Danmarks historie (1814–1848)
Artikkelen inngår i serien om |
---|
Perioder |
Danmarks historie (1814–1848) er preget av to begivenheter som var av stor betydning for demokratiet i Danmark. I 1813 gikk Danmark konkurs og i 1814 tapte Danmark Norge til Sverige ved Kielfreden.
Det var et utarmet land som sto igjen etter statsbankerotten, Englandskrigene og tapet av Norge til Sverige. Frederik VI inviterte seg selv med til Wienerkongressen i 1814–15 for å sikre seg så gunstige betingelser som mulig og det lyktes han å få Lauenburg som ble makeskiftet med Svensk Pommern fra Preussen, samt et pengebeløp fra Sverige, som erstatning for tapet av Norge.[1]
I den mellomliggende perioden ble landet rammet av en landbrukskrise samtidig som romantikken blomstret. Etter julirevolusjonen i Frankrike i 1830 innførte den eneveldige kongen Frederik VI stenderforsamlinger, som imidlertid aldri fikk noen reell makt.
Under Frederik VIs etterfølger Christian VIII oppsto det en bevegelse mot eneveldet og ved hans død var motstanden ikke blitt mindre. Da de tyske nasjonalliberale i hertugdømmene Slesvig og Holstein samtidig ønsket selvstendighet fra Danmark og den kongevalgte regjeringen nølte, gikk en deputasjon til den nye kongen Frederik VII. Han meddelte at han nettopp hadde avskjediget sitt ministerium og ville utnevne en ny samlingsregjering. Eneveldet var avskaffet og treårskrigen brøt ut da hertugdømmene utnevnte sin egen regjering.
Mot periodens avslutning ble eneveldet avskaffet og Danmark fikk en folkevalgt regjering som arbeidet for å utforme en fri forfatning.
Reformer
redigerI 1814 ble det sendt ut en «anordning, som bestemmer, hvad bekendere af den mosaiske religion, der opholder sig i Danmark, har at iagttage.» Denne tittelen dekket over en opphevelse av alle lover om jøder i Danmark. Nå fikk jødene alminnelig borgerrett og rett til å livnære seg i ethvert lovlig yrke. Det hadde i første rekke vært et mindretall av velstående jøder med M.L. Nathanson i spissen som hadde arbeidet for den nye loven. De fattigere medlemmene av menigheten ønsket derimot å bevare det jødiske særpreget. Den nye anordningen kom mindretallet i møte ved å kreve at jødene skulle følge landets alminnelige lover om skifte, fattigvesen og skolegang.
Dokumenter vedrørende ekteskap eller testamente skulle skrives på dansk eller tysk og følge dansk tidsregning for å være rettsgyldige. Dessuten ble det i forbindelse med oppnåelse av borgerretten tilknyttet det krav at de unge jødene skulle bestå en eksamen i den mosaiske tro på linje med konfirmasjonen i folkekirken. Selv om jødedommen nå var blitt en offisiell religion, gikk mange jøder i de følgende årene skrittet videre og lot seg selv eller sine barn døpe. Blant dem var Henrik Hertz og C.N. David.
Forordningen var ikke like populær i befolkningen og resulterte blant annet i de såkalte jødefeidene i 1819 i København og flere provinsbyer etter den økonomiske krisen i 1816.[2]
Landbrukskrise
redigerLandbruket ble hardt rammet av pengereformen i 1813 og da mulighetene for eksport til de lukrative markedene var stengt, var det ikke åpning for å eksportere seg ut av problemet. Etter krigen innførte en rekke land proteksjonistiske lover for å beskytte det hjemlige kornmarkedet mot utenlandsk import; England innførte en kornlov i 1815 som forbød kornimport hvis den hjemlige kornprisen falt under et visst nivå og Frankrike fulgte etter i 1819. Også Norge, som hadde øket kornproduksjonen under krigen grunnet sviktende forsyninger fra Danmark, forsøkte å beskytte hjemmemarkedet sitt gjennom toll på utenlandsk korn. Den virkelige krisen begynte i 1818, da prisene og også salget til utlandet falt dramatisk. Det gikk mest ut over de kornproduserende godsbrukene og de nye selveierne med store lån i eiendommen og dette førte til mange tvangsauksjoner.[3]
Ny nasjonalbank
redigerUtdypende artikler: Danmarks Nationalbank og Statsbankerotten (1813)
Etter statsbankerotten i 1813 gjennomførte regjeringen en rekke reformer og den største ble gjennomført 1. august 1818, da den statlige riksbanken ble erstattet av Nationalbanken i København, som ifølge sine kongelige anordnede vedtekter var et privat interessentskap. Banken skulle sørge for utstedelse av sedler, fortsette inndragingen av sedler som riksbanken hadde startet og ellers føre en utlånspolitikk til nytte for arbeidslivet. Som noe nytt ga kongen og regjeringen avkall på innblanding i bankens drift og beslutninger.
Det var et brudd på eneveldets prinsipp om at all makt lå hos kongen. Ledelsen besto av et 15 mann stort representantskap som ble valgt blant aksjeeiere og låntakere i banken. Inndragingen av sedler gikk svært langsomt og først i 1830–årene var seddelomløpet halvert og i 1838 nådde banken pålydende verdi. Banken førte en meget stram og forsiktig utlånspolitikk som spesielt København kom til å lide under, med det resultat at Hamburg i etterkrigsårene overtok byens posisjon som regionens verdenshandelsby. Mange jyske handelsfolk foretrakk nå Hamburg og hamburgsk mynt. Den københavnske handel på Ostindia og Afrika gikk helt i stå og bare eneretten på handelen og raffinering av vestindisk sukker holdt byen på et akseptabelt nivå.[4]
Etterkrigstiden gjorde det slutt på mange av Københavns store handelshus. De siste forsvant i 1820 i forbindelse med at det ble tatt opp et stort innenlandsk statslån på seks millioner riksdaler med en svært gunstig rentetilskrivning. Det tømte mange firmaer for kapital, firmaer som stadig led under handelskrisen etter krigen.[4] Danmarks posisjon i verdenshandelen var tapt og i de kommende årene ble det bare gjort få forsøk på å starte nye selskaper. De eksisterende måtte konsentrere seg om å utvikle og handle med danske forbedrede industri- og landbruksprodukter.[3]
Romantikken
redigerUtdypende artikler: Romantikken og Den danske gullalder
I 1820–årene avtok interessen for den romantiske åndsretningen som var oppstått i starten på 1800-tallet. I stedet kom det en fornyet interesse for den engelske litteraturen fra det førromantiske 1700–tallet, spesielt hos den yngre generasjonen. En av hovedkreftene var Steen Steensen Blicher som i 1824 skapte en ny poetisk realisme med sin novelle Brudstykker af en landsbydegns dagbog.
