Berge Furre

Berge Ragnar Furre (født 13. april 1937 i Sjernarøy i Finnøy kommune, død 11. januar 2016) var en norsk politiker (SV/SF), historiker og teolog. Som ekskludert arbeiderpartipolitiker var han med på grunnleggelsen av Sosialistisk Folkeparti (senere SV) i 1961, og han var partileder for Sosialistisk Venstreparti fra 1976 til 1983. Som historiker var han kjent for sine oversiktsverk over norsk 1900-tallshistorie. Fra 1971 til 1986 var han ansatt ved Universitetet i Tromsø, fra 1971 som universitetslektor i historie, fra 1975 som dosent og som professor 1985–86. Fra 1991 var han professor i teologi ved Universitetet i Oslo.

Berge Furre
Født		13. apr. 1937 Sjernarøy kommune
Død		11. jan. 2016 (78 år)
Beskjeftigelse		Kirkehistoriker, politiker, teolog, prest, professor, historiker
Embete		Stortingsrepresentant (stortingsperioden 1973–1977, Rogaland valgdistrikt, 1973–1977) partileder (Sosialistisk Venstreparti, 1976–1983)
Utdannet ved		Universitetet i Oslo
Ektefelle		Torild Skard (1962–1965) Elisabeth Aagot Koren (1970–)
Parti		Sosialistisk Venstreparti
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Det Norske Videnskaps-Akademi
Utmerkelser		Norsk språkpris (1993) Fritt Ords Pris (2003) Storegutprisen (2003)
Berge Furre på Commons

Tidlige år

Berge Furre ble født på Sjernarøy i Ryfylke, men flyttet til Oslo tidlig i tenårene da hans far, Berge Bergesen Furre, døde i 1951. Han gikk på Oslo katedralskole fra 1952 til 1955. Gudleiv Forr skriver i Furres biografi i Norsk biografisk leksikon at han der søkte mot et «karismatisk kristelig miljø». Han begynte på teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo i 1955 med det siktemål å bli prest, men fullførte ikke studiene før han ble cand.philol med historie, statsvitenskap og kristendomskunnskap i 1968.

Ifølge Forr kom Furre fra et «høyrehjem», men ble «venstreradikal i den nasjonale, pasifistiske tradisjonen, der utenrikspolitikken bestemte de konkrete politiske veivalg og der Hans Nielsen Hauge var en større inspirator enn Karl Marx.» Bestefaren Johannes Furre var stortingsrepresentant for Moderate Venstre, og stefaren Elisæus Vatnaland var stortingsrepresentant for Senterpartiet. Allerede i gymnastiden ble han medlem av AUF, og han engasjerte seg i Folkereisning mot krig og Kristent fredslag. Han var en av stifterne av gymnasiastmållaget «Von» i Oslo i 1954, og han ble i 1955 formann for Oslo Kristelige Gymnasiastsamband. Han var leder av Den norske studentforening fra 1958. Furre deltok i arbeidsgruppa som ga ut boken Målreising i 1967.

Gjennom fredslaget kom han i kontakt med presten Ragnar Forbech, en ledende pasifist og sosialist i 1950-årene. Forbech ble i 1955 tildelt Stalins fredspris (i 1956 omdøpt til Lenins Fredspris) for sitt internasjonale fredsarbeid. Med prisen fulgte det i 1955 formidable beløpet 180 000 kr, som Forbech blant annet brukte til å ansette Furre som sekretær i fredslaget. Forbech skrev selv om prispengene at han hadde «brukt dem til støtte for organisasjoner, særlig fredsarbeid og enkeltpersoner. Når jeg ser på mitt regnskap over pengene gleder jeg meg over alle jeg har kunnet gjøre noe for.» Furre fortalte selv i 2010 at universitetsutdannelsen hans var finansiert av disse pengene.

Politisk arbeid

Opprørsk arbeiderpartimann

Berge Furre var i sterk opposisjon til Haakon Lie og var i 1957 den eneste på Arbeiderpartiets landsmøte som stemte mot at Lie skulle gjenvelges som partisekretær.

Avisannonse rykket inn 2. februar 1961 i forbindelse med stiftelse av Sosialistisk Folkeparti (SF), forløperen til SV. Furre var skeptisk til å danne et nytt parti, men ble likevel sentral i prosessen.

Gudleiv Forr har skrevet at Hans Nielsen Hauge var en større politisk inspirator for Furre enn Karl Marx.

