Dareios I av Persia

konge av Persia
(Omdirigert fra «Dareios I»)

Dareios den store (gammelpersisk: Dārayawuš «som holder det gode fast»; persisk: داریوش Dâriûsh, 550 f.Kr.–486 f.Kr.) var en persisk konge fra 521 f.Kr. til 486 f.Kr.. Han var sønn av Hystaspes. Han var den tredje kongen av det persiske akamenidedynastiet.

Dareios den store
Konge av Perserriket
Født550 f.Kr.[1]Rediger på Wikidata
Død486 f.Kr.[1]Rediger på Wikidata
Naqsh-e Rustam
BeskjeftigelseStatsmann, militær leder, monark Rediger på Wikidata
Embete
  • King of Kings (522 f.Kr. – 486 f.Kr.)
  • farao (522 f.Kr. – 486 f.Kr.) Rediger på Wikidata
Ektefelle1) Atossa
2) Artystone
3) Parmys
4) Pratagone
5) Faidime
og flere andre
FarHystaspes[2][3]
SøskenArtafernes
Artabanus[4]
BarnXerxes (med Atossa),
og flere andre
NasjonalitetAkamenide-dynastiet
GravlagtTomb of Darius I
Naqsh-e Rustam
Annet navnDārayawuš
RegjeringstidSeptember 522 f.Kr.-oktober 486 f.Kr. (36 år)

Han hersket over Perserriket på dets høydepunkt da det omfattet det meste av det vestlige Asia, Kaukasus, Sentral-Asia, deler av Balkan (Bulgaria-Pannonia), deler av det nordlige og nordøstlige Afrika, inkludert Egypt (Mudrâya),[5] det østlige Libya, kysten av Sudan, Eritrea, foruten også det meste av Pakistan, øyene i Egeerhavet, og det nordlige Hellas/Trakia/Makedonia. Dareios er også nevnt i Bibelen, i Tredje Esra i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente).

Dareios kom på den persiske tronen ved å styrte Gaumata, den påståtte magus og usurpator (tronraner) av Bardiya med støtte fra seks andre persiske familier. Dareios ble kronet den følgende morgen. Den nye kongen møtte opprør over hele kongedømmet og knuste dem hver gang. En betydelig hendelse var hans militære ekspedisjon for å straffe de greske byene Athen og Eretria for deres støtte til det joniske opprøret, og samtidig underkaste Hellas. Dareios utvidet sitt rike ved å erobre Trakia og Makedonia, og invaderte Skytia, hvor skyterne bodde og som hadde invadert Media og tidligere drept Kyros den store.

Dareios organiserte sitt rike ved å dele det inn i provinser og plassere satraper (guvernører) til å administrere dem. Han organiserte et nytt ensartet pengesystem og gjorde arameisk til det offisielle språket i riktet. Dareios arbeidet også med byggeprosjekter gjennom hele riket, fokuserte på Susa, Pasargadae, Persepolis, Babylon og i Egypt. Dareios sørget for en kodifisering av lover i Egypt. Han lot også Behistuninnskriften hogges ut, en samling kileinnskrifter og skulpturer på en bergvegg i byen Behistun i dagens Iran, inkludert en selvbiografi av stor lingvistisk betydning. Han påbegynte også en rekke store arkitektoniske prosjekter, blant annet storslåtte palasser i Persepolis og Susa.

Etymologi

rediger

Dareîos er den greske formen, som ga latinske Dārīus (eller Dārēus), hvor det greske navnet er en forkortet utgave av gammelpersiske Dārayavauš. Den gammelpersiske formen er også vurdert som en refleksjon av elamittiske Da-ri-(y)a-ma-u-iš, akkadiske Da-(a-)ri-ia-(a-)muš, arameiske dryhwš (arkaisering drywhwš), og muligens den lengre greske utgaven Dareiaîos. Oversettelsen av navnet til norsk er «holde fram godt», hvilket kan bli sett på stamordet dāraya, i betydningen «holde», og adjektivet vau, «godt».[6]

Primærkilder

rediger

Dareios etterlot et monumentalt relieff på fjellet Behistun med flerspråklige inskripsjoner; det var skrevet i elamittisk, gammelpersisk og babylonsk. Monumentet ble oppført en gang mellom hans kroning og hans død. Inskripsjonen begynner med en kort biografisk skisse om hans forfedre og slekt. For å støtte presentasjonen om hans slekt har Dareios fått skrevet ned rekken av hendelser som skjedde etter Kyros den store var død.[7][8] Dareios nevner flere ganger at han er den rettmessige kongen ved Ahura Mazdas nåde (den skapende og livgivende guden i zoroastrismen). I tillegg er det ytterligere tekster og monumenter fra Persepolis, inkludert en fragmentert gammelpersisk inskripsjon fra Gherla i Romania (Harmatta) og et brev fra Dareios til en Gadates, bevart i en gresk tekst fra den romerske perioden.[9]

