Wikipedia

Claudia Scott

norsk/britisk musiker, sanger og sykepleier

Claudia Lorraine Scott (født 8. oktober 1957)[3] er en norsk/britisk sanger, musiker, komponist, tekstforfatter og produsent som forbindes først og fremst med genrene roots og country, eller poprock med røtter i tradisjonell americana. Hun har gjort seg bemerket som soloartist og låtskriver og som medlem av ulike grupper som Clive Scott & The Skywegians og Claudia/Big Hand/Casino.

Claudia Scott
FødtClaudia Lorraine Scott
8. okt. 1957[1]Rediger på Wikidata (67 år)
Newcastle upon Tyne[1]
BeskjeftigelseMusiker, gitarist, sanger, sykepleier, plateartist Rediger på Wikidata
FarClive Scott
NasjonalitetNorge[1]
Storbritannia[2]
Medlem avClaudia / Big Hand / Casino
UtmerkelserSpellemannprisen i roots og country (1985) (sammen med: Ottar Johansen, Casino Steel)
Spellemannprisen i country (2014)
Musikalsk karriere
SjangerAmericana, folkemusikk i USA, countrymusikk
InstrumentVokal
Aktive år1968–
Nettstedhttp://www.claudiascott.com
IMDbIMDb
Claudia Scott på Commons

Tidlig karriere

rediger

Scott er født i Newcastle upon Tyne i England og bodde i London til hun var seks år. Hun er britisk statsborger. Familien flyttet til Espeland i Arna, utenfor Bergen hvor hun vokste opp.[4] Knapt ti år gammel turnerte hun sammen med faren, britiske Clive Scott, og bandet hans, The Skywegians[3] (Norges første countryband ifølge TV2),[5] rundt om i Norge og Storbritannia, og elleve år gammel debuterte hun på Best of Country & Western, som ble spilt inn i England. Hun sang sin versjon av «Jackson» som senere imponerte Loretta Lynn da hun hørte den. I 1971 var hun også med på gruppens neste plate, End of October, og hun sang kor på mange andre plater før hun på slutten av 1970-årene forlot musikken og utdannet seg til sykepleier ved Ullevål sykepleierhøgskole. Etter dette har hun perioder arbeidet som sykepleier. Scott bodde fire år i Los Angeles, California.[6]

I 1983 dannet hun trioen Claudia/Big Hand/Casino sammen med Ottar «Big Hand» Johansen og Casino Steel,[7] og de utga tre album i rask rekkefølge, hvorav Oh Yeah! vant Spellemannprisen 1985 i klassen country,[8] mens Fools Never Learn ble nominert i country & western-klassen under Spellemannprisen 1984.[9][10] Trioen skilte lag i 1986, men Claudia Scott og Casino Steel innledet deretter et samarbeid med Carlene Carter, datteren til June Carter Cash, og britiske John Payne i prosjektet CCCP. Det nye konseptet ga bare ut én plate, og i 1988 kom istedet «Scott & Steel» som duo. De flyttet på slutten av 1980-tallet til Los Angeles,[4] hvor Claudia Scott utover 1990-årene begynte å arbeide som solomusiker.[trenger referanse]

Soloarbeid

rediger

Flowers & Thorns (1992) ble spilt inn i Los Angeles og var hennes første selvstendige plate.[11] Singelen «Heard You On My Radio» ble nr. 1 på Radio Topp 200 listen, albumet ble nominert til Årets Album av Natt og Dag, og hun ble for første gang som soloartist nominert til Spellemannpris i klassen roots-musikk foran 1992-utdelingen.[10][12]

Emanuel's Secret (1997) var et mer personlig album, som blant annet omhandlet hennes bestemor i sangen «The Belle Of Singapore» og maleren Emanuel Vigeland i tittelkuttet.[trenger referanse]

Soul on Soul (1999) ble innspilt i New Orleans hvor Claudia Scott var medprodusent på innspillingen sammen med Erik Honoré.[13] Albumet inneholdt en hyllest til den britiske sangeren Nick Drake i form av en tolkning av hans komposisjon «Northern Sky». For albumet ble hun nominert til Spellemannprisen 1999 i klassen popsolist mens sangen «Unconditionally» ble nominert til TONOs Edvard-prisen i klassen populærmusikk - mindre verk.[14][15]

I desember 1999 flyttet Claudia Scott til Nashville i USA, hvor hun medvirket som musiker og låtskriver på album til andre musikere, blant andre David Olney, Kieran Kane og Kevin Welch.[16] Scott opptrådte også med Kevin Welch på Grand Ole Opry, Ryman Auditorium og på forskjellige festivaler. Hun mottok i årene 2003, 2006 og 2011 tre priser fra SESAC i USA.[17]

Collection kom i 2005 og er en samling fra hennes produksjoner på 1990-årene og frem til i dag med tre nye sanger. John Clare's Dream, hennes femte album, kom i 2006 og består av enklere instrumentering, kassegitar, mandolin, munnspill og perkusjon. For albumet ble hun nominert til Spellemannprisen 2006 i klassen country.[18]

I 2014 ga hun ut albumet Follow the Lines, som hun mottok Spellemannprisen 2014 for i klassen country.[3] I 2016 ga hun ut sitt sjette soloalbum, Let the Ribbons Fly,[19] og ble for femte gang nominert til Spellemannpris, også denne gang i klassen country.[20] I 2023 var hun en av ni artister som ble nominert til innlemmelse i Rockheim Hall of Fame,[21] og året etter ble hun tildelt Gammleng-prisen i klassen veteran.[22]

Diskografi

rediger
 
Scott under Lægreidfest i Sogndal, 2021.

