Norge under andre verdenskrig

Etter at Storbritannia og Frankrike erklærte Tyskland krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt, som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, flest fra de allierte, blant annet krenkelser av luftrommet, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Den 9. april 1940 ble Norge og Danmark invadert av Tyskland; etter to måneders kamper med noe støtte av britiske, franske og polske styrker kapitulerte de norske styrkene.

Det okkuperte Norge ble delvis styrt av Vidkun Quislings regjering under tysk kontroll, og med omfattende tysk militær tilstedeværelse. Fastlandet var ikke involvert i regulære krigshandlinger etter kapitulasjonen i juni 1940, med ett viktig unntak. Det østligste Finnmark var sterkt berørt av kampene ved Murmanskfronten fra 1941. All bebyggelse i Finnmark og Nord-Troms ble brent og befolkningen tvangsevakuert da tyskerne høsten 1944 trakk seg tilbake etter nederlaget på Murmanskfronten. Deretter ble Øst-Finnmark frigjort av sovjetiske styrker i oktober 1944. Ved Tysklands kapitulasjon la de tyske styrkene i Norge ned våpnene uten kamp 8. mai 1945. Svalbard og Jan Mayen ble ikke okkupert.

Det er registrert over 10 000 norske dødsoffer, herunder 738 jøder som ble drept i holocaust.^[1] Vel 15 000 sovjetiske og over 2 000 jugoslaviske krigsfanger døde i tysk fangenskap i Norge. 11 500 tyske soldater er gravlagt i Norge. De materielle skadene var særlig store i Finnmark og Nord-Troms, samt steder som ble involvert i kamphandlinger etter invasjonen (blant annet Elverum, Molde, Kristiansund, Steinkjer, Namsos, Bodø og Narvik).

Etter krigen ble det gjennomført et stort rettsoppgjør med Quisling-regimet, andre kollaboratører og NS-medlemmer, samt med enkelte tyske tjenestemenn. 17 000 ble fengslet, 25 norske og 12 tyske borgere ble henrettet.^[2] Flere tusen kvinner som hadde hatt forhold til tyske soldater (såkalte tyskertøser) ble anholdt og internert uten dom.^[3] Det er fortsatt strid om grunnlaget for og rettferdigheten i oppgjøret.

Okkupasjonens forhistorie

Ifølge utenriksminister Halvdan Koht prøvde de allierte fra desember 1939 med alle midler å true Norge til å gå med dem i krigen.^[4] Han uttalte at «eg trur for min part at England og Frankrike gjerne vil driva Noreg ut or nøytraliteten sin og inn i krigen».^[5]^[6] Koht var opptatt av at stormaktene ikke skulle få noe grunnlag for aksjoner mot det nøytrale Norge.^[7] En viktig bakgrunn for Norges uavhengige linje var troen på at den britiske marinen ville beskytte Norge mot angrep fra andre stormakter, slik som under første verdenskrig.^[8]

Før invasjonen var Norge den fjerde største sjøfartsnasjonen i verden. Storbritannia var en øynasjon fullstendig avhengig av forsyninger for å kunne føre krig mot Tyskland, og dette gjorde Norge til et strategisk okkupasjonsmål i forbindelse med slaget om Atlanterhavet for å blokkere britiske forsyninger og å ta over norske handelsskip. Før den tyske invasjonen våren 1940 hadde Norge inngått en handelsavtale som stilte mesteparten av landets tonnasje til disposisjon for vestmaktene.^[9]

Utover våren 1940 økte presset på Norge, og ifølge Halvdan Koht var regjeringens medlemmer enige om at man måtte sørge for å havne på britenes side, dersom krig var uunngåelig. I valget mellom maktblokkene i Europa foretrakk norske myndigheter den fransk-britiske.^[8] På den annen side sa Koht at han følte at britene hadde satt seg som mål å drive Norge ut i krigen. En av hovedgrunnene til Norges viktighet var at Narvik var utskipningshavn for strategisk viktig jernmalm til både Tyskland og Storbritannia. Over 40 % av Tysklands forbruk av jernmalm kom fra de nord-svenske gruvene.^[8] Hitlers interesse for Skandinavia var til å begynne med primært defensive – å beskytte malmtilførselen i tilfelle langvarig krig med Frankrike og Storbritannia.^[10]

Vestmaktene hadde liten interesse for Danmark. Landet hadde liten strategisk betydning og små forutsetninger for selv å gjøre seg gjeldende militært. Danmark ble trukket inn i Tysklands forberedelser til invasjon i Norge: Tidlig på vinteren 1940 mente de militære planleggerne at det var nødvendig å sikre seg støttepunkt i Danmark, først og fremst i Nord-Jylland.^[11]

Krigsutbruddet i 1939

Utdypende artikler: Invasjonen av Polen og Sovjetunionens invasjon av Polen

Etter at stormaktene i Europa erklærte hverandre krig i 1939 erklærte Norge seg som nøytralt ved krigsutbruddet, slik som under første verdenskrig. Tiden før invasjonen av Norge var preget av en rekke krenkelser av norsk nøytralitet fra begge sidene i krigen, men flest fra de allierte, herunder luftromkrenkelser, minelegging av norsk farvann og bording av skip i norsk farvann. Landet opprettet nøytralitetsvakt og forsterket vaktholdet langs kysten, men hadde etter mange års nedrustning et svakt og gammeldags forsvar. Den norske regjeringen følte at Norge var utsatt for et sterkt fiendtlig press fra begge sidene i krigen, og prøvde i denne vanskelige situasjonen å holde Norge nøytralt, ifølge daværende utenriksminister Halvdan Koht. Allerede høsten 1939 gikk marineminister Winston Churchill inn for å minelegge den norske kysten for å tvinge tyske skip som brukte den norske leden ut i internasjonalt farvann der britisk marine kunne angripe. Den norske skipsleden utgjorde et hull i den britiske blokaden av Tyskland, det gjaldt både frakt av jernmalm via Narvik, og krigsskip som kunne snike seg ut i Atlanterhavet via norske farvann. Den tyske marine kunne også tenke seg støttepunkt i Norge for ikke å bli låst fast i Østersjøen, og ikke minst for å kunne skjule ubåter og andre krigsskip i de norske fjordene.^[7]^[12]

Vinterkrigen

Etter Sovjetunionens angrep på Finland, kjent som vinterkrigen (1939–1940) vurderte de allierte (Storbritannia og Frankrike) ulike planer for å støtte Finland, trolig var dette også eller i hovedsak et påskudd for operasjoner i Skandinavia. Etter at Storbritannia gikk mot Frankrikes forslag om landgang i Petsamo, gikk de over til en plan som også omfattet kontroll over jernmalmen ved landgang i Narvik og etterfølgende okkupasjon av malmfeltene nord i Sverige. Slik ville de allierte kunne sikre kontroll over all jernmalmen, samt sende styrker videre til Finland. Planen omfattet også okkupasjon av Bergen, Trondheim og Stavanger (operasjon Stratford), med mulig overføring av allierte styrker til Sør-Sverige via Trondheim i tilfelle tysk invasjon av Sverige (operasjon Plymouth). Stavanger skulle holdes primært for å kontrollere eller ødelegge Sola flyplass som er nærmest Scapa Flow, mens Bergen skulle brukes som base.^[10] Til operasjonen i Narvik (operasjon Avonmouth) tenkte man seg to brigader av britiske, franske og polske styrker. De allierte satte opp et ekspedisjonskorps som skulle være klart i mars 1940. Korpset skulle offisielt hjelpe Finland, men korpset var også tenkt å sikret Narvik som alliert base på norskekysten. Norge og Sverige ville ikke tillate ekspedisjonen gjennom sine land og britene ventet stilltiende aksept eller bare symbolsk motstand ved alliert landgang i Narvik. 12. mars var styrken klar for avreise mot Narvik, men fredsavtalen mellom Sovjetunionen og Finland ble undertegnet i Kreml natten mellom 12. og 13. mars 1940, og kampene ble innstilt den påfølgende dagen. Storbritannia avlyste ekspedisjonen til Narvik og overførte mesteparten av korpset til Frankrike.^[12] Den franske militærattacheen i Norge reiste i mars nordover og undersøkte Ofotbanen og kaianleggene i Narvik. Tyske myndigheter var klar over disse undersøkelsene, og fremskyndet sine planer om angrep.^[7]

Soldater fra infanteriregimentet 12 på vakt ved Skafferhullet, grensen til Finland, 1940.

De allierte planene for okkupasjon av Narvik og de svenske malmfeltene kunne gjøre Skandinavia til en stor krigsskueplass. I dette tilfellet skulle 50 000 franske og 100 000 britiske soldater, samt 40 marinejagere og 10 flydivisjoner, gjøres klare.^[10]

Norge var offisielt nøytralt i krigen mellom Sovjetunionen og Finland, men styrket Finnmark militært så mye som mulig i tilfelle sovjetisk innmarsj i Norge.^[9] Alta bataljon med 800 mann ble overført til Sør-Varanger på nøytralitetsvakt, også Varanger bataljon ble innkalt. I Pasvikdalen var kampene på finsk side synlig fra Norge.^[13] Den nye overvåkningstjenesten i Øst-Finnmark ble ledet av politimannen Jonas Lie, og der arbeidet også etterretningsoffiseren Karl Marthinsen. Norge ville heller ikke gi militærhjelp til Finland. Finske styrker som krysset grensen inn i Norge ble avvæpnet og internert. Selv om det ikke var en direkte sammenheng mellom vinterkrigen og stillstandskrigen mellom Tyskland og Storbritannia, førte vinterkrigen til økt oppmerksomhet om Norden.^[12]

Trond Spurkeland mener at britene ikke ville nøye seg med å okkupere Narvik for å stanse utførsel av malm fra Sverige til Tyskland. Malmfeltene måtte okkuperes eller gruvene ødelegges, og Luleå med havnene måtte okkuperes. Ifølge Spurkeland førte ikke slutten på vinterkrigen til at britene ga opp ideen om å involvere Norge og Sverige i krigen. Planer for angrep mot Luleå havn, operasjon «Paul», ble trappet opp etter våpenhvilen. Det ble 8. mars gitt tillatelse til sabotasje mot lastekranene i Oxelösund. Spurkeland mener at britene ville gjennomføre Plan R4 og okkupere Norge uansett og ikke bare for å komme Tyskland i forkjøpet. Spurkelands konklusjoner er i strid med blant annet Magne Skodvin og Olav Riste.^[14]^[15]

Norsk nøytralitet under press

I oktober 1939 ble det amerikanske SS «City of Flint» tatt som prise av den tyske marine og ført til norsk havn, hvor de tyske soldatene ble internert og skipet returnert til den amerikanske besetningen. I slutten av november 1939 passerte «Westerwald» norsk farvann og Bergen krigshavn, uten å la seg inspisere av nøytralitetsvakten.^[7] I desember 1939 ble tre skip i britisk tjeneste torpederte av tyske ubåter i norsk farvann, de allierte fremholdt at Tyskland utnyttet nøytralt område til krigføring uten at Norge gjorde noe.^[12] I løpet av januar 1940 forliste minst 18 norske skip og over 200 mannskap omkom i Nordsjøen og Atlanterhavet, blant annet lasteskipet D/S «Bisp», flere ble torpedert av tyske ubåter.^[16] En av de alvorligste hendelsene var Altmark-saken 16. februar, der den britiske jageren HMS «Cossack» bordet det tyske skipet «Altmark» i Jøssingfjorden for å befri britiske krigsfanger, til tross for norske protester. Dette ble brukt fra tysk side som argument for at Norge ikke var i stand til å ivareta sin nøytralitet. I virkeligheten hadde Tyskland begynt å planlegge invasjonen allerede i desember året før. Tyskland fryktet for at de allierte skulle ta kontroll over Norge og benytte landet som base for angrep mot Tysklands indre, samtidig som malmeksporten fra Sverige til Tyskland ville bli blokkert.

Curt Bräuer, Tysklands sendemann i Norge, rapporterte vinteren 1939-1940 til utenriksdepartementet i Berlin at han var overbevist om Norges nøytralitetslinje. Han trodde Norge ville motsette seg britiske støttepunkter på kysten og at det demokratiske Storbritannia ikke ville ta den moralske belastningen å være den første til å krenke et lands nøytralitet. Bräuer mente også at Tyskland hadde fordel av et nøytralt Norge og at det var lettere å frakte jernmalm langs kysten om Norge var nøytralt enn om kysten skulle erobres og holdes med militærmakt. Han gikk derfor inn for at Tyskland skulle støtte Norges nøytralitet. Sjefen for Skandinavia-avdeling, Werner von Grundherr, i utenriksdepartementet var av samme mening. Både Grundherr (som blant annet hadde vært stasjonert i Finland) og viseutenriksminister Ernst von Weizsäcker (som hadde vært stasjonert i Oslo) hadde god kjennskap til Norge, og de støttet Bräuers vurderinger av Norge. Senest i et notat 2. mars uttalte Bräuer at en forebyggende aksjon mot Norge ikke var nødvendig, han sendte ikke noen ny melding til Berlin om endring i situasjonen.^[17] Staben til general Alfred Jodl mente det ikke var fare for alliert landgang i Norge etter at vinterkrigen var over. Admiral Erich Raeder uttalte 26. mars at det ikke var fare for britisk landgang i Norge.^[11]

Quisling og Hagelin

Vidkun Quisling møtte først admiral Raeder og deretter Hitler i desember 1939 og la frem ideen om et NS-kupp som skulle etterfølges av tysk militær støtte. De tyske lederne tok lite hensyn til Quisling og hans ide i sin planlegging.^[9] Quisling ble også holdt utenfor de tyske planene for angrep på Norge. I Tyskland tonet Quisling ned det sovjetiske trusselbildet og la i stedet vekt på faren ved den pro-britiske norske regjeringen. Raeder brukte noen av Quislings argumenter for en invasjon og okkupasjon av Norge overfor Hitler.^[10]

Den tyske admiralen Raeder mottok 26. mars en rapport fra Viljam Hagelin som hevdet at norske myndigheter og militære ventet en britisk aksjon mot Norge om kort tid, og at britene hadde planer om å komme en tysk aksjon i forkjøpet. Quisling og Hagelin ble holdt uvitende om de tyske planene for Norge.^[7]

Planlegging og opptrapping

Midt i desember 1939 satte Hitler i gang en undersøkelse av muligheten for å okkupere norske områder.^[8] Admiral Raeder argumenterte både med fordelen av tyske ubåtbaser i Norge, og med faren ved at norske havner kom under britisk kontroll. Under ledelse av Raeder ble muligheten for okkupasjon av Norge gjort under navnet «Studie Nord». Mistanke om at de allierte planla en hjelpeekspedisjon til Finland gjorde at Hitler ville ha raske mottiltak klare.^[10]

Fra slutten av januar fikk Wilhelm Keitel ansvaret for forberedelsene til en aksjon mot Norge, og det ble nå sendt flere spioner til Norge i tillegg til personell på ambassaden. Bertold Benecke var leder for tysk spionasje i Norge under dekke av å være handelsattaché, han ble erklært persona non grata 1. april 1940. Etterretningens toppsjef, Wilhelm Canaris, var selv på et kort opphold i Norge i mars. Opplysninger ble i stor utstrekning hentet fra åpne kilder, for eksempel kart over havneanlegg og informasjon om Forsvarets kapasitet.^[7] Fra 19. februar, tre dager etter Altmark, bestemte Hitler at planleggingen av Weserübung skulle intensiveres. Nikolaus von Falkenhorst fikk 21. februar overraskende oppdraget med å forberede invasjonen av Norge. Samme ettermiddag skisserte Falkenhorst ved hjelp av en Baedeker reisehåndbok (han hadde «ingen anelse» om Norge) utkast til plan. Til forskjell fra tidligere planer (utarbeidet av Krancke) ville Falkenhorst okkupere Jylland og Fyn samtidig med landgangen i Norge, Falkenhorst mente kontroll over flyplassene på Jylland var nødvendig for at Luftwaffe skulle operere over Sør-Norge umiddelbart etter landgangen. Hitler aksepterte planen og bestemte at hele Danmark skulle okkuperes invasjonsdagen. Ifølge Tamelander og Zetterling var okkupasjonen av Danmark et ledd i invasjonen av Norge.^[10]

I midten av februar arbeidet både Tyskland og de allierte med planer for militære aksjoner i og okkupasjon av hele eller deler av Norge. I slutten av mars kom det flere advarsler om et forestående tysk angrep. Arne Scheel ved legasjonen i Berlin sendte fra 29. mars til 7. april flere meldinger om tyske forberedelser til angrep.^[18]

I slutten av mars forberedte de allierte en landgang av noe mindre omfang enn det som var planlagt i forbindelse med vinterkrigen. Det britiske krigskabinettet bestemte 5. april at operasjon Wilfred skulle skje 8. april.^[10] Landgangen skulle skje så snart tyske styrker var på norsk jord, planene gjaldt Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Britiske soldater gikk om bord på sine skip som lettet anker 7. april med kurs nordøst fra Skottland.^[12] 8. april la britiske skip miner i Vestfjorden rett nord for Bodø, mineleggingen på Hustadvika var en skinnmanøver mens den varslede minelegging ved Stad ikke ble gjennomført. Tyskerne var da imidlertid på vei til Norge og angrep først.

Invasjon og kamphandlinger

Utdypende artikkel: Angrepet på Norge i 1940

Tyske styrker invaderte Danmark og Norge i en samlet operasjon med bruk av alle våpengrener over et stort geografisk område. Angrepet var historiens første integrerte luft, sjø- og landangrep under én kommando, general Nikolaus von Falkenhorst. En rekke viktige havnebyer nord til Narvik ble erobret i løpet av 9. april mens kampene fortsatte på land og sentrale personer ble evakuert fra Oslo. Norske styrker fikk bistand fra britiske, franske og polske styrker, og Narvik og Trondheim ble forsøkt gjenerobret. Kampene i Norge var de første større trefningene mellom britiske og tyske styrker etter utbruddet av krigen. Kampene i Sør-Norge varte til omkring 4. mai, mens kampen om Narvik pågikk i to måneder. Kongefamilien og regjeringen forlot landet få dager før norske styrker i Nord-Norge kapitulerte 10. juni.

Danmark overga seg etter få timer, med unntak av Færøyene som ble besatt av britiske styrker 12. april 1940, og Island som ble besatt av britisk styrker 10. mai 1940.

Tysk invasjon

Tyske soldater marsjerer nedover Karl Johans gate i Oslo 9. april 1940. Slottet i bakgrunnen, Universitetet til høyre.

Den 3. april hadde tyske krigsskip lagt ut fra havn i Operation Weserübung, invasjonen av Danmark og Norge. Angrepet skjedde som et overraskelsesangrep uten forutgående krigserklæring fra natten mellom 8. og 9. april mot Moss, Oslo, Horten, Arendal, Kristiansand, Egersund, Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik samt mot alle kystbefestninger og flyplassene Fornebu og Sola.^[19] Etter at det tyske angrepet hadde startet, møtte den tyske sendemann Curt Bräuer opp hos utenriksminister Halvdan Koht og forlangte betingelsesløs kapitulasjon, noe som ble avvist fra norsk side.

Etter midnatt natt til 9. april møttes regjeringen i Victoria Terrasse. Regjeringen vedtok mobilisering og å be Storbritannia om hjelp, Koht kontaktet den britiske ambassadøren, Cecil Dormer.^[10]

Sent om kvelden 8. april falt den første nordmann, kaptein Leif Welding-Olsen, på bevoktningsfartøyet «Pol III» i ytre Oslofjord. De tyske skipene fortsatte innover fjorden, men ble stoppet da Oscarsborg festning og kanonstillingene på Drøbaksiden, under ledelse av oberst Birger Eriksen, senket flaggskipet «Blücher» i Drøbaksundet og senket eller skadet andre skip i den tyske armadaen. Blücher fraktet de styrkene som skulle sikre kontroll over det politiske apparatet i Norge, og senkningen forsinket tyskernes fremmarsj slik at kongen, regjeringen og Stortinget fikk mulighet til å rømme fra Oslo, først til Hamar, senere samme dag til Elverum der Stortinget utformet Elverumsfullmakten. I de andre byene som ble angrepet, møtte tyskerne bare svak eller ingen motstand, og felttoget i Norge var i full gang.

Felttoget i Norge

Soldater fra det 7. kompani av bergjegerbataljonen «Sorko» i København morgenen den 2. mai 1940. Elitesoldatene gjør seg klare for å dra til København lufthavn for å reise over til Norge.^[20]

Foto: Rudi Margreiter/Arkiv i Nordland

Bergjegere ledet ann i fronten av det tyske felttoget. Her har de gjort en rast sannsynligvis ved Kvam i Nord-Trøndelag den 4. mai 1940. De norske soldatene uten på siden av veien har nettopp kapitulert, de tilhørte 2. bataljon av Infanteri regiment 13.

Foto: Karl Marth/Arkiv i Nordland

Tysk soldat i 1941 ved skilt i Kirkenes

Foto: Deutsches Bundesarchiv

General Kristian Laake mente det var nytteløst å yte motstand og ble 11. april byttet ut med oberst Ruge. Den britisk og franske regjering hadde 9. april gjort det klart at de ville sende hjelp, og Ruge mente at det derfor var grunnlag for å yte motstand. Ruges plan var å hindre tyske styrker å få landforbindelse mellom Oslo og Trondheim via Gudbrandsdalen og Østerdalen, samt mellom Østlandet og Vestlandet via Hallingdal og Valdres. Med alliert hjelp ville Ruge gjenerobre Trondheim.^[9]

På Østlandet foregikk kamphandlinger blant annet på Midtskogen 10. april, i Østfold 10.–14. april, på Ringerike 11.–16. april, ved Strandløkka 14.–17. april, i Lunner 14.–17. april, langs Randsfjorden, i Ådalen og Valdres 14. april–2. mai, på Dombås 14.–19. april, i Gråbeinhølet og Mørkedalen 18. april, ved Bagnsbergatn gård 19.–21. april, ved Lundehøgda 20.–21. april, ved Islandsmoen 23.–26. april, i Hallingdal 24.–28. april, ved Breidablikk, ved Hovinheia i Telemark 25. april–2. mai, ved Os 2. mai og i Vinjesvingen 3.–5. mai.

Britiske og franske styrker ble ilandsatt i Namsos 14. april, og britiske styrker ble ilandsatt på Åndalsnes 17. april. De lyktes ikke i å holde tyskerne tilbake, og de trakk seg tilbake igjen 3. mai. De siste områdene på Østlandet under norsk kontroll var Vinje og Tinn i Telemark og Trysil i Hedmark. I Trøndelag var de siste områdene med norsk motstand ved Røros, Hegra festning (Stjørdal) og Snåsa. Alle disse stedene var fortsatt under norsk kontroll den 6. mai.

Flere norske byer, Namsos, Steinkjer, Elverum, Molde, Kristiansund, Bodø og Narvik, ble totalskadd som følge av kamphandlinger eller tysk bombing. Faktisk var Elverum den første byen i verden til å bli utslettet gjennom luftangrep (grunnet trebebyggelsen).^{[trenger referanse]} En svenske journalist omtalte bombingen av Namsos som «världens effektivast sönderbombade stad».^[21]

10. april senket fem britiske jagere to tyske jagere og seks forsyningsskip i Narvik. Britiske, franske og polske styrker ble satt i land i Harstad fra 16. april. Natt til 13. mai ble Bjerkvik beskutt fra britiske skip, og 18 norske sivile ble drept. Den 28. mai lyktes det norske og allierte styrker å gjenerobre Narvik, som den første byen som ble gjenerobret etter at Hitler-Tyskland først hadde tatt den.

Evakuering av hovedstaden og flukt nordover

Utdypende artikkel: Flukten fra Oslo 9. april 1940

Regjering, kongen, stortingets medlemmer og noen tjenestemenn i sentraladministrasjonen samt utenlandske diplomater ble om morgenen 9. april evakuert nordover ut av Oslo. Flukten gikk gjennom det fortsatt frie indre delene av Østlandet via Åndalsnes og Molde til Tromsø, noen flyktet fra Østlandet til Sverige. Underveis ble det holdt stortingsmøter og statsråd der det ble gjort vedtak om den videre styringen av Norge. Evakueringstoget forlot Oslo noen timer før byen ble besatt av tyske styrker og det passerte Lillestrøm midt under bombingen av Kjeller flyplass. Reisen gikk til Elverum der Stortinget holdt sitt siste møte på fem år. Elverumsfullmakten ga regjeringen myndighet til å gjøre alle vedtak mens krigen pågikk.^[7] En liten tysk styrke ble sendt mot Elverum for å ta konge og regjering til fange, men ble stanset av en liten norsk styrke ved Midtskogen. I Nybergsund var kongen og regjeringen nær ved å bli truffet under et tysk flyangrep.^[22]^[23] Fra Nybergsund flyktet de i ulike retninger før de fleste omkring 14. april befant seg i Nord-Gudbrandsdalen innestengt mellom tyske fallskjermsoldater ved Dombås og fremrykkende tyske styrker sørfra. Fallskjermsoldatene overga seg 19. april, og kongen og regjeringen reiste videre til Molde (23. april) der oppholdt de seg til 29. april da de under kraftig bombeangrep ble evakuert til Tromsø av britisk marine.^[12] Den norske gullbeholdningen ble også fraktet ut via Gudbrandsdalen og Molde.