Berge Furre meldte seg inn i Sosialistisk Studentlag ved Universitetet i Oslo da han ble student i 1955. Han beskrev senere studentlaget han kom inn i som «en traust gjeng av gamle folk som skulle ha sine karrierer», og ifølge Ragnar Kvam jr. ble Furre del av en gruppe som «ønsket å gjøre Sos.Stud. til en opposisjonell gruppe innenfor Det norske Arbeiderparti». Frank Rossavik skriver at Furre tidlig bestemte seg for å erobre makten i studentlaget, sammen med blant andre Per Maurseth og Georg Johannesen, som i likhet med Furre var nykommere. Dette lyktes de med, og laget kom deretter i mange spørsmål i opposisjon til Arbeiderpartiet, særlig når det gjaldt spørsmålet om norsk medlemskap i NATO. Furre var formann for Sosialistisk Studentlag fra 1956 til 1957.

Furre hadde også andre tillitsverv i Arbeiderpartiet. Han var medlem av representantskapet til Oslo D-lag av AUF 1957-58 og varamedlem til representantskapet i Oslo Arbeiderparti i 1957. I 1957 deltok han også som delegat på Arbeiderpartiets landsmøte. Her stemte han, som den eneste, mot at Haakon Lie skulle gjenvelges som partisekretær.

Gjennom studentlaget kom Furre i kontakt med miljøet rundt avisen Orientering. Avisen var særlig i utenrikspolitikken kritisk til Arbeiderpartiet, med markerte skikkelser på venstresiden i AP som helsedirektør Karl Evang, forfatteren Sigurd Evensmo og Knut Løfsnes som toneangivende. Finn Gustavsen var redaksjonssekretær. Et av Furres første bidrag i avisen var en artikkel til forsvar for Ragnar Forbech.

Sammen med Kaare Sollund sto Furre i spissen for det såkalte påskeopprøret i Arbeiderpartiet. Sosialistisk studentlag hadde vedtatt en resolusjon mot at Nato-landet Vest-Tyskland skulle få ha atomvåpen. I løpet av påsken 1958 klarte Furre og Sollund, med hjelp fra blant andre Finn Gustavsen og Torild Skard, å få et flertall av stortingsgruppen i Arbeiderpartiet (45 av 78) til å undertegne resolusjonen, trass i at det var i strid med den linje partiledelsen, særlig representert ved utenriksminister Halvard Lange, sto for. Dette vakte stor harme i partiledelsen, og ifølge Viggo Hansteen skal Haakon Lie ha sagt til Furre: «Berge Furre, dette skal bli din grav!». «Eller dykkar», svarte Furre.

I mars 1959 var Furre del av en timanns-gruppe under ledelse av Kjell Gjøstein Resi som dro på en studiereise til Øst-Tyskland, organisert av Sambandet Norge-Folkedemokratiene og Georg Rosef. Dette fikk AUF under ledelse av Bjartmar Gjerde til å suspendere medlemskapet til Furre, Resi og Sollund for ett år. Sosialistisk studentlag nektet å akseptere suspensjonene, og resultatet ble at hele studentlaget ble ekskludert fra Arbeiderpartiet.

I 1961 ble også Finn Gustavsen, Knut Løfsnes og flere andre ekskludert fra Arbeiderpartiet, og flere ønsket nå å stifte et nytt parti til venstre for AP. Furre var i utgangspunktet skeptisk til å stifte et parti nå. Han mente tiden fram til stortingsvalget i 1961 var for kort, og at «en partidannelse etterfulgt av knall og fall i valget kunne ødelegge alt». Han ville heller at det i første omgang skulle dannes en sosialistisk organisasjon. Da det ble klart at et overveldende flertall i kretsen rundt Orientering, anført av Per Maurseth, Sigbjørn Hølmebakk og Ragnar Wold, ønsket en partistiftelse, ble Furre likevel med.

Sosialistisk Folkeparti

Sosialistisk Folkeparti ble stiftet lørdag 15. april 1961 under et møte i Norsk bygningsindustriarbeiderforbunds hus. Furre innledet søndag morgen og sa blant annet: «Det må ikkje bli eit einsidig fredsparti... ...men eit sosialistisk parti basert på norsk røyndom». Under partiets første ordinære landsmøte i juni 1961 ble Knut Løfsnes valgt til formann og Berge Furre til sekretær. Furre var partisekretær og heltidspolitiker fram til 1964. Gustavsen beskrev det som at Furre regjerte «på trange partikontor med trange budsjetter. Han bar partiets arkiver i innerlommene til de sprakk. Men hodet sprakk ikke».