Den greske historikeren Herodotos har gitt en redegjørelse av mange persiske konger og krigene mellom grekerne og perserne. Han skrev omfattende om Dareios som tar bortimot halvparten av bok 3 i hans Historier, sammen med 4, 5, og 6. Den begynner med at den påståtte tronraneren Gaumata ble fjernet og fortsetter fram til slutten av Dareios' kongedømme.[9]

Esras bok (kapittel 6, vers 1 til 11) beskriver en forordning om å fortsette gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem, spesifiserer finansiell støtte og forsyninger for tempeltjenesten, og er datert til rundt 519 f.Kr. Den ble fullført og innviet det sjette året av Dareios' kongedømme, det vil si i mars 515 f.Kr., hvilket også er omtalt i Esras bok (kapittel 6, vers 15), slik den 70 år gamle profetien til Jeremia ble oppfylt. Mellom Kyros og Dareios, i en utveksling av brev mellom kong Ahasveros og Artaxerxes er beskrevet (kapittel 4, vers 7), barnebarnet til Dareios, som i tiden til Esra og Nehemja kom til Jerusalem. De sjenerøse finansielle bidragene til tempelet ga Dareios og hans etterfølgere støtte fra det jødiske presteskapet.[10][11]

Det er nevnt en Dareios i Daniels bok, identifisert som «mederen Darius». Han begynte sitt styre da han var 62 år gammel (kapittel 5, vers 31), utnevnte 120 satraper til å styre over sine provinser/distrikter (kapittel 6, vers 1), ble gjort til konge over riket til kaldeerne (kapittel 9, vers 1) og forutdaterte Kyros (kapittel 11, vers 1). Av denne grunn har mange forskere identifisert ham med Kyaxares II av Media framfor Dareios I av Persia.[12]

Liv og virke

rediger

Tidlig liv

rediger
 
Elven Araks mellom dagens Iran og Nakhitsjevan.

Dareios ble født i 550 f.Kr. Han var den eldste av de fem sønnene til Hystaspes og Rhodugune. Hystaspes hadde en ledende posisjon i Perserriket. Dareios' inskripsjon slår fast at hans far var satrap (guvernør) av Baktria i 522 f.Kr. I henhold til Herodotos var Hystaspes satrap av Persis, men de fleste av dagens historikere oppfatter det som en feil. Også i henhold til Herodotos[13] hadde Dareios før han tok makten, og "uten konsekvens for tiden", tjenestegjort som spydsoldat (doryphoros) i den militære kampanjen mot Egypt i tiden 528–525 f.Kr. for den daværende persiske storkonge, Kambyses II.[14] Hystaspes var en offiser i Kyros' hær og en adelsmann ved hans hoff.[15]

Før Kyros og hans hær krysset elven Araks for å gå til krig mot ulike folkestammer i nord, satte han sin sønn Kambyses II på kongetronen. Dette var en forholdsregel han tok for det tilfelle at han selv ikke skulle komme tilbake fra krigen.[16] Men straks Kyros hadde krysset elven så han i en drøm at Dareios hadde vinger på skuldrene og sto på grensen mellom Europa og Asia (de to kontinentene utgjorde den kjente verden den gang). Da Kyros våknet fra drømmen, konkluderte han med at riket var i stor fare ettersom drømmen måtte bety at Dareios en dag ville styre hele verden. Men siden det var hans egen sønn Kambyses II som var arving til tronen, mistenkte han Dareios for å planlegge forræderi. Han beordret Hystaspes til reise tilbake til Persis og vokte over sin sønn inntil Kyros selv kunne komme tilbake.[17] Dareios synes ikke å ha hatt forræderiske tanker da Kambyses II fredelig overtok tronen. Dareios ble forfremmet flere ganger, og endte til slutt opp som Kambyses' personlige lansesoldat.

Tiltredelse

rediger
 
Gaumata under Dareios hæl inngravert på Behistuninnskriften i Kermanshah.

Kildene gir oss to ulike fortellinger om hvordan Dareios til slutt ble konge. Den ene versjonen er Dareios' egen, den andre skriver seg fra greske oldtidshistorikere.

Dareios' egen redegjørelse, skrevet på Behistuninnskriften, hevder at Kambyses II drepte sin egen bror Bardiya, men at dette ikke var kjent blant folket. En kommende usurpator ved navn Gaumata kom og løy for folket ved å hevde at han var Bardiya.[18] Perserne hadde blitt opprørske mot Kambyses' styre, og den 11. mars 522 f.Kr. brøt det ut et opprør mot ham i hans fravær. Den 1. juli valgte perserne å bli ledet av Gaumata, som «Bardiya». Intet medlem av akamenidedynastiet kunne stå opp imot Gaumata i redsel for sitt eget liv. Dareios, som hadde tjent Kambyses som hans lansesoldat inntil den avsatte herskerens død, ba om støtte. Gaumata ble drept i september 522 f.Kr., av Dareios og hans menn, støttet av adelsmennene Otanes, Intraphrenes, Gobryas, Hydarnes, Megabyxos og Aspathines, i festningen i Sikayauvati.[18]