Singler

rediger
  • «I'll Be Waiting For You My Love/My Song to You» (1971), med Clive Scott and The Skywegians
  • «Rock'n Roll Band» (1986)
  • «Lead Me On/Friends» (1986)
  • «Time to Take a Stand» (1989), med Gone at Last & Little Steven
  • «Who Cries Shame» (1992)
  • «Heard You on My Radio» (1992)
  • «Wild Horses» (1995)
  • «Dear Andrew» (1997)
  • «Unconditionally» (1999)
  • «Aldrig sig aldrig» (2001)
  • «You're the One That I Want» (2003), med Jim Stärk
  • «Magiske Snefnug, på en bænk i en park i december/Små sensationer» (2004), med Poul Krebs
  • «Bring of Breakthrough» (2005)
  • «To Make It Through the Night» (2005), med Johnny Hide
  • «What Heartbreak Will Make You Do» (2006)
  • «Footprints» (2006)
  • «Follow the Lines» (2013)
  • «The Devil's House» (2015), med Sivert Høyem
  • «Changes» (2016)
  • «Carmelita» (2017), med Casino Steel
  • «Bye Bye Love» (2017)
  • «Restless Souls» (2019)
  • «When Love's On Your Side» (2019)
  • «On and On» (2019)

Album

rediger

Claudia/Big Hand/Casino

rediger
Singler
  • «Honky Tonk Night/Barroom Roses» (1985)

CCCP

rediger
Singler
  • «Let's Spend the Night Together/Strange Brew» (1986)
  • «Feelin' Alright/One of These Days» (1986)

Scott & Steel

rediger
Singler
  • «Do You Belive in Love/What's the Matter» (1988)
  • «This Ain't America/I Ain't Coming Back» (1988)

1st Revolution Orchestra

rediger

Song Island Revue

rediger

Deltar på

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c snl.no[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.ba.no[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Bergan, Jon Vidar (31. mars 2020). «Claudia Scott». Store norske leksikon. Besøkt 25. februar 2021. 
  4. ^ a b Haukaas, Per (22. mars 2014). «Sykepleier Scotts musikalske sigøynerliv». Bergensavisen (på norsk). Besøkt 25. februar 2021. 
  5. ^ AS, TV 2. «Claudia Scott (60): - Det er veldig tungt at jeg ikke var tilstede da far døde». TV 2 (på norsk). Besøkt 25. februar 2021. «Norges første Countryband Faren Clive Scott spilte inn Norges første countryalbum med bandet The Skywegians i London i 1969 og Claudia var med på platen som heter «Best og country & western». Han var med å legge grunnlaget for countrymusikk i Norge og reiste landet rundt på 70-tallet og turnerte.» 
  6. ^ Bergensavisen (22. mars 2014): Sykepleier Scotts musikalske sigøynerliv (Hentet 26. februar 2018)
  7. ^ Skræi, Børt-Erik (1992). Norsk rock 1980-1990: inkl. Norsk rockleksikon. [Surnadal]: Dezibel. ISBN 8299260701. 
  8. ^ Norges musikkhistorie: minileksikon. [Oslo]: Aschehoug. 1999. ISBN 8203224768. 
  9. ^ «1984». Besøkt 25. februar 2021. 
  10. ^ a b «Spellemannprisens arkiv». spellemann.no. Besøkt 17. november 2024. 
  11. ^ Hvem, hva, hvor: Aftenpostens aktuelle oppslagsbok. Oslo: Schibsted. 1993. ISBN 8251614449. 
  12. ^ «1992». Besøkt 25. februar 2021. 
  13. ^ https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/claudia-scott-1.6234626
  14. ^ «De Spellemann-nominerte». vg.no. 2. februar 2000. Besøkt 17. november 2024. 
  15. ^ «Edvard-prisen». ballade.no. 17. oktober 2000. Besøkt 17. november 2024. 
  16. ^ https://www.nrk.no/arkiv/artikkel/claudia-scott-1.6234626
  17. ^ «– Det må være ærlig». Bergensmagasinet.no. 9. oktober 2019. Besøkt 25. februar 2021. 
  18. ^ {{kilde www|url=«Spellemennene klare». nrk.no. 3. januar 2007. Besøkt 17. november 2024. 
  19. ^ «En av Claudia Scotts beste». Dagsavisen. 28. oktober 2016. «Hun er en institusjon i norsk countryrock. Men et sted mellom rock og country er hun mest seg selv.» 
  20. ^ «Årets Nominerte (2016) – Spellemann». Besøkt 25. februar 2021. «Country CLAUDIA SCOTT LET THE RIBBONS FLY DARLING WEST VINYL AND A HEARTACHE PAAL FLAATA COME TOMORROW – SONGS OF TOWNES VAN ZANDT SIGNE MARIE RUSTAD HEARING COLORS SEEING NOISES» 
  21. ^ «Tungtvann nominert til Rockheim Hall of Fame». nrk.no. 14. mars 2023. Besøkt 27. august 2023. 
  22. ^ «Rolf Gammlengs pris 2024». ffuk.no. Besøkt 17. november 2024. 
  23. ^ Helleve, Dag (1991). Norske LP-omslag 1959-1990. Oslo: Samlaget. ISBN 8257408913. 
  24. ^ Helleve, Dag (1991). Norske LP-omslag 1959-1990. Oslo: Samlaget. ISBN 8257408913. 

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Claudia_Scott&oldid=24802322»