Ved valget 11. september fikk det nye partiet 2,4 % oppslutning på landsbasis og i Oslo 6,3 %. Partiet fikk to representanter på Stortinget, Finn Gustavsen fra Oslo og Asbjørn Holm fra Nordland. Det gjorde at partiet kom «på vippen». Arbeiderpartiet var nå avhengig av støtte fra SF for å ha flertall. Kings Bay-ulykken høsten 1962 førte til Kings Bay-saken i Stortinget sommeren 1963, hvor SFs to representanter støttet de borgerlige partienes mistillitsforslag mot Gerhardsenregjeringen. Furre hadde i interne møter i SF vært skeptisk, men støttet til slutt at SF skulle stemme for mistillitsforslaget. Einar Gerhardsen måtte gå av, og John Lyng dannet en borgerlig koalisjonsregjering. John Lyngs regjering ble felt av AP og SF allerede ved tiltredelseserklæringen og så erstattet av en ny Gerhardsenregjering. SF fikk likevel hard kritikk for å ha felt en arbeiderpartiregjering, og som partisekretær arbeidet Furre aktivt for å mobilisere og motivere medlemmer og sympatisører gjennom det han beskrev som «den hardeste kamp vi har hatt siden partiet ble stiftet». I rollen som historiker fastslo Furre 20 år senere at «kommunevalet [i 1963] vart ein kalddusj for regjeringsstormarar av begge slag».. Arbeiderpartiet gikk fram, og både SF og de borgerlige gikk tilbake.

I 1964 trakk Furre seg som partisekretær og gikk tilbake til universitetet, nå som historiestudent. Han hadde nå ingen formelle verv i partiet, før han ble valgt inn i sentralstyret i 1969. I den interne striden i SF på siste del av sekstitallet, som førte til at ungdomsorganisasjonen SUF brøt ut i 1969 under navnet «SUF (m-l)» (forløperen til AKP (m-l)), engasjerte ikke Furre seg før høsten 1968. Han skrev en artikkel i Orientering, kalt «Den indre krisa i SF». Her skriver han at «...eg har alltid vore - og er framleis mot eit brot [med SUF]», men samtidig argumenterer han for at en avklaring er nødvendig og kommer med sterk kritikk av SUFs metoder og politiske plattform. Han iverksatte også «SF-aksjon 1969» - en vervingskampanje som forhindret at SUF og deres støttespillere fikk flertall på årsmøtet i Oslo SF i 1969. Ifølge Gudleiv Forr ble det «en hovedoppgave for Furre å ta kampen opp mot ekstremistene i partiet». I et intervju fra 1981 sa Furre om denne perioden

Å bruke eit heilt år av mitt liv på å nedkjempe ein generasjon av unge, entusiastiske menneske som var forblinda av lyset frå ein kinesisk kulturrevolusjon - det var vondt. Eg trur alltid eg vil ha vanskeleg med å legge det bak meg

Intervju i Ny Tid 1981:«Den opposisjonelle patriark»

Furre ble medlem av sentralstyret fra 1969. Torolv Solheim ble ny leder. Stortingsvalget 1969 ble en katastrofe for SF. De fikk 3,4% av stemmene, nesten en halvering siden 1965, og ingen representanter på tinget. Gustavsen og Holm hadde begge vært på Stortinget siden 1961, og begge hadde takket nei til en ny periode før valget. Særlig at Finn Gustavsen hadde trukket seg helt ut av politikken ble av mange regnet som årsak, sammen med bråket rundt splittelsen, til det dårlige resultatet. Høsten 1970 var det krisestemning i partiet. Furre sendte et brev til Finn Gustavsen «der det ikke ble spart på noe» for å få ham tilbake i partiet og skrev blant annet: «Vi må atterreisa SF som eit tiltrekkande politisk alternativ, og det kan berre du gjera». Det førte fram. Gustavsen kom tilbake og ble leder av partiet i 1971, med Furre og Ola Bonnevie som nestformenn.

Kampen mot norsk medlemskap i EF ble avgjørende for revitalisering av SF. «EF berga oss» sa Furre i 2010. Furre satt i styret for Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC og deltok blant annet i en TV-debatt mot daværende kommunalminister Odvar Nordli. Her ble Nordli, ifølge Dagbladets Arne Skouen, «demontert på fjernsynsskjermen» av Furre. Folkeavstemningen i 1972 endte med et klart nei-flertall.

Som nestleder i SF hadde Furre en sentral rolle i prosessen som førte nei-kreftene på venstresiden sammen i Sosialistisk Valgforbund før stortingsvalget 1973. Valgforbundet besto av SF, NKP, AIK (Demokratiske Sosialister) og partiløse venstreorienterte.