En annen tendens i romantikken var en fornyet interesse for dansk og norsk oldtid, språk og opprinnelse. Folkets etterlatenskaper: gravhauger fra oldtiden og runestener vakte ærefrykt. Dette var en radikal endring siden 1793 da en veiforordning hadde bestemt at de nye hovedlandeveiene skulle anlegges så tett på haugene som mulig da de ga mengdevis av råmaterialer til grus til veiene. I 1807 hadde regjeringen opprettet Den kongelige kommission til oldsagers opbevaring som fikk plass på loftet til Trinitatis kirke og i 1816 kom den under ledelse av Christian Jürgensen Thomsen.
Thomsen revolusjonerte samlingen ved å dele den inn etter ideen om at det hadde eksistert en steinalder som var blitt avløst først av en bronse–og senere av en jernalder. Staten fredet også flere og flere oldtidsminner i det danske landskapet i disse årene. Mange interesserte seg også for de gamle tekstene; Rasmus Nyerup ga ut Snorres Edda i dansk oversettelse i 1808 og i fra 1810 og utover utga Grundtvig sine gjendiktninger av Saxo og Snorre. Han dro også frem det gammelengelske Beowulfkvadet fra 800-tallet.
I 1825 ble Det kongelige nordiske oldskriftselskab stiftet. Det skulle utgi de gamle islandske skriftene og beskjeftige seg med alt som kunne belyse Nordens gamle språk, historie og oldsaker. Inspirert av den skotske forfatteren Walter Scott ble den historiske romanen populær i 1820–årene; B.S. Ingemann ga ut en rekke historiske romaner om den danske middelalderen, som skulle vekke danskenes bevissthet om seg selv som nasjon. Romanene ble trykket i store opplag og har antakelig nådd alle samfunnslag.[5]
På begynnelsen av 1800–tallet gjennomgikk skoleundervisningen en større forandring. I 1814 kom en skolelov som krevde at all undervisning skulle skje ved en faglærer (og ikke en tilfeldig teolog på jakt etter et prestekall). Samtidig ble det innført skolepenger. Det innebar nedleggelse av en rekke latinskoler og antall elever sank. Det ble nå i større grad enn tidligere de bedrestiltes barn som fikk undervisning. Undervisningen fikk til gjengjeld en høyere standard.
Også på de høyere læreranstaltene skjedde det forandringer. Blant annet ble de tradisjonelle fagene teologi, jus og medisin ved Københavns Universitet supplert av to-årige utdannelser i mekanikk og anvendt naturvitenskap i 1829. Dette ble tilbudt ved den nyopprettede Polyteknisk Læreanstalt. Den var blant annet opprettet etter initiativ av elektromagnetismens oppdager H.C. Ørsted. Også offiserutdannelsen fikk en høyere standard ved opprettelsen av Den Kongelige Militaire Højskole, som skulle gi en vitenskapelig overbygning på den utdannelsen kadettakademiet tilbød på.[6]
Julirevolusjonen 1830
redigerUtdypende artikkel: Julimonarkiet
I juli 1830 abdiserte den franske kongen Karl X etter massive demonstrasjoner til fordel for Ludvig Filip som måtte underskrive en forfatning. Denne lille revolusjonen gav gjenlyd over store deler av Europa og ledet blant annet til uroligheter i Nederland og Polen. Frederik VI var også engstelig for at folket ville vende seg mot ham, men den jevne befolkningen i Danmark var ikke interessert i store omveltninger. Store deler av borgerskapet arbeidet for kongemakten og kongen nøt stadig stor popularitet blant bøndene for sine landboreformer.
Urolighetene fikk imidlertid betydning for Danmark. I 1814 hadde Frederik VI lovet å innføre en stenderforsamling for Holstein. Dette kravet ble nå fremsatt igjen av en representant fra Det tyske forbund.
