Dataminne

Dataminne eller hukommelse betegner i forbindelse med datamaskiner den mekanisme som benyttes for å lagre datamaskinens program og de data som programmet opererer på. I moderne tid (etter rundt 1975) brukes ordet minne som regel om halvlederkomponenter som RAM, og ordet datalager om masselager av mer permanent art, slik som harddisker, optiske lagringsmedia og andre teknologier som er tregere, men har høyere kapasitet. Dataminne er en vital del av en datamaskin, og sammen med en prosessor utgjør det den grunnleggende Von Neumann-arkitekturen i bruk siden 1940-årene.

Minnet i en digital datamaskin lagrer ikke informasjonen direkte i et format som forstås av mennesker. Den blir først gjort om til tall, og tallene gjøres om til totallssystemet (binært), altså et tallsystem som bare bruker sifferene 0 og 1. Denne minste enheten kalles for bit, og åtte bits utgjør vanligvis en byte. Sammen med prefikser som kilo og mega brukes dette til å måle størrelsen på minnet.

Når man velger hva slags minne som skal benyttes til en arbeidsoppgave, så spiller hastighet og kapasitet en rolle i tillegg til prisen. For å holde prisen nede vil minnet som brukes ofte, som for eksempel det såkalte cacheminnet i en prosessor, være av en type som er svært rask, men som koster mye pr. lagringsenhet. Resten av halvlederminnet prosessoren har tilgjengelig, vil være av en relativt rask type med mer kapasitet for en gitt pris, da dette ikke brukes så ofte. Den største delen av datalageret vil være tregt minne med stor kapasitet, slik som harddisker og båndspillere, og dette brukes til informasjon som ikke trenger å hentes opp så ofte.