Stortingsrepresentant og landbrukspolitiker

Furre var stortingsrepresentant for Sosialistisk Venstreparti (SV) fra 1973 til 1977, . Finn Gustavsen var den eneste av SVs 16 representanter som hadde erfaring fra Stortinget. Arbeiderpartiet var avhengig av deres støtte for å få flertall, men de «hadde få ideer om hva vippeposisjonen skulle brukes til - og hvordan.» Gustavsen ble parlamentarisk leder, og Torild Skard ble lagtingspresident. Berge Furre ble formann for landbrukskomiteen. Han var også medlem av den utvidede utenriks- og konstitusjonskomité og valgkomitéen. Furre overtok som parlamentarisk leder i 1975 fram til Reidar T. Larsen overtok i 1976.

Furre hadde allerede i 1961 skrevet et kapittel om «Full jamstilling for jord- og skogbruk» til SFs første partiprogram. Kravet var at «dei som har jord- og skogbruk til hovudnæring får full økonomisk og sosial jamstelling med andre næringsgreiner». Gudleiv Forr mener likevel at «det var den akademiske tilnærmingen til landbruket som gjorde Berge Furre til landbrukspolitiker» og viser til hans hovedoppgave i historie fra 1968, «Mjølk, bønder og tingmenn».

Kravet om jamstilling var på plass også i Valgforbundets program for 1973-75. Det ble støttet av sentrumspartiene, og også Høyre var villige til å være med på det. Arbeiderpartiet var imidlertid mot. Kåre Willoch skriver at Furre som formann i landbrukskomiteen «ga kravene om kroner og øre til næringen en ideologisk overbygning, som ga dem ytterligere gjennomslagskraft». Furre klarte ved hjelp av næringsorganiasjonene og samtaler med de andre partiene å legge press på landbruksminister Torstein Treholt og finansminister Per Kleppe, og Norges Bondelag skrev brev med krav om «opptrapping til industriarbeiderlønn». Natten mellom 1. og 2. desember fattet Stortinget «det historiske jamstillingsvedtaket».

Forr beskriver dette som «den nye landbrukspolitikken som Furre ble en drivende kraft bak i Stortinget». Det vedtatte målet om jamstilling med industriarbeiderlønn ble erklært nådd i 1982 og sto seg helt til Gunhild Øyangens tid som landbruksminister på 1990-tallet. Furre sa selv i 1999 at han trodde dette vedtaket «gjorde det mogeleg for jordbruket å overleva Gunhild Øyangen». Furre mottok i 1996 «Norges Bondelags jubileumspris for godt bondevett» og ble i 2011 æresmedlem i Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Tidligere leder i Norges Bondelag Harald Milli har omtalt ham som «en helt for norsk landbruk».

Leder av SV

Theo Koritzinsky i 2008. I 1983 etterfulgte han Berge Furre som leder av SV. Foto: Jarle Vines

Sosialistisk Valgforbund møttes til «samlingskongress» 14. mars 1975, og der ble Sosialistisk Venstreparti formelt stiftet. SF ønsket Berge Furre som leder av det nye partiet, men spenningen mellom SF og NKP var stor, og det lå lenge an til kampvotering mellom Furre og Roald Halvorsen. «SF kunne ikke godta Halvorsen, enkelt sagt fordi han var kommunist, mens NKP ikke kunne godta Furre, enkelt sagt fordi han var antikommunist», skriver Rossavik. Etter hektisk møtevirksomhet gjennom natten fant man Berit Ås som kompromisskandidat.

I 1976 ble Furre valgt som leder av SV. Han var fortsatt ikke uomstridt, men hadde imponert også mange kritikere som parlamentarisk leder og som mannen bak jamstillingsvedtaket, en av SVs sjeldne seiere på Stortinget. Han skulle bli gjenvalgt som leder tre ganger og satt som leder fram til 1983. I løpet av denne tiden fullførte han den krevende samlingsprosessen og tok ifølge Erik Solheim «full kontroll» over partiet som leder på landsmøtet i 1979. I 1981 hadde Furre fått tilbud om å bli forlagssjef i Det Norske Samlaget og vurderte å trekke seg som partileder. Han ble imidlertid overtalt til å ta en periode til. Furre tok ikke gjenvalg i 1983 og ble etterfulgt av Theo Koritzinsky.

Listesaken og Loran C-saken

Ivar Johansen hadde laget lister over ansatte i overvåkningspolitiet. Det som ble oppfattet som en trussel om å offentliggjøre disse i SV-avisen Ny Tid, førte til mye negativ kritikk mot SV og Berge Furre som partileder.