Flere dager etter at Gaumata hadde blitt myrdet, diskuterte Dareios og de andre syv adelige rikets skjebne. I begynnelsen diskuterte de formen på regjeringen; Otanes tok til orde for å danne en demokratisk republikk, mens Megazybos gikk inn for oligarki. Dareios selv ville ha et monarki. Etter å ha hevdet at en republikk ville føre til korrupsjon og indre strid, mens et monarki ville være den eneste styringsformen som kunne sikre riket fremgang, klarte Dareios å overbevise de andre om at monarkiet var det beste. De ble enige om å arrangere en kappedyst om hvem av dem som burde bli monark. Otanes slo fast at han ikke hadde interesse av å bli konge. Konkurransen om kongemakten skulle foregå slik: alle de seks adelsmennene skulle stille utenfor på hver sin hest ved soloppgang. Den rytteren hvis hest knegget først, skulle bli storkonge.

I henhold til Herodotos hadde Dareios en slave ved navn Oebares som hjalp ham å vinne denne konkurransen. Før prøven hadde Oebares gnidd hånden sin over kjønnsorganene til en hoppe som Dareios' hingst hadde vist stor interesse for. Da de seks adelsmennene samlet seg utenfor, la Oebares sin hånd ved siden av neseborene på Dareios' hest. Den ble så opphisset over lukten at den knegget. Umiddelbart etter brøt det ut lyn og torden, noe som fikk de andre til å tro at det beslutningen var en hendelse bestemt av gudene. De steg av hestene sine og knelte for Dareios.[19] Dareios mente ikke at han hadde vunnet den persiske tronen ved bedrageri, men ved genial kløkt. Han fikk reist en statue av seg selv sittende på sin vrinskende hest. Monumentet bar påskriften «Dareios, sønn av Hystaspes, oppnådde herredømme over Perserriket ved skarpsindigheten til sin hest og oppfinnsomt påfunn av Oebases, sin stallkar.»[20]

I henhold til fortellingene til de greske historikerne, hadde Kambyses II etterlatt Patizeithes med ansvar for kongedømmet da han selv dro mot Egypt. Senere sendte han Prexaspes for å myrde Bardiya. Etter drapet hadde Patizeithes plassert sin bror Gaumata, som var tilhenger av zoroastrismen, på tronen og erklærte at han var storkongen. Gautama lignet på Bardiya i det ytre. Otanes oppdaget at Gaumata var en bedrager, og sammen med seks andre persiske adelsmenn, blant dem også Dareios, la de en plan for fjerne den falske Bardiya. Etter å ha drept bedrageren sammen med hans bror Patizeithes og andre tilhengere av zoroastrismen, ble Dareios kronet som konge den påfølgende morgenen.[9]

På bakgrunn av de to motstridende versjonene har en del moderne historikere trukket den slutning at Dareios kom til makten på ulovlig vis. Det virker plausibelt at Gaumata faktisk var Bardiya, og at under dekke av å ville slå ned et opprør, drepte Dareios arvingen til tronen og overtok den selv.[21]

Tidlig styre

rediger
 
En sølvsekel utstedt av Dareios; kongen avfyrer sin bue.

Som følge av hans kroning ved Pasargadae flyttet Dareios til Ekbatana. Han opplevde snart at støttet for Bardiya, og det brøt ut opprør i Elam og Babylonia. Han slo ned opprøret i Elam da revolusjonslederen Aschina ble tatt til fange og henrettet i Susa og etter tre måneder var også opprøret i Babylonia over. Mens han var i Babylonia fikk han høre at et opprør hadde brutt ut i Baktria, en satrapi som alltid hadde støttet ham, og han fikk frivillige soldater til å slå ned opprøret. Deretter brøt det ut opprør i Persis, hans eget hjemland, og det førte til fornyete opptøyer i Elam og Babylonia. Med alle disse pågående opprørene, brøt det ut tilsvarende opprør også i Media, Partia, Assyria og i Egypt. Ved 522 f.Kr. hadde flertallet, om ikke hele akamenidedynastiets Perserrike, gjort opprør mot Dareios. Selv om han ikke støtte fra befolkningen, hadde han en lojal hær, ledet av nære fortrolige og adelsmenn (inkludert de seks som hadde vært med på å fjerne Gaumata). Med disse var han i stand til å undertrykke og kvele alle opprør i løpet av året. I Dareios’ ord, han hadde drept totalt åtte «løgnaktige konger» i prosessen. Han etterlot en detaljert redegjørelse av disse revolusjonsforsøkene i Behistuninnskripsjonen.

