Belarus

Denne artikkelen omhandler landet. For traktorprodusenten, se Belarus (traktor).

Belarus, offisielt Republikken Belarus, frem til 2022 Hviterussland på norsk, er et land i Øst-Europa. Det grenser til Latvia i nord, Litauen i nordvest, Russland i øst, Polen i vest og Ukraina i sør. Belarus dekker et areal på ca. 207 600 km², og har 9 324 000 innbyggere (2021) (9 503 807 pr. 2009). Hovedstaden i landet er Minsk.

Republikken Belarus
Рэспу́бліка Белару́сь Respublika Bjelarus Republikken Belarus
Flagg Riksvåpen
Innbyggernavn		Belaruser/hviterusser, belarusisk/hviterussisk
Grunnlagt		25. august 1991
Hovedstad		Minsk
Tidssone		UTC 3
Areal		207 595 kvadratkilometer
Befolkning		9 155 978 (2024)
Bef.tetthet		44,11 innb./kvadratkilometer
HDI		0,808 (2021)
Lesekyndighet		100 % (2009)
Styreform		Republikk med presidentsystem
President		Aleksandr Lukasjenko
Statsminister		Raman Halowtsjanka
Offisielle språk		Belarusisk og russisk
Uavhengighet fra		Sovjetunionen Erklært: 27. juli 1990 Anerkjent: 25. august 1991
Valuta		Ny belarusisk rubel (BYN)
Nasjonaldag		3. juli
Nasjonalsang		My Belarusy
ISO 3166-kode		BY
Toppnivådomene		.by
Landskode for telefon		375
Landskode for mobilnett		257
Belarus på Commons

Belarus ble et selvstendig land i 1991, da Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk erklærte uavhengighet fra Sovjetunionen. Opp igjennom historien har belaruserne vært underlagt nabolandene Polen-Litauen og Det russiske keiserriket, og dagens Belarus er en videreføring av sovjetrepublikken som ble opprettet i 1922. Landet fikk sine nåværende grenser i 1945 i forbindelse med andre verdenskrig.

Siden 1994 har Belarus blitt ledet av president Aleksandr Lukasjenko, som styrer landet på autoritært vis, slik at det er blitt omtalt som «Europas siste diktatur». Internasjonale organisasjoner beskylder regimet for en mengde brudd på menneskerettighetene. Dette har ført til at Belarus i stor grad er isolert på den internasjonale arenaen, og landet har blant annet blitt utestengt fra Europarådet. Belarus er politisk dominert av Russland og har etter oppløsningen av Sovjetunionen på mange måter ikke blitt etablert som en selvstendig stat. Belarus er nært knyttet til Russland gjennom språk (russisk er det mest brukte språket i Belarus), felles historie, og politiske/økonomiske forbindelser.

Navn

Landet ble i Norge offisielt kalt Republikken Hviterussland frem til det norske utenriksdepartementet den 29. mai 2022 besluttet å gå over til å bruke navnet Republikken Belarus.

På belarusisk er navnet Рэспубліка Беларусь (Respublika Bjelarus), på russisk Республика Беларусь (Respublika Belarus), vedtatt 19. september 1991 av det øverste sovjet (landets parlament).

I Norden har landet blitt kalt Hviterussland som en oversettelse av «Belorossija» eller «Belarus». Leddet «-rus» antyder forbindelse til Rus-riket (Kyivriket) før år 1240, mens Russland utviklet seg fra Storfyrstedømmet Moskva senere i middelalderen. Det er uklart hva «hvit» kommer av. Det kan komme av innbyggerne var fri fra mongolsk skattlegging på 1300-tallet og at området på 1700-tallet ble befridd fra polsk styre. Etter 1830-opprøret ble området offisielt kalt Vest-Russland eller Nordvest-Russland. En teori er at «hvit» kommer av lys hudfarge (i motsetning «Svarte-Russland» der befolkningen blandet seg med finsk-ugriske eller mongolske folk) eller lyse klær. Innbyggerne kalles belarusere eller hviterussere.

Betegnelsen Weisse Rusen (Hvite Russland eller Belaya Rus) ble brukt av tyskspråklige forfattere på 1300-tallet. Under Ivan III av Russland (1462–1505) ble denne betegnelsen brukt ved det russiske hoffet. I 1654 tok den russiske tsaren i bruk tittelen «Tsaren av store, lille og hvite Russland». Betegnelsen Belarus ble i mange hundre år brukt primært som navn på et område og lite som markering av etnisitet. De slaviske innbyggerne beskrev seg selv ofte bare som tuteisjia, som betyr innfødt eller innbygger på stedet.

Geografi

Våtmark, skog og innsjø i Belarus. 30 % av arealet til Belarus består av skog og sumpskog, og landet har omtrent 11 000 innsjøer.

Markering av Europas geografiske senter i Polotsk.

Utdypende artikkel: Belarus’ geografi

Belarus dekker et areal på 207 600 km². I øst-vest retningen har landet en største utstrekning på rundt 650 km og nord-sør omtrent 560 km. Nabolandene er Russland i øst og nordøst, Latvia i nord, Litauen i nordvest, Polen i vest og Ukraina i sør. Minsk ligger midt i landet og jernbanen Warszawa-Moskva går gjennom byen. Minsk ligger ved vannskillet mellom Østersjøen og Svartehavet. Belarus er (avhengig av definisjon, også Litauen og Ukraina gjør krav på å være ha det geografiske senteret) Europas geografiske sentrum.

Landformer og vassdrag

Belarus er hovedsakelig et flatt land beliggende på Den østeuropeiske slette uten naturlige grenser og uten kyst. Belaurs regnes som en del av store nordeuropeisk lavsletten som strekker seg fra Belgia til Ural. De store slettene er svakt bølgende med noen lave, flat-toppede høyder innimellom. Det er spor etter istiden blant annet i form av sandholdige morener og flyttblokker blant annet fra Minsk til litt nord for Brest, og dette danner de belarusiske høyder eller den belarusiske rygg (som fortsetter østover i form av Smolensk-Moskva-ryggen) som markerer sørgrensen for isens utbredelse. Disse høydene er vel 110–130 km brede og med 150–300 meter over havet (med landets høyeste punkt Dziarzjynskaja på 346 meter over havet) skiller de seg såvidt fra slettelandskapet rundt, men høydene danner et vannskille mellom elvene som renner nordover til Østersjøen (Daugava og Nemunas) og sørover til Svartehavet (Dnepr og Prypjats). Området nord for høydene er preget av moreneavsetninger der Nemunas-Polotsk-lavlandet har mange lave morenerygger, drumliner og tusenvis av fordypninger med innsjøer og sumper. Nemunas-elven er landets laveste punkt med 90 meter over havet. Sør for de belarusiske høydene er Polesie med vidstrakte myrer og skoger som dreneres av Prypjats. Berezina-slettene i sør går gradvis over i sumpland.

Mesteparten av Belarus består av lavtliggende sletteland med morenerygger i nord og sumpområder i sør. Landet har omtrent 11 000 innsjøer og preges også av en rekke elver. Omtrent 30 % av landarealet består av skog og sumpskog, og omtrent halve landarealet er oppdyrket mark. Sør i landet langs grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag. Myrene var opprinnelig de største våtmarkene i Europa. I det flate landskapet med tallrike elver oversvømmes myrene lett og mettes med vann. De mange små og grunne innsjøene gror ofte igjen slik at ny myr dannes. Pripjatmyrene er nesten ubebodd. Langs elvene er det sumper og store områder som periodevis er oversvømt. En del av sumpene i sør er tørrlagt og dyrket opp. Et stort område i sør er forurenset av radioaktivt nedfall etter Tsjernobyl-ulykken i 1986.

Høyeste punkt i Belarus er Dziarzjynskaja Hara (345 moh.).

Elvene Dnjepr og Dvina drenerer det østlige lavlandet. Dnjepr er den største elven og er for en stor del seilbar noe som har stor praktisk betydning for tungtransport (tømmer, kull, malm og mineraler). Elven er vanligvis islagt noen måneder om vinteren og går flomstor når den om våren mottar smeltevann fra omlandet. Den største innsjøen er Naratsj på 80 km².

Byer

Hovedstaden Minsk er landets største by. Minsk var på 1000-tallet en viktig by langs handelsruten mellom Østersjøen og Svartehavet. Byen ble gjenoppbygget etter å ha blitt fullstendig ødelagt under andre verdenskrig og ble et handels- og industrisenter. Minsk er landets kultur- og utdanningssenter. Homjel (Gomel) er landets nest største by og et trafikknutepunkt for jernbane og elvetrafikk. Jernbanelinjene Moskva-Warszawa og Vilnius-Homjel (Gomel) går gjennom Minsk. Etter Minsk er Homjel og Vitebsk viktige industri- og handelsbyer, Mahiljow (Mogiljov) er en industriby og elvevhavn ved Dnepr, og Hrodna (Grodno) er et samferdselssenter ved Nemunas. Brest er grenseby mot Polen med stor grensehandel.

Den korteste avstanden mellom Belarus og Russlands eksklave Kaliningrad er om lag 65 km langs den strategisk viktige Suwałki-korridoren. Korridoren tilsvarer omtrent grensen mellom Polen og Litauen.

Klima

Belarus har et temperert klima/innlandsklima med kalde vintre og milde, fuktig somre. Sammenlignet med Russland er klimaet relativt mildt og fuktig med januartemperatur på rundt -8 °C der mild og fuktig luft fra Atlanterhavet av og til gir midlertidig tøvær. I juli ligger temperaturen på i gjennomsnitt 14 °C til 16 °C. Det faller 500 til 650 millimeter nedbør, litt mer om sommeren enn om vinteren. Det er mest nedbør i nord rundt høydedragene og hyppigst om sommeren. Klima er fuktigere og kjøligere i nord og i øst.

Plante- og dyreliv

Omkring ⅓ av landet er dekket av skog og særlig Polesie har store skoger. Det er hovedsakelig barskog samt en del or, bjørk, eik og lønn. Gran og andre bartrær vosker særlig på moreneleire i høyere områder i nord, mens bjørk og or vokser på fuktig jord i dalbunnene. Eik og agnbøk vokser stort sett bare i de varmere sørlige områdene. I nord og sentralt i landet er det store torvmyrer. Belarus har blant Europas største områder med uberørt skog. Belavezjskaja pusjtsja nasjonalpark er på 800 000 dekar og der finnes visent, den siste europeiske bison (urokse). Visenten holder til i skog til forskjell fra den amerikanske som holder til på stepper. Belavezjskaja-skogen er en av de største urskogene i Europa og har uvanlig høye trær og mange er flere hundre år gamle. Belarus har elg, hjort, villsvin, hare, oter, ekorn, bever, gaupe og ulv samt noen få brunbjørner. Pripjatmyrene har et rikt dyreliv. I de sørlige sumpområdene er det villhester.

