Burows væske
Forbedringspotensial: Denne artikkelen har forbedringspotensial. Mangler som har blitt anført: språk som er lite forståelig, mulige faktafeil - en vannløsning er f.eks. ikke noe oppløst i eddiksyre |
Burows væske er en væske bestående av aluminiumacetat/acetotartrat i eddiksyre[1]. Væsken har navn etter den tyske legen Karl Heinrich August Burow (1809–1874).
Aluminiumsalter har astringerende egenskaper, og tartrationene kan ved kompleksdannelse holde visse kationer (f.eks. Al3 , Sn2 , Sb3 ), som ellers gjerne ville hydrolysere og danne tungt løselige basiske salter, i løsning. Burows væske har foruten astringerende også antibakterielle og antimykotiske egenskaper[2][3], og brukes innen medisinen til å behandle ulike hudplager som insektbitt. Burows væske brukes også til å forebygge og behandle ekstern otitt, betennelse i den ytre øregangen[4][5].
Allerede på midten av 1800-tallet prøvde Karl August Burow en blanding av blyacetat og alun i vann som resulterte i en væske av aluminiumacetat. Burow anvendte væsken frisinnet blant annet ved behandling av sår som ble værende åpne. Burows væske var i lang tid vanlig ved behandling av insektbitt, ulike hudlidelser og hørselgangsbetennelse. Da antibiotikaen fikk sitt gjennombrudd på midten av 1900-tall- et, stoppet stort sett bruken av Burows væske.
Burows væske finnes nå internasjonalt tilgjengelig som et preparat bygget på Burows oppskrift.[trenger referanse]