En av de mest betydelige hendelser i Dareios’ tidlige styre var drapene på Intafernes. Han var en av de syv adelsmennene som hadde vært med på å avsette det tidligere herskeren og bidratt til å innsette Dareios som den nye monarken. De syv hadde inngått en avtale at de kunne besøkte den nye kongen når det måtte passe, unntatt når han var sammen med sin hustru. En kveld kom Intafernes til palasset for å møte Dareios, men ble stoppet av to offiserer som sa at han hadde trukket seg tilbake for natten. Intafernes ble irritert, deretter rasende over fornærmelsen og trakk sverdet. Han hogde ørene og nesene av de to offiserene, og tok bisselet fra hesten og bant dem sammen. Offiserene dro til kongen og viste ham hva Intafernes hadde gjort. Dareios fryktet da for sin egen sikkerhet da han trodde at alle de syv hadde sammensverget seg mot ham, og at angrepet på de to offiserene var det første tegnet på opprør. Han sendte budbringere til de syv hvor han spurte om de godkjente Intafernes’ handlinger. De nektet for det og fraskrev seg enhver tilknytning til hans handlinger, og hevdet at de sto ved sin beslutning om å utpeke Dareios som konge over konger.

Dareios sendte soldater for å gripe Intafernes, sammen med hans sønn, familiemedlemmer, slektninger og enhver av hans venner som kunne bære våpen. Han mente at Intafernes planla opprør, men slik plan kunne ikke bevises. For sikkerhets skyld ble Intafernes og hele hans familie henrettet, bortsett fra hans hustrus bror og sønn. Hustruen ble bedt om å velge mellom sin bror og sønn, men en av dem måtte dø. Hun valgte broren ettersom hun alltids kunne finne seg en ny ektemann og få en ny sønn, men hun ville alltid bare ha en bror. Dareios ble imponert over svaret og sparte livene til både broren og sønnen.[22]

Militære kampanjer

rediger
 
De østlige grenser for Perserriket.

Etter å ha sikret sin autoritet over hele riket, satte Dareios en gang en militær kampanje mot Egypt hvor han beseiret hærene til farao og sikret de landområdene som Kambyses hadde erobret mens la inn under Perserriket en stor del av Egypt. Dareios førte også sine hærer til elven Indus i øst, bygde festninger og etablerte persiske styre.

Invasjon av Indusdalen

rediger

I 516 f.Kr. førte Dareios en militær kampanje til Sentral-Asia, Aria og Baktria, og marsjerte deretter inn i Afghanistan og til satrapiet Taxila (dagens Hindush i Pakistan).[23] Han tilbrakte vinteren 516-515 f.Kr. i Gandhara, og forberedte seg på å erobre Indusdalen i 515 f.Kr.[24] Han kontrollerte Indusdalen fra Gandhara til moderne Karachi og utpekte den greske eventyreren Skylaks fra Karyanda til å utforske Indiahavet fra munningen av Indus til Suez ved Rødehavet. Skylaks skrev siden et geografisk verk som var populær i antikken, men gikk deretter tapt. Dareios marsjerte tilbake via Bolanpasset og returnerte gjennom Arakhosia og Drangiana tilbake til Perserriket.

Babylonsk opprør

rediger
 
Frise med bueskyttere fra Dareios' palass ved Susa. Detalj fra frisens begynnelse.

Etter at Bardiya ble myrdet hadde det oppstått utstrakt uro og opptøyer over hele riket, særlig i den østlige delen. Dareios sikret sin autoritet som konge med brutal makt, førte sin hær gjennom hele riket, slo ned hvert opprør hver for seg. Det mest kjente av disse var det babylonske opprør som ble ledet av Nebukadnesar III. Dette opprøret skjedde da Otanes trakk sine styrker tilbake fra Babylon for å gi støtte til Dareios ved opptøyer andre steder. Dareios mente nå at det babylonske folket hadde bedratt ham og han samlet en stor hær og marsjerte mot Babylon. Da han kom fram ble han møtt av stengte byporter og en rekke forsvarsanlegg for å hold ham og hæren ute.[25] Opprørerne slengte hån og spott, og dessuten det berømte utsagnet «Å ja, du vil erobre vår by når muldyrene får føll!» I et og et halvt beleiret Dareios byen uten å komme noen veg, selv om han forsøkte det meste, inkludert å forsøke å kopiere Kyros' triks da han erobret Babylon. Imidlertid endret situasjonen i hans retning, i henhold til historien, da et muldyr eid av Zopyros, en soldat av høy rang, fikk et føll. Som følge av dette ble en plan utklekket hvor Zopyros skulle late som om han deserterte, dra inn til babylonerne og få deres tillit. Planen var vellykket, og Dareios' hær klarte å omringe byen og overmanne opprørerne.[26] I løpet av dette opprøret hadde skytiske nomader dratt fordel av uroen og invadert Perserriket. Dareios gjorde seg først ferdig med opprørene i Elam, Assyria, og Babylon, og deretter angrep han skyterne og forviste dem fra Perserriket.[27]

Persisk invasjon av Skytia

rediger

Skyterne var en gruppe av nordiranske nomadiske stammer som snakket et indoiransk språk. De hadde tidligere invadert Media, drept Kyros i slag, gjort opprør mot Dareios og truet med å forstyrre handelen mellom Sentral-Asia og kystene av Svartehavet da de levde mellom elvene Donau, Don og Svartehavet.[28]