Demografi

På slutten av 1800-tallet bodde 98 % av belaruserne på landsbygda, over 90 % livnærte seg i primærnæringene og de fleste var analfabeter. I 1926 bodde 8 % av etniske belarusere i byene som var dominerte av jøder og etnisk polske. I 1939 bodde 21 % av befolkningen i byer, i 1979 var dette økt til 55 % og i senere økt til 70-75 %. I forbindelse med industrialiseringen av Belarus etter andre verdenskrig vokste byene voldsomt. De best drenerte og oppdyrkede delene av landet er tettest befolket. Før den russiske revolusjonen var de fleste belarusere analfabeter. I år 2000 sto jordbruk for rundt 20 % av sysselsettingen. Befolkningstettheten er moderat med 50 innbyggere/km².

Folkegrupper

I 1990-årene ble 78 % regnet som etniske belarusere, 13 % som etniske russere og 4 % som etnisk polske. Ifølge folketellingen i 2009 består Belarus sin befolkning av 83,7 % belarusere, 8,3 % russere, 3,1 % polakker, 1,7 % ukrainere, 0,1 % jøder og 3,1 % andre. I 1977 ble 10 % regnet som etnisk polske og 2 % etnisk russiske.

Før andre verdenskrig hadde Belarus omtrent 400 000 jøder, noe som gjorde jødene til landets nest største folkegruppe. Spesielt var det belarusiske byer som var preget av jøder. Belarus’ jødiske samfunn ble nesten i sin helhet utryddet i holocaust, og i etterkrigstiden har emigrasjon til Israel videre ført til at tallet på belarusiske jøder har sunket.

Etniske russere og ukrainere i Belarus har i hovedsak flyttet til landet i sovjettiden. Den polske minoriteten i Belarus bor i hovedsak i den vestlige delen av landet, og er et resultat av grenseendringene i forbindelse med andre verdenskrig. I en undersøkelse fra år 2000 oppga knapt halvparten at de anså belarusere som en egen nasjon og 43 % mente at belarusere er en gren av den russiske nasjon. Knapt 10 % av etniske belarusere har belarusisk som førstespråk.

I Øst-Europa er etnisk tilhørighet for det meste basert på språklig fellesskap mens religion er underordnet. I Sovjetunionen ble denne tendens forsterket ved at etnisitet og morsmål ble koblet sammen.

Språk

Både belarusisk (tidligere kjent som hviterussisk) og russisk er offisielle språk i Belarus. Den belarusiske grunnloven gir også en viss beskyttelse til minoritetsspråk.^{[trenger referanse]} Belarusisk er nært beslektet særlig med ukrainsk samt polsk og russisk, og skrives med kyriliske bokstaver. Unntaksvis (for eksempel ved internasjonale sportsarrangement) har det vært satt opp skilt med latinske bokstaver i tillegg kyriliske.

Russisk er det klart mest brukte språket i Belarus. 63 % av befolkningen bruker russisk i det daglige, og også blant etniske belarusere dominerer russisk. Etniske ukrainere og jøder i Belarus bruker også for det meste russisk. Blant den polske minoriteten er belarusisk det vanligste språket, med russisk som nummer to. Polsk brukes av under 5 % av de etniske polakkene.

Nær 80 % av befolkningen regnes som etniske belarusere og over 10 % regnes som etniske russere. Det ble anslått i 1990-årene at vel 10 % snakket belarusisk språk flytende hvorav de fleste bodde vest i landet. Innbyggerne har generelt en tendens til å bruke russisk og belarusisk om hverandre til daglig. Russisk ble gjenninnført som administrasjonsspråk likestilt med belarusisk etter folkeavstemning i 1995. En stor del av befolkningen foretrekker russiske eller russisk-språklige aviser og TV-programmer. I 1960 ble en tredel av bøker trykket på belarusisk språk, resten stor sett på russisk; andel belarusiske titler falt i 1970-årene. I 1989 oppga 80 % at de hadde belarusisk som morsmål selv om de trolig brukte russisk til daglig. Belarusisk hadde lav status og ble oppfattet som lavstil og bondsk, mens russisk ble oppfattet som høystil og som et kulturspråk assosiert med fremgang og modernisering. Ifølge en folketelling i 2009 oppga 60 % belarusisk som morsmål, men 70 % brukte russiske til daglig. En meningsmåling fra 1999 viste at 12 % snakket belarusisk privat og 7 % på jobb. Det er vanlig (15–25 % av befolkningen) å blande russisk og belarusisk i form av såkalt trasianka.

I mellomkrigstiden var jiddisch offisielt språk sammen med belarusisk, russisk og polsk. Fra 1939 var belarusis og russisk de offisielle språkene. I 1992 ble belarusisk erklært som det eneste offfisielle språket, og etter en folkeavstemning i 1995 ble russisk igjen offisielt språk.

Religion

Den hellige ånd-katedralen i Minsk er hovedkirken i Den belarusisk-ortodokse kirke. Omtrent 80% av belarusere med religiøs tilhørlighet er ortodokse.

Den belarusiske grunnloven garanterer religionsfrihet, men i praksis blir ikke dette overholdt av landets myndigheter. På tross av at det ikke er noen statskirke har Den belarusisk-ortodokse kirke (som er en del av Den russisk-ortodokse kirke) en spesiell stilling, og det er en viss grad av diskriminering av protestanter. Utenlandske misjonærer har store problemer med å operere i Belarus, og landet har også til dels blitt plaget av antisemittisme.

Belarus’ befolkning er hovedsakelig kristen. Offisielle tall viser at av belarusere som har en religiøs tilhørighet er omtrent 80 % russisk-ortodokse, 14 % katolske, 4 % tilhørende østlige religioner (muslimer, bahaier og hinduer) og 2 % protestanter. 18 % av de ortodokse og 50 % av katolikkene går jevnlig i kirken.

Kirkehistorie

Det moderne Belarus ligger på grensen mellom ortodokse og katolske områder i Europa. Da de belarusiske områdene havnet innenfor det polsk-litauiske riket gikk en stor del av overklassen over til katolisismen mens bøndene forble ortodokse. Den ortodokse, slaviske befolkningen i Belarus/Ukraina («rutenere») hørte i utgangspunktet kirkelig under metropolitten i Kyiv som var underordnet patriarken av Konstantinopel. Patriarken var svært svekket etter at osmanene inntok Konstantinopel, mens pavekirken hadde fått et oppsving etter reformasjonen. For ortodokse ledere var det tiltrekkende å komme under den mektige pavekirken. Under motreformasjonen i 1596 ble det avholdt et møte (synode) i Brest der en stor del av de ortodokse prestene i Polen-Litauen anerkjente paven som overhode («Brest-Litovsk-unionen»). Menigheter som gikk i union med pavekirken fikk beholde ortodoks liturgi og skikker, noe som ble til den katolske kirke av «østlig ritus» også kalt «den unerte kirken» eller «uniatkirken». I Belarus kalt «Den belarusiske katolske kirke» eller Den belarusiske gresk-katolske kirke. Den romerske kirke av «vestlig ritus» forble primært en kirke for etnisk polske. Etter Polen-Litauens tre delinger havnet belaruserne for en stor del under russisk herredømme hvor den etniske inndeling som regel var basert på religionstilhørighet: romersk-katolske ble «polakker» og ortodokse ble «russere», mens tilhengere av den unerte kirke var en restkategori som i de belarusiske områdene utgjorde 80 % av befolkningen.

I 1839 fordømte et møte i den unerte kirke (etter russisk press) Brest-unionen av 1596 og den unerte kirke i Belarus ble slått sammen med den russisk-ortodokse. I 1905 ble unerte kirke løsrevet fra den ortodokse. I 1992 oppga 1 % at de hørte til den unerte kirke. I 1991 fikk Den belarusisk-ortodokse kirke autonomi fra Moskva.

Historie

Utdypende artikkel: Belarus’ historie

Marc Chagall var født av jødiske foreldre i Vitebsk, øst i landet.

Foto: Pierre Choumoff

Magnus Ducatus Lithuania, Tobias Lotter, 1780

Belarus har gjennom historien blitt hardt rammet av krigshandlinger. Napoleon hadde et av sine største nederlag i Slaget ved Berezina. Landet ble utsatt for store ødeleggelser under første verdenskrig, den polsk-russiske krig 1919–1920 og andre verdenskrig da området var okkupert av tyske styrker 1941–1944. Pogromene under tsaren førte til stor jødisk utvandring særlig til USA og massemordene under andre verdenskrig (holocaust) utryddet det meste av de gjenværende jødene i landet. På 1800-tallet var Vitebsk en viktig by med en stor jødisk befolkning (Marc Chagall kom fra Vitebsk) og ble etter andre verdenskrig redusert til en middels industriby. Bebyggelsen i Minsk er preget av at byen ble rasert under andre verdenskrig. Belarus’ sovjetiske forløper medvirket ved etablering av FN i 1945.

Kulturhistorisk har landet vært knyttet nært til både Polen og Litauen. Sør i landet mot grensen til Ukraina ligger de vidstrakte Pripjatmyrene som er blant verdens største i sitt slag og det har vært fremsatt hypoteser om at de slaviske folkegruppene har sitt opphav i dette området. Landets vestlige deler var lenge del av Polen og Litauen, og ble preget av kulturer lenger vest. Belarus, Russland og Ukraina har beslektede språk, preget av ortodoks kristendom, felles fortid i det russiske imperium og en felles kommunistisk fortid i Sovjetunionen.

Forløpere

Katedralen i Polotsk ved elven Dzvina, foto 1890.

Belarus, Russland og Ukraina regnes som det østslaviske kjerneområdet og tre statsdannelsene har alle et felles forhistorie i Kyivriket.