En ung dansk embetsmann i det tyske kanselli, Uwe Jens Lornsen, ga ut en liten bok på 12 sider i 1830, som vakte oppsikt. Boken het «Ueber das Verfassungswerk in Schleswigholstein» og i den krevde Lornsen at Slesvig-Holstein skulle ha en fri forfatning og kun skulle ha «konge og fiende» felles med Danmark. Frederik VI ble bekymret for denne oppdelingen av riket som Uwe Lornsen skisserte og han ble avskjediget. Boken hans hadde imidlertid vunnet tilslutning spesielt blant studentene og borgerstanden i Kiel.[7]
Stenderforsamlinger
redigerI København ble regjeringen klar over at den måtte gjøre noe og innfridde sitt løfte fra 1814. I motsetning til Lornsen ville man ikke forene de to hertugdømmene, men hvis Holstein fikk en stenderforsamling, måtte man også gi Slesvig en. Som konsekvens av eneveldets prinsipp om like vilkår måtte kongen også innføre stenderforsamlinger i selve kongeriket. Etter en behandling i statsrådet sendte regjeringen den 28. mai 1831 ut to anordninger om rådgivende provinsialstenderforsamlinger i kongeriket og i hertugdømmene. Det ble til sammen opprettet fire forsamlinger; en for Øerne, en for Jylland, en for Slesvig og en for Holstein. Forslaget ble utformet av en stenderkomité og 15. mai 1834 kunne den utstede den endelige forordningen som ble det rettslige grunnlaget for de fire stenderforsamlingene.[7]
Velgerkorpset var delt inn i tre klasser; grunneierne i byen, godseierne og bøndene. Hver klasse fikk en tredjedel av stemmene. Forsamlingen for Øerne fikk sete i Roskilde med 70 medlemmer, forsamlingen for Jylland i Viborg med 55 medlemmer, den slesvigske i Slesvig med 43 medlemmer og den holsteinske i Itzehoe med 47 medlemmer. Bare ca. 3 % av befolkningen hadde valgrett til forsamlingene, som ikke kunne gi lover, men kun gi råd til kongen og hans administrasjon. Da medlemmene fikk rede på den store statsgjelden på godt over 130 mill. riksdaler fremsatte de krav om å få kontroll med statsfinansene, noe statsrådet avviste kontant. Mellom 1837–41 ble det innført kommunale råd, byråd, amtsråd, sogneråd og i København en borgerrepresentasjon med omtrent samme stemmerett som til stenderforsamlingene.
Utilfredsheten med den begrensede stemmeretten til stenderne fikk de liberale kreftene til å bli mer synlige; C.N. David grunnla i 1834 det liberale ukebladet Fædrelandet, som brakte kritiske anonyme artikler som blant annet talte for en fri forfatning. Bladet ble hurtig nedlagt etter at kongen hadde bedt myndighetene om det og han utsendte et reskript som klart fortalte at «Vi alene vide».[8][9]
Arvekravet fra Augustenborgerne
redigerDen største jordeieren i Slesvig i 1830–årene var hertug Christian August av Augustenborg som satt i stenderforsamlingen for Slesvig. Han fremsatte i 1837 et arvekrav på både Slesvig og Holstein med henvisning til at den oldenburgske mannslinje var i ferd med å dø ut. Det ga slesvig-holsteinerne en mulighet for en uavhengig slesvig-holsteinsk stat mellom Elben og Kongeå og førte i 1848 til et program for de ikke-danske bevegelsene som inneholdt følgende tre punkter:
- Hertugdømmene var selvstendige stater i sitt forhold til kongeriket
- De var fast forbundet til hverandre
- Bare den oldenburgske mannsstammen kunne herske i Schleswig-Holstein.
Det siste kravet innebar at Augustenborgerne skulle overta hertugdømmene etter Frederik VIIs død .[10]
Striden hadde sitt utspring i de forskjellene i arvefølge som det var mellom kongeriket og hertugdømmene. I Danmark var arveretten bestemt av Kongeloven som påbød at den gikk gjennom nærmeste kvinnelinje i tilfelle av at mannslinjen etter Frederik III døde ut. I Holstein gjaldt kun mannlig arvefølge og augustenborgerne hevdet at det også var tilfellet i Slesvig. På denne måten ville augustenborgerne arve begge hertugdømmene og kunne opprette en stat som strakte seg helt opp til Kongeå. Danskene fastholdt at Slesvig var en del av Danmark og at det derfor var Kongelovens bestemmelser som gjaldt og Slesvig altså skulle forbli under den danske kongen og grensen skulle dras ved Ejderen slik de nasjonalliberale i Danmark ønsket.[10]
Politisk organisering
redigerStenderforsamlingenes mangel på innflytelse fikk en liberal politisk bevegelse til å vokse frem, drevet av avisdebatten som oppsto etter opprettelsen av stenderforsamlingene. Blant annet beskrev kaptein A.F. Tscherning i 1831–32 manglene ved det danske forsvaret og anbefalte en folkevæpning i stedet for den udemokratiske verneplikten som påhvilte bøndene alene. Da kapteinen kritiserte både Danmarks forsvars-og utenrikspolitikk i Kjøbenhavnerposten i 1833, sendte Frederik VI ham på en mangeårig «studiereise» til utlandet. Alle kunne se at dette var en dårlig skjult landsforvisning og hyllesttalene ved avreisen hans i juni samme år viste viljen til å organisere en liberal opposisjon i Danmark.[9]
Trykkefriheten trues
redigerUtilfredsheten med stenderforsamlingene var størst blant studenter og akademikere. C.N. David, professor i statsøkonomi, advarte mot overvekten av grunneiere i stenderne. Han var i 1834 i forbindelse med valget til stenderforsamlingene med på å opprette Fædrelandet. Tonen i bladet var fra starten av kritisk mot stenderne og eneveldet. På tross av sensuren ga David ut en rekke kritiske anonyme artikler. Det fikk Frederik VI til i desember 1834 å pålegge kanselliet dels å overveie sak mot David, dels en generell skjerpelse av sensuren, bl.a. ved å frata domstolene muligheten for å underkjenne politimyndighetens inngripen.
Da en gruppe akademikere i København fikk rede på tiltaket, organiserte de en innsamling på nesten 600 underskrifter på en trykkefrihetsadresse til kongen. I den ba de i ydmyke vendinger kongen om ikke å endre trykkefrihetslovgivningen og opprettholde domstolenes mulighet for inngripen. Kongen svarte i et ofte sitert reskript:
..således kan heller ingen uden Vi alene være i stand til at bedømme, hvad der er begges[11] sande gavn og bedste.