Utdypende artikler: Listesaken og Loran C-saken

I 1977 var det to kontroversielle saker hvor SV var i fokus, i ettertid kjent som listesaken og Loran C-saken. Furre var i mindre grad involvert i den første, men hovedperson i den andre.

SV-politikeren Ivar Johansen hadde ved hjelp av åpne kilder laget lister over ansatte i overvåkningspolitiet. Dette ble gjort kjent gjennom et intervju med Johansen i Arbeiderbladet 1. august, og Johansen antydet at disse kunne bli offentliggjort i Ny Tid. Furre uttalte til Dagbladet at «Det kan bli aktuelt å offentliggjøre navnene på dem som har overvåket folk på venstresiden i norsk politikk... ...Etter at vi selv er blitt kartlagt, har jeg full forståelse for at Ivar Johansen, Ny Tid og andre kartlegger oss». Dagbladet tok dagen etter på lederplass sterk avstand fra eventuell offentliggjørelse og Furres «velsignelse» av dette. Politiet satte i gang et stort apparat for å oppspore listene og beslagla dem etter det historikeren Jostein Nyhamar beskrev som «en til dels sterkt farsepreget leteaksjon». Ifølge Otto Hauglin hadde også Furre på et tidspunkt kopi av listene.

Omegastasjonen på Bratland i Lurøy. Berge Furre og Finn Gustavsen brøt i 1977 taushetsplikten, og offentliggjorde hemmeligstemplede opplysninger om etableringen av navigasjonssystemene Loran og Omega. Det gjorde at de med bare tre stemmers overvekt unngikk riksrett i 1979.

Navigasjonssystemene LORAN-C og OMEGA ble etablert på norsk territorium på begynnelsen av 1960-årene. Loran C var til stor hjelp for amerikanske ubåter som førte atomvåpen, og etableringen av systemet hadde ikke vært vedtatt i Stortinget. SV mente at etableringen av disse navigasjonssystemene var i strid med norsk base- og atompolitikk, og at opprettelsen av disse anleggene ikke var vedtatt av Stortinget på en konstitusjonelt forsvarlig måte. Etter at Arent M. Henriksen og Finn Gustavsen hadde tatt opp saken i Stortinget satte regjeringen i 1975 ned et utvalg ledet av Andreas Schei som fikk i oppdrag å utrede forhold rundt den konstitusjonelle fremgangsmåten ved etableringen av navigasjonssystemene. Bare en begrenset del av utvalgets rapport ble gjort offentlig, og saken ble behandlet i lukket møte i Stortinget.

SV ønsket at utvalgets rapport skulle offentliggjøres, og Furre gikk ut og truet med at han ville bryte taushetsplikten og offentliggjøre rapporten dersom ikke regjeringen gjorde det. Ifølge Yngvar Ustvedt erklærte Furre og Gustavsen allerede under Stortingets lukkede behandling at de ikke ville respektere hemmeligstemplingen, men fritt sitere fra hele rapporten. Rossavik skriver at Furre og Gustavsen «følte seg bundet av taushetsløftet», men var under hardt press fra hovedstyret i SV hvor særlig Steinar Stjernø sto hardt på at dersom regjeringen ikke selv offentliggjorde fakta skulle SV gjøre dette. Rossaviks framstilling stemmer overens med det Gustavsen skrev i 1979, at beslutningen om å true med offentliggjøring var tatt av Furre alene etter «opphetede diskusjoner i hovedstyret». Furre sa i 2010 til Rossavik at han så det slik at han enten måtte si seg villig til å legge ut om Loran C eller trekke seg som partileder.

Ifølge Rossavik likte ikke Finn Gustavsen at Furre hadde lovet å lekke innholdet, men valgte likevel å følge ham. Da regjeringen ikke etterkom Furres ønske, røpet Furre og Gustavsen hemmeligstemplede opplysninger fra rapporten i et åpent møte i Folkets Hus i Oslo den 22. august 1977. Samtidig ble hele Schei-komiteens innstilling offentliggjort av Pax forlag.

I 1977 ble det opprettet en protokollkomité (i henhold til Stortingets forretningsorden § 14a) for å vurdere om det skulle reises riksrettstiltale mot Furre og Gustavsen. Komiteens flertall mente at Furre og Gustavsen hadde brutt taushetsplikten ved å røpe hemmeligstemplede opplysninger. Flertallet fant likevel at andre forhold tilsa at det ikke burde reises tiltale, mens komiteens representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mente at det burde reises tiltale. Odelstinget voterte over saken i et møte 1. februar 1979. Forslaget om å henlegge saken ble vedtatt med 47 mot 44 stemmer.

