De vises stein
- For boka Harry Potter og De vises stein og filmen Harry Potter og De vises stein (film), se det.
De vises stein (tysk Stein der Weisen, engelsk philosophers' stone og middelalderlatin lapis philosophorum, «filosofenes stein») er et mytisk alkymistisk stoff som er i stand til å gjøre uedle metaller som kvikksølv til gull eller sølv; det ble også omtalt som «tinkturen»[1] og «pulveret». Alkymister trodde eller håpet at det i tillegg kunne brukes til å lage en livseliksir som muliggjorde foryngelse og udødelighet.[2][3]
I mange århundrer var de vises stein det mest ettertraktede målet innen alkymi. Det var det sentrale symbolet på alkymiens mystiske terminologi, og symboliserte perfeksjon på sitt fineste, guddommelige lys og himmelsk lykke.[4] Forsøk på å oppdage de vises stein ble kjent som Magnum Opus («Det store verk»).[5][6]
Historie
redigerAntikken
redigerDen eldste kjente skriftlige omtalen av de vises stein er for rundt 4000 år siden i et steinrelieff i oldtidens Egypt,[7][8] og deretter igjen av den greske alkymisten i Zosimos fra Panopolis (latin: Zosimus Alchemista) i verket Keirokmeta («Ting gjort for hånd)[9] fra ca. 300 e.Kr.[10] Alkymistiske forfattere tildeler dog en lengre historie. Engelske Elias Ashmole og den anonyme forfatteren av Gloria Mundi (1620)[11] hevder at historien går på mystisk vis tilbake til Adam, som skaffet seg kunnskapen om steinen direkte fra Gud. Denne kunnskapen ble sagt å ha blitt videreført gjennom bibelske patriarker, og ga dem lang levetid. Legenden om steinen ble også sammenlignet med den bibelske historien til Salomos tempel og den forkastede hjørnesteinen beskrevet i Salme 118.[12][13]
De teoretiske røttene som skisserer steinens tilblivelse kan spores til antikkens greske filosofi. Alkymister brukte senere de klassiske elementene, begrepet anima mundi («verdens sjel»)[14] og skapelseshistorier presentert i tekster som Platons Timaios som analogier for prosessen deres.[15] Ifølge Platon er de fire elementene avledet fra en felles kilde eller prima materia («den opprinnelige materien»),[16] assosiert med kaos. Prima materia er også navnet som alkymistene tildeler den begynnende ingrediensen for skapelsen av de vises stein. Viktigheten av denne filosofiske første materien vedvarte gjennom alkymiens historie. På det syttende århundre, skriver den engelske filosofen Thomas Vaughan (1621−1666), «den første materien i steinen er den samme med den første materien av alle ting.»[17]
Middelalderen
redigerI det bysantinske riket og de arabiske kalifatene bygde alkymister i tidlig middelalder på arbeidet til Zosimos. Bysantinske og muslimske alkymister ble fascinert av begrepet metalltransmutasjon[18] og forsøkte å gjennomføre prosessen.[19] Den muslimske alkymisten [Geber|Jabir ibn Hayyan]] fra 700-tallet (latinisert som Geber) analyserte hvert klassiske element i forhold til de fire grunnleggende egenskapene. Brann var både varm og tørr, jord kald og tørr, vann kald og fuktig, og luft varm og fuktig. Han teoretiserte at hvert metall var en kombinasjon av disse fire prinsippene, to av dem innvendig og to utvendig. Fra denne forutsetningen ble det begrunnet at omdannelsen av ett metall til et annet kunne utføres ved å omorganisere dets grunnleggende kvaliteter. Denne endringen ville bli formidlet av et stoff, som kom til å bli kalt xerion på gresk og al-iksir på arabisk (hvorfra ordet eliksir er avledet).[20] Det ble ofte ansett for å eksistere som et tørt rødt pulver (også kjent som al-kibrit al-ahmar, rødt svovel) laget av en legendarisk stein – de vises stein.[21] [22] Eliksirpulveret ble sett på som en avgjørende del av transmutasjonen av senere arabiske alkymister.[19]