Troms var ikke berørt av kampene lenger sør og var frem til kapitulasjonen fortsatt fritt område. Kongen og til dels ministrene våget ikke oppholde seg samlet i Tromsø, i stedet skjulte de seg i Målselvdalen, Lyngen, Balsfjord og Storsteinnes. Regjeringen hadde kontrollen over radiosendere i Tromsø, Bodø og Vadsø, senderen i Bodø gikk senere tapt under bombingen.^[7] I tiden i Troms overveide kongen og regjeringen både å bli værende i landet og å evakuere sammen med britene. Regjeringen, kongen og kronprinsen reiste 7. juni med britiske marinefartøy til Storbritannia. General Carl Gustav Fleischer reiste sammen med regjeringen, mens general Ruge ble værende og var krigsfange resten av krigen.^[12]

Norsk kapitulasjon

Tidlig morgenen 9. april møtte Koht den tyske sendemannen Curt Bräuer i Oslo, tilbudet om å overgi seg uten kamp ble avslått av regjeringen. Bräuer møtte kongen og Koht på Elverum 10. april og Regjeringen vedtok etter kong Haakons sterke anbefaling på nytt å avvise det tyske ultimatum herunder kravet om å utnevne en regjering ledet av Vidkun Quisling. Etter at de allierte ga opp Norge i slutten av mai, vurderte den norske regjeringen et svensk forslag om en våpenstillstand basert på en demarkasjonslinje nord for Bodø. Tyskland skulle i så fall få kontroll over det erobrede Norge sør for linjen mens den norske regjeringen skulle uten alliert tilstedeværelse styre Nord-Norge nord for linjen. Koht var 3. juni i Luleå og utformet på oppdrag fra regjeringen sammen med den svenske utenriksminister Günther et forslag til avtale om demarkasjonslinje. Det kom ingen tysk respons på forslaget og planen ble ikke reelt forhandlet med tyske representanter, men general Ruge ønsket i kapitulasjonsforhandlingene at tyske styrker ikke skulle besette Finnmark som fortsatt skulle være under norsk administrasjon ved hjelp av grensevaktene som fortsatt var operative.^[12]

Engelske soldater i Nordland før de ble overmannet. Bildet fra et kamera som ble konfiskert av østerrikske soldater fra bergjegerbataljonen «Sorko». Bak på bildet står skrevet: Englischer beutefilm 1940 mai, Tommys auf auto sitzen in Mo oder Hemnes oder Mosjöen? Rognan?^[20]

Foto: Arkiv i Nordland

De fleste norske styrkene i Sør-Norge inkludert Trøndelag ga opp 3–4. mai, mens norske og allierte styrker hadde framgang i kampene om Narvik. Den norske regjeringen ble informert 31. mai om at de allierte på grunn av krigen på kontinentet ville trekke seg ut av Norge. Regjeringen vedtok i statsråd 7. juni at kongen, kronprinsen og regjeringen foreløpig skulle flytte sitt sete til Storbritannia for å fortsette kampen utenfra. De reiste fra Tromsø til London med den britiske krysseren «Devonshire» 7. juni. Kongen og kronprinsen var om bord i «Devonshire» sammen de fleste statsråder med unntak av Koht om bord i «Fridtjof Nansen», Frihagen og Mowinckel i Stockholm, Arne Sunde i London, og Anders Fjelstad i Paris. «Devonshire» ankom Clyde 10. juni 1940. Kronprinsesse Märtha, prins Harald og hans søstre var tidligere evakuert fra Elverum til Sverige.^[24]

Kapitulasjonsavtalen mellom de tyske og norske overkommandoene ble undertegnet 10. juni 1940 i Trondheim. Etter kapitulasjonen rykket tyske styrker nordover til områder som ikke var erobret i felttoget. Den norske grensevakten i Øst-Finnmark besto til 18. juni, da Hitler ga ordre om at vaktholdet skulle overtas av SS.^[12]

Kong Haakon avviste kravet om å abdisere i en tale 8. juli.

Svalbard og Jan Mayen

Svalbard ble ikke okkupert av Tyskland, og frem til sommeren 1941 var det normal drift ved gruvene.

Norsk personell på Svalbard ble evakuert i august 1941 og lagrene med kull ble satt i brann. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 ønsket Stalin alliert kontroll over Svalbard og Bjørnøya for å sikre ferdsel mellom alliert i vest og det nordvestlige Russland.^[25] Operasjon Fritham våren 1942 skulle sikre kullgruvene mot tysk overtakelse samt sette opp en meteorologisk stasjon. Forsterkninger kom til Svalbard sommeren 1942 med Operasjon Gearbox.^[26] I september 1943 ble den lille garnisonen på 172 mann angrepet av tyske krigsskip, utstyr og bygninger ble ødelagt - flere nordmenn falt.^[27] Ved Operation Haudegen etablerte Tyskland i 1944 en meteorologisk stasjon på Svalbard, mannskapet på stasjonen overga seg (som de siste tyske styrker) til en norsk selfanger 4. september 1945.^[28]

Mannskapet på Jan Mayen ble evakuert og stasjonen brent høsten 1940, men driften ble gjenopptatt i 1941 med en vaktstyrke fra den norske brigaden i Skottland. USA etablerte med norsk tillatelse en lyttestasjon i 1943. Øyen var den eneste del av Norge fullt ut under eksilregjeringens kontroll.^[29]

Livet i okkupasjonstiden

Et tysk ammunisjonslager står i brann under Måløyraidet. Britiske styrker følger med.

Det var tidvis stor mangel på mange matvarer i byene i Norge under andre verdenskrig. Mange stilte seg i kø allerede klokken fem om morgenen for å få kjøpt mat. Her fra en matkø i Oslo.

Stortingsbygningen med de tyske okkupantenes orlogsflagg med hakekors, V-tegn og propagandabanneret «Tyskland seirer på alle fronter»

Foto: Anders Beer Wilse, 1941

Den tyske okkupasjonen av Norge ble gjennomført med mindre voldsbruk enn en del andre steder, særlig i Øst-Europa. At Norge relativt sett slapp billigere unna, endrer imidlertid ikke på det faktum at landet fra 1940 til 1945 var underlagt et brutalt diktatur tuftet på nasjonalsosialistisk ideologi og styrt etter nazistiske prinsipper. Norsk rett ble underordnet tysk rett. Reichskommissar Josef Terbovens instruks fra Hitler gjorde det dessuten klart at dersom gjeldende rett ikke var forenlig med de tyske behov, kunne Reichskomissar «skape ny rett». Tyskernes «nye rett» ble forkynt gjennom «Verordnungsblätter für die besetzten norwegischen Gebiete».

I tråd med nasjonalsosialistisk ideologi skulle all opposisjon kues med terror eller trussel om terror. Politiets oppgave var i beskytte statsmaktene, og ikke den enkelte borger mot tilfeldige overgrep. Mishandling på åpen gate, fengsling, tortur, standrett, henrettelse eller å «forsvinne» i tyske konsentrasjonsleirer var den risikoen man måtte kalkulere med om man ikke innordnet seg. Bruk av gisler ble anvendt i stor utstrekning for å sikre anlegg og områder mot sabotasje eller oppstand, og særlig i de periodene da unntakstilstand var erklært i deler av landet ble også gisler henrettet.

For å kontrollere norske borgere og deres bevegelser, ble de fra juni 1940 innført en ordning om grenseboerbevis. Den politiske ensrettingen skulle være total, og etter 25. september 1940 var Nasjonal Samling landets eneste lovlige politiske parti. Sensuren av presse og åndsliv var altomfattende. Formidling av budskap i skrift, bilde eller tale som ikke samstemte med den tyske propaganda var totalforbudt. Fra august 1941 var så godt som alle radioapparater beslaglagt, kun medlemmer av NS hadde etter det lov å ha radio.^[30] Tyske myndigheter ønsket ro og orden og at hjulene ble holdt i gang, og oppnådde det i stor grad. Flertallet av sivilbefolkningen lot seg mer eller mindre kue.

Tyske styrker på opptil 400 000 soldater sto i Norge under krigen.^[31]^[32] Dette medførte at de ikke kunne settes inn på andre, viktigere frontavsnitt. Hitler var helt til det siste overbevist om at Norge ville bli hovedmål hvis en alliert invasjon av tysk-besatt område skulle komme. De allierte forsøkte å spille på dette, ved å sette ut rykter om invasjon i Norge. De allierte kommandoraidene mot norskekysten tjente også til å befeste denne oppfatningen.

Tyske kystfort ble etablert langs store deler av norskekysten som en del av Atlanterhavsvollen. Disse ble hovedsakelig bygget av Organisation Todt, ofte ved hjelp av krigsfanger, særlig sovjetiske. De større fortene bestod ofte av henholdsvis tre og fire kanonstillinger. Kanonene på fortene kunne være av kaliber 38 cm og hadde en rekkevidde på opptil 55 kilometer, avhengig av granattypen. Blant de største fortene var Austrått fort, med kanoner fra blant annet «Gneisenau» etter at den ble tatt ut av aktiv tjeneste i 1942. Flere av fortene ble drevet av den tyske hæren.

Den tyske okkupasjonsmakten tok i noen tilfeller i bruk harde represalier mot sivilbefolkningen. Særlig er aksjonen mot bygda Telavåg i Hordaland kjent. Etter at to Gestapo-offiserer var blitt drept i kamp med Linge-folk, ble hele bygda lagt øde av tyskerne. Alle voksne menn ble sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, hvor 31 av 72 døde. Den øvrige befolkningen ble internert andre steder i Norge resten av krigen, og samtlige hus ble sprengt, båter ble slept bort og husdyr avlivet. Et annet eksempel er Arnøya i Troms. Etter en episode 28. august 1943, der 22 tyskere og tre partisaner falt, ble bygdefolket stilt til ansvar for å ha understøttet eller unnlatt å angi partisanene. Åtte menn ble henrettet, og 16 menn og kvinner ble sendt i tukthus.

Svalbard, Bjørnøya og Jan Mayen kom aldri under tysk kontroll, skjønt tyskerne i 1941 bragte en automatisk radiostasjon i land på Bjørnøya. Under deler av krigen var det garnisoner fra den norske brigaden i Skottland på Svalbard og Jan Mayen.

Kosthold og rasjonering

Matauk under krigen med potetdyrking på Grefsen.

Tobakk var en viktig mangelvare, særlig mot slutten av krigen. Industrien måtte lage krise-sigaretter med hjemmeavlet (norskprodusert) tobakk.

Menigmanns liv i okkupasjonstiden var kjennetegnet av vareknapphet, svartebørs og rasjonering. Rasjonering på enkelte importerte matvarer ble innført allerede i 1938, men ble først omfattende ved okkupasjonens begynnelse våren 1940, da nordmenn opplevde den verste matmangelen siden Napoleonskrigene. Det ble innført rasjoneringskort for noenlunde rettferdig fordeling. Meieriene fikk beskjed om å vanne ut melken, og melet ble blandet med kritt, såkalt «Terboven-mel». Mange begynte også i større grad å dyrke sin egen mat og holde dyr for eget bruk.^[33] Ikke bare ble maten rasjonert, men også alkohol. Vinmonopolet måtte rasjonere varene grunnet sterk nedgang i import, noe som skapte mye konflikt blant folk.^[34] Derimot var okkupantene rikelig forsynt med alkohol og tobakk gjennom hele krigen, ikke minst fordi Vinmonopolet måtte levere en viss mengde alkohol til tyskerne.^[35] Nordmenn pådro seg mangelsykdommer, men takket være hjelp fra særlig Danmark og Sverige klarte befolkningen seg forholdsvis bra.^[36] I Tyskland beregnet man gjennomsnittsforbrukerens kaloribehov til 2 700 kcal daglig. Danmark lå i topp med 3 100 kcal daglig, mens innbyggerne i Norge, Belgia, Frankrike og Italia måtte nøye seg med 2 000 kcal daglig, og østeuropeere var nede i 1 500 kcal daglig eller mindre.^[37]

En tysker ble tildelt 2.307 kalorier pr dag, en nordmann bare 1.446. Tyske myndigheter sørget for en utilstrekkelig kaloritilførsel til nordmenn, en bevisst utsulting av det som ut fra nazistisk tankegang skulle antas å være en arvemessig verdifull befolkning. I 1941 gikk all norsk silde- og brislinghermetikk til Tyskland som frontproviant. Ingen andre tyskokkuperte områder ble utsatt for mer tyngende tysk utbytting enn Norge. Wehrmachts forbruk kostet hver norsk innbygger 1,20 Reichsmark pr dag, mot en kostnad på 0,20 RM pr belgier, 0,40 RM pr nederlender, og i Frankrike 0,50 RM pr innbygger.^[38]

Næringsminister Eivind Blehr fortvilte over sentral-clearing'en i Berlin som alle norsk-tyske handelsavtaler passerte gjennom, og som trikset med tallene - så selv om Norge alt var plyndret til skinnet, klarte tyskerne å få det til å se ut som Norge hele tiden skyldte Tyskland penger, dvs råstoffer.^[39] I løpet av sommeren 1940 ble eksporten til Tyskland nesten firedoblet, men det ga ingen inntjening. Tvert om skyldtes det at tyskerne tømte de norske varelagrene - og betalte med uttak fra Norges bank. Norge fikk importere livsviktig korn og sukker fra Tyskland, men av dette gikk storparten til tyskeres forbruk.^[40]

Særlig mot slutten av krigen, i 1944-45, ble det produsert en rekke krisevarer som erstatning for normale varer fra førkrigstiden. Såpe til kroppsvask var ikke å få; det eneste som var tillatt var såkalt B-såpe - med kritt som en viktig bestanddel. Det ble produsert klær, tau og hyssing, til og med presenninger, av papir. Det sier seg selv at holdbarheten ikke var god.

Kultur

Den norske kirke ble forsøkt overtatt av okkupasjonsmakten, men de fleste norske prester gjorde motstand. I 1942 forlot de norske biskopene sine embeter, og tok avstand fra Nasjonal samling og nazistregimet i bekjennelsesskriftet Kirkens grunn. I løpet av 1942 sa 797 av landets i alt 858 prester opp stillingene sine i protest. Det ble forsøkt innsatt nye biskoper, men flere stillinger stod ubesatte gjennom resten av krigsårene. Prestene som støttet NS-regimet måtte ofte holde gudstjenester i nesten tomme kirker, mens resten av kirken levde videre utenfor kirkebygningene.^[41] Norske prester angrep de nazistiske makthaverne fra prekestolen ifølge Egil Morlands doktoravhandling. Dette bidro til å immunisere befolkningen nazistenes ideologi, prestene tok et oppgjør med NS' forsøk på å forme barn og unge i en nazistisk verdensanskuelse, ifølge Morland. Et eksempel var prost i Skien, Henrik Aubert Seip, bror av Didrik Arup Seip og Hans Seip. Henrik Seip var svoger av Eivind Berggrav som var ledende i den kirkelige motstanden mot nazistene. Berggrav hadde internert på hytta si, mens Henrik Seip bare ble trakassert uten å bli fengslet. I Bjørgvin bispedømme ble 31 av 130 prester avsatte, fengslet eller internert. Norske biskoper forfattet dokumentet «Kirkens grunn» i 1942 og tok der avstand fra Quisling-regimet. Det er få eksempler på at prester gikk mot jødeforfølgelsen.^[42]

Norges kommunistiske parti ble forbudt av okkupasjonsmakten i august 1940.^[43]

Mange foreninger ble overtatt av nazistene. Nazistene overtok blant annet idrettsbevegelsen, noe som førte til idrettsstreiken, som innebar at idretts-Norge boikottet alle idrettsarrangementer arrangert av okkupasjonsregimet. Streiken varte hele krigen.^[44] Etter statsakten på Akershus ble det vedtatt lover som påla landets lærere å stå som medlem i det nazifiserte Norges Lærersamband, og som påla alle norske barn mellom 10 og 18 år å utføre nasjonal ungdomstjeneste i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking. Formålet var å gi norsk ungdom en nasjonalsosialistisk oppdragelse. Både lærere, kirken og foreldre protesterte, og nazismen fikk aldri innpass i norsk skole.^[45] Krigsårene førte til oppsving for flere områder av norsk kulturliv, spesielt kinoen, som førte til en gullalder for norsk film. Hele 21 norske spillefilmer hadde premiere mellom 1940 og 1945. Dikt av Nordahl Grieg, Arnulf Øverland og Inger Hagerup ble populære, og bidro til å styrke samholdet og kampmoralen.^[44]

De tyske soldatene i Norge

En del av de 538 000 radioapparatene som ble beslaglagt. NTBs Krigsarkiv

De tyske soldatene i Norge ble gitt instrukser forfattet av Oberkommando der Wehrmacht, og muligens Wehrmachts propagandaavdeling (Wehrmacht Propagandaabteilung). Denne instruksen gikk ut på hvordan de skulle takle møtet med den norske befolkningen og kulturen best mulig:

OKW/WPr.
Retningslinjer for opptreden ved personlig kontakt med den norske befolkning.
Enhver som tilhører Wehrmacht må være klar over at han ikke er i fiendeland, men at troppene rykker inn i Norge for å beskytte landet og sikre dets innbyggere. Derfor må man ta hensyn til følgende:
1. Nordmannen har en utpreget nasjonalbevissthet. Dessuten føler det norske folk seg meget nært beslektet med de øvrige nordiske folk. Altså: Unngå alt som kan såre den nasjonale æresfølelse!
2. Nordmannen er ytterst frihetselskende og selvbevisst. Han avviser enhver tvang og underkuelse. Han har ingen sans for militær tukt og autoritet. Altså: Gi minst mulig ordrer, ikke skrik til ham! Det fyller ham med trass og er uten virkning. Man oppnår mest med en spøkefull tone. Unødig skarphet og formynderskap sårer hans selvbevissthet.
3. Nordmannen er i sitt vesen (i likhet med den frisiske bonden) lukket og tilbakeholden, langsom i tanke og handlemåte, men dessuten også mistenksom overfor alt fremmed. Altså: Ikke noe hastverk! Bruk tid!
4. Nordmannens hjem er etter gammelgermansk oppfatning hellig. Han viser gjerne gjestfrihet. Eiendomsretten er ukrenkelig. Huset står ulåst. Tyveri er nesten ukjent og betraktes som en skam. Altså: Unngå ethvert uberettiget inngrep, selv om gjenstander ligger tilgjengelig rundt om. «Skafiing», «organisering» («orging») og lignende er det samme som tyveri, og er under enhver om-stendighet forbudt.
5. Nordmannen har ingen forståelse for krigen. Dette sjøfarende og handlende folk heller (mer) til England. Det frykter Russland. Med ubetydelige unntak finnes det ingen forståelse for nasjonal-sosialismens mål. Altså: Unngå politiske konfrontasjoner!
6. Nordmannen liker en hjemmekoselig, behagelig tilværelse. Han vinnes med vennlighet, med små oppmerksomheter og ved at man godtar hans person. Altså: Ingen påtrengenhet, særlig overfor kvinner!
7. Tysk språk forstås nesten overalt, hvis man snakker langsomt og tydelig.

Instruks til tyske soldater i Norge, OKW/WPr^[46]

Lignende instrukser for dansk og engelsk befolkning ble også laget.^[47]

De fleste Wehrmacht-soldater tjenestegjorde flere steder (Norge, Finland, Østfronten og Vestfronten) og den enkelte soldat ble ikke værende fem år i Norge. Ifølge Torgeir Sæveraas var den jevne soldat sterkt påvirket av den nazistiske ideologien og Hitlers mål med krigen. Særlig de yngste soldatene som hadde vært innom Hitlerjugende hadde få motforestillinger. Ifølge Sæveraas var også Falkenhorst nazist.^[48]

Holdninger overfor de tyske okkupantene

Den britiske etterretningstjenesten som kartla folkestemningen i de okkuperte landene kom til at omkring 10 prosent av befolkningen var innbitte motstandere av de tyske makthaverne, 10 prosent var pro-tyske, mens de resterende 80 prosentene var mer eller mindre likeglade. LO-formann Konrad Nordahl hevder i sin bok Med LO for frihet (1969) at disse anslag var noenlunde representative også for forholdene i Norge under okkupasjonen.^[49]

Nyere forskning fremholder derimot at «okkupasjonens virkelighet var langt mer kompleks enn den klassiske fortellingen om motstand eller kollaborasjon».^[50]

På grunn av det store antall Wehrmachtsoldater som var stasjonert i Norge, var det på noen steder nesten umulig å ikke komme i kontakt med okkupasjonssoldater. Klynger av tyske «soldater på gatene og strendene, de stimlet inn i butikkene og okkuperte setene på kino, restauranter og barer.»^[51] Wehrmacht også rekvirerte bygninger, skoler, verksteder, hoteller, og privat husrom . Selv om Wehrmacht vanligvis betalte gode penger for privat husrom de rekvirerte (med noen viktige unntak når det gjalt jøder eller personer som ble sett som politiske motstander), forverret beslagleggelsen den store bolignøden som hadde allerede eksistert før krigen.^[52] Historikeren Maria Fritsche henviste til hvordan tilstedeværelsen av soldatene skapte misnøye og bråk, men i noen tilfeller også førte til vennskap. Soldater vendte ofte tilbake på besøk til familier de tidligere hadde bodd hos.^[53]

175 000 nordmenn arbeidet for tyskerne under okkupasjonen og flertallet gjorde dette frivillig.^[54] Dette skapte også muligheter for pragmatisike samarbeid mellom tyske soldater og nordmenn, som for eksempel gikk sammen om å lure unna varer fra Wehrmachts depoter for svartebørssalg.^[50]

Finnmark og Nord-Troms

Utdypende artikler: Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms og Nordfronten

Etter Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 ble Finnmark involvert i verdenskrigens nordfront. Sommeren 1941 gikk tyske styrker fra Finnmark gjennom Petsamo og deltok i angrepet på Sovjetunionen. Under hele krigen ble byer i det østlige Finnmark utsatt for stadige sovjetiske bombeangrep. Kirkenes alene ble utsatt for over 300 bombeangrep, overgått bare av Malta.^[55] Den tyske lapplandsarmeen benyttet den brente jords taktikk under retretten fra Finland. Størstedelen av Finnmark og Troms nord for Lyngen ble også lagt i ruiner av tyske styrker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende. Størstedelen av befolkningen ble evakuert med tvang da nedbrenningen tok til, de som unndro seg evakuering overvintret til dels i huler, gammer og provisoriske bosteder.

Tysk okkupasjonsstyre og norske samarbeidspartnere

Nasjonal Samling

Vidkun Quisling var fører for Nasjonal Samling og ledet et utstrakt samarbeid med den tyske okkupasjonsmakten. Han ble henrettet for landsforræderi etter krigens slutt.

Foto: Riksarkivet

Nasjonal Samling, forkortet NS, ble fra september 1940 av okkupasjonsmakten gjort til Norges eneste lovlige parti. Partilederen Vidkun Quisling titulerte seg som fører. Ambisjonen var å gjøre NS til det statsbærende parti i Norge. NS ble en politisk maktfaktor, men regjerte på okkupasjonsmaktens nåde. NS forsøkte å «nyordne» samfunnet i tråd med sine politiske tanker. Partimedlemmer ble plassert i samfunnsmessige nøkkelposisjoner.^{[trenger referanse]} Medlemskap i NS ble under landssvikoppgjøret etter krigen bedømt som landssvik.

Administrasjonsrådet og Quislings regjeringer

Tysk-norsk plakat oppført etter at mange av sporveiens passasjerer foretrakk å stå eller bytte plass framfor å sitte ved tyske soldater eller hirdmedlemmer. NS-myndighetene forsøkte å få slutt på denne praksisen, og slo derfor opp denne og lignende plakater i Sporveiens vogner.

Allerede den 9. april 1940 bemektiget Quisling seg tilgang til NRK radio, og i Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940 utnevnte han seg selv til statsminister. Dette passet dårlig for tyske myndigheter, som ønsket at den gamle regjeringen skulle bli sittende. Da denne nektet å kapitulere, anerkjente den tyske regjeringen overraskende Quisling. Han ble presset til å tre tilbake kort etter, da særlig næringslivet og embetsverket, men også tyske myndigheter, innså at hans parodiske regjering ikke kunne samle støtte. Næringslivet og andre innflytelsesrike nordmenn var imidlertid motstandere av regjeringens krig og ønsket kapitulasjon.

Et administrasjonsråd ble opprettet av Høyesterett 15. april og bestyrte forvaltningen av de områdene som var tyskbesatt. Lederen av rådet var fylkesmannen i Oslo og Akershus, Ingolf Christensen. Administrasjonsrådets myndighetsområde omfattet fra 10. juni hele Fastlands-Norge.^{[trenger referanse]} Falkenhorst erklærte at den militære okkupasjonen av Norge ville skje i samsvar med landkrigsreglementet i Haag-konvensjonen av 1907. Etter folkeretten opphevet ikke en militær okkupasjon statens suverenitet overfor egne borgere og dens lover så sant det ikke var i strid med okkupantens militærstrategiske hensyn.^[56]

De tyske okkupasjonsmyndighetene ønsket en norsk regjering som kunne inngå fredsavtale med Tyskland, og styre landet under ledelse av okkupasjonsmakten. Den 13. juni møtte representanter for Terboven biskop Eivind Berggrav, medlemmene i Administrasjonsrådet samt høyesterettsjustitiarius Paal Berg, og 16. juni overtok Stortingets presidentskap som norsk part i disse riksrådsforhandlingene. De norske representantene gikk i stor grad med på tyskernes krav, og presidentskapet sendte i slutten av juni et brev til kongen, der han ble bedt om å abdisere ettersom han ikke lenger var i stand til å styre. Presidentskapet foreslo også at Johan Nygaardsvolds regjering ikke lenger kunne anerkjennes som Norges regjering. En prøveavstemning som ble holdt i Stortinget viste flertall for dette. Kongen svarte i en radiosending over BBC at han ikke kunne medvirke til en ordning «som strider mot Norges Grunnlov og som med makt søkes påtvunget det norske folk». Kongens nei var et av de få lyspunktene denne sommeren, og ble en sterk inspirasjon i folkets motstand mot okkupantene.

25. september 1940 erklærte den tyske sivile administratoren, rikskommissær Josef Terboven, at Riksrådsforhandlingene var avbrutt, at kongen og eksil-regjeringen var avsatt, administrasjonsrådet oppløst og alle politiske partier unntatt NS var forbudt. I stedet utnevnte Terboven konstituerte statsråder, uten Quisling, som skulle stå for den sivile administrasjonen av Norge fram til man kom fram til en mer permanent ordning. Dette skjedde ved den såkalte statsakten på Akershus den 1. februar 1942, da Vidkun Quisling ble utnevnt som leder for en ny norsk regjering som i stor grad var en videreføring av de kommissariske statsrådene, og heller ikke denne hadde noen demokratisk forankring. Det var egentlig meningen at nordmennene skulle få overført suvereniteten, men den tyske regjeringen bestemte seg til slutt for isteden å utnevne en nasjonal regjering med vide fullmakter så lenge verdenskrigen varte.