Dareios krysset Svartehavet ved Bosporosstredet ved å bygge en bro av båter. Han erobret en stor del av østlige Europa, krysset faktisk også Donau for føre krig mot skyterne. Han invaderte Skytia hvor skyterne unnvek hans hær ved skinnmanøvrer og trekke seg tilbake østover mens de samtidig benyttet brent jords taktikk, ødela landsbygda, blokkerte brønner, angrep konvoier, ødela avlinger, og fortsatt med mindre angrep og trefninger mot den persiske hæren.[29] Da Dareios ville ha en endelig konfrontasjon med den skytiske hæren forfulgte han dem dypt inn i på skytisk land hvor det var ingen byer å erobre og intet forråd å skaffe seg. I frustrasjon sendte han et brev til den skytiske herskeren Idanthyrsos om å kjempe eller overgi seg. Herskeren svarte at han ikke ville slåss med Dareios før perserne fant deres forfedres graver og forsøkte å ødelegge disse, inntil da ville de fortsette den kamp de drev på med for de hadde ingen byer eller kultivert land å tape.[30] Dareios beordret stopp ved bredden av Oaros hvor han bygde åtte grensefestninger med 12 km avstand imellom dem. Etter å ha jaktet på skyterne i en måned hadde perserne fått tap grunnet sykdom, sult og sykdom. I frykt for å tape flere, stoppet hæren opp ved elven Volga og snudde for å marsjere tilbake til Trakia.[31] Øyensynlig hadde han erobret nok land i Skytia til å tvinge skyterne til å respektere de persiske styrkene.[32]

Persisk invasjon av Hellas

rediger
 
Relieff av Dareios fra Parsa.
 
Kart som viser de viktigste stedene i løpet av den persiske invasjonen av Hellas.

Dareios' krigføring i Europa var en betydelig hendelse i hans kongedømme som begynte med invasjonen av Trakia, men han lot hærføreren Megabyzos ta seg av trakerne, mens han selv dro til Sardis for å tilbringe vinteren der. Før han dro erobret han mange mindre byer i den nordlige delen av Egeerhavet. Makedonia ville ikke gå til krig mot den store persiske hæren og underkastet seg frivillig. Grekerne som levde langs kysten av Anatolia og på en del av øyene hadde underkastet seg persiske styre ved 510 f.Kr. Det var en del grekerne som var pro-persiske, «mediske grekere» som de ble kalt, blant annet i Athen,[33][34] og det bedret de greske og persiske forholdene da Dareios åpnet sitt hoff og sine skattekister for grekere som var villige til å tjene ham. Disse grekerne tjenestegjorde som soldater, kunstnere, statsmenn og sjøfolk for ham, men samtidig fryktet andre grekere hans kongedømme, særlig grekere i Jonia og Lydia i Anatolia. En konflikt var til sist dømt til å komme mellom Perserriket og antikkens Hellas.

Da Aristagoras organiserte opprøret i Jonia, ble han støttet av bystatene Eretria og Athen på det greske fastlandet som sendte skip og tropper til Jonia. De brente blant annet Sardis. Perserne sendte landstyrker og en krigsflåte for å slå ned opprørerne og gjenerobre de joniske og greske øyene, men den antipersiske fraksjonen i Athen fikk mer makt og innflytelse. De aristokrater som var sympatisk innstilt til perserne ble forvist fra Athen og Sparta. Dareios reagerte med å sende enda en tropper under ledelse av sin svigersønn over Hellespont, men en voldsom storm og stadige angrep fra trakere tvang hæren til å snu og vende tilbake. Dareios var fast bestemt på å straffe Athen og Eretria for deres angrep på Sardis og samlet en ny hær på rundt 20 000 menn under ledelse av sin admiral Datis som hadde suksess med å invadere det greske fastlandet, erobre Eretria og deretter marsjere mot Athen. I 490 f.Kr. møtte grekerne sin persiske motstandere i slaget ved Maraton. Perserne ble beseiret av en tungt rustet athensk hær med 9 000 menn som var støtet av 600 fra Plataiai, og etter sigende tusen soldater fra hver av de elleve greske bystatene (11 000 menn totalt) og 10 000 lette soldater ledet av Miltiades den yngre.

Nederlaget ved Maraton markerte slutten på den første persiske invasjonen av det greske fastlandet. Dareios begynte forberedelsene til en andre invasjon som han selv skulle kommandere framfor av sine generaler, men før opprustningen var fullført, brøt et opprør ut i Egypt i 486 f.Kr. og året døde han, antagelig i oktober 485, etter å ha styrt i 36 år. Oppgaven å straffe grekerne ble således gitt i arv til hans sønn Xerxes.[32]

Familie

rediger
 
Dareios' død, maleri av Giovanni Battista Piazzetta, ca 1746.