Slaviske folkegrupper er kjent fra rundt 100 år e.Kr. gjennom kilder fra Romerriket. Fra rundt år 800 fantes det fyrstedømmer i Polotsk, Pinsk, Slutsk, Minsk og Turov (Turau). Området inngikk i middelalderen i Rus’-riket der den første kjente fyrsten var Rohvalad/Rogvolod (Ragnvald). Hans datter Rahnieda (Ragnheid) ble gift med storfyrste Vladimir I av Kyiv på 900-tallet. Vladimir innførte gresk-ortodoks kristendom i området i 988 og Kyiv-riket var den første østslaviske staten som gikk over til kristendommen. På denne måte inngikk Belarus i det første organiserte felles øst-slaviske kultur- og religionsområde. St. Sofia-katedralen oppført i Polotsk under Vseslavs regjeringstid var det første betydelige kirkebygg i det belarusiske området. Polotsk ble etterhvert svekket og Kyiv ble den dominerende i området. Mange av de eksisterende byene i Belarus ble etablert på den tiden. Minsk, Vitebsk og Brest er omtalt i skriftlige kilder på 1000-tallet, Polotsk (Polatsk) er nevnt første gang skriftlig i 862 og Turov (Turau) i det sørlige Belarus er nevnt i år 980. Polotsk ble bispesete i 992 og St. Sofia-katedralen ble reist der fra år 1044 for å markere Polotsks uavhengighet fra Kyiv og Novogorod. Polotosk kommer i 1202 i væpnet konflikt med Sverdbroderordenen med tilhold i den nye byen Riga.

Etter den mongolske invasjonen i 1240 søkte de belarusiske områdene beskyttelse hos den stadig mektigere litauiske storfyrsten. Mindaugas I av Litauen konsoliderte de litauiske og vest-belarusiske områdene som Storfyrstedømmet Litauen med hovedstad i Navahrudak (nå i Hrodna voblasts vest i Belarus), i 1323 ble hovedstaden flyttet til Vilnius. Litauerne var selv ikke kristnet og mens den øst-slaviske befolkningen (kalt rutheni) var ortodoksen kristne. I Algirdas regjeringstid (1345–1377) ekspanderte riket østover og kom i konflikt med Storfyrstedømmet Moskva. Litauen ekspanderte mot sørøst på 1300-tallet og den litauiske fyrsten tok da i bruk en tidlig variant av belarusisk («rutensk») som administrasjonsspråk for det vidtfavnende riket. Storfyrstedømmets fulle navn var «Litauen, Rusʼ og Samogitia» der Rusʼ var den tids betegnelse på de østslaviske områdene og Samogitia var i nordvest.

Polen-Litauen

Se også: Det polsk-litauiske samvelde

Lublinunionen av 1569. Det moderne Belaurs ligger hovedsakelig innenfor det gule området.

I 1385 gikk Jagello av Litauen og Polen over til den katolske kristendommen for å kunne gifte seg med en polsk tronarving. Resultatet ble en polsk-litauisk personalunion. Vytautas den store av Litauen inngikk fred med mongolene og slo tilbake angrep fra Den tyske orden. Litauerne gikk etterhvert over til katolsk kristendom, mens belaruserne holde fast på den ortodokse kristendommen. De to statene gikk i 1569 sammen i Lublinunionen under navnet Det polsk-litauiske samvelde for å forsvare seg mot det ekspanderende Tsar-Russland. Polsk språk og katolsk kristendom ble dominerende i samveldet, mens belarusisk mistet status som administrasjonsspråk i 1696. Etter at polsk tok over som offisielt språk ble belarusisk etterhvert ansett som et bondespråk og hadde lav status. I 1596 ble den lokale ortodokse kirke underlaget paven i Roma og ble til en unert kirke.

Det russiske imperiet

Utdypende artikkel: Russifisering av Belarus

Det jødiske bosetningsområdet omkring år 1900 med andel jødiske innbyggere.

Områdene med belarusisk (rutensk) befolkning forble en del av Lublinunionen frem til Polens delinger på slutten av 1700-tallet, da de belarusiske områdene for det meste ble en del av det russiske keiserdømmet. Under påskudd av å komme de ortodokse kristne til unnsetning erobret Russland i 1773 belarusiske områder vest til Dnepr og i 1793 ble resten av Belarus erobret. Russiske myndigheter forsøkte å integrere Belarus ved å fjerne navnet (1830) og ved i 1839 å forby den unerte kirken. I 1836 forbød tsaren bruk av polsk i skolene og påbød russisk som eneste undervisningsspråk. Belaruseren Konstanty Kalinowski, også kjent som Kastuś Kalinoŭski, ledet i 1863 et vidtfavnende opprør mot den russiske tsaren; opprøret ble slått tilbake og Kalinowski ble henrettet. Den første belarusisk-språklige grunnskolen ble etablert i 1915 i Vilnius (også kalt Vilnya). En belarusisk-språklig avis ble publisert og bidro til at Vilnius ble sentrum for belarusisk nasjonalisme. Vilnius var på den tiden en overveiende jødisk og etnisk polsk by med rundt 4 % etniske belarusere og 2 % litauere. Universitetet i Vilnius var sentrum for polsk nasjonalisme.

På begynnelsen av 1900-tallet var den etniske eller nasjonale ideniteten blant etniske belarusere svak eller uklar. Overklassen og store deler av middelklassen regnet seg jøder, russiske eller polske. Belarus lå midt i Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland og området hadde en stor andel jødiske innbyggere. I 1926 var over 8 % av innbyggerne jødiske og i byene var andelen betydelig høyere (Minsk 40 %, Homjel 44 % Vitsiebsk 37 %); folketellingen i 1897 anslo enda høyere tall. Vilnius var et jødisk intellektuelt og kulturelt senter, og hebraisk språk ble «gjenopplivet» der. Den jødiske og sosialdemokratiske organisasjonen Bund ble stiftet i 1897 i Vilnius og var aktiv i store deler av Belarus.

Før den russiske revolusjonen var Belarus et av de fattigste områdene i den europeiske delen av det russiske imperiet. Det var lite industri (tidlig på 1900-tallet sysselsatte industrien rundt 25 000 personer) og landsbygda var overbefolket. Jordbruket ga relativt lite avkastning delvis på grunn av sur og dårlig drenert jordsmonn. Den lille industrien var konsentrert om treforedling (blant kryssfiner og papir).

Sovjetunionen

Se også: Den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikk og Den russiske revolusjonen

Den polske statsdannelsens historiske grenser. De grå området (kalt Kresy) ble avgitt til Sovjetunionen, med en stor del til Belarus (Vilnius med omland ble del av Litauen; de østlige Galicja med Lviv og deler av Volhynia ble del av Ukraina), etter andre verdenskrig. Disse utgjør en stor del av de to vestlige fylkene i Belarus etter 1991.

Belarus omkring 2007 med viktigste byer, elver, hovedveier og jernbaner.

Etter at tyske styrker erobret Vilnius og Russland var i kaos etter revolusjonen, erklærte Den belarusiske folkerepublikk selvstendighet i 1918 innenfor et territorium noe mindre enn det senere Belarus. Da bolsjevikene erobret Minsk 31. juli 1920 ble det opprettet en ny Belarusisk sovjetrepublikk hvor de vestlige delene ble overlatt til Polen og de østlige delene ble innlemmet i den russiske sovjetrepublikk, og republikken besto da av 1,5 millioner innbyggere. Ved nyttår 1922–1923 gikk den belarusiske republikken inn i Sovjetunionen (sammen med Russland, Ukraina og Transkaukasia). I årene 1924–1926 avga Russland og Ukraina områder (blant annet Vitsiebsk, Mahiljow og Homjel) til den belarusiske republikken som omtrent fordoblet sitt areal. Den andre polske republikks østlige del fikk med ved fredsavtalen med Russlande en stor andel belarusere. Polen ønsket å styrke den belarusiske identiteten for å motvirke russiske tilknytning og Sovjetunionen ønsket å styrke den belarusiske identiten for å motvirke polsk innflytelse.

Særlig i Sovjetunionen fikk belarusisk kultur en blomstringstid og belarusisk språk ble brukt i administrasjon og undervisning. Belarusisk ble tatt i bruk som skolespråk også i områder der befolkningen bare forsto russisk. Belarusisk var ikke etablert som skriftspråk og det ble i Minsk laget grammatikker og ordbøker i full fart. Der det manglet ord for moderne begreper og fenomener ble det konstruert nye ord. Tidlig i 1930-årene gikk sovjetmyndighetene tilbake til russisk som språk i skolene. Under Stalins tiltagende harde styre på 1930 ble mange tusen intellektuelle deportert eller drept, og kollektivbruk ble etablert med hard hånd. Belaruserne i det daværende østlige Polen hadde det bedre under polsk styre.

Sovjetunionen var delt inn i etnisk/nasjonale jurisdiksjoner med langsiktig mål om kulturell integrasjon mellom folkegruppene. Unionsrepublikkene var i prinsippet suverene og praksis sterkt styrt av det sentraliserte kommunistpartiet. Under Stalin i mellomkrigstiden ble etniske gruppers interesser underordnet økonomisk effektivitet, og lojalitet til regimet, fagkunnskap og kjennskap til russisk kultur var viktig for å gjøre karriere. Ønsket om å skape det «sovjetiske menneske» sto i strid med nasjonalitetene. Den offisielle historieskrivingen i Sovjetunionen fremmet ideen om østslavernes (russere, belarusere og ukrainere) felles opphav i og før Kyivriket: Ifølge denne fremstillingen delte østlaverne språk, kultur og religion før Rus'. Adskillelsen av belarusere fra russere skyldtes fremmede makter som Polen, Litauen og mongolene mens belaruserne gjennom århundre kjempet for å bli gjenforent med det russiske broderfolket noe som lykkes på slutten av 1700-tallet. I denne fremstillingen hadde den polsk-litauiske adelen og den katolske kirken ansvaret for undertrykkelsen av belaruserne og hindret gjenforening med russerne.

Belarus gjennomgikk en tydelig industrialisering blant annet som ledd i sovjetiske femårsplaner, men industrialiseringen var ubetydelig sammenlignet med de ukrainske og russiske sovjetrepublikkene.

I september 1939 møttes tyske og sovjetiske styrker i Brest etter delingen av Polen. Sovjetunionen okkuperte de østligste delene av Polen og dette området ble beholdt av Sovjetunionen (delrepublikkene Litauen, Belarus og Ukraina) etter andre verdenskrig. Białystok-området ble del av Polen. Vilnius ble overført fra Belarus til Litauen 10. oktober 1939. Et stort antall etniske polske som hadde bosatt seg i Belarus etter 1921 ble tvangsflyttet vest for delelinjen. Etter andre verdenskrig bosatte et stort antall etniske russere seg i den belarusiske sovjetrepublikken.