Domstolene

Utdypende artikkel: Norges Høyesterett

Dommerne i Høyesterett nedla sine embeter i desember 1940 i protest mot at Terboven ikke ville gi Høyesterett anledning til å prøve lovligheten av forordninger utstedt av de kommissariske statsråder.^[57]^[58] Ifølge Hans Petter Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg. Jacob Andreas Mohr ble innsatt som leder for den kommissariske høyesterett og saker ble anket fra lavere domstoler som før.^[59]^[60] Arnvid Vasbotten var kommissarisk dommer fra 1941 og skrev den nye jødeparagrafen i Grunnloven og en utredning om jødelovgivning 1943-1944. Olav Aalvik Pedersen skrev forordningen om inndraging av jødenes formue i november 1942; han var formann i Folkedomstolen og senere dommer i høyesterett. Riisnæs ba i oktober 1941 om fortegnelse over eiendom tilhørende personer av jødisk herkomst. De lokale dommerne i Oslo og Trondheim ga grundig oppgaver; andre dommere unnlot å bidra. Kommissarisk høyesterettsdommerne Birger Motzfeldt og Nicolai Helseth protesterte mot deportasjon av jødene høsten 1942.^[61]^[62]

Terbovens Rikskommissariat

Utdypende artikkel: Reichskommissariat Norwegen

Det tyske styret var forankret opp til Rikskommissariatet og Terboven personlig. Rikskommissariatet skulle ikke styre Norge direkte - hvilket lå hos de norske enkelte statsrådene, men disse ble holdt under nøye oppsikt fra «rådgivere» i Rikskommissariatet og fra Terboven personlig. Slik kunne tyskerne holde seg med en relativ liten stab med fagfolk - som det var mangel på i Tyskland - og i tillegg måtte de norske NS-myndighetene stå for og gjennomføre upopulære tiltak. Rikskommissariatet bestå av fire hovedavdelinger som hadde fordelt departementene seg imellom:^[63]

Hovedavdeling forvaltning (Hauptabteilung Verwaltung/HAV)
Førte tilsyn med departementene Innenriks-, Arbeids-, Justis-, og Finans- og toll.
Hovedavdeling næringsliv (Hauptabteilung Volkswirtschaft/HAVW)
Førte tilsyn med departementene Landbruk-, Sosial-, Næring-, samt Norges Bank.
Hovedavdeling folkeopplysning og propaganda (Hauptabteilung Volksaufklärung und Propaganda/HAVP)
Førte tilsyn med departementene Kultur- og folkeopplysnings-, Kultur- og undervisning.
Hovedavdeling teknikk (Hauptabteilung Technik/HAT)
Førte tilsyn med departementene Samferdselsdepartementet. I tillegg var den norske virksomheten til Organisation Todt under lagt denne avdelingen.

I tillegg var den tyske arbeidstjenesten og SS underlagt Terboven personlig, sammen med en Innsatsstab (Einsatzstab) som opprinnelig skulle bistå Nasjonal Samling i å bygge opp en partiorganisasjon etter tysk mønster, men som etter hvert gikk over til å kontrollere NS' virksomhet

Mannskap fra tysk Ordnungspolizei på Vestbanestasjonen i Oslo, 1940.

Foto: Bundesarchiv, Bild 121-0650 / CC-BY-SA 3.0

Wilhelm Rediess som øverste SS-sjef i Norge hadde tittelen Höherer SS- und Polizeiführer Nord og rapporterte faglig direkte til Heinrich Himmler, men operativt var han underlagt Terboven personlig. Jakob Sporrenberg med stab kom til Norge i november 1944 og ble politisjef for Sør-Norge.^[64]^[65]

Aluminiumsindustri og kraftutbygging

Allerede én måned etter okkupasjonen av Norge, ble det gitt en befaling fra Adolf Hitler (Førerbefaling), om at den norske aluminiumproduksjonen skulle utbygges i så stort omfang at den kunne sikre Tyskland nødvendig aluminium til rustningsindustrien.^[66] Tilgangen på vannkraft gjorde Norge et særlig aktuelt sted for energikrevende produksjon av aluminium. Göring sendte 14. april 1940 Heinrich Koppenberg til Oslo for å opprette kontakt med aluminiumsindustrien. Norsk Aluminium Company (Naco) fungerte som rådgiver for Koppenberg, og Nacos rapport høsten 1940 la grunnlaget for tyske planer om storstilt kapasitetsutvidelse i norsk lettmetallindustri.^[67] Av andre stoffer skulle det utvinnes magnesium, kalkstein, flusspat og silisium.^[68] Lettmetallsatsingen var okkupasjonsmaktens største satsing i Norge, nest etter festningsanleggene.^[67]

Nordisk lettmetall og A/S Nordag var to aluminiumsprodusenter opprettet av okkupasjonsmakten, disse skulle drives både med tysk og norsk kapital. Nordisk lettmetal var eid med like deler av Norsk Hydro, Nordag og IG Farben. En påfølgende aksjeutvidelse i Norsk Hydro skviset ut franske eier og ga samtidig tysk aksjemajoritet.^[67] For å skaffe aluminium og andre metaller var det nødvendig med betydelig økt kraftproduksjon.^[69] Arbeitsgemeinschaft für den Elektrizitätsausbau Norwegens eller bare Arbeidsgemeinschaft, var et organ opprettet av Rikskommissariatet for å få fortgang i norsk vannkraftutbygging. Arbeidsgemeinschaft var et overordent samarbeidsorgan der også norske interesser skulle inkluderes, først og fremst Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) og industrien.^[70] Leder for Arbeidsgemeinschaft var Terboven selv. Det norske embetsverket fungerte mer eller mindre som før, men Terboven hadde satt inn sine kommissariske statsråder, blant annet professor Hans Skarphagen som leder for NVE .^[71]

Konsesjonslovene regulerte vannkraftutbyggingen og skulle blant annet regulere utenlandsk eierskap til norsk vannkraftressurser, og i de politiske partier, inkludert Nasjonal samling, var dette en del av kulturen.^[72] Det oppstod kontroverser og store samarbeidsvansker, mye rundt konsesjonslovene, og det ble satt i gang utbygging av vassdrag før det var gitt konsesjoner. Arbeidsdepartementet ble presset til å godta slike ekstraordinære tilsidesettelse av formaliteter. Andre uenigheter angikk hvilke prosjekter for vannkraftutbygging som skulle være detikert for industri eller alminnelig forbruk. NVE mente at kraftverk på Østlandet først og fremst skulle forbeholdes kraftforsyning til de store byene, mens det på Vestlandet kunne bygges kraftverk for kraftkrevende industri.^[73]

Josef Terboven og Rikskommissariat hadde forståelse for de norske interessene. Rikskommissariatet følte seg nødt til å forhandle med det for øye å respektere konsesjonslovene. Dette mente Terboven på sikt ville være gunstig for samarbeidsklimaet, samt for å få norske kapitalinteresser med på investeringer i aluminiumsverker og annen krigsviktig industri.^[73] På den annen side stod Hermann Göring og Luftwaffe overfor et enormt behov for stadig nye fly etterhvert som krigsfronten beveget seg stadig lengre inn i Sovjetunionen. Göring blandet seg derfor flere ganger inn i forhandlingene om konsesjoner, og trykket på for å få fortgang i byggingen av kraftstasjoner.^[74] Resultatet av dette var at kraftforsyningen ble preget av skiftende allianser mellom norske og tyske, private og offentlige, nazistiske og ikke-nazistiske institusjoner.^[75] NVE fikk bygget langt mer i de fem okkupasjonsårene enn i årene før krigen.^[76] Den norske samlede aluminiumsprodusenten gikk likevel sterkt ned under andre verdenskrig.^[77]

«Oslo-konsortiet», bestående av Fearnley & Eger, Orkla, Fred. Olsen & Co., Norsk Sprængstofindustri, Storebrand, A.F. Klaveness, Johan H. Andresen, Fritz M. Treschow, Bjarne Eriksen, Jens P. Heyerdahl, og Christopher Kahrs Kielland, hadde under krigen som mål å øke norsk eierandel i Norsk Hydro. 24. juli 1943 slapp 120 amerikanske fly 1500 bomber over Nordisk Lettmetalls anlegg på Herøya. På grunn av bombingen begynte aldri Norsk Hydro og Nordisk Lettmetall rustningsproduksjon for Göring, ifølge Annette Storeide ble man tilbakeholden i samarbeidet da Tysklands militære tilbakegang ble tydelig. Etter krigen overtok myndighetene de tyske eierdelen i Norsk Hydro, mens Nordisk Lettmetall og Nordag ble satt under administrasjon. De norske investorene i «Oslo-konsortiet» fikk beholde sine eierandeler og ble ikke tiltalt i rettsoppgjøret etter krigen. De halvferdige kraftverkene og lettmetallfabrikkene (blant annet i Årdal) inngikk etter krigen i myndighetenes industribygging.^[67] I 1943 var det omkring 1000 utenlandske tvangsarbeidere i Nordisk Lettmetall. NACO regnet med å kunne øke den årlige aluminiumsproduksjonen fra 37 000 tonn til 149 000 tonn på to år, ekspansjonen skulle gå til militære formål. Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen ble de tyske planene utvidet flere ganger, råstoff til produksjonen skulle hentes fra erobrede områder av Sovjetunionen. Norsk Hydro kom ikke så langt at de produserte lettmetall for Göring. Bjarne Eriksen ble arrestert og sendt i tysk fangenskap i 1943.^[78]

Tyske myndigheter hadde planer om å bygge ut høyspentnett for overføring av kraft fra Norge via Sverige til kontinentet. Dette skulle legge til rette for betydelig eksport av strøm fra Norge til Tyskland. Tyske okkupasjonsmyndigheter satte i gang flere prosjekter for vannkraftutbygging som ble avbrutt på grunn av krigens gang.^[79]

Jernbaneutbygging

Under krigen tok tyske styrker kontrollen over NSB. Det ble innført restriksjoner på energibruk, noe som ga jernbanen tilnærmet monopol på transport. Passasjertallene på jernbanen steg, og enkelte banestrekninger som alt var påbegynt ble fullført i tysk regi. Den tyske okkupasjonsmakten hadde behov for transport av tropper og militært materiell i det okkuperte Norge, og la store planer for jernbaneutbygging i landet.

I 1940 åpnet Flåmsbanen, Nordlandsbanen nådde Mo i Rana i 1942, og i 1944 ble hele Sørlandsbanen åpnet til Stavanger. Totalt ble jernbanenettet utvidet med 450 kilometer, mens 200 kilometer ble elektrifisert i krigsårene.

Det største prosjektet var Polarbanen til Narvik, en strekning på omkring 420 km. I utgangspunktet var planen å bygge jernbane helt til Kirkenes, nær den viktige Murmanskfronten (Litsafronten) mot Sovjetunionen. Men de ytterligere 1000 km med jernbane var altfor omfattende og målet for tyskerne ble moderert til å fullføre jernbanen til Narvik innen juni 1945. Dette klarte de ikke, men det finnes en rekke påbegynte jernbaneanlegg gjennom nordre Nordland som viser at planene var seriøse.^[80]^[81]

Samarbeidet mellom den tyske okkupasjonsmakten og Norges Statsbaner er en lite belyst del av vår okkupasjonshistorie. Hvordan NSBs ledelse forholdt seg til tyskernes planer om å utbygge norsk jernbane er blant de viktige temaene i Bjørn Westlies avhandling i historie ved Universitetet i Oslo. Under arbeidet med å forlenge Nordlandsbanen ble om lag 12 000 sovjetiske krigsfanger utnyttet som slavearbeidere.^[82]

Byggevirksomhet og fiskeindustri

Den tyske okkupasjonen innebar også gode muligheter for bygg- og anleggsvirksomhet og for salg av fisk til tyskerne. Allerede høsten 1940 begynte betydelige tyske bygg- og anleggsarbeider. Dette skapte fra 1941 en høykonjunktur i bygg- og anleggsbransjen. Mesteparten av norsk næringsliv var underlagt strenge reguleringer under okkupasjonen, men dette gjaldt i mindre grad bygg- og anleggsbransjen. De første årene av okkupasjonen tjente bedrifter og ansatte godt på arbeid for tyskerne. Det samme gjaldt fiskeri. Fiskeprisene økte, og det var også mulighet for svart omsetning til enda høyere priser. Den tyske okkupasjonen innebar i det hele tatt bedre økonomi for mange, spesielt i kyststrøkene. Arbeidsledigheten, som hadde vært stor i 1930-årene, gikk ned, og bedrifter og kommuner fikk nedbetalt mesteparten av gjelden.^[83]

Den tyske okkupasjonsmakten etablerte verdens mest avanserte fiskeindustri for dypfrysing av hovedsakelig torsk, hyse og sei i Trondheim, Bodø, Svolvær og Melbu med en total årlig (teoretisk) kapasitet på 300 000 tonn ferdig dypfryst fisk.^[84] Fabrikkene på Langstranda i Bodø, som var Europas største i sitt slag, og i Hammerfest baserte seg på tvangsarbeidere, hovedsakelig fra Ukraina.^[85] Det da moderne fryseriskipet MS «Hamburg», som kunne ta imot fisk og filetere og fryse den ned under lofotfisket, ble senket under Svolværraidet i mars 1941.^[85]

Norsk bidrag til tysk krigsøkonomi

Den tyske historikeren Robert Bohn anslår det norske bidraget til den tyske krigsøkonomien, i form av fisk, tømmer, jern, kobber, aluminium og svovel, til å utgjøre tilsvarende én million soldater.^[86]

Regjeringen i eksil

Nygaardsvold og Lie signerer militæravtale med Sovjetunion i 1944

Regjeringen forlot Norge sammen med kongen og kronprinsen 7. juni 1940, ankom Clyde 10. juni og tok deretter sete i London (Koht ankom 19. juni).^[24] Frem til april 1942 satt statsrådene Mowinckel og Frihagen i Stockholm. Hambro kom til London høsten 1944. Eksil-regjeringen går også under navnet «London-regjeringen». Norge var sammen med Nederland de to okkuperte land som hadde en anerkjent regjering under krigen.^[87] Regjeringen og Kongen erklærte 24. juni at de fortsatt ville oppfylle sin forpliktelser overfor Norge. Den 27. juni 1940 krevet Stortinget kong Haakons avgang, et krav han tilbakeviste i sin tale den 8. juli, blant annet med den begrunnelse at «det forslag Presidentskapet har tenkt å legge frem for Stortinget, er blitt til gjennem en avtale med de tyske okkupasjonsmyndigheter i Norge. Det er således ikke uttrykk for en fri norsk beslutning, men resultatet av en tvangsmakt utøvd ved fremmed militær okkupasjon.»^[88]

Regjeringen i London hadde i begynnelsen knapt 100 norske offiserer, mindre enn 1000 menige og bare en håndfull marinefartøy til rådighet. Med på flukten fra Norge var omkring 20 sivile tjenestemenn. I tillegg kom Nortraships administrasjon samt personell ved ambassaden. Det var usikkert om Storbritannia lot seg forsvare mot tyske angrep og de var derfor beredt til å flykte til Canada. Regjeringen innledet med hjelp av BBC radiosendinger på norsk. I radiosendingene medvirket kjente personer som Hartvig Kiran og Toralv Øksnevad, kong Haakons taler og appeller ble også formidlet. Samtidig drev britisk myndigheter i uoffisielt «Frihetssenderen» som også kringkastet propaganda på norsk. Fra 1940/41 holdt sentraladministrasjonen til i Kingston House sentralt i London.^[25]

Nygaardsvold-regjeringen vendte tilbake til Norge 31. mai 1945 og overlot 25. juni makten til samlingsregjeringen, ledet av Einar Gerhardsen. Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte med at «Regjeringen alt i alt til gagn for landet og på en fortjenstfull måte har løst både de oppgaver den hadde satt seg ved proklamasjonen 7. juni 1940 og de senere oppgaver som meldte seg.»^[25]

Forholdet til Storbritannia og hjemmefronten

Kongen, kronprinsen, Leif Tronstad og Harald Sandvik i Skottland 1944

Forholdet mellom den norske regjeringen i eksil, «hjemmefronten» og britiske myndigheter var komplisert. De første agentene ble sendt til Norge høsten 1940. Vinteren 1940-1941 var Forsvarsdepartementets etterretningskontor (FD/E) operativt. FD/E tok seg av samarbeid med SIS, etterretning om forholdene i de okkuperte Norge, og samarbeid med motstandsorganisasjonen som ble bygget opp i det okkuperte Norge. Milorg ble høsten 1941 formelt godkjent av London-regjeringen og organisert under den militære ledelsen i eksil.^[25]

Ifølge Olav Riste er det ulike syn på om Norge faktisk var en alliert stat og fra hvilket tidspunkt Norge eventuelt var blant de allierte. Formelt folkerettslig kan det ifølge Riste argumenteres for at Norge ikke var alliert, bare et med-krigførende land.^[25] General Ruge presiserte i forhandlingsmøte med britiske og franske representanter at allierte styrker som kom til Norge ville settes under hans kommando. General Ruge omtalte 22. april Storbritannia og Frankrike som «våre allierte» (formuleringen ble også brukt av den militære undersøkelseskommisjonen etter krigen). General Steffens ble i mai 1940 beordret som militærattasje til London og Paris med ønske om at han skulle bli medlem av det allierte krigsråd.^[89] I et brev 10. juli 1940 til regjeringen argumenterte Arne Ording med flere for at Norge allerede 9. april 1940 i realiteten var alliert med Storbritannia, og at Norge burde stille seg fullt og helt på Storbritannias side i kampen mot Hitler-Tyskland. Koht gikk inn for et krigssamarbeid med Storbritannia, men advarte mot et nærmere politisk samarbeid. Koht poengterte i september 1940 at Norge ikke hadde en allianse eller hjelpe-avtale med Storbritannia. Trygve Lie gikk inn for et langt mer omfattende samarbeid med de vestlige allierte. Den britiske regjeringen var fornøyd med at Koht ble erstattet med Trygve Lie. I en stor kronikk i The Times (14. november 1941) tok Lie et oppgjør med nøytralitetspolitikken og redegjorde for en ny «atlanterhavspolitkk».^[25]

Regjeringen inngikk 26. juli 1940 en avtale med Storbritannia om militært samarbeid og Norge ble med det formelt en del av den allierte krigsinnsatsen. Avtalen fra 1940 ble erstattet av en mer detaljert militæravtale med Storbritannia 28. mai 1941. Avtalen erklærte at den norske marinen og norske fly samt hæren som langt som mulig skulle operere som norsk mannskap under norsk flagg men under britisk overkommando. Målet var gjenvinning av norsk selvstendighet gjennom fullstendig frigjøring fra tysk okkupasjon, men norske styrker kunne også brukes til forsvar av Storbritannia.^[25]^[90]

Mens Milorg mest tok sikte på å være en beredskapsorganisasjon, ønsket den britiske SOE en gerilja-organisasjon som blant skulle drive sabotasje mot okkupasjonsmakten. Britene ønsket å bombe industrielle mål i Norge, mens eksilregjeringen var i mot både på grunn av bombenes lave treffsikkerhet og fordi industrien leverte til sivilbefolkningen.^[25]

Den britiske statsministeren Churchill hadde relativt få møter med kong Haakon og Nygaardsvold. Churchill la vekt på Norges strategisk rolle, men ville ikke gi Norge eller andre små allierte medbestemmelse i de alliertes krigsledelse på øverste nivå.^[25]

I 1942 ble det lagt planer og tatt initiativ til forhandlinger om styringen av Norge etter frigjøringen. London-regjeringen mente at Norge var i en spesiell situasjon ved at det ville være et apparat klart til å ta over så snart okkupantene og Quislings regime var avsatt. I 1943 ble eksilregjeringen og Churchills regjering enige om at ved frigjøringen av Norge måtte den allierte øverstkommanderende ha all makt i en militær fase, men overlate styringen til nordmenn så snart det var militært mulig. Norge var det første landet som inngikk en slik avtale for frigjøringen. Tilsvarende frigjøringsavtaler ble inngått med USA og Sovjetunionen.^[25]

Ledelse

Jakob Vik ble utnevnt til konsultativ statsråd 22. april, men var da hjemme i Hardanger og ble ikke med til London, og regnes ikke som medlem av regjeringen i eksil.^[25] Koht gikk av 19. november 1940 og med det gjorde Norge et symbolsk brudd med nøytralitetslinjen.^[91] Koht ble etterfulgt av Trygve Lie. Etter press fra «Kretsen» i Oslo ble finansråd Paul Hartmann ny finansminister i London-regjeringen høsten 1941. Birger Ljungberg ble i oktober 1941 erstattet av Oscar Torp som forsvarsminister. Torp innledet en betydelig omorganisering av forsvaret i eksil blant annet ved å gjenopprette Forsvarets Overkommando som skulle samordne på tvers av våpengrener. Wilhelm Hansteen ble utnevnt til generalmajor og forsvarssjef i februar 1942, og Bjørn Christophersen ble stabssjef, mens den langt eldre general Fleischer senere gikk av og reiste til Canada. Kronprins Olav ble 30. juni 1944 utnevnt til forsvarssjef, med general Hansteen som nestkommanderende.^[25]

Alliert aktivitet i det okkuperte Norge

En skadet britisk soldat blir hjulpet av medsoldater under Måløyraidet.

Allierte aktiviteter og operasjonsplaner hadde dels til hensikt å villede tysk etterretning. Operasjon Fortitude hadde for eksempel til hensikt å avlede oppmerksomheten fra Normandie før invasjonen av Normandie, kodenavn operasjon Overlord, også kjent som D–dagen.

Operasjon Jupiter var en britisk plan for å frigjøre Nord-Norge i 1942. Planen var Churchills ide og han ønsket at Canada skulle lede an i gjennomføringen. Målet var å hindre Tyskland å angripe konvoiene til Murmansk og å åpne en ny front for å avlaste Sovjetunionen på Østfronten. Planen ble ikke noe av.^[92]

Etterretning

De allierte samlet etterretning i Norge blant annet gjennom XU-agentene. Det britiske Secret Intelligence Service var aktiv i Norge fra høsten 1939. Etter okkupasjonen i 1940 ble det brukt norske agenter. SIS hadde omkring 200 agenter i Norge.^[93] Disse agentene opprettet flere radiostasjoner. Sigurd Jacobsen fra Haugesund reiste allerede 17. mai 1940 til Storbritannia der han fikk rask opplæring og returnerte 7. juni med to radiosendere.^[94]

Omkring 200 partisaner arbeidet på oppdrag av Sovjetunionen i Øst-Finnmark. Av disse var omkring 50 på opplæring som spioner på sovjetisk side av grensa, halvparten ble drept i tjeneste. Partisanene rapporterte om tyske stillinger, infrastruktur og skipsbevegelser. Flere av disse fikk Den røde fane, Sovjetunionens høyeste militære utmerkelse.^[95]

Sabotasje

Special Operations Executive gjennomførte noen begrensede aksjoner i Norge i løpet av okkupasjonstiden. Blant annet Lofotraidet og Vemork-aksjonen. Vemork–aksjonen skulle blant annet hindre Tyskland å utnytte atomkraft militært. I tillegg til sabotasje med kommandosoldater ble over 700 bomber sluppet over Vemorkanlegget i november 1943. Operation Musketoon satte Glomfjordanlegget ut av drift for resten av krigen.

Bombing

Allierte fly bombet mål i det okkuperte Norge, både på sjø og land. Flere hadde katastrofale konsekvenser for sivilbefolkningen. Victoria terrasse i Oslo ble bombet og en trikk i Drammensveien ble truffet. I alt 113 mennesker ble drept, deriblant 84 sivile nordmenn. Ubåtbunkeren i Bergen ble forsøkt bombet, men Laksevåg skole ble truffet. Vallø ved Tønsberg ble bombet i slutten av april 1945. Det siste allierte bombetoktet i Europa var mot ubåthavnen i Kilbotn ved Harstad 4. mai 1945.

En av historiens største skipsforlis, målt i antall omkomne, skjedde da lasteskipet Rigel, med sovjetiske krigsfanger i lasterommet, ble bombet i skipsleia ved Tjøtta. Mer enn 2500 mennesker; sovjetere, tyskere, polakker og nordmenn omkom.

Bombingen av Victoria terrasse skjedde etter Hjemmefrontens initiativ, mens lasteskipet Rigel var et tilfeldig offer.