Dareios var sønn av Hystaspes og sønnesønn av Arsames, begge menn tilhørte akamenidestemmen, og levde fortsatt da Dareios overtok tronen. Dareios rettferdiggjorde sin overtakelse av tronen med hevde at hans avstamning gikk tilbake til Akamenes, stamfaren til akamenidedynastiet, men han var kun fjernt beslektet. Av disse grunner giftet han seg med Atossa, datter av Kyros, og med henne fikk han fire sønner, Xerxes, Akaimenes, Masistes og Hystaspes. Han giftet seg også med Artystone, en annen datter av Kyros, og med henne fikk han to sønner, Arsames og Gobryas. I tillegg giftet Dareios seg med Parmys, datter av Bardiya, som fødte ham en sønn, Ariomardos. Han giftet seg også med Fratagone og fikk to sønner med henne, Abrokomas og Hyperantes. Han giftet seg med ytterligere en kvinne fra adelen, Faidime, datter av Otanes. Det er uklart om hun fødte ham barn.

Før disse kongelige ekteskapene var Dareios gift med en vanlig kvinne som han hadde tre sønner med, Artobarzanes (den førstefødte), Arabignes og Arsamenes, men navnene på døtrene er ikke kjent. Selv om Artobarzanes var den førstefødte av Dareios, var det Xerxes som ble arving og den neste kongen ved innflytelsen til Atossa da hun hadde stor autoritet i kongedømmet, og det ble sagt at av sine hustruer var hun den han likte best.

 
Graven til Dareios den store; lokalisert ved siden av andre akamenidekonger ved Naqsh-e Rustam, 12 km nordvest for Persepolis.

Etter å ha fått nyheten om det persiske nederlaget i slaget ved Maraton, begynte Dareios å planlegge det neste angrepet mot grekerne, og denne gangen skulle han selv, ikke Datis, ha kommandoen over hæren. Han tilbrakte tre år med å forberede menn og skip for krig, men da brøt det ut opprør i Egypt. Dette opprøret ble forverret av hans svekkede helse og forhindret at han selv kunne lede en ny hær mot de greske bystatene. Snart etter døde Dareios. I oktober 486 f.Kr. ble hans legeme balsamert og gravlagt i en grav hogd ut av fjellet som hadde vært forberedt i flere år i forvegen.

Xerxes, hans eldste sønn med Atossa, etterfulgte ham på tronen, men før han etterfulgte ble han utfordret av sin eldre halvbror Artobarzanes.[35]

I 1923 gjorde den tyske arkeologen Ernst Herzfeld en avstøpning av kileskriftinskripsjonen på Dareios' grav. De er i dag huset i arkivene til Freer Gallery of Art og Arthur M. Sackler Museum tilhørende det amerikanske nasjonalmuseum i Washington, DC.

Regjering

rediger

Organisering

rediger
 
Perserrikets utbredelse under Dareios.

Tidlig i sitt kongedømme ønsket Dareios å administrere det løst organiserte riket med et skattesystem han hadde arvet fra Kyros og Kambyses. For å gjøre dette opprettet han tyve provinser som ble kalt for satrapier (eller archi) hvor hver av disse ble tildelt en satrap (arkont) og spesifiserte fastsatte tributter som det var forventet at disse skulle betale. En fullstendig liste er bevart i katalogen til Herodotos som begynner med Jonia og lister de andre satrapiene fra vest til øst, ekskluderte Persis som var persisk land og den eneste provinsen som ikke var erobret land. Tributter ble betalt både i sølv- og gulltalenter.

Tributter i sølv ble avmålt med babylonsk talent. De som betalte i gull ble avmålt med gulltalenter fra gresk Euboia. Den totale betalingen fra satrapene kom til et beløp som var mindre enn 15 000 sølvtalenter.[36]

De fleste satraper var av persisk opprinnelse og var medlemmer av den kongelige familie eller fra de seks store adelsfamilier. Disse var personlig utvalgt av Dareios for å administrere og overvåke provinsene, som igjen var inndelt i underprovinser med hver sine egne guvernører som var valgt av enten hoffet eller av satrapen. For å fastesette tributter var det en kommisjon som evaluerte utgiftene og inntektene til hver satrap. For å sikre at de ikke fikk for mye makt, hadde hver satrap en sekretær som overvåket statens affærer og som kommuniserte med Dareios, en kasserer som overvåket inntektene fra provinsene og en garnisonoffiser som var ansvarlig for soldatene. I tillegg var det kongelige inspektører som var «øyne og ører» til kongene for ytterligere overvåke hver satrap.[37]

Det var hovedkvarter for den kongelige administrasjon i Persepolis, Susa, og Babylon mens Baktria, Ekbatana, Sardis, Daskyleion (ved Hellespont Frygia), og Memfis også hadde egne avdelinger innenfor den kongelige administrasjon. Dareios valgte arameisk som fellesspråk og som snart fikk økt utbredelse over hele riket. Imidlertid samlet han en gruppe forskere for å skape et særskilt språksystem kun for Persis og perserne. Det ble kalt for arisk skrift som kun ble benyttet for offisielle inskripsjoner.[37]

Økonomi

rediger
 
Persisk dareik i gull (med en renhet på 95,83 %) ble kun utstedt av kongen selv, ca 490 f.Kr.