Andre verdenskrig

Med Molotov–Ribbentrop-pakten og delingen av Polen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1939 ble det belarusiske territoriet og befolkningen uvidet med 45 %. Rundt 500 000 belarusere ble deportert til Sibir. Belarus ble invadert av tyske styrker ved invasjonen av Sovjetunionen i juni 1941. Flere millioner omkom under andre verdenskrig og i 1951 var folketallet 12 % lavere enn i 1939. Anslagsvis 25 % av befolkningen døde under andre verdenskrig. Under holocaust i regi av den tyske okkupanten ble en stor del av den jødiske befolkningen utryddet. Før krigen var det anslagsvis 375 000 jødiske innbyggere i landet og av disse ble minst 250 000 drept. I de østlige områdene klarte 64 % av jødene å unnslippe mot bare 11 % i vest. Fra Moskva kom det ingen ordre om å hjelpe jødene. Partisanene spilte en viktig rolle for å hjelpe jødene, blant annet rømte mange jøder fra småbyer til skogs og sluttet seg til partisangrupper (enkelte partisangrupper besto av 10–15 % jøder).

Tyske styrker krysset delelinjen mellom den tyskokkuperte og den sovjetiskokkuperte delen av Polen 22. juni 1941. Fra Brest via Minsk og Smolensk på nordsiden av Pripjatmyrene gikk en god hovedvei til Moskva. Hitler konsentrerte sin største styrke i form av Armégruppe sentrum (støttet av Luftwaffe med 1000 fly) langs denne korridoren. Minsk ble inntatt 28. juni. Hele landet ble okkupert innen 2 måneder. Belaruserne etablerte straks partisanvirksomhet til kamp mot okkupanten og partisanene var virksomme til 1944. I 1941 var det anslagsvis 12 000 partisaner og i 1944 hadde partisanenhetene et mannskap på 374 000. Partisanene virket til dels bak frontlinjen. Tett skog og vidstrakte myrområder gjorde det vanskelig for Wehrmacht å bekjempe partisanene. Flere hundre tusen tyske soldater og lokale medhjelpere ble drept av partisanene. Etter den tyske tilbaketrekningen sluttet 180 000 partisaner seg til den røde arme. Etter frigjøringen av Minsk sommeren 1944 paraderte 30 000 partisaner.

Wilhelm Kube, leder for Generalbezirk Weissruthenien, ble drept av partisanen Jelena Masanik i 1943.

Under andre verdenskrig ble rundt over 2 millioner belarusere drept eller omkom. Ved begynnelsen av krigen hadde landet en befolkning på 9,2 millioner og i 1945 ble folketallet anslått til 6,3 millioner. Tyske innsatskommandoer (Einsatzgruppen) utryddet befolkningen i en rekke landsbyer og gjorde seg skyld i brutale overgrep mot sivilbefolkningen. I flere tilfeller ble landsbyboere sperret inne i landsbykirken og brent levende av nazistene. Den sovjetiske krigsfilmen Gå og se! handler blant annet om en slik episode og beskriver på en usminket måte nazistenes herjinger i Belarus under andre verdenskrig.

Den røde arme intok Minsk 3. juli 1944 og frigjorde byen fra tyske styrker. Datoen blir regnet som landets uavhengighetsdag. Det store menneskelige tap (blant annet var mange lokale administrasjoner utslettet) førte til at partisanene dannet en sentral del av den politiske eliten ved gjenreisingen etter krigen. Belarus som en «partisan-republikk» ble en viktig del av selvbildet.

De materielle ødeleggelsene under andre verdenskrig var omfattende: 209 byer og tettsteder (av 270) samt flere tusen landsbyer ble lagt i ruiner, i storbyene Minsk og Vitebsk var 80–95 % bygningene ødelagt. Gjenreisingen etter katastrofen ble gjort med støttet av «det russisk broderfolket» noe som ble utnyttet i propagandaen. Tiden etter andre verdenskrig var preget av modernisering og russisk dominans særlig i byene som var overveiende russiskspråklige. Belarusisk språk var stort sett begrenset til landsbygda og hadde lav status. Landet ble mer industrialisert og knyttet til den sovjetiske økonomien. Belarus og Ukraina ble begge medlemmer av FN i 1945. Fra 1951 var det ikke lenger krav om belarusisk i grunnskolene som i stor grad gikk over til å undervise på russisk.

Den belarusiske folkefronten, med Zianon Paznjak i spissen, etablert i juni 1989 var særlig opptatt av tre saker: redde belarusisk språk, avsløre Stalin-tidens forbrytelser mot belaruserne, og Tsjernobyl-ulykken. Sinnet over Tsjernobyl (omkring 70 % av det radioaktive nedfallet havnet i Belarus) rettet seg særlig mot myndighetene i Moskva som hadde bygget det usikre kraftverket og som ikke hjalp ofrene etter ulykken. Paznjak ledet organisasjonen Martyrolog som ville minnes ofrene for tvangskollektiviseringen i 1930-årene. I januar 1990 bestemte nasjonalforsamlingen at belarusisk skulle være statsspråk i republikken. Folkefronten fikk 27 av 345 seter i nasjonalforsamlingen, mens folkefronten og sammen med andre alternative partier fikk flertall i blant annet Latvia og Litauen.

Belarus som statsdannelse

Tyske og sovjetiske soldater i Brest etter delingen av Polen i 1939 (i henhold til Molotov–Ribbentrop-pakten). Brest forble etter andre verdenskrig Belarus’ grenseby mot Polen.

Med unntak av noen år under tysk okkupasjon under andre verdenskrig forble Belarus en del av Sovjetunionen frem til unionens oppløsning i 1991. Den selvstendige Republikken Belarus gjeninnførte samme år flagget og riksvåpenet fra 1918. 1994 ble Aleksandr Lukasjenko president, og han har beholdt makten siden. Han gjeninnførte i 1995 flagg og våpen av sovjetisk modell, men uten hammer og sigd.

Landet har få naturlige grenser og har vært preget av kriger og skiftende grenser mellom Polen og Russland. Den nasjonale identiteten har vært diffus. Belarus og Ukraina har begge vært politisk og kulturelt svært påvirket av Polen og Russland. Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 ble den ukrainske nasjonale identiten og stasdannelsen styrket, mens den belarusiske forble svak. Pål Kolstø beskriver Belarus’ nasjonsbygging som et prosjekt det ikke ble noe av.

Før 1991 hadde Belarus ingen historie som egen statsdannelse med unntak for provisoriske statsdannelser i de urolige årene 1917–1921. Det første forsøket på å danne en belarusisk republikket strandet på grunn av stormaktsspillet etter første verdenskrig herunder etableringen av en polsk republikk. Det andre forsøket ble stanset av polsk invasjon i august 1919. Etter fredsavtalen mellom Polen og Russland/Sovjetunionen i 1921 ble Belarus en del av Sovjetunionen.

Historisk har området språklig, religiøst og kulturelt befunnet seg i skjæringspunktet mellom Russland og Polen. Ukraina har til sammenligning hadde en sterker nasjonal identitet og egenart blant annet fordi den polske innflytelsen var svakere i de ukrainske områdene og fordi det har vært en viss historie med egne statsdannelser på ukrainsk territorium. Til forskjell fra Polen og Russland har Belarus ingen tradisjon som statsdannelse og nesten ingen nasjonal identitet. I storfyrstedømmet Litauen ble «rutensk» (den tids belarusisk) brukt som offisielt språk. Den belarusiske befolkningen hadde en betydelig rolle i det litauisk imperiet fra middelalderen av. Blant nasjonalistiske belarusiske historiere har den litauiske statsdannelsen dels blitt betraktet som belarusisk og dermed som grunnlag for en nasjonal opphavsmyte. Etter at området ble innlemmet i Russland ble området bare omtalt som Vest-Russland. Publikasjoner og undervisning på belarusisk forbudt (fra 1859 til 1906). Den belarusiske nasjonalismen hadde etter innlemming i Russland ikke noe intellektuelt grunnlag fordi de intellektuelle dels var polsk-orienterte og dels panslaviske-orienterte. Det belarusiske språket ble bare ansett som et kontinuum mellom polsk og russisk. Ved folketellingne i 1897 ble belaruserne anerkjent som egen nasjonal enhet.

I sovjet-tiden ble den belarusiske republikkens historie fremstilt som et resultat av den russiske revolusjonen og etableringen av Sovjetunionen, og belaruserne ble fremstilt som sosialt, kulturelt, økonomisk og politisk knyttet til Russland. Før selvstendigheten i 1991 var det lite interesse for fremme en nasjonalistisk historiforståelse i strid med sovjet-tidens. Belarusisk historie ble introdusert som eget fag i skoleverket etter selvstendigheten. I årene 1991–1995 ble det tatt initativ til å revidere historiefremstillingen blant annet i form av et seksbinds leksikon om belarusisk historie og reviderte pensum i grunnskolen. Forståelsen av landets historie ble debattert offentlig disse årene. Etter presidentvalget i 1994 ble det for en stor del slutt på «belarusifiseringen» av landets historie og konservative historikere og byråkrater advarte mot ekstrem nasjonalisme og feiltolkning av historien. I 1995 satte Lukasjenko ned en kommisjon som vurderte historiepensumet og kommisjonen konkluderte med at læreverkene ikke var objektive, og grunnskolene gikk deretter tilbake til de sovjetiske lærebøkene (skolebøker publisert 1991–1994 ble forbudt brukt).

Nasjonalistiske historikere har knyttet belarusernes etniske opphav til de slaviske stammene krivitjere (kryvitsjer), dregovitsjer og radzimitsjer som holdt til sør for Prypjats og langs Dnjeprs øvre løp. Disse stammene skal i sin tur ha oppstått ved sammmensmelting av slaviske og baltiske stammer. Denne teorien strider mot den sovjetiske teorien om de slaviske folkenes opprinnelige enhet.

Nasjonalistiske historikere har lagt til grunn at Rus (Kyiv-riket) ble samlet på grunnlag av kulturell likhet. Samtidig mener slike historikere at de belarusiske områdene var politisk uavhengig av Kyiv og viser til at fyrstedømmet Polotsk stadig var i krig med Kyiv. Fyrstedømmet Polotsk blir regnet som en tidlig statsdannelse på Belarus’ territorium og den neste statsdannelsen var ifølge disse historikerne Storfyrstedømmet Litauen (hvis fulle navn var Storfyrstedømmet Litauen, Rus og Samogitia). Nasjonalistiske historikere legger til grunn at «Litauen» i navnet var en politiske og ikke etnisk betegnelse, og at rikets innbyggere litviner var navn på belarusere (mens litauerne var kjent som samogiter) som utgjorde de aller meste av innbyggerne i riket. Nasjonalistiske historikere argumenterer for at den litauiske delen ikke ble svekket etter Lublinunionen og innlemmelsen i Polen i 1569. Lover av 1588 bestemte at den litauiske delen av samveldet skulle ha egen statsadministrasjon, lover, språk (gammelbelarusisk ble brukt til 1696), egne finanser og egen hær. I sovjet-tiden ble det fortalt at belaruserne frivillig lot seg innlemme i tsarens Russland, mens senere nasjonalistiske historikere har lagt vekt på maktpolitikken ved Polens delinger på 1700-tallet som årsak til at Belarus ble russisk.