Norsk motstand mot okkupasjonsmakten

Utdypende artikkel: Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig

Det var både militær (Milorg) og sivil (Sivorg) motstand mot okkupasjonsmakten. Sivorg bestod i hovedsak av medlemmer fra andre organiserte motstandsgrupper, deriblant særlig Kretsen og Koordinasjonskomiteen. Mange ikke-militære nordmenn drev forskjellig sabotasje- og geriljavirksomhet i mindre omfang. Dette er, i svært snever forstand, i strid med krigens folkerett (4. Haagkonvensjon, landkrigsordningen), som definerer slik virksomhet som en krigsforbrytelse, fordi en soldat skal bære sin uniform (i dette tilfellet den norske uniformen), ikke forkle seg som sivil, og vise sine våpen åpent.^{[omstridt – diskuter]}^{[trenger referanse]}

Norges kommunistiske parti (NKP) begynte væpnet motstand mot okkupanten etter angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, men ble avvist av den øvrige motstandsbevegelsen frem til 1944. Kommunistenes motstandsvirksomhet krevde over 150 liv, blant annet ble 17 kommunister henrettet på Trandum 1. mars 1943. Asbjørn Sunde («Osvald») sine sabotasjegruppe sto formelt under NKVDs kommando og var den eneste organisasjonen som drev sabotasje med base i Norge fra 1941 til 1944 da Milorg også begynte med sabotasje.^[43] I forhold til medlemsstørrelsen var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. Mange havnet også i konsentrasjonsleirer og fengsler. Kommunistenes motstand mot okkupasjonen og nazismen under andre verdenskrig førte til økt oppslutning for NKP i de første årene etter krigen.^[96]

Prestene gjorde sivil motstand ved at 797 (av 858) avsluttet sitt virke i 1942. Det førte til at biskopene og 55 prester ble internert. Lærerne nektet å skrive under lojalitetserklæring og over tusen lærere ble arrestert.^[97] Mange av de arresterte lærerne ble sendt til krigsfangenskap i Nord-Norge.^[98]

Sjef for RSHA, Reinhard Heydrich, var i Norge i april–mai 1940 og medvirket da til å sette igang de første arrestasjonene av politiske motstandere i Oslo og andre byer. Himmler fikk 20. april Hitlers tillatelse til å innsette en HSSPF i Norge og Heydrich ga straks SS-offiser Franz Walter Stahlecker ordre om å komme med en Einsatzgruppe til Norge. Stahlecker var en av Heydrichs mest pålitelige medarbeidere. Stahlecker kom 29. april med 200 mann fra Sipo og SD, og Heydrich instruerte mannskapet om at dette ikke var innsats i fiendtlig territorium. Heydrich understreket at Norge var satt under tysk beskyttelse og at alle tiltak skulle gjennomføres med takt og finfølelse.^[99]

Illegale aviser

Utdypende artikkel: Liste over illegale aviser i Norge 1940–1945

De illegale avisene var en viktig kilde til kunnskap blant folk flest om krigens gang. Minst 212 nordmenn mistet livet etter å ha deltatt i produksjon og distribusjon av slike aviser.^[100]

De norske avisene kom raskt under tysk sensur etter overfallet våren 1940, og de første illegale avisene ble produsert høsten samme år. Etter at okkupasjonsmakten i 1941 beslagla radioapparatene til alle som ikke var NS-medlemmer blomstret de illegale avisene, og de fleste illegale avisene på denne tiden gjengav nyheter fra de norskkontrollerte radiosendingene fra England. Senere begynte avisene også å omfatte annet nyhetsstoff.^[101]

De fleste illegale avisene ble stensilert opp på relativt dårlig utstyr, og var av lav typografisk kvalitet. Noen ble også produsert på skrivemaskin med gjennomslagspapir eller i noen tilfeller også ved håndskrift. De fleste illegale avisene hadde navn med dato og nummer, men for å minske faren for tyske arrestasjoner byttet utgiverne ofte navn på dem. Etter at det ble innført dødsstraff for å utgi og distribuere illegale aviser i november 1942 ble mange aviser utgitt uten navn.^[102] Kommunistene produserte trykte aviser av profesjonelle typografer noe som gjorde det mulig med store opplag. Kai Møllers trykkeri i Drammen produserte avisen Friheten og Alt for Norge fra 1944 der Peder Furubotn personlig skrev mye av stoffet, høsten 1944 var opplaget oppe i 22.000. I alt ble det trykket omkring 1 million eksemplarer av Friheten i løpet av krigen. Den illegale trykkingen hos Kai Møller ble aldri avslørt.^[43]

Per 9. april 1940 utkom det omkring 260 aviser, mens ved frigjøringen i mai 1945 var tallet redusert til 114 aviser.^[103]

Over 4000 nordmenn ble i løpet av krigsårene arrestert på grunn av utgivelse av illegale aviser. Minst 212 av disse mistet livet, hvorav 91 i tyske konsentrasjonsleirer.^[100]

Sivile markeringer og demonstrasjoner

Mange markerte sin motstand mot NS-styret og tyskerne ved å nekte å sitte ved siden av dem på trikken. Dette førte til at det ble forbudt å stå dersom det fantes ledige sitteplasser.

Befolkningen markerte på ulike måter sin motvilje mot NS styret og okkupasjonsmakten ved for eksempel å bære binders på jakkeslaget eller ved å ikke sitte ved siden av uniformerte NS medlemmer eller tyskere i uniform. Slike demonstrasjoner kunne føre til at folk ble arrestert og dømt på grunn av dette. For eksempel ble en 17 års gammel jente arrestert etter at hun hadde demonstrert mot en tysk offiser på trikken i Oslo^[104]. Etter at en del personer hadde brukt hønseringer på 17. mai 1942 som holdt Quisling en tale på Nasjonal samlings stevne i Borre der han truet med å sende folk til den norske interneringsleiren Berg for slike demonstrasjoner^[105]. Spontane demonstrasjoner oppstod også ved flere anledninger. I Ålesund ble demonstranter jaget av tyske soldater da de demonstrerte mot en transport av gisler fra byen til Falstad^[106]. I Trondheim møtte flere tusen mennesker opp til domprost Arne Fjellbus alternative høymesse den 1. februar 1942^[107].

Lærerstriden i 1942 var de norske lærernes reaksjon under andre verdenskrig på NS-myndighetenes krav om at skolen skulle medvirke til å oppdra ungdommen i «det nye livs- og samfunnssynet som dette finnes uttrykt i Nasjonal Samlings program», altså i fascistisk eller nasjonalsosialistisk tradisjon. Det har blitt hevdet at et av hovedformålene med nazistisk indoktrinering i skolen var å sikre rekruttering av kampvillige soldater til frontene.

Norske styrker i alliert tjeneste

Omkring 80 000 nordmenn flyktet til eller ble strandet i utlandet under andre verdenskrig. Siden den norske regjeringen fortsatte å fungere i eksil hos en alliert stat, Storbritannia, kom en andel av disse til å delta i norske militære enheter satt opp på fremmed jord – de såkalte «utestyrkene». Under Allied Forces Act kunne eksilregjeringen innføre tvungen verneplikt blant nordmenn på britisk område. Dette ble iverksatt 1. januar 1941. De norske styrkenes forhold ble etter hvert detaljregulert gjennom militæravtalen av 28. mai 1941 mellom Den kgl. norske regjering og His Majesty's Government in the United Kingdom. Ved krigens slutt bestod de norske utestyrkene av 28 000 menn og kvinner.

Marinen

En norsk menig. Den norske marinen kjempet på alliert side da Norge var okkupert.

Regjeringen bestemte at marinen skulle sendes utenlands mens hæren skulle bli værende i Norge og overgi seg.^[108] I juni 1940 fulgte 13 marinefartøyer, 5 fly fra Marinens flygevåpen og omkring 500 personell med kongen og regjeringen til Storbritannia. I løpet av krigsårene opererte Marinen 118 skip, hvorav 58 var i tjeneste i mai 1945. Marinen var i aktiv krigstjeneste på alliert side allerede fra sommeren 1940.

Ved krigens slutt hadde marinen en mannskapsstyrke på omkring 7 500. Marinen tapte 27 fartøyer og hadde omkring 650 falne i tiden i eksil.

Flyvåpnene

Flyvåpnenes treningsleir, FTL eller «Little Norway», ble offisielt åpnet ved Toronto i Canada den 10. november 1940. Luftforsvaret som norsk forsvarsgren ble ikke opprettet før 10. november 1944. Før den tid var flyvåpenet delt i Marinens flygevåpen og Hærens flyvåpen, samorganisert under Flyvåpnenes Felleskommando (FFK) fra mars 1941.

FFK opererte under andre verdenskrig 4 skvadroner:

330 (N) Squadron (operativ fra 1941)
331 (N) Squadron (operativ fra 1941)
332 (N) Squadron (operativ fra 1942)
333 (N) Squadron (operativ fra 1943)

En del av flyvåpnenes personell ble i kortere eller lengre perioder avgitt til britiske avdelinger. Omkring 60 nordmenn tjenestegjorde i RAF Bomber Command, flere av disse var ved 76 Sqn. Et antall tjenestegjorde også i britiske jagerskvadroner og Special Duty Squadrons. Norske flyvere i britiske avdelinger ble tilkjent 38 ødelagte, fire sannsynligvis ødelagte og 17 skadde fiendtlige fly.

De norske jagerfly-skvadronene (331 og 332) samt norske flyvere avgitt til RAF ble til sammen tilkjent 247 ødelagte, 42 sannsynligvis ødelagte og 142 skadde fiendtlige fly og flyvende bomber (V-1).

Luftforsvaret hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 2 700. Det hadde 228 falne.

Hæren

Hæren ble den lavest prioriterte av utestyrkenes forsvarsgrener. Mannskapsstyrken kom aldri opp i mer enn 4 000. Etter den siste store omorganiseringen i 1942 bestod Hæren av:

Norske soldater om bord på en transportbåt ved Greenock i Skottland.

Den norske brigaden i Skottland
Kompani Linge: En britisk SOE-operasjon, men fra slutten av 1942 en del av den norske hæren
No. 5 Troop 10 Interallied Commando: Troppen utgikk i 1942 fra brigaden i Skottland, og stod i 10 Interallied Commando under britisk kommando
Det norske kompani Island: Drev blant annet opplæring av britiske og amerikanske styrker i vinterkrig og skibruk.^[27]
En garnison på Svalbard
En garnison på Jan Mayen
En garnison på Sør Georgia
En kystartillerigruppe: Bemannet fra 1942 to kystartillerifort ved Cromarty Firth i Skottland, konvertert til luftvernartilleri i 1945
Liaisonoffiserer: 50 liaisonsoffiserer var troppsførere i britiske avdelinger det var antatt at skottlandsbrigaden ville operere sammen med ved en invasjon av Norge. Disse kom i kamp på kontinentet sammen med sine avdelinger.
Et hospital

Hæren hadde 165 falne, 49 tilfangetatte og 12 savnede.

Politistyrkene

Rikspoliti- og Reservepoliti-styrkene som ble satt opp i Sverige fra 1943 gikk på grunn av Sveriges forhold til Tyskland under betegnelsen «politistyrker» og var formelt sett ikke en del av den norske hæren. I realiteten utgjorde disse ved krigens slutt åtte bataljoner, feltmessig oppsatt, øvet og væpnet lett infanteri som stod klar for innsetting ved en eventuell alliert invasjon av Norge. Fra våren 1945 ble politistyrkene også tilført tungt artilleri.

Politistyrkene hadde ved krigens slutt en mannskapsstyrke på 13 000. De hadde omkring 25 falne under operasjoner i Finnmark 1944–45.

Canada

Marinen og flyvåpnene hadde større øvingsavdelinger i Canada, Camp Norway ved Halifax og Little Norway ved Toronto.

Handelsflåten

Utdypende artikkel: Nortraship

Allerede i november 1939 var det blitt inngått en tonnasjeavtale med Storbritannia der store deler av handelsflåten seilte for britene på faste satser. Etter Norges inntreden i krigen i 1940 ble den norske handelsflåten organisert i Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship), og handelsflåten ble det viktigste norske bidraget til den allierte krigføringen.

Ved krigens utbrudd var det omkring 1 000 skip i den del av flåten som ble stilt til de alliertes rådighet. Skipene ble bemannet av 30 000 sjømenn; av disse omkom rundt 3 000 i løpet av krigsårene. Inntektene fra handelsflåten gjorde også at den norske Londonregjeringen hadde en uavhengig økonomisk basis og kunne bygge opp reserver for gjenoppbyggingen etter frigjøringen.

Den norske handelsflåten var avhengig av utenlandske mannskaper da rekruttering fra det okkuperte Norge var begrenset. Det var flest engelskmenn og canadiere. På skip i Østen var ofte hele mannskapet, unntatt offiserene, rekruttert fra Kina, og disse kineserne var uten navn i rederienes mannskapslister. Ved et tilfelle omkom 37 av 38 kinesere da DS «Woolgar» ble bombet ved Indonesia.^[109]

Norsk personell i tysk tjeneste

Quisling inspiserer norske frivillige frontkjempere på østfronten, mai 1942.

Frontkjempere er betegnelsen for nordmenn som meldte seg til krigsinnsats på tysk side. Disse kjempet hovedsakelig mot sovjetiske styrker på Østfronten. Mange av dem var motivert av å hjelpe Finland, som var i krig med Sovjetunionen. Rundt 15 000 nordmenn skal ha prøvd å verve seg til tysk tjeneste, og i overkant av 5 000 av disse kom gjennom nåløyet og var i aktiv fronttjeneste på tysk side i løpet av krigen. 781 av dem falt eller forsvant på Østfronten. Etter krigen fikk frontkjemperne harde straffer som landssvikere. Disse benyttet tyske uniformer med varierende kjennemerker, blant annet norske kjennetegn.

Det er også blitt dokumentert at også norske statsborgere tjenestegjorde i vakttjenesten i tyske konsentrasjonsleire, blant annet i Stutthof konsentrasjonsleir og Mauthausen-Gusen konsentrasjonsleir. Her skal de ha utført ulike former for vakttjeneste eller var instruktører for nordiske fanger.^[110]

Et antall sykepleiere gjorde også tjeneste i Tysk Røde Kors på Østfronten, kalt «frontsøstre», blant andre Hanna Kvanmo. Vegard Sæther anslår at minst 447 norske kvinner deltok i slik tjeneste. Ifølge Sæther var omkring halvparten medlemmer av NS og de andre måtte melde seg inn for å få reise. Frontsøstrene ble også straffeforfulgt for å ha gjort tjeneste for tyskerne. Norges Røde Kors talte for å straffeforfølge dem for landssvik. Under landssvikoppgjøret ble reist tvil om sykepleiernes arbeid kunne regnes som «bistand til fienden». Etter Kvanmos bok Dommen i 1990 uttalte presidenten i Norges Røde kors at frontsøstrene ikke burde vært tiltalt og Sven Mollekleiv kom i 2015 med en omstridt beklagelse.^[111]^[112]^[113]

Tyske krigsfangeleirer i Norge

Et minnesmerke i utkanten av Trondheim som er reist til minne over jugoslaviske partisaner som ble gravlagt her av tyskerne i perioden 1942-45. Monumentet står på Stavsøra, like ved grensen til Melhus.

Se: Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge

Se: Liste over fengsler og fangeleirer i Norge under andre verdenskrig

I perioden 1941–1945 ble omkring 75 000 sovjetiske og 1 600 polske krigsfanger holdt i tyske krigsfangeleirer i Norge. Særlig de sovjetiske fangene ble utsatt for brutal behandling. Mellom 13 000 og 15 000 av disse omkom eller ble drept i løpet av krigen.

I tillegg kom 4 113 politiske fanger fra Jugoslavia, hovedsakelig serbere. Jugoslavene ble fra starten av holdt i leirer kontrollert av SS som hadde karakter av rene utryddelsesleiere med utstrakt mishandling, drap og massehenrettelser. Etter sterkt påtrykk fra Røde Kors ble de såkalte «serberleirene» overtatt av Wehrmacht i 1943. Forholdene ble etter dette noe bedre, men jugoslavene levde fremdeles under fryktelige forhold med en svært høy dødelighet. Ved krigens slutt var bare 1 753 i live.

Det fantes fire hovedleirer for krigsfanger: Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer, Stalag 322 i Elvenes ved Kirkenes, Stalag 330 i Sagen ved Alta (senere flyttet til Beisfjord ved Narvik) og Stalag 380 i Drevja og Oppdal. I tillegg fantes det 121 underleirer spredt over hele landet. Leirene stod under kommando av Wehrmacht. Fanger som ikke satt i leirene var organisert i arbeidsbataljoner kontrollert av Organisation Todt.

Omkring 360 nordmenn i SS-Vaktbataljonen, hovedsakelig rekruttert fra hirden, tjenestegjorde som vakter ved leirene. Ifølge journalist Eirik Veum utviste mange av dem stor brutalitet og begikk bestialske overgrep på fangene. Mishandlingen skal ha omfattet ødeleggelse av kjønnsorganer og utstikking av øyne med bajonetter.^[114]

I januar 1945 begynte oppføringen av SS-Sonderlager Mysen som var tenkt å romme 5000 fanger. Noen hundre fanger ble overført fra Grini før arbeidet ble avbrutt av kapitulasjonen. Leiren ble deretter brukt til innkvartering av løslatte krigsfanger, polske flyktninger og statsløse jøder.^[115]

Tvangsarbeid

Krigsfanger i arbeid på Blodveien.

Utdypende artikkel: Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig

Utdypende artikkel: Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig

Krigsfangene var hovedsakelig importert til Norge for å brukes som slavearbeidere på de tyske okkupantenes mange byggeprosjekter. Fangene ble tvunget til svært hardt kroppsarbeid. De hadde gjennomgående for lite og for dårlig mat samt manglet tilstrekkelig bekledning og innkvartering i forhold til de klimatiske forholdene. Særlig under arbeidene på riksvei 50 (den såkalte «Blodveien») og Nordlandsbanen var tapstallene på grunn av sult, sykdom og vold fra vokterne store. Hitler mente at de sovjetiske krigsfangene var unntatt Genève-konvensjonen og fikk ikke ta i mot hjelp fra Røde Kors.^[116]

I tillegg til de sovjetiske fangene kom det mellom 1942 og 1945 4268 fanger fra Jugoslavia til Norge. Disse fangene var ikke krigsfanger, slik som russerfangene, men dødsdømte. Uten status som krigsfanger hadde de ingen internasjonal rett på beskyttelse. Til sammen 2400 jugoslaver døde i Norge under andre verdenskrig.^[117] Tvangsarbeid var knyttet til mange store anleggsarbeid i hele Norge. Festung Norwegen, store veianlegg og jernbanebygging. Også innen gruvevirksomhet, fiskeindustri og skogsarbeid brukte okkupantene tvangsarbeidere. Riksveien over Saltfjellet, kjent som «Blodveien», og Nord-Norgebanen eller Polarbanen er de største prosjektene.

På Kvænangsfjellet, Sennalandet (8 km lang) og Hatter ble det oppført snøtunneler av tre. Disse veiene var viktige ved retretten fra Finnmark og Finland i 1944.^[13]^[118] Snøtunnelen over Baddereidet i Kvænangen ble påbegynt sommeren 1942 og arbeidet ble utført av et hundretalls internerte lærere, noen jøder fra Troms og tyske desertører. På Kvænangsfjellet arbeidet det sommer og høst 1942 400 fanger fra Grini (blant andre Odd Nansen). Sammen med sovjetiske krigsfanger bygget de over 5 km snøtunnel på Kvænangsfjellet.

Deportasjoner

Utdypende artikkel: Holocaust i Norge. Se også: Flyktninger fra Norge

Jødene

Før arrestasjonene i 1942 var det omkring 2 200 jøder i Norge. Totalt 767 jøder ble deportert fra Norge til tyske utryddelsesleirer og bare 30 av disse overlevde. I tillegg ble omtrent ti personer drept i antijødiske tiltak i Norge. 230 jødiske familier ble helt utryddet.^[119] De store deportasjonene skjedde 26. november 1942 og 24. februar 1943 til Auschwitz der de fleste ble sendt rett i gasskamrene ved ankomst. Ingen kvinner og barn overlevde Auschwitz. Enkeltpersoner ble deportert både før og etter disse store transportene. Mellom 50 og 100 jøder ble holdt i ulike leirer eller fengsler i Norge inntil frigjøringen. Et titall greide å overleve i dekning i Norge gjennom hele krigen. Blant de deporterte var også en stort antall flyktninger fra kontinentet.

De norske jødene hadde fra okkupasjonens begynnelse blitt utsatt for en økende trakassering fra NS-regimet og fra tysk hold. I maidagene i 1940 ble radioapparatene stjålet av den tyske okkupasjonsmakten,^[120] over ett år før resten av befolkningen fikk sine beslaglagt. I juni 1941 ble mannlige jøder i Nord-Norge internert.

Fra 10. januar 1942 ble alle norske jøders pass stemplet med bokstaven «J» ved de lokale norske lensmannskontor og politikamre. Våren 1942 beordret Politidepartementet at alle voksne jøder skulle registrere seg på det nye skjemaet «Jøder i Norge». I mars 1942 gjeninnførte Quisling den såkalte jødeparagrafen som forbød jøder adgang til riket.

Under unntakstilstanden i Trøndelag fra 6. oktober 1942 ble alle mannlige jøder internert i Falstad konsentrasjonsleir. 24. oktober fulgte så Quisling-regjeringens lov om ekspropriasjon av alle jøders eiendom og det norske Statspolitiet fikk samtidig ordre fra SIPO om å arrestere alle mannlige jøder. Arrestasjon ble gjennomført 26. oktober av norsk politi, forsterket med enheter fra hirden. Hirden stilte vaktmannskaper til de interneringsleirene der jødene innledningsvis ble samlet. 25. november ble også alle kvinner og barn arrestert. De arrestertes boliger ble forseglet og alle deres verdier og eiendeler beslaglagt av det norske nazi-styret. Gull, sølv, smykker og klokker ble overtatt direkte av de tyske okkupasjonsmyndighetene uten å bli registrert. De arresterte 26. november ble ført direkte om bord i skipet Donau.

Norske romfolk

Fremmedloven av 1927 gjorde det mulig å nekte sigøynere og omstreifere adgang til riket. I 1934 ble 68 romfolk, de fleste norske statsborgere, nektet innreise til Norge. De ble stanset av både svenske og danske myndigheter da de ville forlate Tyskland, og endte deretter opp i Belgia. De belgiske myndighetene forsøkte å sende dem til Norge, men norske myndigheter nektet. Vinteren 1943-1944 ble 66 medlemmer av romfamiliene Josef, Karoli og Modis internert og deportert fra Belgia til Auschwitz-Birkenaus sigøyneravdeling. Innen 4. august 1944 var de fleste i sigøyneravdelingen gasset og kremert. Bare fire personer overlevde. Frem til 1956 da «sigøynerparagrafen» ble endret fikk de fortsatt ikke adgang til Norge.^[121]^[122]

Flukt til Sverige

Se også: Flyktninger fra Norge

Med hjelp fra forskjellige motstandsorganisasjoner lyktes omkring 1 000 jøder i å redde seg over til Sverige.^[123] I tillegg kom et mindre antall seg over Nordsjøen til Storbritannia.

«Eksportorganisasjonene» som arbeidet med å hjelpe flyktninger over til Sverige hadde på dette tidspunktet en kapasitet på omkring 60 personer i uken. Rutene gikk gjennom villmark og var fysisk krevende. For å få et så stort antall sivile, inklusive kvinner, barn og syke over grensen på kort tid måtte det improviseres. I tillegg til Milorg og Sivorgs etablerte eksportorganisasjoner ble en del nye grupper nå etablert nærmest ad hoc og nye personer trukket inn i arbeidet. En stor innsats ble gjort gjennom den såkalte «Carl Fredriksens Transport». Tidsnøden førte imidlertid til sikkerhetsbrudd, arrestasjoner og henrettelser. 96 flyktninger, 29 flyktningloser og 55 hjelpere ble drept. Det samlede tapet var med andre ord på 180 personer. Dette er likevel et lavt tall med tanke på at det var rundt 60 000 nordmenn som flyktet til Sverige.^[124] I Sverige utviklet det seg et norsk eksilsamfunn, og det ble bygget opp en egen norsk administrasjon fra nabolandet. Det ble også opprettholdt hemmelige forbindelser med motstandsbevegelsen i Norge. Ved krigens slutt oppholdt det seg 43 000 nordmenn i Sverige.^[125]

De to første årene av okkupasjonen ble mange som forsøkte å ta seg over grensen avvist av svenske myndigheter. I 1941 ble minst 450 personer nektet innreise eller overlatt til den tyske okkupasjonsmakten. Ifølge Lars Hanssons doktorgradsavhandling fra 2019 slapp personer av høy alder og høy sosial posisjon lettere inn. Svenske myndigheter vegret seg i utgangspunktet mot å slippe inn unge mannlige arbeidere som svenske myndigheter fryktet ville ta seg til Nord-Norge og fortsette væpnet kamp der. Fra desember 1941 slapp Sverige i praksis inn alle (unntatt tyske desertører). Tyske desertører ble avvist til mars 1943, etter at den tyske krigslykken snudde ved Stalingrad. I april 1940 ble 5000 soldater fra Østfoldivisjonen sluppet inn og avvæpnet - dersom de hadde fått reise til Nord-Norge kunne Sverige ha blitt trukket inn i krigen ifølge Lars Hansson. Svenske myndigheter ønsket å internere kong Haakon da kongen med følge 12. april kjørte et par kilometer inn i Sverige. Begrunnelsen var at kongen var øverstkommanderende og hadde generals uniform.^[126]

Nordmenn i tysk og tysk-alliert fangenskap

Se også: Deportasjoner fra Norge

Nordmenn i tysk fangenskap

En fangeoppstilling på Grini fangeleir en eller annen gang i perioden 1941-43

Det er ført kartotek over ca. 44 000 nordmenn som ble satt i fangenskap av okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Av disse døde 1400.^[127] Hver enkelt registrering består av navn og personalia og oversikt over soningssteder og perioder. Blant de fengslede var omkring 4 000 kvinner, de fleste satt fanget på Grini, av disse ble mer enn 100 videresendt til Ravensbrück i Tyskland.^{[trenger referanse]}

I de første ukene etter okkupasjonen ble fangene satt inn i regulære norske fengsler, deretter ble det også bygget fangeleirer. Tukthus ble bygget for fanger som måtte sone ekstra hardt. Fengslene ble overfylt allerede sommeren 1940, og i leirene ble det svært fullt i 1944 slik at det måtte improviseres med bruk av skoler og forsamlingshus til fengsler. Den største leiren var Grini fangeleir ved Oslo som også ble brukt til oppsamling før deportasjon til Tyskland. Om lag 8 000 norske fanger ble sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland og Polen. Omkring 600 ble sendt til tyske tukthus eller fengsler. Arkivverket oppgir totalt 9500. I fangenskap i Tyskland og Polen døde 1210 nordmenn, av disse 610 norske jøder.^[128] Dette pågikk til ut i 1944 da det ble mottaksstopp.

Oversikt over noen av de soningsstedene i Tyskland og tyskokkuperte områder som ble brukt for norske deporterte fanger, angivelse antall norske fanger i hver leir:

Bergen-Belsen 50
Schildberg (Oflag XXI-C) 1 150 (offiserer)
Sonnenburg 250 (flest motstandsfolk)
Luckenwalde 1 100 Stalag III A, Teillager Oflag (krigsfanger)

Norske jøder ankom til Auschwitz i Polen i to store grupper: Den 1. desember 1942 ankom den største gruppen på 532 fanger, derav overlevde bare arbeidsdyktige menn ankomstdagen. Den 3. mars 1943 ankom 158 fanger, derav overlevde 26 ankomstdagen. I tillegg kom ca. 60 jøder fra Norge på andre dager, og om lag 20 ble overført til Auschwitz fra andre leirer, totalt 767 norske jøder. Av disse 767 overlevde 32 krigen.

Av norske fanger som kom til NN-leiren Natzweiler overlevde halvparten.

Hovedandelen av de norske fangene i Stutthof var mer enn 300 norske politimenn som ble arrestert under utrenskninger i politiet 16. august 1943 i Aktion Polarkreis. Et tilsvarende antall politimenn ble holdt i fangenskap på Grini i Norge.

Allerede i februar 1942 ble 86 offiserer sendt til den polske landsbyen Schokken (Skoki) til krigsfangeleiren Oflag XXI-C. I løpet av halvannet år vokste belegget til 128, hvorav én matros, som ble tatt ved forsøk på en illegal leveranse på Vestlandet. Alle disse fangene ble flyttet til Grune bei Lissa (Gronovo ved Leszno) i september 1943. Ved slutten av 1943 ble alle fangene overført til Schildberg (Ostrzeszow) 130 km SSØ for Posen (Poznan). Betegnelsen Oflag XXI-C ble beholdt helt til fangene i januar 1945 måtte marsjere til Luckenwalde sør for Berlin. De ble her internert i kjempeleiren Stalag IIIA, Sonderlager Oflag.

