter å ha etablert fred over hele Britannia økte Arthur «sitt personlige følge ved å invitere meget framragende menn fra fjerne kongedømmer».[2] Ridderskapets regler, som var så viktige i senere middelalderromanser, er tilstede ettersom Geoffrey sier at Arthur etablerte «slik en regel om høviskhet i sin husholdning at han inspirerte folk langt unna til å etterligne ham».[2] Lenge før Geoffrey var Arthurs hoff godt kjent hos walisiske historiefortellere. I romansen om Culhwch og Olwen, nedskrevet en gang rundt 1100, påkaller hovedfiguren Culhwch navnene til 225 enkeltpersoner som er tilknyttet Arthur.[3] Faktisk ble Arthurs berømmelse såpass framtredende i den walisiske tradisjonen at i de senere tilleggene til de walisiske triadene begynte den faste frasen «Arthurs hoff» å avløse den tidligere frasen «Øya Britannia».[4] Selv reglene for ridderskap og høviskhet er av avgjørende betydning for senere middelalderromanser på det europeiske fastlandet som handlet om det runde bord, er det hovedsakelig fraværende i det eldre walisiske materialet. En del avsnitt i Culhwch og Olwen synes å bebude det, eksempelvis når Arthur forklarer ethos, etikken, ved sitt hoff: «vi er adelige så lenge som vi er etterspurt; desto større bytte kan vi gi, det større er vår adelskap, berømthet og ære.»[5]

Selv om det ikke opptrer noe rundt bord i de tidlige walisiske tekstene er Arthur assosiert med ulike enheter i husholdningen. Den tidligste av disse er sankt Carannogs mystiske flytende alter i denne helgenens 1100-talls Vita (helgenbiografi); i fortellingen har Arthur funnet alteret og forsøkte uten hell å benytte det som et bord, og ga det da tilbake til Carannog i bytte mot at helgenen fjernet fra landet en geskjeftig drage.[6]

Arthurs møbler figurer i lokale topografisk folkeminne over hele Britannia så tidlig som på 1100-tallet og hvor ulike landemerker har fått navn etter legenden: «Arthur's Seat» (Arthurs sete), «Arthur's Oven» (Arthurs komfyr) og «Arthur's Bed-chamber» (Arthurs soverom).[7] En jordhaug ved Eamont Bridge i nærheten av Penrith, Cumbria er kjent som Kong Arthurs runde bord i Cumbria[8] Det fortsatt synlige romerske amfiteateret ved Caerleon har også blitt knyttet til det runde bord.[9]

I 2010 ble det som følge av en arkeologisk oppdagelse av en romerske ruin ved Chester hevdet av en del skribenter at Chesters romerske amfiteater var en sann prototype av det runde bord,[10] men English Heritage, som fungerte som konsulenter for en dokumentar for History Channel, hvor dette ble påstått, erklærte at det fantes absolutt ingen arkeologisk grunnlag for denne påstanden.[11]

Senere utvikling

rediger
 
Sir Galahad tar «Siege Perilous», det vil si Perilous' sete.

Det runde bord fikk nye dimensjoner i romansene på slutten av 1100- og begynnelsen av 1200-tallet hvor det ble et symbol på den berømte ridderorden som blomstret rundt kong Arthur. I Robert de Borons Merlin, skrevet en gang på 1190-tallet, skapte trollmannen Merlin den runde bord i en etterligning av bordet som ble benyttet under den siste nattverd og av bordet til Josef fra Arimateas hellige gral. Dette bordet, her gjort for Arthurs far Uther Pendragon framfor Arthur selv, har tolv seter og kun et tomt sete for å markere Judas Iskariots forræderi. Dette setet må forbli tomt inntil den ridderen som har framskaffet gralen kommer. Didots Perceval, et manuskript som er oppkalt etter eieren, samleren A. F. Didot, er en fortsettelse i prosa av Roberts verk. Det tar opp det samme temaet, og ridderen Percival setter seg i setet og således innlederen søkingen på gralen.[1]

Prosasyklusene på 1200-tallet, Prosa-Lancelot og Postvulgate-syklusen, har ytterligere tilpasset de høviske egenskapene til det rundet bordet. Her er det den perfekte ridderen Galahad framfor Percival som tar det tomme setet, nå kalt for «Siege Perilous». Galahads ankomst markerer begynnelsen på letingen etter gralen foruten også slutten på den arthurianske tidsalder.[1] I disse verkene er det runde bord eid av kong Leodegrance av Cameliard etter Uthers død. Arthur arvet bordet da han giftet seg med Leodegrances datter Guinevere. Andre versjoner behandler det runde bord annerledes, eksempelvis de italienske Arthur-verkene som ofte skilte mellom «det gamle bord» fra Uthers tid, og Arthurs «nye bord».[12]

