Wikipedia

Chet Atkins

amerikansk gitarist

Chester Burton «Chet» Atkins (født 20. juni 1924 i Luttrell i Tennessee i USA, død 30. juni 2001 i Nashville)[8] var en amerikansk country-gitarist og plateprodusent. Han var også kjent som "Mister Guitar" og "The Country Gentleman". Hans virtuose stil var inspirert av Arnold Schultz, Merle Travis,[9] Django Reinhardt, George Barnes og Les Paul. Den brakte ham beundrere fra alle musikkgenre.

Chet Atkins
Født20. juni 1924[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Luttrell
Død30. juni 2001[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (77 år)
Nashville[5]
BeskjeftigelseGitarist, jazzmusiker, plateprodusent, jazzgitarist, klassisk gitarist, låtskriver Rediger på Wikidata
SøskenJim Atkins (familierelasjon: halvbror)
NasjonalitetUSA
GravlagtHarpeth Hills Memory Gardens[6]
UtmerkelserGrammy Lifetime Achievement Award
Rock and Roll Hall of Fame (2002)[7]
Musikalsk karriere
SjangerCountrymusikk, klassisk musikk, folkemusikk, jazz
InstrumentGitar, fiolin
Aktive år1942–1996
PlateselskapRCA Records, Columbia Records
Nettstedhttp://www.misterguitar.com
IMDbIMDb
Chet Atkins på Commons
Atkins' Gretsch Country Gentleman, modell G6122-1962

Han ble tildelt 14 grammy samt en life time achievment award.[8]

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Chester Burton «Chet» Atkins ble født i den lille byen Luttrell øst i delstaten Tennessee.[8] Atkins vokste opp med sine søsken hos moren, etter at foreldrene skilte seg. Chet var da seks år gammel.

Til å begynne med spilte han ukulele. Hans brødre Lowell og Jim, som begge spilte gitar, overtalte ham til å prøve seg som felespiller.[8] Senere byttet han til seg en gitar mot en gammel pistol,[trenger referanse] og begynte å øve seg på dette instrumentet. Hans forbilde var Merle Travis, og han forsøkte å etterligne hans fingerteknikk[8] og rullende stil.

Musiker

rediger

Han begynte sin karriere i 1950-årene etter at han ble med gruppen «Mother Maybelle Carter and the Carter Sisters». Denne gruppen fikk han også inn på Grand Ole Opry i Nashville. Atkins har vært takknemlig til The Carter Family for dette hele livet. I 1953–54 spilte han med Rose Maddox, til dels i gruppen Maddox Brothers and Rose.[10]. I 1955 deltok han i bluegrassgruppen Flatt & Scruggs & The Foggy Mountain Boys[11].

I 1990 spilte han inn Neck and Neck sammen med Mark Knopfler.[8]

Produsent

rediger

Atkins produserte plater for Eddy Arnold, Don Gibson, Jim Reeves, Ann-Margret, Bobby Bare, Connie Smith og Waylon Jennings, for å nevne noen. Atkins skapte, sammen med Owen Bradley, den mykere countrymusikkstilen kjent som Nashville Sound, som utvidet countrymusikkens TYPOS appell til å inkludere voksne tilhengere av populærmusikk.

Han produserte også Elvis Presleys første plate på RCA, og inngår også som kompgitarist på denne.

Påvirkning

rediger

I Norge er Øystein Sunde, Claes Neeb og Lars Håvard Haugen blant kjente gitarister som har latt seg influere av Atkins.[12][13] I november 2011, rangerte tidsskriftet Rolling Stone Chet Atkins som nummerr 21 på sin liste over "100 Greatest Guitarists of All Time".

Diskografi (utvalg)

rediger

Studioalbum

1950-tallet

  • 1953 – Chet Atkins' Gallopin' Guitar
  • 1953 – Stringin' Along with Chet Atkins
  • 1954 – A Session with Chet Atkins
  • 1955 – Stringin' Along with Chet Atkins (ny utgave)
  • 1955 – Chet Atkins in Three Dimensions
  • 1956 – Finger Style Guitar
  • 1957 – Chet Atkins at Home
  • 1957 – Hi-Fi in Focus
  • 1959 – Chet Atkins in Hollywood
  • 1959 – Hum & Strum Along with Chet Atkins
  • 1959 – Mister Guitar

1960-tallet

  • 1960 – After the Riot at Newport
  • 1960 – Teensville
  • 1960 – The Other Chet Atkins
  • 1960 – Chet Atkins' Workshop
  • 1961 – The Most Popular Guitar
  • 1961 – Christmas with Chet Atkins
  • 1962 – Chet Atkins Plays Back Home Hymns
  • 1962 – Caribbean Guitar
  • 1962 – Down Home
  • 1962 – Our Man in Nashville
  • 1963 – Teen Scene
  • 1963 – The Guitar Genius
  • 1963 – Travelin'
  • 1964 – Guitar Country
  • 1964 – Progressive Pickin'
  • 1964 – My Favorite Guitars
  • 1965 – More of That Guitar Country
  • 1966 – Chet Atkins Picks on the Beatles
  • 1966 – From Nashville with Love
  • 1966 – Music from Nashville, My Home Town
  • 1967 – It's a Guitar World
  • 1967 – Picks the Best
  • 1967 – Class Guitar
  • 1968 – Hometown Guitar
  • 1968 – Solid Gold 68
  • 1968 – Solo Flights
  • 1969 – Lover's Guitar
  • 1969 – Solid Gold 69

Senere album (utvalg)

  • 1970 – Pickin' My Way
  • 1971 – For the Good Times
  • 1972 – Picks on the Hits
  • 1975 – The Night Atlanta Burned
  • 1975 – Chet Atkins Goes to the Movies
  • 1977 – Me and My Guitar

Litteratur

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Chet-Atkins, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id atkins-chet, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b filmportal.de, Filmportal-ID 03751fd3d7934b0b9ae14148c8c7bf5a, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Find a Grave, Find a Grave-ID 23366, besøkt 19. april 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Rock and Roll Hall of Fame, Rock and Roll Hall of Fame-ID chet-atkins[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f Dansby, Andrew; Dansby, Andrew (2. juli 2001). «Chet Atkins Dies». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 17. november 2021. 
  9. ^ https://bluegrasstoday.com/im-going-back-to-old-kentucky-196/
  10. ^ Praguefrank's Country Discography 2; http://countrydiscoghraphy2.blogspot.com/2016/04/rose-maddox.html
  11. ^ http://countrydiscoghraphy2.blogspot.com/2014/08/flatt-and-scruggs.html
  12. ^ NRK Nett Da Capo! 30. mars 1993 Øystein Sunde intervjues av Vidar Lønn-Arnesen
  13. ^ NRK Nett Da Capo! 14. september 1993 Claes Neeb intervjues av Vidar Lønn-Arnesen

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Chet_Atkins&oldid=22764941»