Omkring 1 500 norske offiserer ble arrestert 16. august 1943. Ca. 500 ble sendt hjem av forskjellige årsaker, mens noe i underkant av 1 000 mann ble sendt til to leirer i Polen, nemlig Grune bei Lissa og Schildberg. Leirene fikk betegnelsen henholdsvis Oflag XXI C z og Oflag XXI C. Den lille z-en betyr Zweiglager, eller filialleir. Leiren var administrativt underlagt leiren i Schildberg. Beretningen om de norske offiserene i tysk fangenskap ble ført i pennen av premierløytnant Knut Lindboe Spenning på oppdrag fra general Otto Ruge etter krigen (I tysk krigsfangenskap, Gyldendal 1950).

Fra midten av mars 1945 ble norske og danske fanger hentet av svensk Røde Kors med «de hvite bussene», samlet i leiren Neuengamme og deretter fraktet videre til Sverige den 20. april 1945.

I 1982 ble det i Schildberg opprettet en norsk avdeling i det stedlige regionmuseum. I løpet av årene har den norske avdelingen vokst, og disponerer i dag en hel etasje i museumsbygningen.

Repatriering

Johan Koren Christie og en gruppe nordmenn i britisk tjeneste fulgte de fremrykkende allierte styrken og sporet opp og bisto norske fanger. Dagen etter kapitulasjonen i 1945 begynte den norske løytnant Bulukin arbeidet ved det norske repatrieringskontoret i Hamburg. Vesentlig grunnlag for arbeidet var den norske sjømannskirkens oversikt over en god del av de norsk fangene blant annet i samarbeid med Folke Bernadottes redningsaksjon. Johan Bernhard Hjort sammen med sine barn Wanda, Helge og Johan gjorde også et vesentlig bidrag på området. Bulukin drev leteaksjoner etter nordmenn i sovjetisk-okkupert område. Fra 12. mai ble Luckenwalde besøkt der Otto Ruge og 250 andre norsk offiserer ble hentet ut i første transport (i alt var omkring 1000 norske offiserer i krigsfangeskap).^[129] Bulukin fikk hentet ut 800 norske offiserer som sovjetiske myndigheter hadde planlagt å sende via Murmansk.^[130] Familien Hjort hadde mange fremstående tyske slektninger og satt internert på slottet Groß Kreutz. Der beveget de seg ganske fritt og kunne besøke norske fanger i blant annet Sachsenhausen. Familien Hjort skaffet seg slik oversikt over mange norske fanger.^[131] Den svenske legasjonen i Berlin bisto også.^[132]

Nordmenn i japansk fangenskap

Omkring 900 nordmenn satt under krigen i japanske fangeleirer. Disse kommer i tillegg til de 44 000 nevnt ovenfor. Her var mange kvinner og barn.

Nordmenn i Vichy-fransk fangenskap

Etter Frankrikes kapitulasjon i 1940 ble 639 norske sjømenn internert i Nord-Afrika, kontrollert av Vichy-regimet. Disse fikk tilbud om å bli overlatt til tyskerne og eventuell hjemsendelse til Norge. Bare 59 gikk med på dette. 349 klarte å rømme til alliert område. De resterende ble holdt fanget om bord på sine skip eller i leirer inntil den allierte landgangen i Nord-Afrika i november 1942. Se også «Flukten fra Dakar».

Fangelitteraturen

Nordmenn som overlevde tysk fangenskap har vitnet om hva som skjedde gjennom sine beretninger i den såkalte fangelitteraturen. En kjent beretning er Fange i natt og tåke av Trygve Bratteli, som er en av norsk litteraturs største salgssuksesser. Kristian Ottosen har redigert et fangeleksikon og skrevet i alt 6 bind om de enkelte leirer og personene der. Den norske litteraturen fra fangeleirene omfatter for øvrig over 150 titler. Luihns bibliografi har et eget kapittel om fangelitteraturen.

Slutten på krigen

Frigjøringen av Norge begynte med at Finland inngikk våpenhvileavtale med Sovjetunionen (september 1944). Øst-Finnmark ble frigjort av sovjetiske styrker i slutten av oktober 1944. Tyske styrker trakk seg ut av finsk Lappland, tilbake fra Murmanskfronten og ut av Finnmark til sør/vest for Lyngen. Mesteparten av befolkningen ble evakuert og bygninger brent. Området mellom Lyngen og Tana forble lenge et ingenmannsland delvis kontrollert av frie norske styrker.

Resten av landet ble frigjort da de tyske styrkene i Norge 8. mai overga seg til de allierte som følge av generell tysk kapitulasjon. De tyske styrkene ga fra seg de fleste våpen og trakk seg tilbake til egne områder. Vaktholdet ble straks overtatt av norske hjemmestyrker, etter kort tid kom norske polititropper fra Sverige og deretter britiske og amerikanske soldater. Landet var under alliert okkupasjon til 7. juni. De fleste britiske, amerikanske og sovjetiske styrker hadde forlatt Norge innen oktober 1945.

De allierte forsøkte ved Operasjon Fortitude å gi Tyskland inntrykk av at det ville komme en landgang i Norge. På den måten ville tyske bli styrker bundet opp i Norge før D-dagen. Andrew Thorne var leder for avdelingene i Skottland og Nord-Irland tiltenkt en rolle ved frigjøringen av Norge.^[133]^[134]^[135]

Finnmark og Nord-Troms

Utdypende artikkel: Tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms

En hvelvet nordlandsbåt og kassebord tjente som hus til åtte mennesker, to kuer og en geit etter raseringen av Gamvik.

Foto: Ole Friele Backer (1907—1947)

Oberst Arne Dagfin Dahl og den norske militærmisjonen om bord på et sovjetisk skip på vei til Petsamo i november 1944.

Den brente jords ble brukt da tyske styrker forlot Finland. Tyske styrker trakk seg ut av Finnmark og Nord-Troms til Lyngen samtidig som alt ble brent og evakuert. Omkring 11.000 bolighus, omkring 1000 næringsbygg og flere hundre offentlige ble brent, samt 27 kirker. Dette ble gjort fordi man ventet at Den røde armé ville invadere området, og for å sikre seg at de ikke fikk tilgang på fasiliteter som husly og lignende.

Okkupasjonsmakten iverksatte tvungen evakuering av alle nordmenn til sydligere deler av Norge under trussel om dødsstraff. Tyske patruljer jaktet på de inntil 25 000 finnmarkingene som unndro seg evakuering og overlevde under vanskelige forhold i de raserte områdene. I de nedbrente og utbombede områdene bodde folk vinteren gjennom i huler, gammer eller i ruiner.^[136] På Sørøya hadde om lag 1000 sivile unndratt seg den tvangsevakueringen og befant seg vinteren 1944-45 i en utsatt stilling, der de blant annet ble jaget av tyske patruljer. De fleste ble evakuert av den britiske marinen i en risikabel og dristig operasjon 15. februar 1945.^[137] Omkring 50 000 personer ble tvangsforflyttet. Om lag 300 døde som følge evakueringen og overvintring i de nedbrente områdene.^[138]

Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 20. oktober 1944 og Kirkenes ble frigjort 25. oktober. Over 600 sovjetiske soldater falt på norsk side av grensen, andre kilder oppgir 2 100 falne.^[27] Til sammen var den norske styrken under sovjetisk kommando i Finnmark på 3000 mann våren 1945.^[9]

De sovjetisk styrkene krysset ikke Tana. I den sovjetiske generalstaben var det mange som mente at Sovjet av strategisk hensyn burde ta kontroll over deler av Nord-Norge, men det er lite som tyder på at synet ble støttet av Stalin og Molotov ifølge historikerne Stian Bones og Jens-Petter Nielsen. Stalin aksepterte at Norge tilhørte den britiske sfæren.^[139] I både generalstaben og utenriksdepartementet var det konkrete forslag om å skyve grensen til Tana samt å kreve sovjetisk militær tilstedeværelse i Tromsø, Hammerfest og Vadsø.^[140] I desember 1941, mens Slaget om Moskva pågikk, gjorde Stalin det klart for Anthony Eden, den britiske utenriksministeren, at etter krigen ønsket han at Sovjetunionen skulle ha siste ord i de baltiske landene og i Øst-Europa. Til gjengjeld ville Stalin godta britiske baser i Belgia, Nederland, Danmark og Norge.^[141] Petsamo ble etter krigen overført fra Finland til Sovjetunionen, og Norge fikk grense mot Sovjetunionen. Forhandlinger med Sovjetunionen om grenseforholdene begynte i 1947.^[142]

Generaloberst Alfred Jodl sendte ordren om evakuering og nedbrenning fra Tyskland til tyske styrker i Norge.^[143] Under Nürnbergprosessen benektet Jodl at nedbrenningen hadde skjedd. Nedbrenningen utgjorde en del av de krigsforbrytelsene Jodl ble dømt til døden for, ifølge historikeren Bente Persen.^[144]^[145]

Resten av landet

Våren 1945 forberedte den norske regjeringen i London avslutningen av krigen. Regjeringen sendte i april anmodning til Sverige om militær støtte ved en tysk kapitulasjon. Bakgrunnen var frykt for at de tyske styrkene i ville fortsette kampen og den norske regjeringen ønsket væpnet svensk intervensjon for å beskytte befolkningen i Norge. Regjeringen ønsket i praksis full mobilisering i Sverige for å la de tyske lederne forstå at Sverige beredt til å intervenere. Sverige var klart avvisende til den norske anmodningen og begrunnet dette med at det kunne være provoserende og føre til hardere tyske tiltak. Hjemmefrontledelsen var også skeptisk og den svenske regjeringen oppfordret den britiske og amerikanske ledelsen til ikke å støtte Norge i saken. Mens Terboven ga uttrykk for at han ville fortsette kampen, var den tyske hærledelsen i Norge moderat og tilbakeholden. Hjemmefrontens ledelse informerte den tyske hærledelsen om at hjemmestyrkene var disiplinerte og sto under ansvarlig kommando. Den tyske ledelsen gjorde det også kjent at hjemmestyrkene ble anerkjent som soldater etter folkeretten dersom de var i avdelinger på minst 30. Hjemmestyrkene fikk 12. april fra London ordre om å stanse sabotasjen mot jernbanen og innskrenke andre aksjoner. Tyske etterretningsrapporter viser at tilbakeholdenheten ble oppfattet og hærledelsen forsto at hjemmefronten og befolkningen ønsket en ordnet kapitulasjon uten voldsbruk. Hjemmestyrkene begynte også å bruke uniform eller armbind.^[146]^(s516)

Tysk kapitulasjon blir kjent gjennom løpesedler. Trondheim, 8. mai 1945.

Foto: Fotograf Schrøder / Trondheim byarkiv

Etter Himmlers kapitulasjonstilbud til vestmaktene 28. april gikk det rykter i Norge om Tyskland hadde kapitulert. Medlemmene av Quislings regjering søkte avskjed 28. april, men ble bedt om å fortsette inntil videre. Quisling sendte 25. april ut mobiliseringsordre til alle «hirdpliktige» mellom 18 og 55 år, men ønsket å melde seg til tjeneste for det som kunne bli borgerkrig. En frontkjemper uttalte til Aftenposten 27. april at han ikke ville slåss mot sine landsmenn. Terboven ønsket omfattende razzia i Nordmarka der det var kjent at Milorg holdt til, mens Heinrich Fehlis fikk via Berlin stanset aksjonen. Hjemmestyrkenes ledelse sendte 30. april ut ordre om at det skulle være ro og orden, og ingen aksjoner mot styrker, politi eller norske nazister.^[146]^(s518) Det var i slutten av april trefninger mellom hjemmestyrker og tyske avdelinger flere steder. Milorg-basene Bjørn West (Matrefjellene) og Elg i Eggedal forsvarte seg mot tysk angrep. Ved Elg-basen falt 29 tyskere og seks nordmenn 26. april. I Matrefjellene falt omkring 30 tyske alpejegere og tre nordmenn 28. april. Kampene ved Bjørn West fortsatte til 3. mai og til sammen falt over 100 tyske soldater og seks nordmenn.^[146]^(s519) Arkivene i Politi- og Justisdepartementene ble kvelden 2. mai tatt i forvaring av «Oslogjengen». Over to tonn papirer ble kjørt til et sikkert sted og brukt under rettsoppgjøret etter krigen.^[146]^(s522)

Tysk kapitulasjon

Utdypende artikkel: Frigjøringsdagen (Norge)

Den tyske kommandanten og garnisonsjefen major Josef Nichterlein og hans adjutant hauptmann Hamel fra Wehrmacht overgir Akershus festning til den norske hjemmefrontens representant, fenrik Terje Rollem, 11. mai 1945. Selve frigjøringsdagen var imidlertid 8. mai, da de tyske styrkene kapitulerte.

Foto: Pressefotograf Johannes Stage

Overgitte tyske sjøfly i Tromsø sommeren 1945

De tyske styrkene i Danmark, Nederland og det nordvestlige Tyskland kapitulerte for Montgomery på Lüneburger Heide 4. mai.^[147] Alfred Jodl skrev under på vegne av Dönitz. De tyske styrkene i Norge var ikke med i kapitulasjonen på Lüneburger Heide noe som skyldtes uklarhet om inndeling av soner fordi både Storbritannia og USA insisterte på å frigjøre Norge samtidig som sovjetiske styrker hadde frigjort Øst-Finnmark. Avtalen om frigjøringen av Norge ble gjort hos Eisenhower.^[148]

Admiral Dönitz meldte 7. mai over kringkasteren i Flensburg at tyske styrker kapitulerte betingelsesløst (general Alfred Jodl natt til 7. mai signert betingelsesløs kapitulasjon). Hitler begikk selvmord 30. april og innsatte Dönitz som sin etterfølger. Dönitz uttalte mål var å avslutte krigen og hindre at færrest mulig tyske soldater ble tatt til fange av sovjetiske styrker. Norge og Danmark var tenkt som mottakere av flyktende tyske soldater, og den tyske styrken i Norge skulle være intakt og kampklar. Terboven fikk ikke gjennom sitt ønske om å holde Norge for enhver pris.^[146]^(s520-522)^[149]

I møte med Dönitz i Flensburg 3. mai fikk general Böhme kommandoen over samtlige tyske styrker i Norge. Böhme avsatte Terboven. Böhme avviste 5. mai et svensk forslag om at tyske styrker i Norge skulle kapitulere og deretter la seg internere i Sverige. Böhme mente de tyske styrkene i Norge ikke var slått og landet var vanskelig å innta. I meldingen til de tyske soldatene i Norge 7. mai understreket han at de måtte bøye seg for ordren om å kapitulere til alles felles beste. Britene var klar over at de på det tidspunktet ikke hadde nok styrker til å overvinne væpnet tysk motstand i Norge.^[146]^(s520-522)^[149]

Hjemmefrontens ledelse sendte 3. mai ut en oppfordring til befolkningen om ro, disiplin og om å fortsette sitt daglige virke. Milorg-medlemmer fikk 4. mai ordre om å gå på jobb men være kledd i «sportsantrekk» klare til innsats. Hjemmefrontens ledelse fikk 5. mai fullmakt til inntil videre å opptre på vegne av den norske regjeringen i London. Hjemmefrontens kurerer informerte general Böhme om radioforbindelse med general Eisenhower. Quisling holdt radiotale 5. mai der han informerte om at hans regjering ville opprettholde ro og orden og avverge borgerkrig. Quisling holdt fast ved at det var landets lovlige regjering som måtte adlydes inntil ny lovlig regjering var på plass.^[146]^(s523) Quisling avslo 7. mai Terbovens tilbud om flyskyss ut av Norge.^[146]^(s524-525)

Den belgiske nazilederen Léon Degrelle var i Norge og flyktet med tysk fly til Spania. Politiske fanger i Trondheim ble sluppet fri 7. mai. Harry Söderman kom selv til Oslo etter avtale med Heinrich Fehlis og sørget 7. mai for at de kvinnelige fangene på Grini og fangene i Møllergaten 19 ble sluppet fri. Klokken 18:30 7. mai meldte Hartvig Kiran fra London at Tyskland hadde kapitulert og at kapitulasjonen trolig også gjaldt styrkene i Norge. Opprop fra hjemmefronten ble trykket i 200 000 eksemplarer og hengt opp i hele Oslo-området i løpet av natt til 8. mai. General Andrew Thorne forberedte i Storbritannia overføring av de første allierte styrkene til Norge innen fire dager etter kapitulasjonen.^[146]^(s524-525)

Tyskland kapitulerte den 8. mai 1945, og ut over sommeren 1945 ble de tyske styrkene sendt tilbake til Tyskland. De allierte fryktet at den tyske hæren i Norge skulle nekte å kapitulere og sette opp et fanatisk forsvar på norsk jord. Norge var sterkt befestet og det var stasjonert over 300000 soldater, og det var usikkert om de tyske styrkene i Norge ville overgi seg. Øverstkommanderende i Norge fikk ordre fra den nye rikspresidenten Karl Dönitz om dette. Terboven ble avsatt 7. mai og hans myndighet formelt overført til general Franz Böhme. Böhme mottok kapitulasjonsordren fra Dönitz samme dag kl 21.10.^[2]

Den allierte kommisjonen kom med fly til Oslo på ettermiddagen 8. mai.^[150] De alliertes militærkommisjon overleverte kapitulasjonsbetingelsene til Böhme på Lillehammer sent på kvelden 8. mai. Kommisjonen ble eskortert av tyske styrker til Lillehammer der Böhme hadde sitt hovedkvarter. Kommisjonen besto av admiral Per Askim, brigader R. Hilton, oberst R. A. Hay og C.P. (Pet) Bennett.^[2] Den britiske oberstløytnant Robert Chew reiste fra Oslo til Bergen 10. mai som eneste allierte soldat og forlangte i møte med en motvillig general Johann de Boer at de tyske offiserene skulle gi fra seg våpene.^[150] Over hele landet ble frigjøringen feiret 8. mai. Alle kirkeklokker ringte kl 15.00. Hjemmestyrkene tok kontroll over enkelte sentral bygninger, blant annet Slottet. Kringkastingshuset på Marienlyst ble fredelig av NRKs folk tidlig om morgenen.^[146]^(s527)

Tyske styrker ble pålagt å trekke seg ut av viktige byer og militære installasjoner senest 11. mai kl 24.00, og være samlet i avgrensete områder. Böhme godtok vilkårene klokken 1 natt til 9. mai. For å gjennomføre kapitulasjonen i Norge fikk tyske styrker opprettholde sin kommandostruktur, herunder bruke telegraf, radio og et lite antall lette våpen (offiserene fikk blant annet beholde sin pistoler). NRK hadde dessuten nyhetssendinger på tysk og det ble gitt ut tysk avis. Norske hjemmestyrker holdt til dels vakt sammen med tyske soldater den aller første tiden etter kapitulasjonen.^[2]^[146]^(s526)

Den tyske kapitulasjon trådte formelt i kraft natt til 9. mai. I løpet av natten tok 40 000 bevæpnede menn fra hjemmestyrkene oppstilling ved offentlige bygg og viktige industrianlegg. Noen hadde rykket ut fra kvelden 7. mai. De skulle ikke avvæpne tyske soldater. Deler av hjemmestyrkene bisto politiet med arrestasjoner av nazister ifølge oppsatte lister. Hjemmefrontens ledelse innsatte midlertidige sivile ledere av departementene, såkalte rådmenn, samt nye politimestere og fylkesmenn. Riksprogramsjef Olav Midttun åpnet NRKs radiosendinger.^[146]^(s528) I løpet av 9. og 10. mai kom polititroppene på 13 000 med tog til Narvik, Trondheim og Oslo. De første britiske soldaten ankom Fornebu 9. mai.^[146]^(s530)

Terboven, Wilhelm Rediess og Heinrich Fehlis tok sine egne liv. Sverre Riisnæs overga seg. Tidlig 9. mai meldte Quisling og hans ministre Fuglesang, Stang, Lippestad, Skancke, Vassbotn og von Hirsch seg på politihuset i Møllergata 19. Jonas Lie og Henrik Rogstad tok sine egne liv. Henry Rinnan forsøkte å rømme ut av landet, men ble arrestert 14. mai. Lister over personer som skulle arresteres var utarbeidet på forhånd, og de første arrestasjonene skjedde 8. mai. Det norske politiet i Sverige hadde samlet inn informasjon fra over 50000 norske flyktninger og ut ifra disse bygd opp en liste med over 16000 navn mistenkt for landssvik. Denne listen er kjent som Liste nr. 1 og ble sendt ut i mai 1945.^[151]^[152]
Siegfried Wolfgang Fehmer forsøkte å skjule seg som menig blant internerte tyske soldater, men ble avslørt. Kapitulasjonsbetingelsene påla den militære ledelse å arrestere og utlevere visse kategorier tyskere, særlig politifolk. Til sammen ble 2700 tyske tjenestemenn arrestert, inkludert nesten alle ledende Gestapo-folk.^[2]

Okkupasjonsmakten etablerte i hemmelighet en meteorologisk stasjon på Svalbard under dekknavnet Haudegen. Etter den tyske kapitulasjonen i Norge ble mannskapet værende på stasjonen og begynte da å sende værobservasjoner til de allierte i stedet. Mannskapet forsøkte å få de allierte til å hente dem ut før vinteren. En seljaktskute kom dem til unnsetning 3. september 1945 og soldatene på stasjonen var de siste tyske som overga seg under andre verdenskrig.^[153]

Alliert okkupasjon

Utdypende artikkel: Operation Doomsday

Britiske soldater i Oslo, 13. mai 1945.

Mesteparten av de 12 000 mann i de norske polititroppene i Sverige ankom Narvik, Trondheim og Oslo 9. og 10. mai. Allierte militærdelegasjoner kom til de viktigste byene for å organisere og holde oppsyn med avvæpning av de tyske styrkene. Britiske styrker kom med fly til Oslo og Stavanger 10. mai, senere kom britiske marineenheter til de viktigste havnebyene. Senere fulgte amerikanske soldater, slik at den allierte styrken på det meste var oppe i 30 000 soldater. Britiske og amerikanske styrker holdt seg sør for Tromsø, mens norske soldater hadde ansvar fra Tromsø til grensen mot Sovjetunionen. Sovjetiske styrker gikk inn i Sør-Varanger 25. oktober 1944 og besatte området i omkring ett år før de trakk seg tilbake. Resten av Finnmark samt Troms til Lyngen ble styrt av den norske regjeringen i London. General Andrew Thorne ankom 13. mai og var ansvarlig for de alliertes avvikling av okkupasjonsstyret. Hjemmefrontledelsen nedla sitt verv 14. mai, etter en knapp ukes regjeringstid. Deretter regjerte Thorne offisielt Norge, ifølge avtale mellom regjeringen og de allierte stormaktene. Thorne var selv underlagt den allierte øverstkommanderende for Europa, general Dwight D. Eisenhower.^[2]^:190^[154]

Avtalen hadde tatt høyde for at kunne bli kamper og uro i Norge før et sivilt norsk styre var etablert, men den velordnete tyske kapitaluasjonen gjorde at hjemmestyrkene klarte å opprettholde ro og orden, og et sivilt norsk styre kunne raskt gjenopprettes. De allierte styrkene i Norge var få og lite kjent med forholdene, mens de tyske styrkene besto av minst 350 000 mann (elleve divisjoner og fire brigader). Thorne ønsket derfor å avvikle den allierte styringen så raskt som mulig.^[2] Thorne overlot den 7. juni makten til den hjemvendte kong Haakon VII.^[155] Utover sommeren hadde de allierte styrkene under ledelse av Thorne hovedansvaret for å sende tyske krigsfanger til Tyskland. De fleste allierte styrker (inkludert sovjetiske) forlot landet i september-oktober 1945.^[2] Allierte styrker gjorde flere «raids» i de tyske «reservatene» for å arrestere medlemmer av sikkerhetspolitiet, SD og Abwehr. I juli 1945 ble medlemmer av disse tjenestene identifisert av tyskerne selv og 2700 ble arrestert av de allierte. En del tyske generaler og høyere offiserer ble sendt som fanger til Storbritannia.^[156] Gestapo-mannen Hans Wilhelm Blomberg ble arrestert i Bremen, stilt for britisk krigsrett i Norge og henrettet på Akershus.^[150]

Kongefamilien vendte tilbake til Oslo og Norge 7. juni 1945. Her sees kong Haakon og kronprinsesse Märtha i bilkortesjen gjennom Oslo med Max Manus i passasjersetet foran. Kronprins Olav hadde kommet til landet allerede 13. mai.

Foto: Karl Harstad / Oslo Museum

Norge feiret 30. juni 1945 de alliertes dag som takk for innsatsen. Blant annet var Karl Johan da dekorert med bilder av allierte toppledere og generaler samt amerikanske, britiske og sovjetiske flagg.^[157]

Normalisering

Kongefamilien og eksilregjeringen returnerte til Norge i mai og juni samme år. Nygaardsvold, resten av regjeringen, Hambro og 700 andre nordmenn vendte hjem fra eksil 31. mai. Kronprins Olav vendte tilbake 13. mai, mens kong Haakon, kronprinsesse Märtha og de tre barna vendte tilbake 7. juni - det allierte militærstyret av Norge ble samtidig formelt avsluttet og styringen overlatt til sivile norske myndigheter. Stortinget valgt i 1936 trådte sammen 14. juni og Einar Gerhardsen ble statsminister for en samlingsregjering 25. juni. Norge erklærte krig mot Japan 6. juli, med tilbakevirkende kraft fra 7. desember 1941.^[2]

De allierte stormaktene hadde planlagt at tyske våpen skulle ødelegges, men Norge fikk etter protester beholde en god del av tyske våpen. En stor del av tysk utstyr og forsyninger som kunne utnyttes sivilt ble overlatt den norske regjeringen. Ubåtbunkersene i Trondheim og Bergen lot seg heller ikke så lett destrueres. De tyske soldatene og gestapistene som satt i fangenskap i Norge ble satt til blant annet å rydde minefelt (hvor et par hundre soldater omkom) og til å grave frem lik av russiske krigsfanger.^[158] I august 1945 var hele Norge med unntak av Finnmark ryddet for miner, etterhvert tillot den sovjetisk kommandanten i Kirkenes at tyske krigsfanger ryddet miner i den sovjetiske sonene. Tyske soldater deltok også i reparasjon av veier og broer i Vest-Finnmark.^[156] Mineryddingen ble gjenopptatt sommeren 1946 dels som lønnet arbeid.^[158]

Tross husmangel og forbud, reiste 40 % av de evakuerte tilbake til det utbrente Nord-Troms og Finnmark sommeren 1945, innen sommeren 1946 var de fleste reist tilbake mens gjenreisingen for alvor kom i gang i 1947.