Ole Paus skrev visen «Berge Furre Boogie Woogie» om denne saken, utgitt på platen Nye Paus-posten i 1977.

Disse sakene bidro ifølge Nyhamar «utvilsomt sterkt til SVs nederlag ved stortingsvalget i 1977», og «det var særlig Furres og Gustavsens brudd på taushetsplikten velgerne ikke godtok». «Folk ville ganske enkelt ikke godta et løftebrudd» skrev Einar Gerhardsen i 1978. «Aldri, verken før eller siden, har det vært så tungt å drive valgkamp for SV» skrev Erik Solheim i 1999 om situasjonen i 1977. Solheim beskriver Furre og Gustavsens opptreden som «heroisk» og skriver at han moralsk «forsvarer dem fullt ut». Han konkluderer imidlertid med at «det neppe var samsvar mellom betydningen av de nye opplysningene offentligheten fikk del i og den belastningen det hele ble for partiet.» Furre selv oppsummerte etter valget at «Valkampen spora av over på saker vi ikkje kunne vinna».

Partiveteran

Furre hadde fortsatt verv i SV etter at han gikk av som leder. Han var medlem av hovedstyret fra 1983 til 1987, leder av SVs internasjonale utvalg fra 1987 til 1989 og medlem av samme til 1993. Under de interne stridighetene i SV på 1990-tallet regnes han som en støttespiller for Erik Solheim. Ifølge Solheim var det Furre som ga venstreopposisjonen (av Forr beskrevet som «de gammelsosialistiske tradisjonsbærerne») anført av Hans Ebbing tilnavnet «museumsvokterne».

I 1994 ga han ut skriftet Nei til EU i serien «Gyldendals pamfletter.»

Øvrig liv og virke

Han var medlem av Lundkommisjonen 1994–1996. Furre var professor i historie ved Universitetet i Tromsø mellom 1985 og 1986. Han var professor i kirkehistorie ved Universitetet i Oslo fra 1991, samtidig som han var medlem i Oslo Bispedømmeråd og hadde en rekke andre kirkelige verv. Som student var han formann (titulert «Formand») av Det Norske Studentersamfund i 1959.

Furre har skrevet en rekke bøker, særlig om historiske og politiske emner. Det er spesielt det 20. århundrets norske historie som er hans tema, med fokus på politisk historie og mellomkrigstiden. Furres bok Norsk historie 1905-1990 : vårt hundreår, er en vanlig innføringsbok i norsk historie på en rekke universiteter og høgskoler.

Hans store biografi om presten og avisgründeren Lars Oftedal kom i 1990, året før han fikk sitt professorat i kirkehistorie. Biografien var i to bind, der fotnotene utgjorde bind 2.

Berge Furre har forsket en del på karismatiske bevegelser i den tredje verden, og var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi.

Furre hadde et bredt samfunnsengasjement. Han var blant annet nestleder/leder for Det Norske Teatret (bildet) fra 1986 til 2004.

Målsaken

Berge Furre var tidlig engasjert i målsaken og var som tenåring med å stifte gymnasiastmållaget Von i Oslo. Han brukte nesten konsekvent nynorsk i sitt politiske arbeid, med unntak av noen få brev han sendte som partisekretær. Da han satt i Nobelkomiteen sammen med Ole Danbolt Mjøs ble komiteens erklæringer og annonseringer framført på nynorsk. På slutten av 1960-tallet engasjerte Furre seg for en fornyelse av målbevegelsen, og han har blitt beskrevet som «den sentrale strategen som la det teoretiske grunnlaget for målrørsla i ei ny moderne tid og leidde mållaget inn i 70-tallet med ein ny politikk.» Han var redaktør for debattboken Målreising 1967, hvor sluttkapitlet som innebar en avvisning av tilnærmingslinja til bokmål, «vart ståande som eit arbeidsprogram for Noregs Mållag dei neste åra».

Furre har hatt flere sentrale verv i målbevegelsen. Han var formann for Målpolitisk programnemnd i Noregs Mållag i 1966-67, styremedlem i mållaget fra 1968 til 1970, redaktør for Syn og segn fra 1966-71, nestleder for styret i Det Norske Teatret 1986-97 og leder 1997-2004.