I midten av 1980-årene forsøkte små grupper i intelligensiaen å øke den belarusiske nasjonale selvforståelsen. Den nasjonalistisk orienterte Zianon Paznjak (Zenon Poznjak) grunnla i 1988 Den belarusiske folkefronten etter mønster av tilsvarende i de baltiske landene. Slike nasjonale folkebevegelser var langt svakere i den belarusiske sovjetrepublikken enn i øvrige vestlige deler av Sovjetunionen. Belarus beskrives som den «mest sovjetiske» av Sovjetunionens republikker fordi landet er særlig preget den sovjetiske forhistorien og fordi landet i utgangspunktet har svak nasjonal identitet. Gorbatsjov avholdt i mars 1991 folkeavstemning om Sovjetunionens fremtid og 83 % av innbyggerne i Belarus stemte for fortsatt union, en høyere andel enn i selve Russland. Stemningen snudde etter kuppforsøket i Moskva i august 1991.

Den amerikanske statsviteren John Alexander Armstrong omtalte i 1968 de belarusiske og de ukrainske folkene for Russlands små brødre fordi de er kulturelt nært Russland og har svak nasjonal identitet. Armstrong kontrasterte disse med de baltiske landene som han mente har en klar nasjonal identitet blant annet på grunn av distinkte språk og særegne kulturelle tradisjoner. Senere modererte Armstrong synspunktet,men holdt fast ved belarusisk politikk preget av den historiske forbindelsen og det kulturelle slektskapet med Russland. Sett fra Russland er belaruserne er en del av den store russiske nasjon der for eksempel det belarusiske språket regnes som en dialekt av russisk. Mange russere og belarusere har vanskelig for å akseptere Belarus som en selvstendig stat.

Belarusisk ble offisielt administrasjonsspråk i 1990. I juli 1990 ble det vedtatt en suverenitetserklæring, mest som en formalitet forid de fleste andre sovjektrepublikkene gjorde det samme. Belarus erklærte seg som uavhengig stat 25. august 1991 etter Kuppforsøket i Moskva noen dager tidligere.

Som selvstendig stat

Aleksandr Lukasjenko (til venstre) signerer unionstraktat med Russland sammen med Boris Jeltsin, Kreml, 2. april 1997

Internasjonalt har Belarus blitt betraktet mest som en skygge av Russland. Det siste valget til øverste sovjet var i 1991 og kommunistpartiet fikk flertall av setene mens folkefronten tok 10 % av plassene. Valget av Aleksandr Lukasjenko til president i 1994 var et avgjørende skille i Belarus’ historie etter selvstendigheten. I mars 1991 støttet 83 % av innbyggerne (i folkeavstemning) fortsatt medlemskap i Sovjetunionen. Ledelsen i Belarus støttet kuppmakerne i Moskva i august 1991. Lederen for landets øverste sovjet gikk av og fysikkprofessor Stanislav Sjusjkevitsj ble ny leder med en politikk med vekt på nasjonal selvstendighet og moderate reformer. Landet sluttet seg til Samveldet av uavhengige stater (SUS) 8. desember 1991.

Valgte representanter ble sittende ut perioden til det ordniære valget i 1995. Statsminister Vjatsjaslaŭ Kebitsj var landets reelle leder mens Sjusjkevitsj ble redusert til en hovedsakelig symbolsk figur. I november 1993 anklaget Aleksandr Lukasjenko, leder for antikorrupasjonskomiteen, Sjusjkevitsj og Kebitsj for korrupsjon. Sjusjkevitsj ble på bakgrunn av disse anklagene presset til å gå av i januar 1994 og ble erstattet av Mjetsjyslaw Hryb.

I mars 1994 vedtok nasjonalforsamlingen å opprette et presidentembete (vedtaket trådte i kraft straks) og en konstitusjon med tradisjonell maktfordeling blant annet klare grenser for presidentens myndighet. Lukasjenko vant overraskende med 45 % i presidentvalgets første runde sommeren 1994. Statsminister Kebitsj, som representerte de etablerte makthaverne, fikk 17 %, mens Sjusjkevitsj fikk 10 % og Zianon Paznjak, leder for Folkefronten, fikk 13 %. I andre runde av valget sto Lukasjenko mot Kebitsj der begge la seg på en pro-russisk linje og Kebitsj hadde med mediene på sin side. Lukasjenko vant med 81% av stemmene. Lukasjenko ble utenfor landet oppfattet som populist uten økonomisk eller utenrikspolitisk program. Lukasjenko var den eneste i nasjonalforsamlingen som stemte mot oppløsning av Sovjetunionen.

I 1993 inngikk Belarus og Russland en avtale om en valutaunion til erstating for rubelsonen som ble oppløst tidligere samme år. I 1994 inngikk landene en intensjonsavtale om å fjerne handelsbarrierer mellom landene. Russland, Belarus, Kasakstan og Kirgisistan utvidet i 1996 tollunionen fra 1995 og inngikk avtale om nærmere økonomisk samarbeid med sikte på friere handel og transport. I 1996 gikk Belarus inn i statsforbund med Russland der landets nasjonale selvbestemmelse ifølge avtalen ble opprettholdt.

I Sovjetunionen var Belarus sterkt militarisert og ble regnet som et av de landene i verden med størst konsentrasjon av våpen. Det var opp til 400 000 soldater stasjonert i landet som i 1991 hadde 42 militære flyplasser og 23 baser for kjernefysiske våpen. Det selvstendig Belarus hadde ikke kapasitet (blant annet av økonomiske grunner) til å opprettholde en så stor militær styrke. De kjernefysiske våpenene ble overført til Russland (taktiske våpen i løpet av 1992 og interkontinentale SS-25 innen utgangen av 1996). I 1996 hadde den belarusiske hæren 50 000 soldater og en reservestyrke 250 000. Hæren hadde 2 350 stridsvogner, 2 000 stormpanservogner, 1 000 pansrede personellkjøretøy og 1 500 artillerienheter. Luftforsvaret hadde 350 kampfly.

I årene etter 1991 var politikerne i Belarus delt i synet på Russland. Etter at Lukasjenko ble president i 1994 ble orienteringen mot Russland stadig tydeligere.

Under Lukasjenko

Se også: Presidentvalget i Belarus 2020

Etter at Lukasjenko ble president innførte han gradvis et mer autoritært styre blant annet ved å ta kontroll over den frie pressen og ignorere nasjonalforsamlingen og forfatningsdomstolen. Fra 1995 av utstedte han dekreter som økte presidentmakten på bekostning av den lovgivende forsamlingen. Han bygget opp en sikkerhetsstyrke på 120 000 mann (større enn hæren på knapt 80 000 soldater). Mange av Lukasjenkos rådgivere har fortid i KGB.

På 1990-tallet hadde opposisjonsavisene problemer med å komme ut fordi de ikke fikk benytte de statlige trykkeriene; fjernsyns- og radiostasjoner har hatt problemer med å kringkaste av uklare «tekniske» grunner. I 1995 opphevet Lukasjenko parlamentarikernes immunitet slik at han kunne arrestere Syarei Antonsjyk som hadde kritiserte Lukasjenkos regjering. I april 1995 sendte Lukasjenko sikkerhetsstyrkene inn i parlamentsbygget og fjernet med makt parlamentarikere som protesterte mot Lukasjenko.

Lukasjenko ble gjenvalgt i 2015 og 2020, og disse valgene ble kritisert for uregelmessigheter og mistanke om Lukasjenkos seier skjedde ved valgfusk. I 2020 var Svjatlana Tsikhanowskaja motkandidat som fikk 10 % av stemmene ifølge valgkommisjonen, mens Lukasjenko fikk 81 %. Ingen internasjonale observatører fikk være til stede ved valget i 2020. I forbindelse med valget var det til da de største demonstrasjonene mot Lukasjenkos regjering og det pågikk demonstrasjoner i et par uker. Opposisjonspolitikeren Maryja Kaljesnikava ble dømt til 11 års fengsel etter valget og hennes advokat fikk 10 års fengsel.

Under Vladimir Putins ledelse av Russland tok Russland over initiativet i relasjonen mellom de to landene. Putin gjorde det klart at integrasjon på papiret var uinteressant og samarbeidet gikk inn i en kjøligere fase. Putin la i 2002 til side planer om en felles valuta. I 2004 beskyldte Gazprom Belarus for å ha stjålet gas tenkt til det vesteuropeiske markedet. Etter konflikten om gasstransitten ønsket Putin i stedet et økonomisk samarbeidsområde der også Ukraina og Kasakstan var med. Etter Presidentvalget i Ukraina 2004 skiftet Putin igjen fokus til Belarus fordi den nye ledelsen i Ukraina var mer orientert mot EU og NATO.

Russlands invasjon av Ukraina i 2022

Se også: Russlands invasjon av Ukraina 2022

I ukene før invasjonen 24. februar drev Russland militærøvelse inne i Belarus. Deler av det russiske angrepet mot Ukraina gikk fra belarusisk territorium blant annet styrkene som rettet seg mot Kyiv. Det var lenge uklart om belarusiske styrker ville delta i angrepet. Grensen mellom Belarus og Ukraina har for en stor del vært uten befestede stillinger og grensepostene besto før invasjonen stort sett av enkle vaktboder. Grenseområdet er preget skogkledde myrer, blant annet Pripjatmyrene, der det er vanskelig å ta seg frem utenfor veiene. Myndighetene og befolkningen har vært mot å medvirke direkte i krigen. Lukasjenko er trolig avhengig av Putin for å beholde makten og er villig til strekke seg langt for å bistå Putin i krigen i Ukraina. Lukasjenko har kritiserte vestlige land for å forlenge krigen i Ukraina. Belarusisk media har ikke omtalt russiske angrep på storbyene Kharkiv og Mariupol. I Belarus er det ikke tillatt å bruke ordet «krig».

Sårede russiske soldater ble evakuert blant annet til Mazyr i Homjel voblasts i Belarus.

Da invasjonen var i gang ble jernbanelinjer i Belarus utsatt for sabotasje fra belarusiske motstander av krigen blant andre medvirket jernbanearbeidere og datahacekere. Sabotasjene gjaldt særlig signalsystemene som er nødvendige for avvikling av jernbanetrafikken og sabotasjene var tilstrekkelig til å stanse togtrafikken. Russiske styrker forsøkte da i stedet å få frem forsyninger på veiene og forsyningsproblemene bidro til at en lang militærkonvoi på vei mot Kyiv ble stående fast i mange dager. Belarusiske myndigheter innførte etter dette dødsstraff for forsøk på terror. Belarusiske frivillige deltar på ukrainsk side i kamper med russiske styrker.