Frederik VI
Kongen og hans administrasjons oppvisning i bedreviten var et dårlig varsel om hvor lite kongen ville lytte til råd fra stenderforsamlingene. Det satte for alvor gang i organiseringen av de liberale kreftene.[12]
På vårparten i 1835 stiftet en gruppe moderate liberale «Selskabet for Trykkefrihedens rette Brug» som både skulle virke for å sikre den daværende trykkefrihet og motvirke «misbruk» av trykkefriheten. Ikke bare fra smusspressen, men også fra ultraliberalt hold. Selskapet hadde i april allerede 500 medlemmer og tallet steg til 2 256 ved årets utgang, noe som gjorde selskapet til datidens største. Det var dominert av akademikere; en gruppe som fra starten av var delt opp i to grupper: En yngre, spesielt københavnske, ultraliberale, som ønsket at selskapet skulle virke for en ubegrenset trykkefrihet som prinsipp. Og en eldre med moderate liberale som ønsket å opprettholde den opprinnelige målsetningen.
C.N. David ble i forbindelse med rettssaker i desember og mai frikjent både ved første instans og i Højesteret. De liberale påpekte nå overfor administrasjonen at stenderforsamlingene ville få vanskeligheter med å gi kongen råd dersom de ikke kunne få kjennskap til hva som rørte seg i offentligheten gjennom en forholdsvis fri meningsutveksling i pressen. Regjeringen nøyde seg med å avskjedige David fra hans professorstilling.[13]
Stenderforsamlingenes møter
redigerFra oktober 1835 til februar 1836 ble Øernes og Holsteins stenderforsamlinger innkalt til sitt første møte. Rett før offentliggjorde regjeringen i Kollegialtidende for første gang en oversikt over statsfinansene. Her fremgikk det at det var et lite underskudd på budsjettet og den største enkeltposten var avdrag på statsgjelden. De tunge postene var blant annet militæret og hoffet. De liberale i Roskilde stenderforsamling, med Tage Algreen-Ussing i spissen, satte kravet om orden og besparelser i statshusholdningen øverst på dagsordenen. Frem til rundt 1840 var de liberales ledende tanke ønsket om skattebevillingsrett, utfra tanken om at pengene lå best i borgernes lommer. Overfor de liberale sto en konservativ gruppe på opp mot 25 av dens 70 medlemmer. I denne gruppen var godseierne de toneangivende. Forsamlingens halve snes bønder hørte man ikke mye til, men andre politikere, blant annet president i Landhusholdningsselskabet J.C. Drewsen tolket og fremførte bondestandens ønsker.
Utenfor møtesalen videreførte bondestanden den organiseringsformen den hadde utviklet på slutten av 1700–tallet. Gjennom en lang rekke petisjoner, bønneskrifter, med tallrike underskrifter la den press på stenderrepresentantene spesielt for å få avskaffet gårdmannshoveriet. Godseiernes svar lød at skulle festebøndene ha større frihet så skulle godseierne ha friere rådighet over festejorden som var deres eiendom. Petisjonsbevegelsen innledet tendensen til at de deputerte selv kom med forslag til debatt i stedet for bare å drøfte lovforslag fremsatt av regjeringen. Til de liberales forargelse var ikke møtene offentlige og de første referatene fra møtene som ble utgitt i Stændertidende, var mangelfulle. Etter hvert tok stenderforsamlingene med eller mot regjeringens vilje mange politiske spørsmål opp til debatt, som var vanskelige å debattere i et eneveldig samfunn med utstrakt pressekontroll.
I april 1836 møttes de to andre stenderforsamlingene i Viborg og Slesvig. Den jyske forsamlingen var både mindre og hadde et mer ensartet preg enn øyenes. De fleste bønder på Jylland var selveiere og godsene var mindre, og akademikerne og embetsmennene var lenger vekk fra det «dannede» København og var nærmere bøndenes og byboernes daglige liv. I alle fall utgjorde bøndene en større gruppe i forsamlingen og var ikke så tause som dem i Roskilde. Spesielt gjorde selveieren Ole Kirk seg bemerket ved et godt grep om de parlamentariske formene. Da de sosiale skillene var mindre på Jylland, ble motsetningene mellom de liberale og konservative samt mellom bønder og godseierne ikke så store som i Roskilde. Ofte fant de to gruppene sammen for å motvirke skattekravene og det regulerende presset fra København.[14]
Dansk språk i Nordslesvig
redigerI den slesvigske stenderforsamlingen anmodet den nordslesvigske bonden Nis Lorentzen den 8. juni 1836 om innføring av dansk rettsspråk i Nordslesvig. Det ønsket var neppe av nasjonalistisk karakter, men mer en mulighet for de dansktalende bøndene til å få sine saker behandlet på sitt eget språk og av embetsmenn som kunne snakke med dem på deres språk. Episoden innebar at de små kretsene som i Kiel og Nordslesvig kjempet for det danske språkets rett i Slesvig og de liberale danske kretser fant sammen for første gang. Professor Christian Paulsen slo i brev til Fædrelandet til lyd for Nis Lorentzens synspunkter.
De yngste liberale, med juristen og journalisten Orla Lehmann i spissen, tok saken opp i Trykkefrihetsselskapet og fikk vedtatt at selskapet skulle bre sin virksomhet ut til de dansktalende områdene av Slesvig. Det var et uhyre populært trekk som fikk medlemstallet til å stige til rundt 5 000. Episoden viste imidlertid også at de dansk-og tysktalende slesvig-holsteinske liberale kunne få vanskeligheter med å arbeide sammen i stenderforsamlingen. Den danske opposisjonen i Slesvig fikk enda fastere form da kjøpmannen P.C. Koch i Haderslev begynte å sende ut bladet Dannevirke. De liberale i København støttet aktivt denne virksomheten selv om bladets kongetro linje ga visse betenkeligheter.[15]
Forholdet mellom byen og landet
redigerI 1837 ble portkonsumtionen (en form for avgift) lempet for å sikre en større vareutveksling mellom byen og landet og provinsbyene opplevde i 1830–årene en generell vekst i innbyggertall og handelsomsetning, mens Københavns vekst nesten var gått i stå etter krigen. Samtidig ble det bygget grunnmurte hus med tak av teglstein og ofte i flere etasjer, mens underklassen ble stuet sammen i bakhus og tilbygg.
