Den indre tyske grense

Den indre tyske grense (tysk: innerdeutsche Grenze eller deutsch–deutsche Grenze; opprinnelig også Zonengrenze, «sonegrense») var grensen mellom Den tyske demokratiske republikk (DDR) og Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) fra 1949 til 1990. Om man ikke inkluderer den separate grensen utgjort av Berlinmuren, var grensen 1 381 km lang og gikk fra Østersjøen til det daværende Tsjekkoslovakia.

Indre tyske grense
Innerdeutsche Grenze
Grenseinstallasjoner ved Schlagsdorf
StedNord og Midt-Tyskland
TypeGrensebefestningssystem
HøydeOpp mot 4 meter høy
Oppført1952
Oppført avØst-Tysklands flagg Øst-Tyskland
Revet1990
BygningsmaterialerStål, betong
Kontrollert av
GarnisonØst:

Vest:

  • Vest-Tysklands flagg Bundeswehr
  • Vest-Tysklands flagg Bundesgrenzschutz «(vesttysk) forbundsgrensevern»
  • Vest-Tysklands flagg Bundeszollverwaltung «(vesttysk) forbundstollforvaltning»
  • Ikke-eksisterende flaggmal[?] Bayerische Grenzpolizei «Baiersk grensepoliti»
  • Det britiske flagget British Army
  • Det britiske flagget British Frontier Service «britisk grensetjeneste»
  • Det amerikanske flagget United States Army
TilstandFor det meste revet, noen deler er preservert som minnesmerker
SlagDen kalde krigen
Opphørt30. juni 1990[1]
Erstattet avingen
Kart
Den indre tyske grense
52°24′N 12°30′Ø
Selvskuddanlegg langs grensen.

Den ble de facto etablert 1. juli 1945 som grense mellom de vestlige og sovjetiske okkupasjonssonene. På grensens østside en av verdens mest bevoktede steder; definert av en ubrutt rekke av høye metallgjerder og vegger, piggtråd, alarmer, anti-kjøretøygrøfter, vakttårn og minefelter. Den ble patruljert av 50 000 bevæpnede DDR-vakter som stod overfor titusener vesttyske, britiske og amerikanske vakter og soldater.[2] Langs begge sider av grensen stod det oppmarsjert rundt en million NATO- og Warszawapakt-soldater i tilfelle krig.

Grensen var en fysisk manifestasjon av metaforen «jernteppet» som skilte den sovjetiske Østblokken og den vestlige Vestblokken under den kalde krigen. Den markerte grensen mellom to ideologier; demokratiet/kapitalisme og kommunismen. Grensen ble bygget av myndighetene i DDR i faser mellom 1952 til den ble åpnet i 1989,[3] og var laget for å stoppe den massive flukten fra øst til vest. Rundt 1 000 mennesker omkom i forsøket på å komme over grensen i de 45 årene den eksisterte.[4] Den førte til økonomisk og sosial nedgang på begge sider; særlig tyskere som levde nær grensen mot østsonen, led under harde restriksjoner.[5]

Den indre tyske grense inngår i dag i «det europeiske grønne beltet».

Den mer kjente Berlinmuren var en fysisk adskilt, mindre utbygget og mye kortere barriere som omringet Vest-Berlin, mer enn 170 km øst for den indre tyske grensen. 9. november 1989 kunngjorde Günter Schabowski i DDRs kommunistparti åpningen av Berlinmuren og den indre tyske grense. I løpet av de neste dagene dro millioner av østtyskere vestover. De følgende måneder flyttet hundretusener permanent, etter hvert som flere krysningspunkter ble åpnet, og bånd mellom lenge adskilte samfunn gjenopprettet, etter hvert som grensekontrollen utviklet seg til en ren formalitet. Den indre tyske grense ble ikke offisielt nedlagt før 1. juli 1990,[6] på dagen 45 år etter at den ble etablert, og bare tre måneder før Tysklands gjenforening.

Lite gjenstår av den indre tyske grenses engang så sterke hindringer. I dag inngår den som en del av «det europeiske grønne beltet», og forbinder nasjonalparker og naturreservater langs den kalde krigens «jernteppe» fra polarsirkelen til Svartehavet. Museer og minnesmerker langs den gamle grensen minnes delingen og gjenforeningen av Tyskland; og noen steder er deler av de gamle grensesperringene inkorporert i minnesmerkene.[7]

Referanser

rediger


Se også

rediger

Litteratur

rediger

Nyhetsrapporter

rediger
  • Staff (9. juni 1952). «'Forbidden Zone' Runs Across Opencast Site». The Manchester Guardian. 
  • Staff (7. august 1976). «East Germany Apologizes For Fatal Shooting of Italian». The New York Times. 
  • Staff (17. september 1979). «Homemade balloon carries 8 to freedom». The Prescott Courier. Besøkt 25. oktober 2009. 
  • Thorson, Larry (11. november 1995). «Former German border almost free of mines». Austin American-Statesman. 
  • Walmer, Tracy (14. februar 1990). «Wall's fall coaxes 2nd deserter back». USA Today. 

Eksterne lenker

rediger

Bilder

rediger

Videoer

rediger