Belarus ble gjenstand for internasjonale sanksjoner blant annet innenfor idrett og banktjenester som SWIFT og American Express. Belarus var et av fem land som stemte mot i FNs generalforsamlings fordømmelse av Russlands invasjon.

Russiske styrker har ifølge nyhetsrapporter avfyrt missiler mot Ukraina fra belarusisk territorium eller luftrom.

Flagg og riksvåpen

Flagget til Belarus i 1918 og fra 1991 til 1995, før Lukasjenko gjeninnførte flagget fra sovjettiden. Dette er flagget som brukes for å demonstrere mot dagens regime.

Flagg

Under Lukasjenkos styre er Belarus’ flagg rødt og grønt, med en hvit og rød bord. Dette var flagget som ble brukt da landet var underlagt Sovjetunionen. I 1918 var landets flagg rent hvitt og rødt, og i perioden 1991–1995 var det flagget fra 1918 som var nasjonalflagget. Etter at Lukasjenko kom til makten, brukes det røde og hvite flagget av aktivister som vil protestere mot hans regime.

Riksvåpen

Opp gjennom historien har landet skiftet ut riksvåpenet sitt en rekke ganger, ettersom nye ledere har kommet til makten. Endringene har iblant bestått av mindre justeringer, men i tidsrommet 1581–2020 har det eksistert elleve ulike riksvåpen som har vært brukt som et av landets fremste symboler.

Våpenet til Belarus i 1918 og fra 1991 til 1995. Våpenet «Pahonia» er identisk med Litauens riksvåpen, bortsett fra tinkturene. De to landene tilhørte samme stat fra 1386 til 1793.

Politikk og administrasjon

Presidenten i Belarus, Aleksandr Lukasjenko (til høyre), har knyttet landet svært tett oppimot nabolandet Russland. Til venstre er Russlands president Vladimir Putin, en nær alliert av Lukasjenko.

Belarus er en republikk med en sterk presidentmakt. Landet har hatt dette styresettet siden 1994. I perioden fra 1991 (da landet fikk sin uavhengighet fra Sovjetunionen) til 1994 var det politiske systemet noe annerledes, med formannen i parlamentet som statsoverhode.

Siden 1994 har Aleksandr Lukasjenko vært president til Belarus. Presidenten velges for femårsperioder, og har siden 2004 kunnet sitte i et ubegrenset antall perioder. Han ble gjenvalgt for en tredje period i 2006 offisielt med 83 % av stemmene; opposisjonen ville ikke anerkjenne valget og innledet store demonstrasjoner. I desember 2010 gjenvelges Lukasjenko for en fjerde periode offisilet med 80 % av stemmene. I oktober 2015 blir han gjenvalgt til en femte periode med 83,5 % av stemmene. Han ble gjenvalgt for en sjette periode i 2020; presidentvalget i Belarus 2020 hadde store svakheter og det var trolig preget av valgfusk. Presidenten har svært store fullmakter, og kan oppløse nasjonalforsamlingen, utstede dekreter, utskrive folkeavstemninger, utnevne og sparke dommere, og har også vetorett for nye lover. Presidenten har også ansvaret for utenrikspolitikken. Presidenten er regjeringssjef, og utnevner statsministeren. Siden 2014 har Andrej Kabjakow vært statsminister.

Representantenes hus i hovedstaden Minsk.

Den belarusiske nasjonalforsamlingen har to kamre. Underhuset kalles Representantenes hus, og har 110 representanter. Representantene velges i flertallsvalg i enmannskretser. Overhuset kalles Republikkrådet, og har 64 delegater. Delegatene til Republikkrådet blir delvis utnevnt av presidenten og delvis valgt av landets regionale myndigheter. Stemmerettsalderen er 18 år.

Valg

Ifølge Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har ikke de siste valgene som har blitt avholdt i Belarus tilfredsstilt internasjonal standarder. Internasjonale valgobservatører har blitt nektet adgang, og myndighetene legger aktivt hindringer i opposisjonens muligheter til å drive valgkamp.

Presidentvalget i 2020 ble av EU slått fast at verken var fritt eller rettferdig, og besluttet å innføre sanksjoner rettet mot tjenestemenn som er ansvarlig for vold mot demonstranter.

Det er forbudt å bruke røde og hvite klær i Belarus, da dette kan sees på som støtte til den politiske opposisjonen. Innbyggerne har omgått forbudet ved for eksempel å henge opp klesvask med røde og hvite plagg.

Administrativ inndeling

Belarus er delt inn i seks voblastser (russisk: oblast), regioner omtrent tilsvarende norske fylker. Disse har navn etter sitt administrasjonssentrum. Regionene Hrodna og Brest, samt deler av Minsk og Vitebsk regioner, var del av Polen til 1939. Hver voblasts har en valgt politisk forsamling, og en administrasjon utnevnt av presidenten. Voblastsene er igjen delt inn i rajoner (tilsvarende kommuner), som også har valgte kommuneråd.

I tillegg kommer landets hovedstad Minsk, som har en egen, uavhengig status. Minsk er administrasjonssentrum i Minsk voblasts, men er ikke underlagt voblastsen.

	Voblast	Administrasjonssentrum	Innbyggertall (2009 est.)
1	Minsk (hovedstad)		1 829 100
2	Brest voblasts	Brest	1 433 100
3	Homjel voblasts	Homjel	1 464 500
4	Hrodna voblasts	Hrodna	1 102 800
5	Mahiljow voblasts	Mahiljow	1 123 100
6	Minsk voblasts	Minsk	1 454 000
7	Vitsiebsk voblasts	Vitsiebsk	1 265 300
Kilde: Det belarusiske statistiske sentralbyrået

Forsvars- og utenrikspolitikk

Belarusisk T-72 stridsvogn. Belarus sitt forsvar har arvet praktisk talt alt sitt utstyr fra sovjettiden.

Belarus sitt forsvar består av en hær og et luftforsvar. Siden landet ikke har noen kystlinje har det heller ikke noe sjøforsvar. Belarus sitt forsvar bruker praktisk talt bare utstyr arvet fra Sovjetunionen, og mye av dette må i dag anses som utdatert. Belarus har verneplikt, med en tjenestetid på enten 12 eller 18 måneder.

Den belarusiske sosialistiske sovjetrepublikk var en av grunnleggerne av De forente nasjoner (FN) i 1945, og Republikken Belarus har siden uavhengigheten fra Sovjetunionen i 1991 overtatt sovjetrepublikkens plass i FN. Landet er også med i Samveldet av uavhengige stater (SUS), og SUS' administrasjon ligger i hovedstad i Belarus, Minsk. Belarus er med i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, Partnership for Peace og Det nordatlantiske samarbeidsrådet. Sammen med Russland har Belarus dannet Unionsstaten Russland og Belarus, selv om bestemmelsene i unionsavtalen i liten eller ingen grad har blitt implementert.

Belarus utenrikspolitikk er preget av forholdet til Russland på grunn av landets beliggenhet og historiske bånd til Russland. Belarus er av få tidligere sovjetrepublikker som ønsker så nært samarbeid med Russland som mulig. Belarus og Ukraina er av særlig betydning for Russland og Russlands dominans over disse er vesentlig blant annet for Russlands mulighet til å opptre som stormakt. Det russiske perspektivet har stort sett vært at Moskva og Russland er sentrum mens Belarus er periferi. Fra russisk perspektiv har det vært vanskelig å akseptere Belarus og Ukraina som egne, likestilte nasjoner (innenfor det russiske imperiet ble disse ikke betraktet som egne nasjoner til forskjell fra andre nasjonale grupper i imperiet). De språklige og kulturelle forskjellene mellom russere, belarusere og ukrainere skyldtes vestlige påvirkning, ifølge et utbredt russisk perspekitv. Belarusisk har blitt betraktet som en dialekt av russisk.

Etter uavhengigheten forble Belarus militært avhengig av Russland. Offisersnivået hadde bare 20 % etniske belarusere. I 1993 var forsvarsbudsjettet rundt 3 % BNP. Belarus hadde i sovjet-tiden en betydelig militærindustri og denne ble senere til dels omstilt til sivil produksjon. Sjusjkevitsj satset på alliansefrihet, mens Lukasjenko innledet tett militært og sikkerhetspolitisk samarbeid med Russland. Unionsavtalen mellom de to landene ga Russland rett til å stasjonere styrker på Belarus’ territorium. Belarus deltar i sikkherhetspakten innenfor SUS, men belarusiske styrker skulle ikke brukes utenfor landet.

Alle partier i landet gikk mot utvidelse av NATO i Europa begrunnet med at det skaper usikkerhet. Militært er Belarus buffer for Russland mot vest med hensyn til varsling om mulig angrep og slagmark samt utgangspunkt for eventuelt russisk angrep mot vest. Belarusiske myndighet har i likhet med Russland vært mot utvidelse av NATO østover. Belarus opprettet diplomatiske forbindelser med alle vestlige land, men det har vært få statsbesøk. Etterhvert som Lukasjenkos styre har blitt mer autoritært har relasjonen til mange vestlige land blitt vanskelig. Belarus har utenrikspolitisk stort sett vært orientert mot Russland. Belaurs er strategisk særlig viktig for Russland fordi Belarus grenser til flere NATO-land og som transittland.

Russland og Belarus inngikk 6. januar 1995 en tollunion og de ville fjerne all grensekontroll mellom landene. Lederne for Russland og Belarus undertegnet 2. april 1996 en omfattende avtale om samarbeide eller «fellesskap» på det økonomiske og politiske området. Landene undertegnet en ny avtale 2. april 1997, nøyaktig ett år etter den forrige og den nye avtalen ble kalt «union». Avtalen innebar samordning av landenes utenriks- og forsvarspolitikk samt økonomiske politikk. Avtalen ble ytterligere utdypet i april 1998. Lukasjenko omtalte avtalene som et skritt i retning av full statlig gjenforening. I 1999 undertegnet Lukasjenko og Jeltsin ytterligere en avtale om danning av en union og denne avtalen hadde et konkret handlingsprogram med ambisiøse målsetninger.

Belarus er den eneste av de tidligere sovjetrepublikken som ikke har pågående grensetvister med nabolandene.

Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 ble Belarus brukt som oppmarsjområde for russiske styrker som angrep i retning Kyiv. Under invasjonen ble endel russiske soldater trent opp i Belarus.