Flere provinsbyer fikk på slutten av 1700–tallet sine egne aviser, imidlertid trykket de langt opp i 1800–tallet gjenbruksstoff fra hovedstaden eller utlandet og kom ut bare en til to ganger i uken. Provinsbyene opplevde både øket vekst og øket konkurranse. Byhåndverkernes laugssmonopol ble presset, dels fra den økte importen av utenlandske industrivarer, dels fra den store gruppen av landhåndverkere som tross byhåndverkernes lovfestede monopol, ble tolerert av regjeringen. På grunn av den store veksten i landbruket i 1830 og 40–årene ble det behov for flere håndverkere på landet og derfor bodde opp mot 60 % av landets håndverkere i 1840-årene i landdistriktene og unndro seg dermed laugenes kontroll. Byhåndverkerne klaget forgjeves sin nød til stenderforsamlingene og det ble mer og mer klart at det antakelig ville komme en liberalisering av laugsystemet, med eller uten deres medvirkning.
I 1838 sendte regjeringen ut en liberal tollov som skulle binde helstaten sammen ved å gjøre Danmark, Slesvig, Holstein og Lauenburg til et felles marked for å motvirke den tyske tollforeningen, som var begynt å virke i 1834. Tollsatsen ble hevet overfor det tyske markedet mens importtollen ved Kongeåen for varer fra Hertugdømmene ble opphevet. Imidlertid opprettholdt kongeriket en høyere toll enn Hertugdømmene på manufakturvarer, tømmer, kaffe og sprit blant annet for å beskytte den skrøpelige danske klesproduksjonen.
København ønsket å gjøre seg fri fra det tyske markedet for import og derfor opprettet en gruppe polyteknikere Industriforeningen i 1838 for å fremme dansk industriproduksjon. Samtidig plasserte eldre ledende liberale med forretningsmannen L.N. Hvidt seg i spissen sentralt i Nationalbankens styre, for på denne måten å gjennomføre en mer aktiv utlånspolitikk til fremme for arbeidslivet. Industriforenings medlemmer var i de første par årene hovedsakelig håndverkere som ønsket å benytte foreningen til å forsvare laugsinstitusjonen. Imidlertid var flesteparten av dem fra industrinæringen, de store handlende og liberale politikere, liberalister og dette førte til en splittelse og dannelsen av Håndværkerforeningen i 1840.
I løpet av de siste femti årene før opphevingen av stavnsbåndet var landbruket blitt totalt forandret. En opptelling året før hadde vist at under én prosent av landbruksjorden stadig var uutskiftet. Utviklingen var gått hurtig i starten, hvor halvparten av landets gårder opp til år 1800 var gått fra feste til selveie, men deretter gikk utviklingen i stå ved krigens utbrudd rundt århundreskiftet og først i løpet av 1830–årene tok utviklingen for alvor fart igjen og dette hadde skapt en interesse for en ny landboreform. Orla Lehmann grep sjansen og fremsatte et kontroversielt forslag på et hasteinnkalt festmøde i anledning af stavnsbåndsjubilæet. På møtet påsto han at da bondestanden så lenge hadde hatt bruksretten til festejorden, selv om den var eid av godseierne, hadde de fått hevd på medeiendomsrett til jorden. Derfor hadde de rett til å forlange at jorden mot en rimelig betaling gikk over til selveie. Lehmann forlangte også hoveriet avskaffet og innføring av alminnelig verneplikt og innskrenkninger i godseiernes jaktrett på bøndenes festejord. Med disse forslagene tok de liberale de første skrittene mot en allianse med bondestanden som ville være nødvendig for å velte eneveldet.[15][16]
Christian VIII
redigerUtdypende artikkel: Christian Frederik
Da Frederik VI døde 3. desember 1839 var det stor jubel blant de liberale, som nå mente veien for en forfatning sto åpen. Frederik VI var på sine gamle dager blitt meget konservativ, men nå skulle hans fetter Christian VIII ta over. Han hadde i et par måneder i 1814 vært konge i Norge, hvor han hadde akseptert en fri forfatning for Norge. Men alle de store forventningene ble gjort til skamme da kongen besteg tronen. Han hadde ikke tenkt å gi makten fra seg; statsrådet ble sittende og sensuren ble ikke lempet. Mange av de nye liberale uke-og dagbladene som kom frem i 1830–og 1840–årene ble inndratt av sensuren.
Etter en rekke henvendelser om en fri forfatning som Christian VIII avslo, gikk han med på å arbeide for større selvstyre i landsognene og i byene. Den første byen som fikk glede av en rekke administrative reformer, var København, som i 1840 fikk kommunalt selvstyre med direkte valg til en 36 mann stor borgerrepresentasjon. Valgbarheten til den nye borgerrepresentasjonen ble utvidet til alle grunneiere og skatteytere over en viss høy grense. Dessuten kunne den utnevne seks rådmenn til Københavns Magistrat, som stadig ble ledet av en overpresident og tre borgmestre utnevnt av kongen.[17][18]
Selvstyre nådde ut på landet med de såkalte sogneforstanderskap, en forløper for dagens kommuner. Grensen mellom bønder og husmenn gikk ved en tønne hartkorn og den ble også grensen for valg til den nye instansen som altså ble dominert av gårdmenn. Presten var født medlem og beholdt ansvaret for fattigvesenet og skoletilsynet.[17]
Kongen blandet seg også i den slesvigske språksaken og sendte ut et språkreskript i mai 1840 som påla at rettssystemet og embetsmennene skulle benytte dansk språk i områder hvor det ble snakket dansk i skolen og kirken. Det utløste store protester i den slesvigske stenderforsamlingen som ikke likte denne direkte innblandingen fra København. Kongen og regjeringen ble nå meget forsiktige ettersom de ønsket å bevare den eneveldige helstat samlet for enhver pris .[19]
Motstanden mot eneveldet
redigerTradisjonelt støttet bøndene kongemakten ettersom de anså at kongen kunne skaffe dem rettferdighet overfor godseierne og embetsmennene. Særlig landboreformene hadde styrket denne oppfatningen. Derfor ble det i spesielt utvalgte kretser samlet inn underskrifter mot en fri forfatning og skattebevillingsrett til stenderne i 1840–årene. Etter at de intellektuelle ikke fikk innfridd sitt håp om en fri forfatning i forbindelse med Christian VIIIs tronbestigelse, viste de interesse for å vinne bøndene for seg.