Som ledd i normaliseringen opprettet de allierte en sivilavdeling, Civil Affairs Staff of Allied Land Forces Norway, og i 1944 ble denne plassert sammen med London-regjeringens kontorer, senere flyttet til Edinburgh. Avdelingen leverte i alt 665 000 tonn varer og tok seg av fiendtlig materiell hvorav en del var rekvirert av okkupasjonsmakten fra norske borgere. En stor del av dette ble høsten 1945 overført til Forsyningsdepartementet. I tillegg ble 138 millioner kroner beslaglagt fra tyske borgere og overført til Norges Bank.^[156]

Repatriering

Sovjetisk fange i Bjørnelva leir, en av omkring 100 000 utenlandske fanger i Norge ved krigens slutt.

Foto: Leiv Kreyberg / Riksarkivet

Ved slutten av krigen var Norges befolkning på omkring 3 millioner, av disse var omkring 388 000 innbyggere hjemmehørende i Nord-Norge samtidig som det var 187 000 krigsfanger eller tidligere krigsfanger i Nordland og Troms. I tillegg til repatriering av utenlandske borgere reiste også den evakuerte befolkningen fra Finnmark og Nord-Troms hjem. I tillegg til tyske soldater og østeuropeiske krigsfanger hadde Nordland og Troms tatt i mot en del av de omkring 50 000 evakuerte fra Nord-Troms og Finnmark.

«Displaced persons»

Ved slutten av krigen var det omkring 100 000 utenlandske krigsfanger i Norge (annet sted kriver Thorne 87 000), av disse var 83 000 sovjetiske, flere tusen polske og omkring 2 500 jugoslaviske. Krigsfangene var i omkring 400 Stalag og arbeidsleirer langs kysten, noen av var ifølge Thorne «forferdelige slaveleirer», fangeleirene var overfylte og forholdene «sjokkerende» ifølge Thorne. Mangel på klær gjorde at noen fanger en periode måtte bruke tyske uniformer. Frigjøringen av leirene skjedde raskt og disiplinert, men noen angivere og torturister fra fangenes egne rekker ble drept. Ifølge kapitulasjonsbetingelsene skulle Wehrmacht sørge for 30 dager med mat til de frigitte krigsfangene.^[2] Ifølge Thorne var det 2669 jugoslaver i Norge, av disse var 1600 krigsfanger.^[156] Sverige bisto særlig ved repatriering av sovjetiske krigsfanger.

Ifølge Arbeidsdirektoratets årsberetning var det rett etter krigen over 140.000 «displaced persons» i Norge, dette var i tillegg til de tyske styrkene som hadde kapitulert:

«Displaced persons» i Norge etter krigen^[159]
Sovjetiske borgere	84000
Andre krigsfanger	3000
Sivile tyske borgere	10000
Arbeidere for Organisation Todt	31000
Utenlandske tvangsarbeidere m.v.	13000
sum (om lag)	141000

I 1946 bestemte regjeringen at alle utlendinger som var igjen i landet skulle samles i tre fremmedleirer: Mysen, Ystehede ved Halden og Grefsrud ved Holmestrand. I mai 1947 var alle displaced persons enten reist hjem eller nyttiggjort i det norske arbeidslivet slik at fremmedleirene kunne legges ned.^[159]

Ved kapitulasjonen var det 37 000 personer i fra andre land enn Tyskland og Østerrike. Sovjetiske borgere ble evakuert gjennom Sverige eller med båt til Murmansk. I alt 6513 franske borgere (inkludert 3500 fra Murmansk) sendt hjem. Totalt 1566 ønsket ikke å returnere til sitt hjemsted som før 3. september 1939 var utenfor Sovjetunionens grenser, til slutt ble disse sendt til den amerikanske og britiske sonen i Tyskland. Ved kapitulasjonen var det 14 600 tsjekkere i Norge, av disse ble 11 500 av tsjekkoslovakiske myndigheter avvist som sudettyske og sendt til Tyskland, mens 3100 ble sendt til Tsjekkoslovakia. Det var 15 000 polakker i Norge, av disse var 10 000 i Wehrmachts tjeneste. I løpet av høsten var 11 700 polakker tilbake i Polen, 1130 ønsket ikke å returnere. 2280 ble avvist av polske myndigheter fordi de var etnisk tyske, og sendt til Tyskland.^[156]

Tyske styrker

Tyske soldater venter på å bli fraktet tilbake til Tyskland i august 1945.

På sensommeren 1945 ble arbeidet med hjemsending av tyske soldater intensivert, men først sommeren 1946 ble de siste tyske soldatene internert i Norge sendt hjem. Også tyske anti-nazister (som ønsket å bli værende), desertører og tyske tjenestemenn som hadde barn med norske kvinner ble sendt hjem. Noen av disse kvinnene fulgte med til mannens hjemland.^[2]

Sverige tilbød seg å ta i mot 300 000 Wehrmacht-soldater og huse dem inntil det var mulig å sende dem til Tyskland. Tilbudet ble gitt for å avlaste Norge, men ble senere trukket da Sverige likevel ikke så seg i stand til å gjennomføre operasjonen.^[156]

General Thorne oppgir følgende antall utenlandske borgere som skulle sendes hjem fra Norge (sammenstilt med hjemmehørende befolkning i de samme landsdelene):

Tyske soldater og eks-krigsfanger i 1945^[156], og Norges befolkning i 1946.^[160]
Landsdel	Wehrmacht-soldater	Tidligere krigsfanger	Hjemmehørende befolkning
Nordland og Troms^a	140 000	47 000	330 000
Trøndelag, Møre	70 000	15 000	482 000
Hordaland, Sogn og Fjordane	30 000	5 000	395 000
Rogaland, Agder	42 000	4 000	371 000
Østlandet med Telemark	82 000	15 000	1 519 000
Norge^a	364 000	84 000	3 157 000
^aFinnmark og Nord-Troms var tidligere evakuert og er bare med i totaltallet.

Krigsomkostningene

En tysk soldat rydder miner i Stavanger i august 1945, i strid med Genèvekonvensjonen. I løpet av få måneder sommeren 1945 mistet 275 tyskere livet på grunn av mineryddingen, 392 var såret.^[158]

Norske krigsdødsfall

Fra Statistisk sentralbyrå: Statistisk oversikt over krigsdødsfallene 1940-1945^[161]:

Totalt 10 262 døde, herav:
- Norske militære: 2 000, herav:
  - I Norge: 877, herav 853 under felttoget i 1940
  - I utlandet: 1 123
- Frontkjempere i tysk tjeneste: 689
- Sjøfolk i handelsflåten: 3 638, herav:
  - I innenriksfart: 635
  - I utenriksfart: 3 003
- Deltakere i motstandsbevegelsen og politiske fanger: 2 091
- Totalt antall sivile: 1 779^[162]
- Sivile drept av allierte flyangrep etter invasjonen: 752 barn, kvinner og menn.^[162]
  - Eksplosjonen på Vågen i 1944 krevde 158 liv (av disse 96 sivile), 4800 ble såret^[163]
  - Bombingen av Laksevåg i 1944 krevde 193 sivile liv.
- Likvideringer utført av motstandsbevegelsen: 65 (ifølge Arnfinn Moland er tallet på likviderte 82^[164])

Norske krigsdødsfall i tysk fangenskap (deltall)

Henrettet i Norge: 369
Henrettet i Tyskland: 29
Drept i fangenskap i Norge: 130, herav ble 38 menn og en kvinne torturert i hjel
Drept i fangenskap i utlandet 1 210, herav 610 norske jøder
62 romfolk, de fleste med norsk statsborgerskap, drept i fangenskap^[122]

SSBs statistikk inneholder ikke dødstall for utenlandske eller statsløse jøder deportert til konsentrasjonsleirer fra Norge. Ifølge andre kilder^{[trenger referanse]} ble 131 av disse drept i tysk fangenskap.

SSB opererer dessuten med 366 henrettede. Tallene over er justert etter Berit Nøkleby: Skutt blir den..., som tar med flere grupper henrettede. 19 nordmenn henrettet av Quisling-regimet er ikke tatt med her.

Norske krigsdødsfall kvinner (deltall)

883 kvinner falt, herav:
- 266 medlemmer av motstandsbevegelsen eller politiske fanger
- 13 i tysk tjeneste
- 2 likvidert av motstandsbevegelsen
- 70 sjøfolk i handelsflåten
- 532 andre sivile

Utenlandske krigsdødsfall i Norge

Fra Statistisk sentralbyrå: Krigsdødsfallene under 2. verdenskrig:

Sovjetiske krigsfanger: 15 500 (cirka)
Jugoslaviske politiske fanger: 2 839

Det er registrert 11 500 tyske krigsgraver.

Materielle tap

Fra Norsk krigsleksikon og Statistisk sentralbyrå: Raseringen av Finnmark:

22 000 boliger ble totalødelagt
16 % av landets realkapital gikk tapt. Særlig hardt rammet var skipsfart (realkapitalen redusert med 60 %), hvalfangst (68 %), fiskerier, bergverksdrift og industri
Industriproduksjonen ble redusert til 57 % av nivået i 1938
Vareeksporten ble redusert til 18 % av 1938-nivået

Når det gjelder materielle tap, stod Finnmark og Nord-Troms i en særstilling etter krigshandlinger i Øst-Finnmark i løpet av krigen og nedbrenning under tysk tilbaketrekning. Der ble godt over 10.000 bolighus ødelagt, mot 3900 i hele resten av landet.^[165] Hele Finnmark og store deler av Nord-Troms var lagt øde etter at tyskerne hadde benyttet den brente jords taktikk under sin tilbaketrekning. 10 400 bolighus, 4 700 fjøs og uthus, 230 bygninger for industri og håndverk, 420 forretninger, 306 fiskebruk, 53 hoteller og gjestgiverier, 106 skoler, 60 bygninger for offentlig administrasjon, 21 sykehus og sykestuer, 140 forsamlingshus og 27 kirker ble jevnet med jorden. All buskap ble slaktet, fiskebåter senket. Alle telefonlinjer ble ødelagt, kaianlegg, broer og veier sprengt og landskapet minelagt. Omkring 45 000 ble tvangsevakuert sørover. Mellom 20 000 og 25 000 gikk i dekning i Finnmark, og stod ved krigens slutt i det store og hele uten levnetsmidler.

Gjenoppbyggingen av byer og annen bebyggelse både under krigen og etterpå skjedde i regi av Brente steders regulering. Etaten var i virksomhet i Finnmark frem til 1955. Det var også først i midten av 1950-årene at antall boliger i Finnmark var kommet opp på førkrigsnivå.^[166]

Etterspill

Tyske soldater forlater Oslo 19. mai 1945 på sykkel.

Ved fredsoppgjøret ble Norge, på grunn av sin innsats på alliert side, listet opp som en av seierherrene i krigen, i motsetning til for eksempel Danmark. Dette er imidlertid kontroversielt. På Paris-konferansen ville blant annet Sovjetunionen nekte Norge krigserstatning, fordi Norge angivelig ikke hadde deltatt i krigen. Historieprofessor Hans Fredrik Dahl har gått så langt som å si det slik: «Norge vant så visst ingen krig. Vi var ikke i krig. Vi var ikke engang alliert med seierherren.»^[167] Den allmenne oppfatning er likevel både i Norge og utlandet at Norge var en av de allierte.^{[trenger referanse]}

Fra 1947 deltok Norge ved Tysklandsbrigaden i okkupasjonen av Tyskland. Det norske bidraget til okkupasjonen inngikk i en avtale med Storbritannia om britiske våpenleveranser til det frigjorte Norge.

I 1951 samlet de norske myndighetene de sovjetiske krigsgravene fra Nord-Norge på Tjøtta sovjetiske krigsgravplass i den omstridte Operasjon Asfalt.^[168]^[169] Myndighetene fryktet at krigsgravene skulle brukes som påskudd for sovjetiske agenter til å reise rundt i landet.^[170]

I 1945-1946 ble det i Norge gitt ut 132 sakprosabøker om andre verdenskrig. Omkring frigjøringsjubileet i 1985 ble det gitt ut omkring 50 bøker årlig. I 2020 ble det gitt ut 60 bøker om krigen.^[171]

Rettsoppgjør

Utdypende artikkel: Det norske landssvikoppgjøret

Jonas Lie, Heinrich Fehlis, Josef Terboven og Wilhelm Redieß begikk selvmord før de kunne stilles til ansvar.

Etter krigen startet et omfattende rettsoppgjør hvor omkring 46 000 personer ble straffet. Omkring 17 000 ble fengslet og 37 personer (25 norske, 12 tyske) ble henrettet.^[2] Sammenlignet med andre land var rettsoppgjøret i Norge omfattende blant annet på grunn av at medlemskap i partiet Nasjonal Samling ble ansett som landssvik. Straffene i rettsoppgjøret var ikke hardere enn i andre land,^{[trenger referanse]} og det er i ettertid sett på^[hvem?] som å ha foregått etter rettsstatlige prinsipper.^{[trenger referanse]}

Rettsoppgjøret har vært kritisert på forskjellige grunnlag: tvil om Elverumsfullmakten var gyldig^{[trenger referanse]}; tvil om forordningene som rettsoppgjøret bygde på var tilbakevirkende, noe som er forbudt ifølge Grunnloven^{[trenger referanse]}; og spørsmålet om Norge kapitulerte eller ikke 10. juni 1940.^{[trenger referanse]} Det blir også hevdet^[hvem?] at landssvikerne var syndebukker, mens personer i forsvar, regjering og andre etater som sviktet slapp billig unna.^{[trenger referanse]} Et omfattende økonomisk samarbeide med okkupanten ble heller ikke rettsforfulgt.

Rettsoppgjøret etter krigen var omstridt i samtiden, og er også blitt kritisert i ettertid. Lover ble gitt tilbakevirkende kraft. Dette gjaldt blant annet spørsmålet om kollektiv skyld og at rettsoppgjøret ble for lemfeldig, slik at blant annet økonomiske forbrytere slapp for lett unna.^[172] Det vakte også oppsikt at noen fikk forelegg og stemplet som landssviker for å ha vært passivt medlem i NS.^[173]

Mange barn av tyske soldater og norske mødre («krigsbarn») opplevde også forfølgelse og diskriminering. Til tross for at Norge er et av de land som slapp billigst fra krigen, var de norske oppgjørene med folk som hadde sympatisert eller samarbeidet med aksemaktene langt mer omfattende enn i de fleste vesteuropeiske land^{[trenger referanse]}. Forfølgelse av kvinner og barn av tyske soldater er også nesten ukjent i land som Danmark.^{[trenger referanse]}

I perioden fra frigjøringsdagen fram til april 1946 ble mellom 3 000 og 5 000 kvinner, omtalt som «tyskertøser», internert i egne leirer uten lov og dom. Ifølge Olsen er tallet usikkert, men han mener at 3000-5000 er lavt anslag. I mai 1945 anholdt politiet i Oslo om lag 1000 tyskerjenter, de fleste ble sluppet fri etter noen dager. Kvinner som hadde hatt romantisk omgang med tyskere ble oppsagt fra sine stillinger. En del tyskerjenter ble utsatt for skamklipping og lignende behandling av allmuen, når slike overgrep ble anmeldt til politiet ble saken henlagt.^[3] Offisielt ble dette gjort for å beskytte kvinnene mot reaksjoner fra befolkningen for deres kontakt med tyske soldater og offiserer under krigen. En annen offisiell begrunnelse var behovet for å unngå spredning av kjønnssykdommer. Det antas at mellom 40 000 og 50 000 norske kvinner hadde omgang med tyskerne.

Jakob Sporrenberg var SS- og politisjef for Sør-Norge i okkupasjonens siste halvår. Han ble arrestert av britiske styrker i Norge, dømt i Warszawa for ledelse av operasjon Erntefest (der 43000 jødiske polakker ble henrettet i løpet av en dag) og hengt.^[64]^[65]^[174]

Deportasjon av jødene

Utdypende artikkel: Holocaust i Norge

Marte Michelet mener at likegyldighet og mangel på empati med jødene var avgjørende for at jødedeportasjonene kunne gjennomføres så lett i Norge.^[175] Antisemittismen hindret jøder å bli fullverdige medlemmer av samfunnet, NS var aktive pådrivere i Norges bidrag til holocaust og de overlevende jødene ble møtt av liten forståelse da de kom hjem til Norge.^[176] Motstandsbevegelsen og regjeringen i London så ikke beskyttelse av jødene som en prioritert oppgave ifølge Michelet. Finn Koren ved den norske legasjonen i Sveits informerte i august 1942 Trygve Lie om meldinger i massemord ved gassing, 27. november 1942 ba World Jewish Congress om at radiosendingene fra London skulle inneholde appeller til Norge om å redde jødene. Utenriksminister Lie avslo et par dager senere.^[177]

Så sent som på 1990-tallet ble spørsmålet om beslaglagt eiendom tilhørende deporterte jøder drøftet gjennom en offentlig utredning.^[178] Bakgrunnen for utvalget var artikkelen «Det norske jøderanet» i Dagens Næringsliv i 1995.^[179] HL-senteret ble opprettet etter utredningen og den politiske behandlingen.^[180]

Synne Corell mener at det tidlige verket av Sverre Steens populærhistoriske verk relativiserer jødenes skjebne, mens Magne Skodvins åttebindsverk fra 1980-tallet ikke identifiserer nordmenns medvirkning til deportasjonen, til forskjell fra Norsk krigsleksikon 1940-1945 (redigert av Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen, 1995) som detaljert undersøker nordmenns delaktighet.^[179]^[181]

Nortraship og sjøfolkene

Nortraships hemmelige fond ble opprettet under krigen, og sjøfolkene oppfattet at dette var deres penger som skulle utbetales etter krigen.^{[trenger referanse]} Norske regjeringer var etter krigen ikke av samme oppfatning, og saken havnet i Høyesterett der krigsseilerne tapte. Stortinget bevilget i 1972 krigsseilerne en ex gratia utbetaling. I 1979 ble Deltagermedaljen, Krigsmedaljen og Haakon VIIs Frihetsmedalje tildelt krigsseilere. Mange krigsseilere var da allerede døde og familiene mottok medaljene post mortem i posten.^{[trenger referanse]} I 2013 avduket forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen et minnesmerke over krigsseilerne i Fredsparken i Risør. Hun fremførte i talen en unnskyldning på vegne av det norske samfunn over manglende forståelse for betydningen krigsseilernes innsats hadde for krigsutfallet, og for den dårlige behandlingen krigsseilerne fikk i Norge i etterkrigstiden.^[182]

Utenlandske krigsfanger og slavearbeidere

Utdypende artikkel: Sovjetiske fanger i Norge under andre verdenskrig

Utdypende artikkel: Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig

Utdypende artikkel: Okkupasjonsmaktens fangeleirer og fengsler i Norge

Sovjetiske og jugoslaviske fanger ble brukt som slavearbeidere på «Blodveien» og Nordlandsbanen. Historikeren Pål Nygaard mener det bare er en halv sannhet at NSB og Vegvesenet ble tvunget til samarbeidet, og det var ingen gransking av etatene etter krigen. De jugoslaviske fangene (som Vegvesenet brukte) ble ansett som politiske fanger og underlagt SS'. Jugoslavene arbeidet på Elsfjord-Korgen strekningen, på Bjørnefjellveien og på veien mellom Karasjok og Finland. Firma som Veidekke og Hesselberg samarbeidet med okkupasjonsmakten. Også i lettmetallindustrien var det tvangsarbeidere. Norsk Hydro hadde nært samarbeid med IG Farben som var en viktig del av den tyske krigsindustrien. Historikeren Anette H. Storeide mener Norsk Hydro samarbeidet med okkupasjonsmakten av pragmatiske grunner. Det såkalte Oslo-konsortiet fikk etter krigen beholde Hydro-aksjene og gevinsten. Marianne Neerland Soleim mener norske myndigheter etter krigen bagatelliserte verdien av slavearbeidet.^[116] Bjørn Westlie har i en bok (Fangene som forsvant, Spartacus, 2015) dokumentert at NSBs ledelse skriftlig aksepterte bruk av krigsfanger. Blant annet etterlyste NSB flere russiske fanger til Trondheim. Espen Søbye mener at NSB ikke har fortiet denne delen av krigshistorien og blant annet omtalt i NSBs jubileumsbok.^[183]

Historiker Ole-Jacob Abraham mener språkproblemet er en årsak til manglende interesse for forskning på russerfangene. En annen grunn var trolig at Sovjets krigsinnsats ble nedtonet under den kalde krigen 1945–1991, som gjorde det vanskelig å fremheve hvor mye sovjetborgerne ofret. Norske historikere har hatt et nasjonalt perspektiv når temaet er krigen ifølge Abraham.^[184]

Krigsskadeerstatning

En fordeling av tysk krigsskadeserstatning til allierte stater ble vedtatt i Parisavtalen fra 1946. Det norske kravet var på 3,76 millarder dollar, i amerikansk 1938-valuta. Erstatningene ble delt i to kategorier, og Norge ble tildelt 1,3 % av den totale erstatningen i Kategori A og 1,9 % i Kategori B. Kategori B var industrielle og finansielle midler som skulle hentes ut fra Tyskland, inkludert skip. Kategori A inneholdt alle erstatningsformer som ikke var dekket av Kategori B. Norge fikk i 1949 utbetalt vel 14 millioner dollar (1938-valuta). Til erstatning for en krigsforlist flåte fikk landet en del mindre skip, på til sammen under 100 000 bruttotonn.^[185]

Parisavtalen inneholdt ikke bestemmelser om erstatning til enkeltpersoner. Krav fra enkeltpersoner ble først avvist av de tyske myndighetene, som mente at disse kravene måtte regnes som avskrevet, etter at statene hadde fått erstatning. Dette ble ikke akseptert, verken i Norge eller i andre land. Det norske Utenriksdepartementet framholdt i 1956 at de individuelle kravene ikke var frafalt, men utsatt til videre forhandlinger.^[186] Den norske interesseorganisasjonen Erstatningsrådet ble stiftet i 1955 av tidligere politiske fanger for å arbeide for krigsskadeserstatning fra Tyskland. Etter forhandlinger mellom flere land og Forbundsrepublikken Tyskland betalte Tyskland i 1960 til Norge et samlet beløp på 60 millioner tyske mark (vel 102 millioner norske kroner i 1960), og dette beløpet ble fordelt av norske myndigheter mellom tidligere fanger og etterlatte.^[187]

TV-dokumentarer om krigen i Norge


Tittel	Sendeår	Format	Lengde	Hovedtema	Nett-TV
Da freden kom til Norge	2020	Enkeltprogram	1 t. 34 min.	Frigjøringen	NRK TV
Da hovedstaden flyttet til Troms	1990	Enkeltprogram	14 min.	Nord-Norge	NRK TV
Da nøytraliteten tok ferie	1983	Enkeltprogram	16 min.	Norge-Sverige	NRK TV
Da verdenskrigen kom til Ringerike	2020	Enkeltprogram	55 min.	Buskerud	NRK TV (Tilgjengelig til 4. april 2025)
De kom som venner	1990	Enkeltprogram	40 min.	Nord-Norge	NRK TV
Den norske handelsflåten under krigen	1991	Serie (2 episoder)	1 t. 8 min.	Krigen til sjøs	NRK TV
Den usynlige motstanden	1995	Enkeltprogram	40 min.	Nord-Norge	NRK TV
Det fjerde våpen	1975	Serie (3 episoder)	2 t. 36 min.	Krigens gang	NRK TV
Det hendte i 1941	1966	Enkeltprogram	42 min.	Krigsåret 1941	NRK TV
Det strategiske overfallet	1990	Enkeltprogram	1 t. 18 min.	Angrepet på Norge	NRK TV
Eg trudde han var ute og festa	1992	Enkeltprogram	13 min.	Motstandsbevegelsen	NRK TV
En god latter forenklet krigen	1995	Enkeltprogram	39 min.	Kultur-Norge	NRK TV
Et sinn ut av natt og tåke (samtale med Arne Brun Lie)	1990	Enkeltprogram	29 min.	Tysk fangenskap	NRK TV
Evig heder	1995	Serie (6 episoder)	5 timer	Krigen til sjøs	NRK TV
Finnmark mellom øst og vest (delvis om krigen)	1985	Serie (6 episoder)	7 t. 45 min.	Nord-Norge	NRK TV
Flukten fra Norge	2010	Enkeltprogram	51 min.	Flukt fra Norge	NRK TV (ikke tilgjengelig)
Fra krigens dagbok	1966	Serie (2 episoder)	1 t. 7 min.	Tysk fangenskap	NRK TV
Frontkjemperne	2021	Serie (4 episoder)	3 t. 47 min.	Frontkjemperne	NRK TV (Tilgjengelig til 31. mars 2028)
Generalen som ikke ville skyte	1991	Enkeltprogram	47 min.	Nord-Norge	NRK TV
Holocaust - Tidsvitner	2006	Enkeltprogram	1 time	Tysk fangenskap	NRK TV
Holocaustdagen (i programmet Debatten)	2020	Enkeltprogram	35 min.	Tysk fangenskap	NRK TV
Hva skjedde 9. april 1940? (intervjuprogram)	1970	Enkeltprogram	46 min.	Angrepet på Norge	NRK TV
Jakten på Altmark (Altmark-saken)	2022	Enkeltprogram	53 min.	Angrepet på Norge	NRK TV (Tilgjengelig til 31. mai 2026)
Jakten på Tirpitz	1984	Enkeltprogram	40 min.	Krigen til sjøs	NRK TV
Kampen om Hegra festning	1965	Enkeltprogram	35 min.	Trøndelag	NRK TV
Krig og okkupasjon	1995	Serie (5 episoder)	90 min.	Krigens gang	NRK TV
Krigsbrudene	1988	Enkeltprogram	42 min.	Etterkrigstiden	NRK TV
Klokken er kvart over fem! (Intervju med Tor Skjønsberg)	1970	Enkeltprogram	32 min.	Motstandsbevegelsen	NRK TV
Kjærlighet i krig	2017	Enkeltprogram	28 min.	Hverdagsliv	NRK TV
Minner fra Grini	1966	Serie (2 episoder)	1 t. 7 min.	Tysk fangenskap	NRK TV (ikke tilgjengelig)
Murmansk-konvoiene	2001	Serie (3 episoder)	2 t. 46 min.	Krigen til sjøs	NRK TV
Norge er atter fritt	1995	Enkeltproduksjon	53 min.	Frigjøringen	NRK TV
Okkupert hverdag	2015	Serie (4 episoder)	2 timer	Hverdagsliv	NRK TV (Kun episode 4)
På flukt over Kjølen	1979	Serie (4 episoder)	4 timer	Flukt fra Norge	NRK TV
Rapport fra «nr. 24»	1994	Serie (3 episoder)	2 t. 45 min.	Motstandsbevegelsen	NRK TV
Raidet mot Litlabø gruber	1993	Enkeltprogram	12 min.	Rogaland	NRK TV
Reddet av russerne	2019	Enkeltprogram	3 t. 22 min.	Nord-Norge	NRK TV
Sabotøren - et portrett av Fredrik Kayser	1994	Enkeltprogram	43 min.	Motstandsbevegelsen	NRK TV
Skyggespill (Henry O. Rinnan)	1996	Serie (5 episoder)	4 t. 25 min.	Rinnan	NRK TV
Strandhogg i Lofoten	1991	Enkeltprogram	50 min.	Nord-Norge	NRK TV
Telavåg (Telavåg-tragedien)	1968	Enkeltprogram	37 min.	Hordaland	NRK TV
Tenåring og fange	2016	Enkeltprogram	26 min.	Tysk fangeskap	NRK TV
Tilbake til Oscarsborg (senkingen av «Blücher»)	2015	Enkeltprogram	23 min.	Angrepet på Norge	NRK TV
Tirpitz - Det siste slaget	2014	Enkeltprogram	52 min.	Krigen til sjøs	NRK TV (Tilgjengelig til 28. mars 2026)
Trikken til Auschwitz	2013	Enkeltprogram	1 time	Tysk fangenskap	NRK TV (Tilgjengelig til 30. november 2023)
Tungtvann i Tinnsjøen	1984	Enkeltprogram	18 min.	Tungtvannsaksjonen	NRK TV
Tyskerne kommer	1988	Enkeltprogram	21 min.	Angrepet på Norge	NRK TV
Tyskerungene	2016	Enkeltprogram	58 min.	Etterkrigstiden	NRK TV
Vallø 1945 - det siste bombeangrepet	2021	Enkeltprogram	1 time.	Vestfold	NRK TV