I 2003 ble Berge Furre tildelt Norsk språkpris av Norsk Språkråd for bøkene Soga om Lars Oftedal og Vårt hundreår. Norsk historie 1905-1990. I begrunnelsen het det blant annet at

Begge desse bøkene veg tungt i den rike norske faghistoriske litteraturen.

Både med dei to verk det her er tale om og i mange samanhengar elles merkjer Furre seg ut som ein framståande nynorskbrukar med klår og stringent framstelling over eit rikt språkleg register. Han legg for dagen eit imponerande herredøme over nynorsk som fagleg bruksspråk. Målbruken hans vitnar om at han er klårt medviten om det som gjer godt nynorsk skriftmål talemålsnært og dermed folkeleg....

...Berge Furres språk og stil kan tena til føredøme for alle som legg vinn på å skriva ein lett, ledug og korrekt nynorsk sakprosa. Der han har ført pennen, kan ein kjenna seg språkleg og stilistisk på trygg grunn.

Språknytt 1 1993

Han ble også tildelt Storegutprisen i 2003. I forbindelse med hundreårsjubileet til Noregs mållag i 2006 ble Berge Furre utnevnt til æresmedlem («Heidersmedlem»).

Nobelkomiteen

Furre ble medlem av Den Norske Nobelkomite i 2003, og han etterfulgte da Hanna Kvanmo som representant fra SV. Han var medlem og nestleder av komiteen fram til 2008, i hele perioden med Ole Danbolt Mjøs som leder. Ifølge Geir Lundestad samarbeidet Furre godt med Mjøs, men bidro også til at «venstresiden» dominerte og at Kaci Kullmann Five og Inger-Marie Ytterhorn fikk lite gjennomslag. I årene Furre var medlem ble prisen tildelt Shirin Ebadi, Wangari Maathai, Mohamed ElBaradei/Det internasjonale atomenergibyrået, Muhammad Yunus/Grameen Bank, Al Gore/FNs klimapanel og Martti Ahtisaari. «Det lett å sjå spora av furrehaldningar i fredspristildelinga til Shirin Ebadi, Wangari Maathai og no sist Muhammad Yunus» skrev Olav Garvik i 2007. Furre ble ifølge Lundestad «merkbart svakere» de siste årene han satt i komiteen. «Det var trist å se, men tonen i komiteen ble bedre.»

Kristen-sosialist

Berge Furre tilhørte den politisk radikale delen av norsk kristenliv som ofte kalles kristensosialister. Så lenge han var politisk aktiv, la han seg forholdsvis lavt med denne delen av seg selv, men ble senere et aktivt medlem i kirkelige fora som bispedømmeråd og kirkemøte.

Han var også predikant ved gudstjenester og ble ordinert som prest i Den norske kirke på Hamar i 1998 - 42 år etter teologistudiet. Han var tidlig ute med støtte til de homofile i kirken.

Berge Furre-saken

Utdypende artikkel: Furre-saken

I 1994 ble Berge Furre oppnevnt til medlem av Lund-kommisjonen som skulle undersøke de hemmelige tjenestene i Norge. Furre hadde da i en årrekke vært mistenkt for å være agent for den østtyske etterretningstjenesten Stasi, på tross av at Stasi-arkivene, som på dette tidspunktet var åpnet, ikke ga holdepunkter for dette. Men Berge Furres politiske samarbeidspartnere gjennom mange år, som Knut Løfsnes og Georg Rosef, la tydelige spor etter seg i Øst-Europa. Det var «en samlet vurdering» av Furres forbindelser i og utenfor Norge som Overvåkingspolitiet mente gav grunnlag for en ekstra granskning av ham, da det ble kjent at han skulle inn i Lund-kommisjonen. Det ble satt i verk etterforskning av Furre mens Lund-kommisjonens arbeid pågikk, uten at Justisdepartementets ledelse ble informert. Senest i perioden 1979 til 1983 hadde han hatt en rekke samtaler med KGB-offiser Stanislav Tsjebotok i Oslo, noe han senere også bekreftet selv.

Avsløringene knyttet til den ekstraordinære granskingen av Furre førte til at daværende leder for Politiets overvåkningstjeneste Hans Olav Østgaard måtte gå av. De var også sterkt medvirkende til at daværende olje- og energiminister Grete Faremo, som hadde vært justisminister mens etterforskningen pågikk, motvillig måtte forlate regjeringen for å markere politisk ansvar for skandalen.

Berge Furre var gift med Torild Skard 1962–1965 og med Elisabeth Aagot Koren fra 1970. Han døde 11. januar 2016 etter lengre tids sykdom.