På 1000-tallet var det en debatt blant kjemikere i den muslimske verden om hvorvidt transmutasjon av stoffer var mulig. En ledende motstander var den persiske lærde Avicenna (Ibn Sina), som diskrediterte teorien om transmutasjon av stoffer, og uttalte at de som tilhører det kjemiske håndverket vet godt at ingen endring kan utføres i de forskjellige artene av stoffer, selv om de kan endre utseendet til ulike stoffer.[23]
Ifølge legenden skal vitenskapsmannen og filosofen Albertus Magnus på 1200-tallet ha oppdaget de vises stein. Magnus bekreftet dog ikke i skriftene sine at han oppdaget steinen, men han registrerte at han var vitne til skapelsen av gull ved «transmutasjon».[24]
Renessanse til tidlig moderne periode
rediger
Den sveitsiske alkymisten Paracelsus (Philippus Aureolus Theophrastus Bombastus von Hohenheim) fra 1500-tallet trodde på eksistensen av alkahest,[25] som han mente var et uoppdaget grunnstoff som alle andre grunnstoffer (jord, ild, vann, luft) ganske enkelt var avledede former fra. Paracelsus mente at dette elementet faktisk var de vises stein.[26]
Den engelske filosofen Thomas Browne identifiserte i sitt åndelige testamente Religio Medici (1643) det religiøse aspektet ved søken etter de vises stein da han erklærte:
«Det overfladiske kunnskap jeg har av de vises stein, (som er noe mer enn den perfekte eksaltasjon av gull) har lært meg mye av guddommelighet.»
— (R.M.Del 1:38)[27]
En mystisk tekst publisert på 1600-tallet kalt Mutus Liber ser ut til å være en symbolsk bruksanvisning for å lage en vises stein.[28][29][30] Den ble kalt den «ordløse boken» og var en samling på 15 illustrasjoner.
De vises stein i populærkulturen
rediger«De vises stein» har gjennom årene vært nevnt, en inspirasjon, en handlingsgang eller gjenstand talløse verker i litteratur, film, musikk, og tegneserier.
- I en tegneseriehistorie om Onkel Skrue, skrevet og tegnet av Carl Barks, leter endene etter «De vises stein».
- I boken Harry Potter og De vises stein nevnes både Nicolas Flamel og steinen, men den har der fått en ny vri.
- I serien Fullmetal alchemist jakter alle på «de vises stein».
De vises stein er også et viktig motiv i gotisk litteratur, og har sitt opphav i William Godwins roman St. Leon fra 1799.[31]
Referanser
rediger- ^ «tinktur», NAOB
- ^ Highfield, Roger: «A history of magic: Secrets of the Philosopher's Stone», The British Library. Arkivert fra originalen 20. oktober 2020.
- ^ Pruitt, Sarah (1. september 2018): «What was the philosopher's stone?», History.com
- ^ «Divine Illumination», Stanford Encyclopedia of Philosophy
- ^ «magnum opus», Wiktionary
- ^ Heindel, Max (juni 1978): Freemasonry and Catholicism: an exposition and Investigation. Rosicrucian Fellowship. ISBN 0-911274-04-9.
- ^ Leafloor, Liz (23. juli 2015): «4,000-Year-Old Relief Carvings and Decorated Stone Blocks Discovered in Temple of Serapis in Egypt», Ancient-origins.net
- ^ Powell, Eric A. (juli/august 2015): «In Search of a Philosopher’s Stone», Archaeology Magazine
- ^ «“Cheirokmeta (Things Made by Hand)” at Sperling, Munich», Mousse Magazine 29. mars 2023
- ^ Ede & Cormack (2016), s. 66
- ^ «Glory of the World», The Alchemy Web Site
- ^ Nettbibelen: Salmenes bok 118, Sitat: «Steinen som bygningsmennene vraket, er blitt hjørnestein».
- ^ Patai (2014), s. 19.
- ^ «anima mundi», Merriam-Webster Dictionary
- ^ Linden (2010), s. 29.
- ^ Paulsen, Geir-Arne (våren 2008): Mangfoldets enhet: en refleksjon over det udifferensiete som de værende tings bindelegg (PDF), Universitetet i Tromsø
- ^ Mark (2015), s. 211.