Det runde bordets ridderturneringer

rediger
 
Det runde bord i Winchester

I løpet av middelalderen ble en festival kalt for det runde bord feiret over hele Europa i en etterligning av Arthurs hoff. Disse hendelsene ble feiret med ridderturneringer, dans og fest, og i en del tilfeller deltok ridderne med navnene til Arthurs kjente riddere.[13] De tidligste av disse ble holdt på Kypros i 1223 for feire at en person ble slått til ridder. Runde bord-festivaler var populære i ulike europeiske land gjennom hele middelalderen og ble ved enkelte tilfeller svært omfattende. René I av Anjou fikk faktisk reist et eget arthuriansk festning for sitt runde bord i 1446.[13]

En gjenstand kjent som «Det runde bord i Winchester», en stort bordplate som henger i borgen Winchester Castle har navnene til de forskjellige ridderen til Arthurs hoff, og ble antagelig bygd for en ridderturnering ved en rund bord-festival.[14] Det nåværende malingsarbeidet er av senere dato og ble gjort på ordre av kong Henrik VIII av England for tysk-romerske keiser Karl Vs statsbesøk i 1522, og det avbilder Henrik selv sittende i Arthurs sete under en Tudorrose. Bordet selv er betydelig eldre; dendrokronologi har kalkulert datoen for konstruksjon til mellom 1250 og 1280 — det vil si under tiden til Edvard I — med tømmer som var felt over en periode på flere år.[15]

Edvard I var selv entusiast interessert i mytene om kong Arthur og deltok ved minst fem runde bord-festivaler, og var selv vert for en i 1299, noe som kan ha vært foranledningen for at Winchester-bordet ble bygget.[14] Martin Biddle, fra en undersøkelse av Edvards finansielle redegjørelser, knytter det isteden til en turnering som Edvard hold i nærheten av Winchester den 20. april 1290 for å markere forlovelsen til en av sine døtre.[16]

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f Kibler, William W. (1991): «Round Table» i: Lacy, Norris J., red.: The New Arthurian Encyclopaedia, New York: Garland, ISBN 0-8240-4377-4, s. 391.
  2. ^ a b Geoffrey, s. 222.
  3. ^ Padel, s. 17.
  4. ^ Bromwich, s. lxvii.
  5. ^ Padel, s. 21.
  6. ^ Padel, s. 42.
  7. ^ Padel, s. 102.
  8. ^ Thomas, ss. 428–429.
  9. ^ Ottaway, Patrick; Michael Cyprien (1987): «A traveller's guide to Roman Britain». Historical Times. ISBN 978-0918678195. s. 35.
  10. ^ Evans, Martin (11. juli 2010): «Historians locate King Arthur's Round Table». Telegraph.co.uk.
  11. ^ Pitts, Mike (November 2010): «Britain in Archaeology». British Archaeology (York, England: Council for British Archaeology) (115), s. 8. ISSN 1357-4442. Sitat: «The claims...have no basis whatever in the archaeological evidence».
  12. ^ Hoffman, Donald L. (1991): «Tavola Ritonda» i: Lacy, Norris J., red.: The New Arthurian Encyclopedia, New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4. s. 444.
  13. ^ a b Lacy, Norris J. (1991): «Round Tables» i: Lacy, Norris J., red.: The New Arthurian Encyclopedia, New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4. s. 391.
  14. ^ a b Ashe, Geoffrey (1991): «Winchester» i: Lacy, Norris J., red.: The New Arthurian Encyclopedia, New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4, s. 518–519.
  15. ^ Biddle, Martin (2000): King Arthur's Round Table: an archaeological investigation. Woodbridge, England: Boydell and Brewer. ISBN 0851156266, s. 182.
  16. ^ Biddle (2000: 361–392)

Litteratur

rediger
  • Bromwich, Rachel (2006): Trioedd Ynys Prydein: The Triads of the Island of Britain. University Of Wales Press. ISBN 0-7083-1386-8.
  • Geoffrey av Monmouth; Thorpe, Lewis (1988): The History of the Kings of Britain. New York: Penguin. ISBN 0-14-044170-0.
  • Lacy, Norris J., red. (1991): The New Arthurian Encyclopedia. New York: Garland. ISBN 0-8240-4377-4.
  • Loomis, Roger S. (1959): «Arthurian Influence on Sport and Spectacle» i: Arthurian Literature in the Middle Ages. Oxford.
  • Padel, O. J. (2000): Arthur in Medieval Welsh Literature. University of Wales Press. ISBN 0-7083-1689-1.
  • Rouse, Robert; & Cory Rushton (2005): The Medieval Quest for Arthur. Tempus, Stroud. ISBN 0-7524-3343-1.
  • Thomas, Charles (1953): «Folklore from a Northern Henge Monument» i: Folklore 64 (3), s. 427–429.

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Det_runde_bord&oldid=24738306»