Utvalgt bibliografi

Biografi

• Arnhild Skre Berge Furre [biografi] Samlaget 2022 ISBN: 9788252192438

Av Furre

• 2007 Historia da Noruega, om Noreg på 1900-tallet – er utgitt på portugisisk av universitetet Blumenau, Brasil
• 2000 Norsk historie 1914-2000 Industrisamfunnet – frå vokstervisse til framtidstvil ISBN 82-521-5187-6
• 1997 Sant og visst : artiklar, foredrag og preiker ISBN 82-521-4989-8
• 1994 NEI til EU ISBN 82-05-22598-2
• 1992 Norsk historie 1905-1990: Vårt Hundreår ISBN 82-521-3487-4
• 1990 Soga om Lars Oftedal ISBN 82-521-3468-8 Om presten Lars Oftedal (1838–1900)
• 1971 Norsk historie 1905-1940

Priser

• 1992 - Fagbokprisen, TANO forlag
• 1993 - Norsk språkpris
• 1996 - Norges Bondelags jubileumspris for godt bondevit
• 2003 - Fritt Ord-prisen
• 2003 - Storegutprisen

Kilder

• Bye, Vegard (18. januar 2016). «Berge Furre og Brasil». Dagsavisen.no. Besøkt 7. oktober 2016. 
• Forbech, Ragnar (1967). Prest på allfarvei - og utenfor. [Oslo]: Lutherstiftelsen. s. 121. 
• Friestad, Erlend (12. januar 2016). «En sterk Kristus-forkynner». Vårt Land. Besøkt 7. oktober 2016. 
• Furre, Berge (1971). Mjølk, bønder og tingmenn: studiar i organisasjon og politikk kring omsetninga av visse landbruksvarer 1929-30. Oslo: Samlaget. 
• Furre, Berge (1992). Norsk historie 1905-1990: vårt hundreår. Oslo: Samlaget. ISBN 8252134874. 
• Furre, Berge (1997). Sant og visst: artiklar, foredrag og preiker. Oslo: Samlaget. ISBN 8252149898. 
• Gustavsen, Finn (1969). Rett på sak. Oslo: Pax. 
• Gustavsen, Finn (1979). Kortene på bordet. Oslo: Gyldendal. ISBN 8257402982. 
• Kjeldstadli, Knut (2017). «Berge Furre (1937-2016)». Arbeiderhistorie. Årbok for Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek (idunn.no) (1): 141-142. 
• Kvam, Ragnar (1973). DNA mot splittelse: da venstrefløyen ble ekskludert og SF stiftet. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202027365. 
• Lahlum, Hans Olav (2009). Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket. Oslo: Cappelen Damm. ISBN 9788202277260. 
• Lundestad, Geir (2015). Fredens sekretær. Kagge. ISBN 978-82-489-1707-6. 
• Nyhamar, Jostein (1990). Nye utfordringer: (1965-1990). Oslo: Tiden. ISBN 8210027506. 
• Rimehaug, Erling (12. januar 2016). «Stillfaren leiar». Vårt Land. Besøkt 7. oktober 2016. 
• Rossavik, Frank (2011). SV. Fra Kings Bay til Kongens bord. Spartacus. ISBN 978-82-430-0495-5. 
• Solheim, Erik (1955-) (1999). Nærmere. [Oslo]: Millennium. ISBN 8251788129. 
• Strand, Arne (12. januar 2016). «Berge Furre: Den siste høvding». Dagsavisen.no. Besøkt 7. oktober 2016. 
• Søderlind, Didrik (29. august 2007). «I karismatikkens kraftsentrum». forskning.no. Besøkt 7. oktober 2016. 
• Thorkildsen, Dag (2008). «Mellom Hauge og Grundtvig - Berge Furre som teolog». Kirke og kultur (idunn.no) (1): 55-65. Besøkt 5. april 2015. 
• Toft, Martin (16. juni 2004). «Åndeleg globalisering». forskning.no. Besøkt 7. oktober 2016. 
• Willoch, Kåre (1992). Krisetid: hvorfor meget går galt, og veien videre. Oslo: Schibsted. ISBN 8251614279. 

Eksterne lenker

• (en) Berge Furre – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Berge Furre på Internet Movie Database
• (no) Berge Furre hos Stortinget
• (no) Berge Furre hos Virksomme ord
• (no) Berge Furre i PolSys hos Sikt – Kunnskapssektorens tjenesteleverandør
• (no) Publikasjoner av Berge Furre i BIBSYS
• (no) Publikasjoner av Berge Furre i forskningsdokumentasjonssystemet CRIStin
• (no) NRK om Berge Furre