- ^ «Transmutation of Metals», Scientific American 6. mars 1869.
- ^ a b Strohmaier, Gotthard (2003): «Umara ibn Hamza, Constantine V, and the invention of the elixir», Hellas im Islam: Interdisziplinare Studien zur Ikonographie, Wissenschaft und Religionsgeschichte. Otto Harrassowitz Verlag. ISBN 9783447046374; s. 147–150.
- ^ «eliksir», NAOB
- ^ Ragai, Jehane (1992): «The Philosopher's Stone: Alchemy and Chemistry», Alif: Journal of Comparative Poetics. 12: 58–77. doi:10.2307/521636. JSTOR 521636.
- ^ Holmyard, E.J. (1924): «Maslama al-Majriti and the Rutbatu'l-Hakim», Isis. 6 (3): 293–305. doi:10.1086/358238. S2CID 144175388.
- ^ Briffault, Robert (1938): The Making of Humanity, s. 196–197. Engelsk sitat: «Those of the chemical craft know well that no change can be effected in the different species of substances, though they can produce the appearance of such change.»
- ^ Franklyn, Julian; Budd, F.E. (2001): A Survey of the occult. London: Electric Book Co. ISBN 978-1-84327-087-4. OCLC 648371829: s. 28–30
- ^ «alkahest (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Schaefer, Anne (13. november 2013): «The Philosopher’s Stone of Reprogramming», Science, 5(211), s. 211-189
- ^ Browne, Thomas (1977): The Major Works, red C.A. Patrides, Penguin; [https://penelope.uchicago.edu/relmed/relmed.html To such as have, or shall peruse the Observations upon a former corrupt Copy of this Booke
- ^ Dujols, Pierre, alias Magophon (1914): Hypotypose du Mutus Liber, Paris: Editions Nourry.
- ^ Canseliet, Eugène (1967): L'Alchimie et son livre muet, Paris: Pauvert.
- ^ Hutin, Serge (1967): Commentaires sur le Mutus Liber, Paris: Le lien.
- ^ Tracy, Ann B. (2015): Gothic Novel 1790–1830 : Plot Summaries and Index to Motifs. The University Press of Kentucky. ISBN 978-0-8131-6479-3. OCLC 1042089949.
Litteratur
rediger- Ede, Andrew; Cormack, Lesley (2016): A History of Science in Society: from philosophy to utility, 3. utg., University of Toronto Press.
- Guiley, Rosemary (2006). The Encyclopedia of Magic and Alchemy. New York: Facts on File. ISBN 0-8160-6048-7. s. 250–252.
- Linden, Stanton J. (2010): The alchemy reader : from Hermes Trismegistus to Isaac Newton. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-79234-9. OCLC 694515596.
- Mark, Haeffner (2015): Dictionary of Alchemy From Maria Prophetessa to Isaac Newton. Aeon Books Limited. ISBN 978-1-904658-12-2. OCLC 957227151.
- Marlan, Stanton (2014): The Philosophers' Stone: Alchemical Imagination and the Soul's Logical Life. Doctoral dissertation. Pittsburgh, Penn.: Duquesne University.
- Myers, Richard (2003): The Basics of Chemistry. Westport, Conn.: Greenwood Publishing Group, USA. ISBN 0-313-31664-3. s. 11–12.
- Pagel, Walter (1982): Paracelsus: An Introduction to Philosophical Medicine in the Era of the Renaissance. Basel, Switzerland: Karger Publishers. ISBN 3-8055-3518-X.
- Patai, Raphael (2014): The Jewish Alchemists : A History and Source Book. Princeton University Press. ISBN 978-1-4008-6366-2. OCLC 1165547198.
- Principe, Lawrence M. (2013): The Secrets of Alchemy. Chicago: The University of Chicago Press. ISBN 978-0226103792.
- Thompson, C.J.S. ([1932] 2002): Alchemy and Alchemists. Chapter IX: "The Philosopher's Stone and the Elixir of Life". Mineola, NY: Dover Publications. ISBN 0-486-42110-4. s. 68–76.
Eksterne lenker
rediger- (en) Philosopher's stone – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