Dareios innførte en ny universal valuta, dareik, en gang før 500 f.Kr. Dareios benyttet myntsystemet som en internasjonal valuta for å regulere handelen over hele riket. Dareik ble også anerkjent utenfor grensene i riket, eksempelvis på steder som keltiske Sentral-Europa og Øst-Europa. Det var to typer av dareiker, en i gull og en sølv. Kun kongen kunne prege gulldareiker, betydningsfulle generaler og satraper preget sølvdareiker, de sistnevnte pleide vanligvis å rekruttere greske leiesoldater i Anatolia. Dareiken var en betydelig oppmuntring for internasjonal handel, handelsvarer som tekstiler, tepper, redskaper og metallobjekter begynte å bli fraktet over hele Asia, Europa og Afrika. For ytterligere å støtte handelen, bygde Dareios kongelige hovedveier, et postsystem og fønikiskbasert kommersiell shipping.

Dareiken forbedret også regjeringens inntekter da den førte til nye skatter på land, busetning og markedsplasser. Det førte også til registrering av landområder. Det ble oppmålt og skattlagt tilsvarende. De økte inntektene bidro til å opprettholde og utbygge den eksisterende infrastrukturen. De økte inntektene kom også irrigasjonsprosjekter til gode ved tørre landområder. Det nye skattesystemet førte også til opprettelsen av statsbanksystem og bankfirmaer. En av de mest kjente bankfirmaene var «Murashu og sønner», basert i Nippur.[38] Bankene ga lån og kreditt til klienter.[39]

Dareiken ble kalt for dārayaka innenfor riket og var antagelig oppkalt etter Dareios selv. I en anstrengelse for å bedre handelen ytterligere, bygde han kanaler, undergrunnsvannsystemer og veistasjoner over hele riket, slik at det var et system av reiseautorasjon for kongen, satraper og andre høye myndighetspersoner som gjorde det mulig for den reisende å få forsyninger ved daglige stoppesteder.[40][41]

Religion

rediger
 
Behistuninskripsjonen inneholder mange referanser til Ahura Mazda.

Mens det ikke finnes noen konsensus om kongene før Dareios, som Kyros og Kambyses, er det godt etablert at Dareios var en troende i zoroastrisme,[41] eller i det minste en fast troende i Ahura Mazda; den skapende og livgivende guden i zoroastrismen. Det kan bli bevitnet på Behistuninskripsjonen at Dareios trodde, eller hevdet, at Ahura Mazda hadde utpekt ham til å styre Perserriket. Dareios hadde dualistiske overbevisninger og mente at hvert opprør i hans kongedømme var arbeidet til druj («løgn»), det motsatte av Asha. Dareios trodde at ettersom han levde rettvist i henhold til Asha (det bekjennende konsept i zoroastrismen), ble han støttet av Ahura Mazda.[42] I mange kileskriftinskripsjoner viser Dareios sine gjerninger, og presenterer seg selv som en henført troende, kanskje også overbevist om at han hadde en guddommelig rett til å herske over verden.[43]

I de land som ble erobret fulgte Dareios den samme form for toleranse som Kyros hadde vist og som senere persiske herskere viste. Han støttet religioner og trosforestillinger som var «fremmede» så lenge som deres troende underkastet seg hans rike og var fredsommelige og omgjengelige, og tidvis fikk de også støtte fra hans skattekammer for deres religiøse behov.[44] Han ga bidrag til restaureringen av det jødiske tempelet i Jerusalem som opprinnelig hadde blitt satt i gang av Kyros den store, presenterte velvilje mot gresk kulter som kan bli sett i hans brev til Gadatas, og støttet prester i Elam. Han hadde også observert egyptiske religiøse ritualer knyttet til kongedømmet og bygde tempel for den egyptiske gud Amon.[45]

Konstruksjon

rediger
 
Dareios' kartusj på monument i Egypt.
 
Ruinene av Persepolis. I forgrunnen skattkammeret, til høyre i bakgrunnen, Dareios' palass.

Samtidig med Dareios' invasjon av Hellas, begynte han byggeprosjekter i Susa, i Egypt og i Persepolis. Han hadde knyttet Rødehavet til Nilen ved å bygge en kanal som gikk fra dagens Sagasig til Suez. For å åpne denne kanalen reiste han til Egypt i 497 f.Kr. hvor innvielsen skjedde under store fanfarer og feiringen. Han bygde også en kanal for å knytte Rødehavet til Middelhavet.[46] Under dette besøket til Egypt reiste han monumenter og henrettet samtidig satrapen Aryandes under påskudd av forræderi. Da han kom tilbake til Persis, var de egyptiske lover blitt ferdigstilt.[37]

I tillegg støttet han store byggeprosjekter i Susa, Babylon, Egypt, og Persepolis. I Susa bygget Dareios et nytt palasskompleks i den nordlige delen av byen. En inskripsjon slo fast at palasset var blitt ødelagt under styret til Artaxerxes I av Persia, men gjenoppbygd. I dag er det kun glaserte murstein som gjenstår, de fleste av dem i det franske museet ved Louvre. I Pasargadae fullførte Dareios alle ufullførte byggeprosjekter fra styret til Kyros den store. Et palass ble også bygget under hans tid med en inskripsjon i navnet til Kyros. Det ble tidligere antatt at Kyros hadde oppført denne bygningen, men grunnet den kileskrift som ble benyttet er det nå antatt at Dareios var den reelle byggherren.