Referanser

^ «Deportasjonen av de norske jødene - HL-senteret». www.hlsenteret.no. Arkivert fra originalen 2. april 2016. Besøkt 15. januar 2016.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.
^ ^a ^b Olsen, Kåre (1999). «11». I Ugelvik-Larsen. Da freden brøt løs. Norske myndigheters behandling av tyskerjenter. I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid. Oslo: Universitetsforlaget.
^ Halvdan Koht, Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940, Oslo, Tiden, 1947, s. 8
^ Undersøkelseskommisjonen av 1945. Bind I. Oslo : Aschehoug, 1946 s. 206
^ Johan Scharffenberg, Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, Oslo : Tanum, 1950
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): Fra fred til fred. Krigen 1939-1945. Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.
^ ^a ^b ^c ^d Lange, Even (1998): Samling om felles mål 1935-1970. Bind 11 av Aschehougs norgeshistorie (red Knut Helle). Oslo: Aschehoug.
^ ^a ^b ^c ^d ^e Mykland, Knut (red.) (1979): Norges historie. Bind 13. Oslo: Cappelen.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.
^ ^a ^b Magne Skodvin (1969). Norge i stormaktsstrategien. 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug.
^ ^a ^b Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944-1045. Ottar, hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø.
^ Spurkeland, Trond: Få tyskerne nordover. Dag og Tid, 29. mai 2015 s.12.
^ Spurkeland disputerer Arkivert 18. juli 2014 hos Wayback Machine., UiO, HF-fakultetet, publisert 30. juni 2014.
^ Sjøfartskontoret (1949). Krigsforliste norske skip. 3.september 1939 - 8.mai 1945. Oslo: I kommisjon hos Grøndahl & Søn.
^ Berit Nøkleby (1969). 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget.
^ http://nbl.snl.no/Arne_Scheel
^ Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 6, 83 og 111
^ ^a ^b Ketil Jensen. «Den lange marsjen mot Narvik». Nordland fylkeskommune. Arkivert fra originalen 7. mars 2016. Besøkt 3. mars 2015.
^ Christensen, Dag (1944-) (1988). En spion går i land: brødrene Snefjellås utrolige innsats på norskekysten under krigen. [Oslo]: Damm. ISBN 8259005085.
^ https://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/ansvarsomrader/forloperne/1905-1945/1940-Statsministeren-og-sekretaren/id759077/
^ «1940: Statsministeren og sekretæren». Statsministerens kontor. 21.08.2014. Besøkt 14. januar 2016.
^ ^a ^b Riste, Olav: London-regjeringa. Oslo: Samlaget, 1995.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.
^ Om Operation Gearbox på www.naval-history.net
^ ^a ^b ^c Det glemte kompani. 2. Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983.
^ Die vergessenen Haudegen, Der Spiegel, 3. september 2010.
^ Forsvarte øya i ishavet mot nazistene, avtrykk.no, 16.03.2019
^ «Radio og kringkasting», om samfunnslivet under andre verdenskrig i Norge, fra arkivverket
^ «Hvor mange var de egentlig?». Bergens Tidende. Besøkt 12. januar 2016.
^ «Norge under 2. verdenskrig». www.norge.dk. Arkivert fra originalen 4. juni 2016. Besøkt 12. januar 2016.
^ Norgeshistorie.no, Olav Njølstad, «Kosthold og ernæring under okkupasjonen». Hentet 4. jan. 2017.
^ Norgeshistorie.no, Christine Myrvang, «Rasjonering og kamp om polvarer under andre verdenskrig». Hentet 9. mars 2017.
^ Maria Fritsche: «Alkohol und (Besatzungs-)Macht». In Dorothee Wierling (ed.): «Wenn die Norskes uns schon nicht lieben»...Das Tagebuch des Dienststellenleiters Heinrich Christen in Norwegen 1941-1943. Wallstein 2021, 229-250.
^ Norgeshistorie.no, Guri Hjeltnes, «Hverdagsliv under andre verdenskrig». Hentet 4. jan. 2017.
^ Aage Trommer: Den store alliance (s. 162), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4
^ Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», Krigen i Norge (s. 85-87), Pax forlag, 1974, ISBN 82-53-0626-8
^ Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», Krigen i Norge (s. 82)
^ Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», Krigen i Norge (s. 88)
^ Norgeshistorie.no, Olav Njølstad: «Kirkens motstandskamp». Hentet 4. jan. 2017.
^ Egil Morland i Klassekampen, 22. august 2014, s.22.
^ ^a ^b ^c Halvorsen, Terje: Den glemte motstanden. Klassekampen, 12. november 2015, s. 14.
^ ^a ^b Norgeshistorie.no, Olav Njølstad, «Fritid i ufrihet». Hentet 4. jan. 2017.
^ Norgeshistorie.no, Olav Njølstad, «Holdningskampen mot nazismen». Hentet 4. jan. 2017.
^ Krigshistorie.net Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 19. juli 2015
^ Danmarkshistorien.dk – instruks for tyske soldater i Danmark Besøkt 19. juli 2015
^ Hem, Per: En banebrytende bok om Wehrmacht i Norge. Morgenbladet, 7. mai 2021. Anmeldelse av boken Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone av Torgeir Sæveraas (Pax, 2021).
^ Dagbladet - Norges krigspsykose (2.2.2015)
^ ^a ^b Gaute Lund Rønnebu i intervju med Maria Fritsche. «Okkupasjonens virkelighet var langt mer kompleks enn den klassiske fortellingen om motstand eller kollaborasjon».
^ Maria Fritsche (2020). «Spaces of encounter. Relations between the occupier and the occupied in Norway during the Second World War». Social History, 45/3 (2020). 45 (3): 360–83.
^ Maria Fritsche (2. mai 2022). «"Correct" German Conduct? German Requisition Practices and their impact on Norwegian Society during World War II». Journal of Modern European History. 20 (2): 199–217.
^ Maria Fritsche (2020). «Spaces of encounter. Relations between the occupier and the occupied in Norway during the Second World War». Social History. 45 (3): 360–83.
^ Harald Espeli, «Det økonomiske forholdet mellom Tyskland og Norge 1940–45». I H.F. Dahl, H. Kirchhoff, J. Lund and L.-E. Vaale (eds), Danske tilstander, norske tilstander. Forskjeller og likheter under tysk okkupasjon 1940–45 (Oslo, 2010), s. 135–66, 142.
^ Aftenposten 25. oktober 1944.
^ Langeland, Nils Rune (7. oktober 2016). «Lova i krig». Dag og tid. s. 12.
^ Graver, Hans Petter (2013). «Okkupasjon, folkerett og dødsdommen mot Klinge». Lov og Rett. 04 (på norsk). 52: 275–294. ISSN 1504-3061. doi:10.18261/ISSN1504-3061-2013-04-03. Besøkt 8. mai 2021.
^ Michalsen, Dag (2015). «Høyesterett 1815-2015». Nytt Norsk Tidsskrift. 04 (på norsk). 32: 362–371. ISSN 1504-3053. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2015-04-06. Besøkt 8. mai 2021.
^ Rett24. «Slik dømte nazistenes Høyesterett». Rett24 (på norsk). Besøkt 8. mai 2021.
^ Morgenbladet, 18. januar 2019, s-.44
^ Hans Petter Graver: Falmet lys i den mørke tiden. Morgenbladet, 4. januar 2019, s. 35
^ Hans Petter Graver (4. januar 2019). «Falmet lys i den mørke tiden - Institutt for privatrett». www.jus.uio.no (på norsk). Arkivert fra originalen 8. mai 2021. Besøkt 8. mai 2021.
^ Fremstillingen bygger på Nøkleby, Berit: Det tyske okkupasjonsstyret i Norge, Norsk Hjemmefrontmuseum, side 10-15 ISBN82-91107-09-2
^ ^a ^b Emberland, T., & Kott, M. (2012). Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Aschehoug & Co.
^ ^a ^b Bohn, R. (2009). Reichskommissariat Norwegen: Nationalsozialistische Neuordnung und Kriegswirtschaft (Vol. 54). Oldenbourg Verlag.
^ Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 132.
^ ^a ^b ^c ^d Storeide, Annette: Profitørene som slapp unna. Klassekampen, 9. oktober 2014.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 353.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 367-368.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 357.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 348.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 383.
^ ^a ^b Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 354.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 366.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 350.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 383-384.
^ Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 354.
^ Dag og Tid, 3. oktober 2014.
^ Thrane, Kristin (21. august 2022). «Museumsleder om nazistenes planer for utbygging av strømnettet: – Slående lik». NRK. Besøkt 26. august 2022.
^ Andersen, K. G. (2018). Teknisk æresoppdrag av høyeste orden: Organisation Todt og byggingen av Hitlers polarjernbane. Historisk Tidsskrift, (3).
^
- Bjerke, Thor (1994). Banedata '94. Oslo: Norsk Jernbaneklubb. ISBN 82-90286-15-5.
- Ellingsve, Arvid (1995). Nordlandsbanens krigshistorie. Oslo: NSB.
^ Bjørn Westlie: NSB, krigsfangene og andre verdenskrig. Avhandling UiO 2018.
^ Norgeshistorie.no, Harald Espeli: «Hvem tjente og tapte på krigen?». Hentet 4. jan. 2017.
^ Alf R. Jacobsen (2015). 1945 : Hat. Hevn. Håp : Historien om det moderne Norge 1945–2000. Vega Forlag. s. 223–224. ISBN 978-82-8211-496-7.
^ ^a ^b Ole Kristian Grimnes (2018). Norge under andre verdenskrig : 1939–1945. Aschehoug. s. 195–196. ISBN 9788203297526.
^ Hobson 2015, s. 445
^ Skodvin s. 85
^ «Mine plikter - «Kongens andre nei»». Kongehuset. Besøkt 22. november 2012.
^ Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946, avgitt mai 1950 ... ; med introduksjon av Olav Riste. Oslo: Universitetsforlaget. s. 155. ISBN 8200705285.
^ Kristiansen, T. (2021). THE NORWEGIAN WAR EXPERIENCE. Nordic War Stories: World War II as History, Fiction, Media, and Memory, 7, 49. Berghahn books.
^ Eriksen, Knut E.: Norge i det vestlige samfunn. I Vekst og velstand redigert av Bergh og Pharo, Universitetsforlaget 1981.
^ Kersaudy, François (1991). Vi stoler på England. Cappelen. ISBN 8202129273.
^ Søbye, Espen og Kjartan Fløgstad: Ingen flere medaljer. Morgenbladet, 27. januar 2017, s. 30
^ Christensen, Dag (1944-) (1988). En spion går i land: brødrene Snefjellås utrolige innsats på norskekysten under krigen. Oslo: Damm. ISBN 8259005085.
^ Klassekampen, 3. Oktober 2017, s.10
^ Norgeshistorie.no, Terje Halvorsen, «Kommunistenes sabotasje mot tyskerne». Hentet 4. jan. 2017.
^ http://forskning.no/andre-verdenskrig/2008/04/fryktet-kommunistene-mer-enn-milorg
^ Lærere i krigsfangenskap i Kirkenes, avtrykk.no, 12.10.2021
^ Gerwarth 2011, s. 175.
^ ^a ^b Luihn (1999), side 6
^ Luihn (1999), side 9
^ Luihn (1999), side 13-17
^ Norgeshistorie.no, Guri Hjeltnes: «Pressen under krigen». Hentet 4. jan. 2017.
^ Bratteli, Randi (1924-2002) (1983). Sonja: Norges kronprinsesse. Oslo: Aschehoug. s. 23. ISBN 8203109365.
^ Andenæs, Johs. (1912-2003) (1998). Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen. [Oslo]: Tano Aschehoug. s. 66. ISBN 8251836948.
^ Flatmark, Jan Olav (1954-) (1988). Ålesund i hverdag og krig: små og store hendelser fra de underlige åra 1940-1945. Ålesund: Nordvest forlag. s. 149. ISBN 8290330448.
^ Steinar Bjerkestrand (1. februar 2012). «Slaget på Domkirkegården». Adresseavisen. Arkivert fra originalen 19. desember 2014. Besøkt 1. november 2014.
^ «Henry Diesen – Norsk biografisk leksikon». Besøkt 27. juli 2016.
^ Rørslett, Kjartan (24. september 2021). «– Handelsflåten var avhengig av utlendinger under krigen». NRK. Besøkt 25. september 2021.
^ «Nordmenn jobbet i konsentrasjonsleirer» NRK 15. november 2010
^ Hem, Per E. (4. desember 2015). «På feil side av fronten (anmeldelse av Vegard Sæthers bok)». Morgenbladet. s. 52.
^ «Røde Kors: – Frontsøstre skulle aldri vært dømt for landsforræderi». NRK nyheter. 6. februar 2015.
^ «Ridderen av det røde kors». Dagsavisen. 28. februar 2015. s. 23-25.
^ Mange får vite om sin fars krigsgjerninger for første gang - Drammens Tidende 4. november 2013.
^ Sandem, Arne (1990). Den siste SS-leiren: SS-Sonderlager - Mysen. Eidsberg: Arne Sandem.
^ ^a ^b Klassekampen, 27. februar 2015.
^ Norgeshistorie.no, Pål Nygaard, «Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig». Hentet 4. jan. 2017.
^ Gamst, Thorbein (1984). Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Arendal: Agdin. ISBN 8273600009.
^ Tjelmeland og Brochmann
^ «Folk, fører, frifinnelse», kronikk av Tor Bomann-Larsen, Aftenposten, 29. desember 2011
^ Dag og Tid, «Ei norsk tragedie», 20. februar 2015, s. 16.
^ ^a ^b Guri Hjeltnes: Den norske stat betalte Nazi-Tyskland for å transportere vekk norske rom, Dagbladet, 13. februar 2015.
^ «Sterkt møte med en ukjent fortid» artikkel fra Aftenposten 31. desember 2008
^ Norgeshistorie.no, Ole Kristian Grimnes: «Flukten til Sverige». Hentet 4. jan. 2017.
^ Norgeshistorie.no, Ole Kristian Grimnes: «Nordmenn i Sverige under andre verdenskrig». Hentet 4. jan. 2017.
^ Svenskesynda. Dag og Tid, 15. februar 2019.
^ Norgeshistorie.no, Thomas V. H. Hagen: «Nordmenn i fangenskap 1940–1945». Hentet 4. jan. 2017.
^ Nordmenn i fangenskap, Statsarkivet i Bergen (udatert), lest 5. mars 2015.
^ Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044.
^ Henriksen, Vera (1996). Luftforsvarets historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220673.
^ Menneskerettsadvokaten. Aftenposten, 21.01.1984
^ Hjort, Johan: W. Bulukin til minne. Aftenposten, 16. mars 1993.
^ Barbier, M. K. (2005). D-day deception: Operation Fortitude and the Normandy invasion. Stackpole Books.
^ Cubbage, T. L. (1987). The success of operation fortitude: Hesketh's history of strategic deception. Intelligence and National Security, 2(3), 327-346.
^ Greenberg, I. (1982). The role of deception in decision theory. Journal of Conflict Resolution, 26(1), 139-156.
^ Lofotposten, lest 2. november 2014.
^ Skancke, Kristian Husvik: Redningsoperasjonen på Sørøya. Bakgrunn og strategisk kontekst. Masteroppgave i historie, Universitetet i Tromsø, 2010.
^ 70 år siden russerne frigjorde Finnmark, Dagbladet, 19. oktober 2014, lest 19.10.14.
^ Klassekampen, 24. oktober 2014.
^ Aftenposten, 24. oktober 2014.
^ Nils Morten Udgaard (23. oktober 2014). «Stalins «sfære»reddet Norge». www.aftenposten.no. Besøkt 28. februar 2021.
^ Bones, Stian (2006). «Med viten og vilje». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (på norsk). 23: 276–284. ISSN 1504-3053. Besøkt 28. februar 2021. «Forhandlingene kom i gang i 1947.10 Det hadde vært mye uro på norsk side angående Sovjetunionens målsettinger i Nord-Norge og på Svalbard i åra 1944–47, men sjølve grenseforhandlingene ble likevel ført i en «vennskapelig atmosfære».»
^ «Nurnbergprosessen Nazi Conspiracy and Aggression Supplement B» (PDF). s. 779.
^ Bente Persen Krigsforbrytelser i nord Arkivert 1. november 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 18. oktober 2014.
^ Brenningen av Finnmark Arkivert 13. november 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 18. oktober 2014.
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m Krigens dagbok: Norge 1940-1945. Oslo: Det Beste. 1984. ISBN 8270101664.
^ Thorne, P. (1992). Andrew Thorne and the liberation of norway. Intelligence and National Security, 7(3), 300-316.
^ Kiilerich, Ole (1967). Seieren. Oslo: Norsk kunstforlag.
^ ^a ^b Mann, C., & Jørgensen, C. (2016). Hitler's Arctic war: the German campaigns in Norway, Finland and the USSR 1940-1945. Pen and Sword.
^ ^a ^b ^c «Redningsmannen i kilt». NRK (på norsk). 19.08.2017. Besøkt 2. september 2017.
^ Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landssvik. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.
^ «Navngir tusenvis av landssvik-mistenkte». VG. Besøkt 21. november 2015.
^ Frenzel, Eike (3. september 2010). «Kriegsende in der Arktis». Der Spiegel (på tysk). ISSN 2195-1349. Besøkt 28. september 2021.
^ Udgaard, Nils Morten (13. mai 2015). «Norge «delt i tre» da frigjøringen endelig kom». Aftenposten. Besøkt 26. februar 2019.
^ Noregur.is – Norges historie, Norge og frigjøringen Arkivert 9. juni 2008 hos Wayback Machine. (Besøkt 3. januar 2009)
^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Thorne, Andrew (1995): Fredsgeneralen. Oslo: Aschehoug.
^ Engebretsen, Dan Kåre (7. mai 2020). «Frigjøringen i farger». NRK. Besøkt 8. mai 2020.
^ ^a ^b ^c Tyske soldater brukt som mineryddere, VG
^ ^a ^b Eitinger, Leo: Psykiatriske undersøkelser blant flyktninger i Norge Oslo: Universitetsforlaget, 1958, s. 7-9.
^ Statistisk sentralbyrå: Folketellingen i Norge 3. desember 1946. I kommisjon hos Aschehoug, Oslo 1950.
^ http://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/krigsdodsfallene-under-2-verdenskrig
^ ^a ^b «492 døde i politisk fangenskap». ssb.no. Besøkt 12. januar 2016.
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. juli 2016. Besøkt 23. februar 2017.
^ Moland, Arnfinn (1999): Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945. Oslo: Orion.
^ Hauglid, Anders Ole (1985). Til befolkningen!: brannhøsten 1944 : gjenreisingen etterpå. Tromsø: Universitetsforlaget. ISBN 8200057852.
^ Norgeshistorie.no, Arvid Petterson, «Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms etter 1945». Hentet 11. sep. 2017.
^ Kjell Fjørtoft, Oppgjøret som ikke tok slutt, Gyldendal Norsk Forlag, 1997, s. 113
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mars 2021. Besøkt 12. januar 2016.
^ «60 års taushet og tristesse». Dagbladet.no. Besøkt 14. januar 2016.
^ «Hvor mange vet at det ligger tusenvis av krigsofre på et bortgjemt sted på Tjøtta?». Aftenposten A-magasinet. 29. april 2013.
^ Hjeltnes, Av Guri (14. desember 2020). «Over til krigen. Sakprosa om andre verdenskrig 75 år etter frigjøringen». Prosa. Besøkt 17. desember 2021.
^ skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike
^ Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945
^ Blood, P. W. (2006). Hitler's bandit hunters: the SS and the Nazi occupation of Europe. Potomac Books, Inc..
^ Ny Tid, 31. oktober 2014.
^ Sven-Egil Omdal: Den svarteste norske historien Arkivert 8. april 2015 hos Wayback Machine., Stavanger Aftenblad, 21. oktober 2014.
^ Dag og Tid 24. oktober 2014.
^ NOU 1997: 22, Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. Utvalg oppnevnt av Justisdepartementet, 1996.
^ ^a ^b Johannes Due Enstad: Historiens etterdønninger Prosa, 2012.
^ «Om HL-senteret - HL-senteret». www.hlsenteret.no. Besøkt 14. januar 2016.
^ Synne Corell: Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Spartacus Forlag 2011.
^ Tale av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Risør 3. august 2013 Publisert på Regjeringen.no
^ Søbye, Espen: «Fanget av fortelling, ødelagt av slurv?» Morgenbladet, 27. februar 2015.
^ Ole-Jacob Abraham: Russarfangane – mytar, fakta og nyansar Historisk Tidsskrift 2009:02, s. 295
^ «Historien om de tyske erstatningsbetalingene» . Stavanger Aftenblad 6. desember 1955. Besøkt 8. oktober 2020.
^ «Erstatningskravet fra de norske tysklandsfangene må fremmes» . Stavanger Aftenblad 14. mars 1956. Besøkt 8. oktober 2020.
^ «Fangeerstatningen» . Aftenposten 1. august 1960. Besøkt 10. mars 2020.

Litteratur

Se også kåringen i 2015 av de ti mest betydningsfulle norske bøkene om andre verdenskrig.

Bøker om bøker om Norge under andre verdenskrig (bibliografier)

Bøker om Norges frihetskrig 1940-45: en bibliografi. [Oslo]: Grøndahl Dreyer : Frigjøringskomitéen. 1995. ISBN 8250422236.
Jensen, Tom B. (1941-) (1995). Norsk lokalhistorisk krigshistorie om 2. verdenskrig 1940-1945: en bibliografi. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. ISBN 8270002410.
Jensen, Tom B. (1941-) (1996). UBO skrifter : Norsk lokalhistorisk krigshistorie om 2. verdenskrig 1940-1945 en bibliografi Tillegg I. Oslo: Universitetsbiblioteket i Oslo. ISBN 8270002615.
Tom B. Jensen 1941- Nasjonal samlings publikasjoner 1933-1945 av flyveblader, brosjyrer og bøker. NS-forlagenes utgivelser 1940-1945 og tyske myndigheters publikasjoner 1940-1945 i Norge : en bibliografi Historisk forlag 2004 ISBN9788290181173
Luihn, Hans (1999). Den frie hemmelige pressen i Norge under okkupasjonen 1940-45 : en fortellende bibliografi. Nasjonalbiblioteket. ISBN 8279650105.

Oversiktslitteratur

Bokserien Norge i krig, utgitt i åtte bind fra 1984 til 1987
Magne Skodvin (1990). Krig og okkupasjon 1939–1945. Samlaget. ISBN 8252134904.
Undersøkelseskommisjonen av 1945 (1946). Undersøkelseskommisjonen av 1945. I. Oslo: Aschehoug. [Utgitt av Stortinget]
Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra Den militære undersøkelseskommisjon av 1946. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200705285.
Ole Kristian Grimnes (2018). Norge under andre verdenskrig : 1939–1945. Aschehoug. ISBN 9788203297526.
* Hobson, Rolf, Europeisk politisk historie 1750–1950, Cappelen Damm Akademisk, 2015, ISBN 978-82-02-24316-6

Enkelttema

Tjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete (2003). Norsk innvandringshistorie : I globaliseringens tid 1940-2000. 3. Pax. s. 28-29. ISBN 82-530-2544-0.
Lars Thune (1994). Statens Kraft 1890–1947 – Kraftutbygging og samfunnsutvikling. Cappelens forlag. ISBN 82-02-14290-3.
Johan Vogt (1971). Elektrisitetslandet Norge – Fra norsk vassdrags- elektrisitetsvesens historie. Universitetsforlaget.

Tor Bomann-Larsen (2011). Æresordet : Haakon & Maud V. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202303747.
Tor Bomann-Larsen (2013). Svaret : Haakon & Maud VI. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-38621-4.