I mai 2023 ble Belarus og Russland enige om utplassering av russiske atomvåpen i Belarus.

Menneskerettigheter

Vestlige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International har uttrykt sin bekymring for en rekke menneskerettighetsbrudd i landet. Blant disse er «forsvinninger», politivold og manglende ytringsfrihet og organisasjonsfrihet. Lukasjenko-administrasjonen blir også beskyldt for å slå ned på fagforeninger, opposisjonsbevegelser, ikke-ortodokse kirkesamfunn, ikke-statlige organisasjoner og organisasjoner som kjemper for minoritetsrettigheter. Belarus er også det siste landet i Europa som praktiserer dødsstraff.

Under Russlands invasjon av Ukraina 2022 innførte Lukasjenko-administrasjonen dødsstraff for «terror», trolig som en reaksjon mot at belarusere saboterte belarusisk jernbane for å gjøre Russlands invasjon vanskeligere.

Til forskjell fra de fleste andre tidligere sovjet-republikker har ikke etnisk russiske innbyggere hatt problemer i Belarus.

Demokrati

Under Lukasjenko har Belarus aldri gjennomført et demokratisk valg godkjent av internasjonale observatører. På Freedom Houses indeks for grad av demokratisk utvikling skåret Belarus (i 2006) 6,7 på en skala fra 1 som er mest demokratisk til 7 som er minst. Til sammenligning skåret Polen 2,1, Ukraina 4,2 og Russland 5,7. Fra han tiltrådte motarbeidet han demokratiske prosesser og begrenset systematiske frie medier. Lukasjenkos regime er et autoritært skinndemokrati og regnes som et tilnærmet diktatur. The Guardian beskriver regimet som Sovjet-light.

Utenlandske politikere som har blitt nektet innreise

Emil André Erstad ble nektet innreisevisum i Belarus i 2012.

Økonomi og næringsliv

Økonomiske nøkkeltall	Verdi	% av BNP	År, kilde
BNP	36,9 mrd US$		2006, Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)	9,24 %		2005, UNDP Database
Industriprod.
Konsumpriser	18,0 %		2004 UNDP Database
Renter 3 mnd
Arbeidsløshet
Handelsbalanse 2005	0,21 mrd $		2005, UNDP Database
Handelsbalanse 2006	-1,77 mrd $		2006, WTO trade Profiles
Betalingsbalanse 2005	0,43 mrd $		2005, UNDP Database
Betalingsbalanse 2006	-1,52 mrd $		2006, WTO trade Profiles
Utviklingshjelp	0,04 mrd US$		2005, UNDP Database
BNP per innb	3.031 US$		2005, UNDP Database

På slutten av 1800-tallet bodde 98 % av belaruserne på landsbygda og over 90 % livnærte seg i primærnæringene. Tidlig i 1950-årene var Belarus hovedsakelig et jordbruksland med få store byer. Ødeleggelsene under andre verdenskrig var viktig bakgrunn for at sovjetmyndighetene satset på industrialisering av Belarus.. Jordbruket fortsatte å sysselsette relativt mange.

Belarus er relativt fattig på naturressurser (mineralforekomster av verdi er hovedsakelig kalkstein, kvartssand til glassproduksjon og ildfast leire) og får de fleste råvarer tilført utenfra. I sovjet-tiden var landets økonomi tett sammenvevd med den russiske og den ukrainske delrepublikken. Før 1991 var 80–90 % av handelen med andre deler av Sovjetunionen og 90 % av delrepublikkens energiforbruk ble dekket ved import. Arbeidsstokken var relativt godt kvalifisert noe som gjorde avansert industriproduksjon mulig. Målt i BNP per innbygger var den nummer 4 av sovjetrepublikkene. Tsjernobyl-ulykken i 1986 påførte republikken store kostnader til opprydningsarbeidet. Radioaktivt nedfall førte til alvorlig forurensing av 22 % av jordbruksarealet. Kalium utvinnes og eksporteres kommersielt.

Etter oppløsning av Sovjetunionen hadde landet liten tilgang til hard valuta og samtidig økte energiprisene til verdensmarkedets nivå. Russland stanset energileveransene da landet ikke kunne betale noe som førte til sterk nedgang i industriproduksjonen (50 % fra 1989 til 1996), BNP falt med 63 % fra 1991 til 1995 og handel med tidligere sovjetrepublikker falt med 44 %. I 1995 hadde landet ubetalt regning for energi fra Russland på 450 millioner dollar. I februar 1996 ble Lukasjenko og Jeltsin enige om at Russland slettet gjeld på 1,27 milliarder dollar. Samtidig avsto Belarus fra kompensasjon for at avgivelse av atomvåpen og for skader forårsaket av det russiske militæret. I 1994 var landets BNP på 2160 amerikanske dollar/innbygger noe som var litt over Ukraina og litt under Russland, og om lag en tiendedel av Norges BNP/innbygger. På FNs Human Development Index (2015) var Belarus på høyde med Russland og langt foran Ukraina.

Parlamentet og Kerbitsj' regjering var tilbakeholdne med å endre det økonomiske systemet fra sovjettiden, mens Russland satte igang omfattende reformer og behandlet de tidligere sovjetrepublikkene som selvstendige land. Det internasjonale pengefondet medvirket til spredte og lite sammenhengende reformer fra 1993 og det ble på 1990-tallet i praksis ikke satt i verk økonomisk reformer av betydning.

Russland og Belarus inngikk i april 1994 en avtale om økonomisk union uten at denne ble iverksatt. Ny avtale ble inngått i april 1996 med ambisjon om å gjennopprette de økonomiske forbindelsene fra Sovjetunionen. De to landene hadde på dette tidspunktet svært ulike økonomisk politikk som gjorde nærmere integrasjon vanskelig. Belarus er økonomisk nært knyttet til Russland for eksempel var 49 % av utenrikshandelen (i 2007) med Russland. Særlig import av eneregi og eksport av ferdigvarer domineres av Russland. Belarus er et viktig marked for russisk næringsliv. I Sovjetunionen var belarusisk maskinindustri, særlig innenfor det militær-industrielle området, et industrielt tyngdepunkt i unionen.

Bergverk og industri

Fra rundt 1960 ble det anlagt mange store industribedrifter særlig innenfor produksjon av maskiner. Belarus ble en stor produsent av plast, syntetiske materialer, lastebiler og traktorer. I 1980 var Belarus verdens tredje største produsent av traktorer og traktormerket Belarus fantes over hele Sovjetunionen. I 1980 gikk levestandarden i den belarusiske delrepublikken forbi den russiske. Belarus har i stor grad bevart og utviklet industrien som ble bygget opp under sovjetisk styre.

Belarus har drivverdige forekomster av bergsalt, kalkstein, kvartssand til glassproduksjon og ildfast leire. Kull har blitt importert fra Donbas i Ukraina og naturgass fra Vest-Ukraina. Lokalt utvunnet torv har vært brukt til fyring blant annet i varmekraftverkene.

Minsk er en stor industriby med fremstilling av tunge kjøretøyer, traktorer, industrimaskiner og lærvarer. I Homjel (Gomel) fremstilles landbruksmaskiner, gjødsel og trelast; mens Vitebsk har hatt tyngdepunkt i tekstiler og klær og Hrodna (Grodno) har produsert gjødsel, kunstfibre, trelast og tobakk. Industri som foredler råvarer fra jord- og skogbruk er utbredt; fra skogene blant annet til trelast, cellulos, papir, fyrstikker og prefabrikkerte hus, og fra jordbruket blant annet meieriprodukter, syltetøy og hermetiserte produkter.

Druzjbarørledningen fra Volga-Ural passerer Homjel, Pinsk og Brest med en nordlig gren til Ventspils i Latvia. Den nordlige grenen er koblet til oljeraffineriet i Novopolotsk (Polotsk-raffineriet). Polotsk-raffineriet er grunnlag for petrokjemisk industri som fremstiller plast og andre kunstfibre. Hovedgrenen er koblet til oljeraffineriet i Mazyr.

Jord- og skogbruk

Skoger og produkter fra skogbruk er viktig i landets næringsliv. Elvene, særlig Dnepr og Bug, brukes til tømmertransport til Østersjøen og til Ukraina. Furu er det viktigste treslaget til bygg og møbel, mens gran brukes til cellulose. Rundt ⅓ av landet er dyrket opp og jordsmonnet er av varierende kvalitet. Peter den Store sørget for å innføre potet og landet er en stor produsent av poteter og sukkerroer. Det dyrkes hvete, rug, havre og mais. Det dyrkes hamp og lin til industriell bruk, og det har vært produsert en del silke. Storfe, svin og fjærfe er viktige næringsveier. Nord i landet er melkeproduksjon tradisjonelt viktig.

Fra 1960 til ut på 1980-tallet ble deler av Pripjatmyrene tørrlagt og utnyttet.

Samferdsel

Fra Vakzalnaja stasjon tilhørende Metroen i Minsk

Dnepr-Bug kanalen mellom Brest og Pinsk

Jernbane

Utdypende artikkel: Jernbane i Belarus

Belarus har pr. 2008 et jernbanenettverk på 5 538 km, hvorav mesteparten bredsporet (1 520 mm). Jernbanesystemet driftes av det nasjonale, statseide jernbaneselskapet Belarusskaja Železnaja Doroga (BŽD), og infrastrukturen og utstyret skriver seg i hovedsak fra sovjetepoken. Jernbanenettet er relativt tett utbygget.

Jernbanen mellom Warszawa og St. Petersburg ble i 1862 lagt gjennom Belarus og landet fikk da sin første jernbanestrekning. Fra 1869 ble jernbanen mellom Moskva og Brest anlagt.

Hovedstaden Minsk har et metronettverk bestående av tre linjer som strekker seg over 40 km. Metroen ble åpnet i 1984 og er konstruert under bakken, men ikke spesielt dypt.

Elver og kanaler

Det er 3900 km seilbare elver og kanaler. Dnepr-Bug kanalen (belarusisk: Дняпроўска-Бугскі канал) er 196 km lang og forbinder Bug (ved Brest) og Dnjapro (ved Pinsk) slik at det dannes en vannvei mellom Østersjøen og Svartehavet. Kanalen ble opprinnelig anlagt i 1784. På Bjarezina og Daugava (Vestre Dzvina) består trafikken mest av tømmerflåter og småbåter. Belarus har til sammen 90 000 km vannveier. De tre hovedkorridorene er Dnjapro (nord-sør), Nemuan og Daugava (nordover mot Østersjøen) og sidelvene til Bug (vestover til Østersjøen).