I februar 1841 fikk Orla Lehmann muligheten til å vinne bøndenes gunst. Han hadde holdt en tale for velgere av bondestanden på Falster, en tale han senere ga ut. Her fremhevet han at det snarere var tidsånden enn Frederik VI som hadde frembrakt landboreformene og at bøndene ikke hadde noen garanti for at andre konger ville være like bondevennlige som den gamle monarken. Derfor ville skattebevillingsrett og en fri forfatning være et sikkert gode for bøndene. Det varte ikke lenge før Lehmann ble anklaget av generalfiskalen å ha oppfordret til å «udbrede had og misnøje mod landets forfatning». Han ble i første omgang frikjent i underretten, men Højesteret idømte han i januar 1842 tre måneders «simpelt fængsel».
Rettssaken hadde som resultat at Orla Lehmann med ett ble populær i hele landet. Da han fikk trykket sin forsvarstale for Højesteret fra fengselet ble den revet vekk. Selve fengselsoppholdet ble nærmest en parodi ettersom han hver dag mottok besøkende og gaver fra beundrere. Etter løslatelsen ble han hyllet på det årlige 28. mai–møtet som feiret utstedelsen av stenderandordningene av 1831. Deretter var han sikker på full støtte for den endringen han ville gi den liberale bevegelsen. På møtet fastslo han i sin tale «for Danmark» parolen «Danmark til Ejderen». Her langet han ut etter de tyske planene om blant annet å gjøre Danmark til det tyske forbunds marinebase eller admiralstat. Den slesvig-holsteinske bevegelsen, som ville skille hertugdømmene fra Danmark ble også angrepet. Det gjorde at de liberale i København ble nasjonalliberale og satte bevaringen av Slesvig høyere på dagsordenen enn kravet om en fri forfatning.
Bondebevegelsen
redigerSamtidig startet en ny politisk bondebevegelse rundt skomaker J.A. Hansen og skolelærer Rasmus Sørensen, som begynte å gi ut bladet Almuevennen i 1842. Utgangspunktet for denne folkebevegelsen var målet om å kutte ned på og avvikle de avgiftene som festerne ytet godsene, spesielt avviklingen av hoveriet.
I 1830–og 1840–årene ble særlig husmannsspørsmålet formulert:
- oppheving av skillet mellom privilegert og uprivilegert hartkorn i beskatningsmessig henseende;
- overgang fra feste til selveie;
- tiendeavgiftens forandring til en pengeavgift;
- innføring av alminnelig verneplikt.
Bondebevegelsen nådde et foreløpig høydepunkt i 1844–1845. Stenderforhandlingene i 1844 – ikke minst på stenderforsamlingen for Øyene i Roskilde – ble helt dominert av landbospørsmål med skarpe motsetninger mellom godseiere og andre konservative på den ene siden og tilhengere av bøndenes og husmennenes reformkrav på den andre. Det var viktig at i tillegg til J. C. Drewsen trådte nå Orla Lehmann og Balthazar Christensen frem som talsmenn for bøndenes krav. Dermed var en allianse mellom land og kjøpsteder i sikte. Det medførte en styrkelse av landboernes agitasjon og fremkalte uro hos godseiere og embetsmenn. Ved et folkemøte på Ulkestrup mark i Holbæk amt den 30. juni 1845 viste bondebevegelsen sin styrke og i oktober begynte husmenn på godsene på Sjælland i fellesskap å stille krav om forandringer i sine vilkår.
Reaksjonen førte til bondesirkulæret av 8. november 1845 som forbød at man kunne avholde møter om bondestandens rettsforhold uten tillatelse fra den stedlige politimyndigheten. Det forbød også personer fra utenom sognet å kunne delta og derfor kunne ikke møter i kjøpsteder finne sted. Sirkulæret var særlig rettet mot Rasmus Sørensen og Peder Hansen som hadde reist rundt og talt ved forskjellige møter. Sirkulæret ble snart opphevet igjen ettersom det vakte kritikk både blant bondevenner og nasjonalliberale og kun medførte at disse folkebevegelsene nærmet seg hverandre og det kulminerte med opprettelsen av Bondevennernes Selskab den 14. mai 1846. Dermed hadde opposisjonen mot godseierne og de konservative funnet et felles ståsted.
Marsrevolusjonen 1848
redigerUtdypende artikkel: Marsrevolusjonen (Danmark)
20. januar 1848 døde Christian VIII og hans sønn Frederik VII overtok tronen. Frederik VII hadde lovet sin far å innføre en forfatning og en uke etter offentliggjorde administrasjonen et reskript om den nye forfatningen. Dette foreslo at stenderforsamlingene fikk besluttende myndighet om lovgivning og skatter. Rammene for den nye forfatningen skulle drøftes av kongen og 52 «utvalgte» menn valgt av henholdsvis kongen og stenderforsamlingene. Ideen var å bevare helstaten og visse aspekter av eneveldet og sikre overklassen en dominerende innflytelse i det nye systemet.