I Egypt bygde Dareios mange templer, og restaurerte de som tidligere hadde blitt ødelagt. Selv om han tilhørte den zoroastristiske tro, bygget han templer dedisert til de gamle egyptiske guder. Mange templer ble dedisert til Ptah og Nekhebet. Han konstruerte også flere veger i Egypt. På de monumenter han bygde var det ofte inskripsjoner i de offisielle språkene i Perserriket, gammelpersisk, elamittisk og babylonske og egyptiske hieroglyfer. For å reise disse monumentene ansatte han et stort antall arbeidere, håndverkere og kunstnere fra mange nasjoner. Mange av disse ble fraktet særskilt for disse prosjektene. Denne utvekslingen bedret økonomien og forbedret antagelig også forholdene mellom de enkelte landene.[37] På den tiden da Dareios døde var flere av prosjektene fortsatt under oppførelse, men hans sønn Xerxes fullførte dem og i en del tilfeller utvidet sin fars prosjekter ved å reise nye bygninger som var hans egne.[47]

Referanser

rediger
  1. ^ a b www.britannica.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ RSKD / Hystaspes[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RSKD / Darius[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Q45274542[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Lendering, Jona: «The Behistun inscription» Arkivert 25. september 2013 hos Wayback Machine., Livius.org
  6. ^ Shahbazi (1996), s. 40.
  7. ^ Duncker (1882), s. 192.
  8. ^ Egerton (1994), s. 6.
  9. ^ a b c Shahbazi (1996), s. 41.
  10. ^ Tropea (2006), s. 54-55.
  11. ^ Bedford (2001), s. 183-184.
  12. ^ Balentine (1999), s. 53.
  13. ^ Herodotos, III. 139
  14. ^ Cook (1985), s. 217.
  15. ^ Abbott (2009), s. 14.
  16. ^ Abbott (2009), s. 14-15.
  17. ^ Abbott (2009), s. 15-16.
  18. ^ a b Boardman (1988), s. 54.
  19. ^ Poolos (2008), s. 17.
  20. ^ Abbott (2009), s. 98.
  21. ^ Boardman (1988), s. 53.
  22. ^ Abbott (2009), s. 99-101.
  23. ^ «Taxila» Arkivert 13. oktober 2004 hos Wayback Machine., Livius.org
  24. ^ Darius the Great (8) Arkivert 23. september 2013 hos Wayback Machine., Livius.org
  25. ^ Abott (2009), s. 129.
  26. ^ Sélincourt (2002), s. 234-235.
  27. ^ Siliotti (2006), s. 286-287.
  28. ^ Woolf (2004), s. 686.
  29. ^ Ross (2004), s. 291.
  30. ^ Beckwith (2009), s. 68-69.
  31. ^ Chaliand (2004), s. 16.
  32. ^ a b Shahbazi (1996), s. 45.
  33. ^ Medisme var å etterligne eller ha sympatier eller arbeide for perserne. Grekerne kunne tidvis kalle en perser for en meder, selv det strengt talt var en helt annen iransk stamme enn perserne, nemlig medere i Media nord for Persia. Det ble betraktet som en forbrytelse i mange greske bystater og Themistokles ble eksempelvis ostrakist (landsforvist) for medisme.
  34. ^ Fine, John V. A. (1983): The Ancient Greeks: A Critical History, Harvard University Press, s. 327
  35. ^ Shahbazi (1996)
  36. ^ Shahbazi (1996), s. 47.
  37. ^ a b c d Shahbazi (1996), s. 48.
  38. ^ Farrokh (2007), s. 65.
  39. ^ Farrokh (2007), s. 65-66.
  40. ^ Verlag (2009), s. 86.
  41. ^ a b Moulton (2005), s. 48.
  42. ^ Boyce (1979), s. 55.
  43. ^ Boyce (1979), s. 54-55.
  44. ^ Boyce (1979), s. 56.
  45. ^ Shahbazi (1996), s. 49.
  46. ^ Spielvogel (2009), s. 49.
  47. ^ Boardman (1988), s. 76.

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Forgjenger:
 Smerdis 
Konge av Persia
(521 f.Kr.–486 f.Kr.)
Etterfølger:
 Xerxes I 
Farao i Egypt
27.dynastiet

(521 f.Kr.–486 f.Kr.)