Fangelitteratur

Nordmenn i fangenskap 1940-1945 : alfabetisk register / redigert av Kristian Ottosen (Universitetsforlaget, 2004) 752 s. (1. utg. 1995)
Spenning, Knut Lindboe (red.). I tysk krigsfangenskap (Gyldendal 1950)
Ottosen, Kristian. Natt og tåke : Historien om Natzweiler-fangene (1989)
Ottosen, Kristian. Liv og død : Historien om Sachsenhausen-fangene (1990)
Ottosen, Kristian. Kvinneleiren : Historien om Ravensbrück-fangene (1991)
Ottosen, Kristian. Bak lås og slå : Historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus (1993)
Ottosen, Kristian. I slik en natt : Historien om deportasjonen av jøder fra Norge (1994)
Ottosen, Kristian. Ingen nåde : Historien om nordmenn i japansk fangenskap (1996)

Eksterne lenker

(en) Occupation of Norway by Nazi Germany – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
1940–1945: andre verdenskrig hos Norgeshistorie.no
Norsk digitalt fangearkiv 1940–1945, Arkivverket
«Nye aspekter ved norsk historie under andre verdenskrig – med Nordkalotten som utkikkspunkt»

[1] «Deportasjonen av de norske jødene - HL-senteret». www.hlsenteret.no. Arkivert fra originalen 2. april 2016. Besøkt 15. januar 2016.

[Skodvin8-2] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Skodvin, Magne (red.) (1995): Norge i krig. Bind 8. Oslo: Aschehoug.

[:1-3] Olsen, Kåre (1999). «11». I Ugelvik-Larsen. Da freden brøt løs. Norske myndigheters behandling av tyskerjenter. I krigens kjølvann. Nye sider ved norsk krigshistorie og etterkrigstid. Oslo: Universitetsforlaget.

[4] Halvdan Koht, Frå skanse til skanse : minne frå krigsmånadene i Noreg 1940, Oslo, Tiden, 1947, s. 8

[5] Undersøkelseskommisjonen av 1945. Bind I. Oslo : Aschehoug, 1946 s. 206

[6] Johan Scharffenberg, Norske aktstykker til okkupasjonens forhistorie, Oslo : Tanum, 1950

[Fred1-7] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Jenssen, A. og K. Hanssen (1971): Fra fred til fred. Krigen 1939-1945. Bind 1. Norsk utgave. Oslo: Aschehoug.

[Lange-8] Lange, Even (1998): Samling om felles mål 1935-1970. Bind 11 av Aschehougs norgeshistorie (red Knut Helle). Oslo: Aschehoug.

[Mykland-9] Mykland, Knut (red.) (1979): Norges historie. Bind 13. Oslo: Cappelen.

[Tamelander-10] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h Tamelander, M. og N. Zetterling (2001): 9. april. Oslo: Spartacus.

[Skodvin1969-11] Magne Skodvin (1969). Norge i stormaktsstrategien. 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget.

[Skodvin1-12] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 1. Oslo: Aschehoug.

[Petterson94-13] Petterson, Arvid: Hverdagen for befolkningen i Finnmark og Nord-Troms 1944-1045. Ottar, hefte nr 202, utgitt 1994 i Tromsø.

[14] Spurkeland, Trond: Få tyskerne nordover. Dag og Tid, 29. mai 2015 s.12.

[15] Spurkeland disputerer Arkivert 18. juli 2014 hos Wayback Machine., UiO, HF-fakultetet, publisert 30. juni 2014.

[16] Sjøfartskontoret (1949). Krigsforliste norske skip. 3.september 1939 - 8.mai 1945. Oslo: I kommisjon hos Grøndahl & Søn.

[17] Berit Nøkleby (1969). 1940: fra nøytral til okkupert. Oslo: Universitetsforlaget.

[18] ttp://nbl.snl.no/Arne_Scheel

[U1945s6-19] Undersøkelseskommisjonen av 1945, side 6, 83 og 111

[Sarko-20] Ketil Jensen. «Den lange marsjen mot Narvik». Nordland fylkeskommune. Arkivert fra originalen 7. mars 2016. Besøkt 3. mars 2015.

[21] Christensen, Dag (1944-) (1988). En spion går i land: brødrene Snefjellås utrolige innsats på norskekysten under krigen. [Oslo]: Damm. ISBN 8259005085.

[22] ttps://www.regjeringen.no/nb/dep/smk/ansvarsomrader/forloperne/1905-1945/1940-Statsministeren-og-sekretaren/id759077/

[23] «1940: Statsministeren og sekretæren». Statsministerens kontor. 21.08.2014. Besøkt 14. januar 2016.

[Riste-24] Riste, Olav: London-regjeringa. Oslo: Samlaget, 1995.

[Skodvin7-25] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l Skodvin, Magne (red.) (1984): Norge i krig. Bind 7. Oslo: Aschehoug.

[26] Om Operation Gearbox på www.naval-history.net

[Bergkompaniet-27] Det glemte kompani. 2. Bergkompani og frigjøringen av Finnmark. Utgitt av Krigsinvalideforbundet, Oslo, 1983.

[28] Die vergessenen Haudegen, Der Spiegel, 3. september 2010.

[29] Forsvarte øya i ishavet mot nazistene, avtrykk.no, 16.03.2019

[30] «Radio og kringkasting», om samfunnslivet under andre verdenskrig i Norge, fra arkivverket

[31] «Hvor mange var de egentlig?». Bergens Tidende. Besøkt 12. januar 2016.

[32] «Norge under 2. verdenskrig». www.norge.dk. Arkivert fra originalen 4. juni 2016. Besøkt 12. januar 2016.

[33] Norgeshistorie.no, Olav Njølstad, «Kosthold og ernæring under okkupasjonen». Hentet 4. jan. 2017.

[34] Norgeshistorie.no, Christine Myrvang, «Rasjonering og kamp om polvarer under andre verdenskrig». Hentet 9. mars 2017.

[35] Maria Fritsche: «Alkohol und (Besatzungs-)Macht». In Dorothee Wierling (ed.): «Wenn die Norskes uns schon nicht lieben»...Das Tagebuch des Dienststellenleiters Heinrich Christen in Norwegen 1941-1943. Wallstein 2021, 229-250.

[36] Norgeshistorie.no, Guri Hjeltnes, «Hverdagsliv under andre verdenskrig». Hentet 4. jan. 2017.

[37] Aage Trommer: Den store alliance (s. 162), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4

[38] Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», Krigen i Norge (s. 85-87), Pax forlag, 1974, ISBN 82-53-0626-8

[39] Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», Krigen i Norge (s. 82)

[40] Helge Paulsen: «Tysk økonomisk politikk i Norge 1940-45», Krigen i Norge (s. 88)

[Njølstad2-41] Norgeshistorie.no, Olav Njølstad: «Kirkens motstandskamp». Hentet 4. jan. 2017.

[42] Egil Morland i Klassekampen, 22. august 2014, s.22.

[Halvorsen-43] Halvorsen, Terje: Den glemte motstanden. Klassekampen, 12. november 2015, s. 14.

[Njølstad-44] Norgeshistorie.no, Olav Njølstad, «Fritid i ufrihet». Hentet 4. jan. 2017.

[45] Norgeshistorie.no, Olav Njølstad, «Holdningskampen mot nazismen». Hentet 4. jan. 2017.

[46] Krigshistorie.net Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine. Besøkt 19. juli 2015

[47] Danmarkshistorien.dk – instruks for tyske soldater i Danmark Besøkt 19. juli 2015

[48] Hem, Per: En banebrytende bok om Wehrmacht i Norge. Morgenbladet, 7. mai 2021. Anmeldelse av boken Wehrmacht i Norge. På vakt i krigens skjebnesone av Torgeir Sæveraas (Pax, 2021).

[49] Dagbladet - Norges krigspsykose (2.2.2015)

[forskning.no-50] Gaute Lund Rønnebu i intervju med Maria Fritsche. «Okkupasjonens virkelighet var langt mer kompleks enn den klassiske fortellingen om motstand eller kollaborasjon».

[51] Maria Fritsche (2020). «Spaces of encounter. Relations between the occupier and the occupied in Norway during the Second World War». Social History, 45/3 (2020). 45 (3): 360–83.

[52] Maria Fritsche (2. mai 2022). «"Correct" German Conduct? German Requisition Practices and their impact on Norwegian Society during World War II». Journal of Modern European History. 20 (2): 199–217.

[53] Maria Fritsche (2020). «Spaces of encounter. Relations between the occupier and the occupied in Norway during the Second World War». Social History. 45 (3): 360–83.

[54] Harald Espeli, «Det økonomiske forholdet mellom Tyskland og Norge 1940–45». I H.F. Dahl, H. Kirchhoff, J. Lund and L.-E. Vaale (eds), Danske tilstander, norske tilstander. Forskjeller og likheter under tysk okkupasjon 1940–45 (Oslo, 2010), s. 135–66, 142.

[55] Aftenposten 25. oktober 1944.

[56] Langeland, Nils Rune (7. oktober 2016). «Lova i krig». Dag og tid. s. 12.

[57] Graver, Hans Petter (2013). «Okkupasjon, folkerett og dødsdommen mot Klinge». Lov og Rett. 04 (på norsk). 52: 275–294. ISSN 1504-3061. doi:10.18261/ISSN1504-3061-2013-04-03. Besøkt 8. mai 2021.

[58] Michalsen, Dag (2015). «Høyesterett 1815-2015». Nytt Norsk Tidsskrift. 04 (på norsk). 32: 362–371. ISSN 1504-3053. doi:10.18261/ISSN1504-3053-2015-04-06. Besøkt 8. mai 2021.

[59] Rett24. «Slik dømte nazistenes Høyesterett». Rett24 (på norsk). Besøkt 8. mai 2021.

[60] Morgenbladet, 18. januar 2019, s-.44

[61] Hans Petter Graver: Falmet lys i den mørke tiden. Morgenbladet, 4. januar 2019, s. 35

[62] Hans Petter Graver (4. januar 2019). «Falmet lys i den mørke tiden - Institutt for privatrett». www.jus.uio.no (på norsk). Arkivert fra originalen 8. mai 2021. Besøkt 8. mai 2021.

[Nokleby-63] Fremstillingen bygger på Nøkleby, Berit: Det tyske okkupasjonsstyret i Norge, Norsk Hjemmefrontmuseum, side 10-15 ISBN82-91107-09-2

[Emberland,_T._2012-64] Emberland, T., & Kott, M. (2012). Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Aschehoug & Co.

[Bohn,_R._2009-65] Bohn, R. (2009). Reichskommissariat Norwegen: Nationalsozialistische Neuordnung und Kriegswirtschaft (Vol. 54). Oldenbourg Verlag.

[66] Johan Vogt:Elektrisitetslandet Norge side 132.

[Storeide-67] Storeide, Annette: Profitørene som slapp unna. Klassekampen, 9. oktober 2014.

[68] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 353.

[69] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 367-368.

[70] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 357.

[71] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 348.

[72] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 383.

[ReferenceA-73] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 354.

[74] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 366.

[75] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 350.

[76] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 383-384.

[77] Lars Thune:Statens kraft 1890-1947 side 354.

[78] Dag og Tid, 3. oktober 2014.

[79] Thrane, Kristin (21. august 2022). «Museumsleder om nazistenes planer for utbygging av strømnettet: – Slående lik». NRK. Besøkt 26. august 2022.

[80] Andersen, K. G. (2018). Teknisk æresoppdrag av høyeste orden: Organisation Todt og byggingen av Hitlers polarjernbane. Historisk Tidsskrift, (3).

[81] 
Bjerke, Thor (1994). Banedata '94. Oslo: Norsk Jernbaneklubb. ISBN 82-90286-15-5.

Ellingsve, Arvid (1995). Nordlandsbanens krigshistorie. Oslo: NSB.

[82] Bjerke, Thor (1994). Banedata '94. Oslo: Norsk Jernbaneklubb. ISBN 82-90286-15-5.

[83] Ellingsve, Arvid (1995). Nordlandsbanens krigshistorie. Oslo: NSB.

[82] Bjørn Westlie: NSB, krigsfangene og andre verdenskrig. Avhandling UiO 2018.

[83] Norgeshistorie.no, Harald Espeli: «Hvem tjente og tapte på krigen?». Hentet 4. jan. 2017.

[84] Alf R. Jacobsen (2015). 1945 : Hat. Hevn. Håp : Historien om det moderne Norge 1945–2000. Vega Forlag. s. 223–224. ISBN 978-82-8211-496-7.

[Grimnes-85] Ole Kristian Grimnes (2018). Norge under andre verdenskrig : 1939–1945. Aschehoug. s. 195–196. ISBN 9788203297526.

[86] Hobson 2015, s. 445

[87] Skodvin s. 85

[88] «Mine plikter - «Kongens andre nei»». Kongehuset. Besøkt 22. november 2012.

[MU46-89] Den militære undersøkelseskommisjon av 1946 (1979). Rapport fra den militære undersøkelseskommisjon av 1946, avgitt mai 1950 ... ; med introduksjon av Olav Riste. Oslo: Universitetsforlaget. s. 155. ISBN 8200705285.

[90] Kristiansen, T. (2021). THE NORWEGIAN WAR EXPERIENCE. Nordic War Stories: World War II as History, Fiction, Media, and Memory, 7, 49. Berghahn books.

[91] Eriksen, Knut E.: Norge i det vestlige samfunn. I Vekst og velstand redigert av Bergh og Pharo, Universitetsforlaget 1981.

[92] Kersaudy, François (1991). Vi stoler på England. Cappelen. ISBN 8202129273.

[93] Søbye, Espen og Kjartan Fløgstad: Ingen flere medaljer. Morgenbladet, 27. januar 2017, s. 30

[94] Christensen, Dag (1944-) (1988). En spion går i land: brødrene Snefjellås utrolige innsats på norskekysten under krigen. Oslo: Damm. ISBN 8259005085.

[95] Klassekampen, 3. Oktober 2017, s.10

[96] Norgeshistorie.no, Terje Halvorsen, «Kommunistenes sabotasje mot tyskerne». Hentet 4. jan. 2017.

[97] ttp://forskning.no/andre-verdenskrig/2008/04/fryktet-kommunistene-mer-enn-milorg

[98] Lærere i krigsfangenskap i Kirkenes, avtrykk.no, 12.10.2021

[FOOTNOTEGerwarth2011175-99] Gerwarth 2011, s. 175.

[aviser-6-100] Luihn (1999), side 6

[aviser-9-101] Luihn (1999), side 9

[aviser-13-17-102] Luihn (1999), side 13-17

[103] Norgeshistorie.no, Guri Hjeltnes: «Pressen under krigen». Hentet 4. jan. 2017.

[DS-104] Bratteli, Randi (1924-2002) (1983). Sonja: Norges kronprinsesse. Oslo: Aschehoug. s. 23. ISBN 8203109365.

[DV-105] Andenæs, Johs. (1912-2003) (1998). Det vanskelige oppgjøret: rettsoppgjøret etter okkupasjonen. [Oslo]: Tano Aschehoug. s. 66. ISBN 8251836948.

[JF-106] Flatmark, Jan Olav (1954-) (1988). Ålesund i hverdag og krig: små og store hendelser fra de underlige åra 1940-1945. Ålesund: Nordvest forlag. s. 149. ISBN 8290330448.

[SB-107] Steinar Bjerkestrand (1. februar 2012). «Slaget på Domkirkegården». Adresseavisen. Arkivert fra originalen 19. desember 2014. Besøkt 1. november 2014.

[108] «Henry Diesen – Norsk biografisk leksikon». Besøkt 27. juli 2016.

[109] Rørslett, Kjartan (24. september 2021). «– Handelsflåten var avhengig av utlendinger under krigen». NRK. Besøkt 25. september 2021.

[110] «Nordmenn jobbet i konsentrasjonsleirer» NRK 15. november 2010

[111] Hem, Per E. (4. desember 2015). «På feil side av fronten (anmeldelse av Vegard Sæthers bok)». Morgenbladet. s. 52.

[112] «Røde Kors: – Frontsøstre skulle aldri vært dømt for landsforræderi». NRK nyheter. 6. februar 2015.

[113] «Ridderen av det røde kors». Dagsavisen. 28. februar 2015. s. 23-25.

[114] Mange får vite om sin fars krigsgjerninger for første gang - Drammens Tidende 4. november 2013.

[115] Sandem, Arne (1990). Den siste SS-leiren: SS-Sonderlager - Mysen. Eidsberg: Arne Sandem.

[Klassekampen,_27._februar_2015-116] Klassekampen, 27. februar 2015.

[117] Norgeshistorie.no, Pål Nygaard, «Jugoslaviske fanger i Norge under andre verdenskrig». Hentet 4. jan. 2017.

[118] Gamst, Thorbein (1984). Finnmark under hakekorset: "Festung Finnmark". Arendal: Agdin. ISBN 8273600009.

[Tjelmeland-119] Tjelmeland og Brochmann

[120] «Folk, fører, frifinnelse», kronikk av Tor Bomann-Larsen, Aftenposten, 29. desember 2011

[121] Dag og Tid, «Ei norsk tragedie», 20. februar 2015, s. 16.

[Hjeltnes2015-122] Guri Hjeltnes: Den norske stat betalte Nazi-Tyskland for å transportere vekk norske rom, Dagbladet, 13. februar 2015.

[123] «Sterkt møte med en ukjent fortid» artikkel fra Aftenposten 31. desember 2008

[124] Norgeshistorie.no, Ole Kristian Grimnes: «Flukten til Sverige». Hentet 4. jan. 2017.

[125] Norgeshistorie.no, Ole Kristian Grimnes: «Nordmenn i Sverige under andre verdenskrig». Hentet 4. jan. 2017.

[126] Svenskesynda. Dag og Tid, 15. februar 2019.

[127] Norgeshistorie.no, Thomas V. H. Hagen: «Nordmenn i fangenskap 1940–1945». Hentet 4. jan. 2017.

[128] Nordmenn i fangenskap, Statsarkivet i Bergen (udatert), lest 5. mars 2015.

[129] Ottosen, Kristian (1998). Redningen: veien ut av fangenskapet våren 1945. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203223044.

[130] Henriksen, Vera (1996). Luftforsvarets historie. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203220673.

[131] Menneskerettsadvokaten. Aftenposten, 21.01.1984

[132] Hjort, Johan: W. Bulukin til minne. Aftenposten, 16. mars 1993.

[133] Barbier, M. K. (2005). D-day deception: Operation Fortitude and the Normandy invasion. Stackpole Books.

[134] Cubbage, T. L. (1987). The success of operation fortitude: Hesketh's history of strategic deception. Intelligence and National Security, 2(3), 327-346.

[135] Greenberg, I. (1982). The role of deception in decision theory. Journal of Conflict Resolution, 26(1), 139-156.

[136] Lofotposten, lest 2. november 2014.

[137] Skancke, Kristian Husvik: Redningsoperasjonen på Sørøya. Bakgrunn og strategisk kontekst. Masteroppgave i historie, Universitetet i Tromsø, 2010.

[138] 70 år siden russerne frigjorde Finnmark, Dagbladet, 19. oktober 2014, lest 19.10.14.

[KK241014-139] Klassekampen, 24. oktober 2014.

[140] Aftenposten, 24. oktober 2014.

[141] Nils Morten Udgaard (23. oktober 2014). «Stalins «sfære»reddet Norge». www.aftenposten.no. Besøkt 28. februar 2021.

[142] Bones, Stian (2006). «Med viten og vilje». Nytt Norsk Tidsskrift. 03 (på norsk). 23: 276–284. ISSN 1504-3053. Besøkt 28. februar 2021. «Forhandlingene kom i gang i 1947.10 Det hadde vært mye uro på norsk side angående Sovjetunionens målsettinger i Nord-Norge og på Svalbard i åra 1944–47, men sjølve grenseforhandlingene ble likevel ført i en «vennskapelig atmosfære».»

[NJ-143] «Nurnbergprosessen Nazi Conspiracy and Aggression Supplement B» (PDF). s. 779.

[144] Bente Persen Krigsforbrytelser i nord Arkivert 1. november 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 18. oktober 2014.

[145] Brenningen av Finnmark Arkivert 13. november 2014 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 18. oktober 2014.

[dagbok-146] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g ^h ⁱ ^j ^k ^l ^m Krigens dagbok: Norge 1940-1945. Oslo: Det Beste. 1984. ISBN 8270101664.

[147] Thorne, P. (1992). Andrew Thorne and the liberation of norway. Intelligence and National Security, 7(3), 300-316.

[148] Kiilerich, Ole (1967). Seieren. Oslo: Norsk kunstforlag.

[:4-149] Mann, C., & Jørgensen, C. (2016). Hitler's Arctic war: the German campaigns in Norway, Finland and the USSR 1940-1945. Pen and Sword.

[:3-150] «Redningsmannen i kilt». NRK (på norsk). 19.08.2017. Besøkt 2. september 2017.

[Nr1-151] Liste nr. 1 Over mistenkte for grovere landssvik. Politidirektoratet, Stockholm 1945. Faksimile 2014.

[152] «Navngir tusenvis av landssvik-mistenkte». VG. Besøkt 21. november 2015.

[153] Frenzel, Eike (3. september 2010). «Kriegsende in der Arktis». Der Spiegel (på tysk). ISSN 2195-1349. Besøkt 28. september 2021.

[154] Udgaard, Nils Morten (13. mai 2015). «Norge «delt i tre» da frigjøringen endelig kom». Aftenposten. Besøkt 26. februar 2019.

[155] Noregur.is – Norges historie, Norge og frigjøringen Arkivert 9. juni 2008 hos Wayback Machine. (Besøkt 3. januar 2009)

[Thorne-156] ^ ^a ^b ^c ^d ^e ^f ^g Thorne, Andrew (1995): Fredsgeneralen. Oslo: Aschehoug.

[157] Engebretsen, Dan Kåre (7. mai 2020). «Frigjøringen i farger». NRK. Besøkt 8. mai 2020.

[VGmine-158] Tyske soldater brukt som mineryddere, VG

[:2-159] Eitinger, Leo: Psykiatriske undersøkelser blant flyktninger i Norge Oslo: Universitetsforlaget, 1958, s. 7-9.

[160] Statistisk sentralbyrå: Folketellingen i Norge 3. desember 1946. I kommisjon hos Aschehoug, Oslo 1950.

[161] ttp://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/krigsdodsfallene-under-2-verdenskrig

[:0-162] «492 døde i politisk fangenskap». ssb.no. Besøkt 12. januar 2016.

[163] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 20. juli 2016. Besøkt 23. februar 2017.

[164] Moland, Arnfinn (1999): Over grensen? Hjemmefrontens likvidasjoner under den tyske okkupasjonen av Norge 1940-1945. Oslo: Orion.

[Hauglid-165] Hauglid, Anders Ole (1985). Til befolkningen!: brannhøsten 1944 : gjenreisingen etterpå. Tromsø: Universitetsforlaget. ISBN 8200057852.

[166] Norgeshistorie.no, Arvid Petterson, «Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms etter 1945». Hentet 11. sep. 2017.

[167] Kjell Fjørtoft, Oppgjøret som ikke tok slutt, Gyldendal Norsk Forlag, 1997, s. 113

[168] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 13. mars 2021. Besøkt 12. januar 2016.

[169] «60 års taushet og tristesse». Dagbladet.no. Besøkt 14. januar 2016.

[170] «Hvor mange vet at det ligger tusenvis av krigsofre på et bortgjemt sted på Tjøtta?». Aftenposten A-magasinet. 29. april 2013.

[171] Hjeltnes, Av Guri (14. desember 2020). «Over til krigen. Sakprosa om andre verdenskrig 75 år etter frigjøringen». Prosa. Besøkt 17. desember 2021.

[172] skup.no/metoderapport: -Norsk Hydro i tett og aktivt samarbeid med Hitlers tyske rike

[173] Tønsberg Blad - Juletrær, invektiver og mai 1945

[174] Blood, P. W. (2006). Hitler's bandit hunters: the SS and the Nazi occupation of Europe. Potomac Books, Inc..

[175] Ny Tid, 31. oktober 2014.

[176] Sven-Egil Omdal: Den svarteste norske historien Arkivert 8. april 2015 hos Wayback Machine., Stavanger Aftenblad, 21. oktober 2014.

[177] Dag og Tid 24. oktober 2014.

[178] NOU 1997: 22, Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig. Utvalg oppnevnt av Justisdepartementet, 1996.

[Enstad-179] Johannes Due Enstad: Historiens etterdønninger Prosa, 2012.

[180] «Om HL-senteret - HL-senteret». www.hlsenteret.no. Besøkt 14. januar 2016.

[181] Synne Corell: Krigens ettertid. Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Spartacus Forlag 2011.

[182] Tale av forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i Risør 3. august 2013 Publisert på Regjeringen.no

[183] Søbye, Espen: «Fanget av fortelling, ødelagt av slurv?» Morgenbladet, 27. februar 2015.

[184] Ole-Jacob Abraham: Russarfangane – mytar, fakta og nyansar Historisk Tidsskrift 2009:02, s. 295

[SA551206-185] «Historien om de tyske erstatningsbetalingene» . Stavanger Aftenblad 6. desember 1955. Besøkt 8. oktober 2020.

[SA560314-186] «Erstatningskravet fra de norske tysklandsfangene må fremmes» . Stavanger Aftenblad 14. mars 1956. Besøkt 8. oktober 2020.

[AP600801-187] «Fangeerstatningen» . Aftenposten 1. august 1960. Besøkt 10. mars 2020.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]

[9]

[10]

[11]

[12]

[13]

[14]

[15]

[16]

[17]

[18]

[19]

[20]

[21]

[22]

[23]

[24]

[25]

[26]

[27]

[28]

[29]

[30]

[31]

[32]

[33]

[34]

[35]

[36]

[37]

[38]

[39]

[40]

[41]

[42]

[43]

[44]

[45]

[46]

[47]

[48]

[49]

[50]

[51]

[52]

[53]

[54]

[55]

[56]

[57]

[58]

[59]

[60]

[61]

[62]

[63]

[64]

[65]

[66]

[67]

[68]

[69]

[70]

[71]

[72]

[73]

[74]

[75]

[76]

[77]

[78]

[79]

[80]

[81]

[82]

[83]

[84]

[85]

[86]

[87]

[88]

[89]

[90]

[91]

[92]

[93]

[94]

[95]

[96]

[97]

[98]

[99]

[100]