Utspillet splittet eneveldets opposisjon. Mens overklassen hilste det nye utspillet velkommen, var de nasjonalliberale i både Danmark og hertugdømmene i mot ettersom det langtfra oppfylte deres forventninger til nasjonale og politiske reformer. Det ble arbeidet etter reskriptet og det kongelige opplegget ble drøftet i stenderforsamlingene som også valgte de «utvalgte» menn.[20][21]
I slutten av februar nådde nyheten om den franske revolusjonen helstaten og inspirerte en rekke revolusjonære stemninger som hadde ulmet under overflaten. I Holstein ble det den nasjonalliberale venstrefløyen med Theodor Olshausen i spissen som satte dagsordenen. Gruppen var styrket etter stenderforsamlingens valg av utvalgte menn den 13. mars. Utilfredsheten over den politiske tilhørigheten til Danmark førte til opprettelsen av borgerforeninger og borgervæpninger og i mange byer i Holstein nådde den politiske debatten nye høyder. Utviklingen fikk de konservatives leder Frederik Reventlou-Preetz til å innkalle de to hertugdømmenes stenderforsamlinger til møte den 18. mars i et forsøk på å få kontroll med utviklingen.
Denne revolusjonære stemningen fikk Orla Lehmann og andre nasjonalliberale i København til å kreve valgrett for alle og på en serie møter i Casino og Hippodromen 11. og 12. mars fikk han også bøndene og håndverkerne med på dette programmet som også inneholdt en bevarelse av «Danmark til Ejderen». Etter de to innledende møtene innkalte ledelsen av de nasjonalliberale til et stormøte i Casino den 22. mars.
Samtidig med det lukkede stendermøtet i Rendsburg den 18. mars hadde Olshausen innkalt til et åpent borgermøte et annet sted i byen. Deltakerne på møtet var overveiende politiske radikale som var kommet fra store deler av hertugdømmene. Formålet med møtet var å legge press på de konservative stenderdeputerte og det lyktes. Olshausen innledet med å fremsette en serie ytterliggående krav, blant annet fiendskap mot Danmark, men det lyktes de moderate å nedstemme kravene hans. En deputasjon fra borgermøtet ble avvist på samme måte.
Men heretter mistet de moderate styringen og det ene ytterliggående kravet etter det andre ble vedtatt. Da nyheten om revolusjonen i Berlin nådd frem, skiftet stemningen helt over i de radikales favør og etter et forgjeves forsøk på å tale i mot stemningen forlot Reventlou-Preetz og den eneste dansksinnede Hans Andersen Krüger møtet. Resultatet av møtet i stenderforsamlingen ble en fempunkts resolusjon:
- Øyeblikkelig innkalling av hertugdømmenes stender i forenet samling og fremleggelse av et utkast til en slesvig-holsteinsk forfatning.
- Foreta seg de nødvendige skritt hos Det tyske forbund til Slesvigs opptak i forbundet.
- Innføring av en alminnelig folkevæpning med selvvalgte offiserer.
- Fullstendig presse-og forsamlingsfrihet.
- Øyeblikkelig avskjedigelse av regjeringspresident Scheele.
En deputasjon med Olshausen i spissen fikk i oppgave å reise til København for å presentere resolusjonen for kongen. Deputasjonen fikk ikke tillatelse til å akseptere et halvt svar og visse møtedeltakere la ikke skjul på at alt annet enn en full aksept av forslaget ville resultere i et opprør. Deputasjonen gikk ombord i post-damperen «Skirner» i Kiel 21. mars og ville nå København 22. mars. Nyheten om utfallet av møtet nådde imidlertid hovedstaden allerede den 20. mars om morgenen da damperen «Copenhagen» ankom fra Kiel.[22][23]
Da de nasjonalliberale i København mottok denne nyheten samlet de seg straks på Fædrelandets kontor. Her ble de enige om at de måtte arbeide for å få den nåværende regjeringen avsatt slik at de selv kunne komme til makten og påvirke begivenhetenes gang. Deres plan falt i tre trinn:
- Københavns borgerrepresentasjon skulle overbringe kongen kravet om en ny regjering.
- Casinomøtet den 22. skulle fremskyndes til den 20. på kvelden slik at det nasjonalliberale programmet kunne vedtas.
- Dessuten ville de samle et demonstrasjonstog som dagen etter kunne gå til Christiansborg for å bakke opp de politiske kravene.
Orla Lehmann sto for utarbeidelsen av en resolusjon som krevde en ny og handlekraftig regjering og sluttet med de truende ordene: «Vi anråber Deres Majestæt om ikke at drive nationen til fortvivlelsens selvhjælp». Kl. 6 ble resolusjonen forelagt for borgerrepresentasjonen som hadde rett til å gå direkte til kongen og den ble vedtatt. Kl. 20 begynte Casinomøtet med at man sang fedrelandssanger.
Møtet hadde tiltrukket seg rundt 2 500 mennesker som alle hyllet de nasjonalliberale lederne da de kom på scenen. Tilhørerne ble først orientert om situasjonen i hertugdømmene og deretter presentert for resolusjonen, som de sluttet seg til. Resolusjonen oppfordret kongen til å utnevne en ny regjering, avvise de slesvig-holsteinske kravene og i stedet opprette en demokratisk dansk-slesvigsk stat. Til slutt ble alle tilhørerne invitert til å delta i demonstrasjonstoget til Christiansborg den følgende dag.[24]
Den 21. mars samlet deltakerne i demonstrasjonen seg ved rådhuset på Nytorv og med borgerrepresentasjonen i spissen bega omkring 10 000 deltakere seg mot Christiansborg. På veien møtte de imidlertid minister A.S. Ørsted i full gallauniform. Han var på vei hjem etter å ha trått tilbake sammen med hele regjeringen. Etter at kongen og ministeriet hadde hørt om Casinomøtet hadde minister C.E. Bardenfleth rådet ham til å avskjedige ministeriet, hvis det ikke ville føre Ejderpolitikk. Da ministeriet hverken ville eller kunne det, trakk det seg. Derfor ble deputasjonen vel mottatt av kongen, der svarede:
Det, De ønsker, mine herrer, er alt i morges udført, da det gamle ministerium er opløst og eksisterer ej mere. Hvad Slesvigs uadskillighed med Danmark angår, da har jeg alt truffet de fornødne Foranstaltninger.