Flytransport

Minsk nasjonale lufthavn er landets viktigste flyplass, og stort sett all flytransport til og fra landet via denne.

Samfunn

Utdanning

Det belarusiske statsuniversitet (grunnlagt 1921) er landets eldste og største universitet.

Skoleplikten i Belarus begynner når barna er enten seks eller syv år gamle. Til og med fjerde trinn har alle elevene samme skoleløp, før elevene fra femte trinn (10 år) kan velge mellom et teoretisk løp eller en mer praktisk variant. Den praktiske varianten går frem til niende trinn (14 år), der elevene enten kan gå i lære (i 2–5 år) eller ta allmennfaglig påbygning på to år. Det teoretiske skoleløpet går fra femte til ellevte trinn (10–16 år), og gir mulighet til opptak til høyere utdanningsinstitusjoner. Skolegangen fullfinansieres over offentlige budsjetter.

Belarus har 57 høyere utdanningsinstitusjoner, hvorav 43 er offentlige. 28 av disse har universitetsstatus. Det er stor konkurranse om studieplassene, og opptaksprøver avgjør hvem som skal få de ordinære studieplassene. Disse er gratis for studentene, mens søkere som ikke når opp i opptaksprøvene må betale skolepenger om de likevel ønsker studieplass. Gode heltidsstudenter får et månedlig stipend av staten, dette baseres på karakterer.

Massemedia

Pr. 1. januar 2009 hadde Belarus ifølge offisielle tall 1 307 registrerte papirmedier, blant dem 673 aviser og 586 tidsskrifter. Belarus har også et statseid telegrambyrå, BelTA. Landet har fem nasjonale TV-kanaler, med Pervyj («Kanal 1») som den dominerende. Det er 29 FM-radiostasjoner i Belarus.

Det er generell enighet utenfor landets grenser om at Belarus mangler reell pressefrihet, og landet scorer svært dårlig i internasjonale rangeringer. Lukasjenko-kritiske aviser blir rammet av restriktive tiltak fra myndighetene, og EU har protestert mot det de mener er vedvarende trakassering av aviser og journalister som er uavhengige eller i opposisjon. Organisasjonen Freedom House rapporterer at politiet settes inn mot aviser som støtter opposisjonen, samtidig som myndighetene aktivt overvåker Internett og blokkerer tilgangen til uavhengige og kritiske nettsider.

Urbanitet

Se også: Liste over byer i Belarus

Seiersplassen i Minsk. Minsk ble nesten totalt ødelagt under andre verdenskrig, og ble bygget opp igjen etter krigen i sosialistisk klassisisme med praktbygg, grandiose avenyer og store plasser og torg.

Omtrent 70 % av Belarus sine 10 millioner innbyggere bor i urbane områder. Det klart viktigste byområdet er hovedstaden Minsk, med omtrent 1,7 millioner innbyggere. Belarusiske byer har slitt med overgangen til markedsøkonomi etter Sovjetunionens fall, med en utbredt industridød etter at subsidiene til den gamle tungindustrien forsvant.

Største byer i Belarus

#	Navn på belarusisk	Navn på russisk	Voblasts	Innbyggertall 2009 (folketelling)	Innbyggertall 2017 (estimat)
1	Minsk	Minsk	-	1 836 808	1 974 819
2	Homjel	Gomel	Homjel voblasts	492 136	535 229
3	Mahiljow	Mogiljov	Mahiljow voblasts	358 279	380 440
4	Vitsiebsk	Vitebsk	Vitsiebsk voblasts	347 928	369 933
5	Hrodna	Grodno	Hrodna voblasts	327 540	368 710
6	Brest	Brest	Brest voblasts	309 764	343 985
Kilde: citypopulation.de

Kultur

Njasvizj-slottet er ett av fire belarusiske bidrag til UNESCOs verdensarvliste.

Billedkunst og byggekunst

Med unntak av i religiøs kontekst var belarusisk kunst frem til det 19. århundre i hovedsak basert på folkekunst. Belaruserne utmerket seg spesielt innenfor treskjæring, og Ivan den grusomme skal ha ansatt belarusere til å utsmykke sine palasser og kirker. Belarus var også kjent for utskårne treleker. Andre tradisjonelle belarusiske folkekunstformer er keramikk, broderier og smykkekunst. I mer moderne tider er Marc Chagall den klart mest kjente belarusiske kunstneren. Belarusiske billedkunstnere var også aktive innenfor den sosialistiske realismen i sovjet-perioden, blant annet Mikhail Savitski.

Belarusisk byggekunst følger i hovedtrekk de samme prinsipper som i nabolandene Litauen, Russland og Ukraina. Et tidlig eksempel på belarusisk arkitektur er St. Sofia-katedralen i Polotsk, som sannsynligvis er landets eldste kirke. Andre betydningsfulle kirkebygg i landet er Kolozja-kirken i Hrodna (et av få gjenværende kulturminner fra den svarterutenske kulturen) og Jomfru Maria-katedralen i Minsk. Under andre verdenskrig ble store deler av Belarus lagt i ruiner. Under gjenoppbygningen etter krigen lå fokuset stort sett på lave kostnader og praktisk funksjonalitet, noe som resulterte i at belarusiske byer i dag stort sett preges av prefabrikkert blokkbebyggelse basert på mikrorajon-prinsippet.

Belarus har fire oppføringer på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder. Disse fire er Struves meridianbue (delt med ni andre land), Mir slott, Njasvizj slott og Belaveskaja pusjtsja (delvis i Polen).

Folkedrakt

Folkedrakten har sitt opphav i Kievriket, og er vel tilpasset Belarus sitt barske klimatiske forhold. Kostymene er laget av enten lin eller ull og dekorert med utsmykkede mønster, som med tiden er blitt påvirket av nabolandenes kultur. Hver region har sitt spesielle mønster, og et av mønstrene finnes på det belarusiske flagget.

Mat og drikke

Poteter har en sentral plass i belarusiske mattradisjoner, her representert ved babka, en potetgryte med løk og flesk.

Det belarusiske kostholdet består hovedsakelig av grønnsaker, kjøtt og brød. Matslagene inkluderer svin, kål, poteter og brød. Drikker som f.eks. russisk vodka eller kvass er populære. Kvass er en lavalkoholholdig drikk (ofte med 1 til 2 % alkohol) laget av maltet brunt brød eller rugmel. Kvass kan også kombineres med skivede grønnsaker for å lage en suppe kalt okrosjka.

Idrett

Trampolinisten Ivan Litvinovitsj vant Belarus’ eneste gull under Sommer-OL 2020 i Tokyo.

Kjente idrettsutøvere fra Belarus omfatter turnerne Olga Korbut og Vitalj Sjtsjerba, judoutøveren Igor Makarov, friidrettsutøveren Julija Nesterenko og tennisspilleren Maks Mirny.

Belarus deltok for første gang i De olympiske leker i Helsingfors i 1952, da som en del av et samlet sovjetisk lag. Landet har deltatt med eget lag siden 1994, og har pr. 2022 samlet 21 gull, 37 sølv og 48 bronse. I Tokyo 2020-lekene ble Belarus representert av 107 utøvere i 20 grener, og tok ett gull, tre sølv og tre bronse. I Beijing i 2022 deltok 29 belarusere i seks grener, og endte med to sølvmedaljer.

I forbindelse med invasjonen av Ukraina i 2022 ble Belarus (sammen med Russland) fordømt av den internasjonale olympiske komité (IOC) for «brudd på den olympiske freden». IOC oppfordret alle internasjonale forbund til å avlyse arrangementer i landet, og Belarus flagg og nasjonalsang kan ikke lenger brukes i olympisk sammenheng.

Eurovision Song Contest

Belarus deltok for første gang i Eurovision Song Contest 2004 i Istanbul. Siden, har de kvalifisert seg to ganger: I Helsingfors 2007 med Dmitry Koldun og sangen Work your Magic. Det endte med en 6.-plass med 145 poeng og er i dag Belarus sitt beste resultat i konkurransen.

I Oslo 2010 kvalifiserte Belarus seg med gruppa 3 2 og sangen Butterflies. De lå sist hele finalen med 3 poeng fra Moldova, 2 poeng fra Russland og 1 poeng fra Bulgaria. Da Georgia skulle stemme som land nr. 37 av 39 ga de Belarus 12 poeng og Belarus klatret seg opp til en 24.-plass foran Storbritannia.

Levealder, næringsveier, makroøkonomi

• Gjennomsnittlig levealder: 69,08 år
• BNP pr. innbygger: 7 800 dollar
• BNP-vekst: 8,3 %
• Industri: traktorer, radioer, fjernsynsapparater, motorsykler, kjemisk fiber, maskiner og verktøy og tekstiler
• Jordbruksprodukter: poteter, korn, kjøtt, melk og grønnsaker
• Arbeiderstyrke: jordbruk: 14 %, industri: 34,7 % og tjenesteytende sektor

UNESCOs verdensarvlister

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List):

• Belaveskaja pusjtsja (delvis i Polen, hvor den er kjent som Puszcza Białowieska)
• Mir slott
• Njasvizj slott
• Struves meridianbue

Immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste over immateriell kulturarv (Intangible Cultural Heritage); årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO

• 2018: Feiringen av Budslaŭ-ikonet (Budslaŭ-festen)

Se også

• Det østlige partnerskap
• Belarusere i Norge
• Belarus' riksvåpen

Fotnoter

Type nummerering

Litteratur

• Brandt-Hansen, Anne (1997). Hviterussland: det usynlige landet. Kjeller: Forsvarets forskningsinstitutt. ISBN 8246401742. 
• Leitzinger, Antero (1996). Finskebukta til Beringstredet: Russland, Hviterussland, Ukraina, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kirgisistan, Turkmenistan, Usbekistan, Tadsjikistan. [Oslo]: Det Beste. ISBN 8270102555. 
• Brandt-Hansen, Anne (2000). Det slaviske triangelet: en studie av Russlands utenriks- og sikkerhetspolitikk i forhold til Hviterussland og Ukraina. Kjeller: FFI. ISBN 8246404571. 
• Kolstø, Pål (1999). Nasjonsbygging: Russland og de nye statene i øst. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200129187. 
• Salisbury, Harrison E. (1979). Den ukjente krigen. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8202044707. 

Eksterne lenker

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Belarus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Беларусь – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Statistikk og andre data om Belarus i FN-sambandets nettsted Globalis.no

• «Etnisk fordeling av befolkningen». Det belarusiske statistiske sentralbyrået. 1999. Arkivert fra originalen 26. mai 2012. Besøkt 22. oktober 2009. 
• (no) Hviterussland blir til Belarus