Frederik VII
Eneveldet avskaffes
redigerDet lyktes å få dannet en ny regjering den 22. mars med deltakere både fra det gamle ministerium og de nasjonalliberale. Ved den nye regjeringens tiltredelse uttalte kongen at han for fremtiden ville betrakte seg som en konstitusjonell monark; så smertefritt forsvant eneveldet. Den 24. mars kom den slesvig-holsteinske delegasjonen og fikk regjeringens svar forfattet av Orla Lehmann. Det inneholdt et rent ejderdansk program og avviste alle krav fra hertugdømmene. Holstein kunne fritt slutte seg til Tyskland, mens Slesvig sto i uoppløselig forbindelse til Danmark.[25]
Slesvig-Holstein bryter med Danmark
redigerDa ryktene om begivenhetene i København nådde frem til hertugdømmene steg den opprørske stemningen og 23. mars ble det opprettet flere borgervæpninger og borgerne i Rendsburg fikk utlevert 400 geværer av den danske generalen Lützow. Da postbåten ikke ankom til riktig tid og ingen hadde hørt om regjeringens avgang, ble det tolket som en avvisning av de slesvig-holsteinske kravene. Alle fløyer ble i løpet av den 23. mars enige om at de måtte handle og på et advokatkontor ble de ledende politikerne enige om å danne en provisorisk regjering. Den ble utropt av Wilhelm Beseler fra rådhuset i Kiel kl. 1 om morgenen den 24. mars.
Opptakten til treårskrigen
redigerOpprørernes selvbestaltede øverstkommanderende prinsen av Nør, beordret det 4. jegerkorpset til å rykke fra Slesvig til Rendsburg. Fra kasernen i Kiel fikk han offisiell anerkjennelse av sin stilling fra den provisoriske regjeringen og de 400 geværene som var utlevert ble gitt til militsfolk som sikret seg kontroll over jernbanen til Kiel. Samtidig med postbåten «Copenhagen»s ankomst til Rendsburg kjørte prinsen av Nør, Beseler, 5. jægerkorps og andre bevæpnede menn inn i festningen i Rendsburg.
Festningen var det siste symbolet på den danske staten; etter å ha kommet inn anmodet prinsen om å få kontrollen over festningen. Etter diskusjon fikk prinsen oppfylt anmodningen og festningen ble overdratt til prinsen sammen med krigskassen og alt militært utstyr. Det innebar at den provisoriske regjeringen i løpet av den 24. mars stort sett fikk både politisk og militær kontroll. Dermed var grunnen til treårskrigen lagt.[26][27]
Noter
rediger- ^ Lindeberg 1974, s. 225.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 209.
- ^ a b Scocozza & Jensen 1999, s. 209-210.
- ^ a b Scocozza & Jensen 1999, s. 210.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 211-214.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 208-209 214.
- ^ a b Scocozza & Jensen 1999, s. 215-216.
- ^ Boss, Kofod & Johansen 1999, s. 12–14.
- ^ a b Scocozza & Jensen 1999, s. 216-217.
- ^ a b Boss, Kofod & Johansen 1999, s. 14.
- ^ det vil sige folkets og statens
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 217-218.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 218.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 218-219.
- ^ a b Scocozza & Jensen 1999, s. 219 221.
- ^ Boss, Kofod & Johansen 1999, s. 19–25.
- ^ a b Scocozza & Jensen 1999, s. 221-223.
- ^ Boss, Kofod & Johansen 1999, s. 15-16.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 223.
- ^ Rosenberg 1999b, s. 19-38.
- ^ Boss, Kofod & Johansen 1999, s. 56.
- ^ Rosenberg 1999a, s. 7-11.
- ^ Boss, Kofod & Johansen 1999, s. 56-58 & 63-64.
- ^ Rosenberg 1999a, s. 11-22.
- ^ Rosenberg 1999a, s. 22-49.
- ^ Scocozza & Jensen 1999, s. 232-234.
- ^ Boss, Kofod & Johansen 1999, s. 58-62.
Litteratur
rediger- Bech, Sv. Cedergreen; Kjersgaard, Erik; Danielsen, Jan (1981), Storhandelens by - Københavns Historie Bind 3 1728-1830, København: Nordisk Forlag,
- Boss, Walter; Kofod, Søren; Johansen, Arne (1999), Nationalisme, krig og demokrati Danmarkshistorien 1814–1864, København: Nordisk Forlag,
- Bjørn, Claus (1998), 1848 – det mærkelige år, København: Museum Tusculanums Forlag,
- Lademanns Leksikon, bind 4 (1972), Danmark→Historie→Enevælden 1660-1834, København: Lademann
- Lerberg, Lona; Thiedecke, Johnny (1998), Danmark i Guldalderen. Samfund, politik og ideologi 1800–1850, Forlaget PANTHEON,
- Lindeberg, Lars (1974), De så det ske : Englandskrigene 1801-14 : Slaget på Reden • Guldalder • Statsbankerot, København: Lademann,
- Rosenberg, Carl (1999a) [1873], Martsdagene 1848, Charlottenlund: Forlaget Allesteds,
- Rosenberg, Carl (1999b) [1891], 1848 – Fra tronskiftet til oprørets udbrud, Charlottenlund: Forlaget Allesteds,
- Scocozza, Benito (1997), Politikens bog om danske monarker, København: Politikens Forlag,
- Scocozza, Benito; Jensen, Grethe (1999), Danmarkshistoriens Hvem, Hvad og Hvornår, København: Politikens Forlag,
Eksterne lenker
rediger- Danmarkshistorien.dk om «Den yngre enevælde, 1784-1848» (dansk) Arkivert 16. august 2021 hos Wayback Machine.