Andes

Andes
	Andes i Argentina.
	Geografi
Hører til	Kordillerene
Land	Venezuela; Colombia; Ecuador; Peru; Bolivia; Chile; Argentina
	Høyeste punkt
Navn	Aconcagua
Høyde	6 961 moh.
	Beliggenhet
	; Andesfjellenes relieff
	Andes på Commons

Andes eller Andesfjellene (spansk: Cordilleras de los Andes) er en uavbrutt fjellkjede langs kontinentets vestkyst fra Det karibiske hav i nord til Kapp Horn i sør, nær vestkysten av Sør-Amerika. Fjellkjeden er over 8 000 km lang^[1], det vil si Sør-Amerikas lengste (også verdens lengste) og høyeste fjellkjede, med en gjennomsnittshøyde på ca. 4 000 meter. Største bredden er ved vannskillet mellom elvene Madeira og Pilcomayo, 19° sørlig bredde, og er på 920 km; den minste bredden er i Chile, 47° sørlig bredde, og den er 170 km. Middelbredden er 500 km. Andesfjellene dekker et areal på over 1,8 mill. km². Andes er Sør-Amerikas hovedvannskille med losiden på østsiden av Andes der vi finner Amazonas, og lesiden, eller regnskyggen, på vestsiden av fjellkjeden. Det høyeste fjellet i Andes er Aconcagua, som er 6 961 moh. (denne ble tidligere målt til 6 959 moh.), og som ligger i Argentina.

Geologi

Cono de Arita, Salta (Argentina)

Geologisk henger Andesfjellene sammen med fjellsystemet i de vestlige delene av Nord-Amerika og er på samme måten som disse foldet i nyere geologisk tid. Fjellmassen er brutt opp ved forkastninger i litosfæreplatene i store blokker og er i dag fjellrekker som stort sett står parallelle med kysten, med høysletter langs fjellrekkene. Vulkanisme og jordskjelv er vanlig i området da fjellkjeden dannes ved at Nazcaplaten (havbunnsplate) synker ned inn under Sør-Amerikaplaten ved subduksjon. Av de mange vulkanene regnes ca. 60 fortsatt som virksomme, med 25 av disse vulkanene som mest aktive. Fjordene i sør i Chile er gravd ut av store breer i istidene. Fjellkjeden består av foldefjell fra kritt-tertiærtid i tre parallelle kjeder.

Mineralforekomster

Det er rike kobber- og tinnforekomster i flere områder, og rettighetene til utvinning av disse er i flere land solgt til utenlandske multinasjonale selskaper. Men fjellene danner ofte en barriere for samferdselen generelt og utnyttingen av mineralene spesielt.

Inndeling

Andesfjellene kan deles i tre hoveddeler: de nordlige Andesfjellene, de midterste Andesfjellene og de sørlige Andesfjellene.

De nordlige Andesfjellene strekker seg helt opp til Det karibiske hav, og kan igjen deles i tre deler: 1) de peruanske, fra Arequipa til 4° sørlig bredde, som består av tre hovedkjeder med smale høysletter uten vulkaner, 2) de ecuadorianske, fra 4° sørlig bredde til 1° nordlig bredde som danner to kjeder, begge med mange vulkaner og 3) de colombianske, fra 1° til 8° nordlig bredde; de har tre kjeder, som i sør har vulkaner. Isolert fra de øvrige Andesfjellene ligger fjellkjeden Sierra Nevada de Santa Marta, nær Colombias kyst ved Det karibiske hav, som har en maksimal høyde på ca. 5800 meter.
De midterste Andesfjellene går fra Aconcagua til Arequipa, og har i nord to hovedkjeder. Mellom disse ligger et av jordas største høyplatåer. Denne delen av Andesfjellene har veldig mange vulkaner, mens den indre og vestlige delen er ørkenaktig, og den østlige delen fra 25° sørlig bredde er skogkledd.
De sørlige Andesfjellene går fra Ildlandet (Tierra del Fuego) i Chile, til Aconcagua, og består av to parallelle kjeder. Den vestligste er delt opp i øyer lengst sør, til Chiloé, mens den går langs kysten videre nordover, og skilles fra den østlige kjeden ved den chilenske lengdedalen. Høyden øker fra sør mot nord til Aconcagua.

Klima

Klimaet i Andesfjellene varierer mye, avhengig av høyde, breddegrad og nærheten til havet. Fjellkjeden er Sør-Amerikas viktigste vannskille og deler dermed også Sør-Amerika klimatisk. Det er hovedsakelig fuktig og frodig regnskog på østsiden og tørt og karrig på vestsiden. Også i sørøst, i de sydlige delene av Argentina, er det ganske tørt. Den nordre delen av Andesfjellene ligger på samme breddegrader som Vest-Afrika, mens de sydlige delene nesten når helt ned til Antarktis. I nord er klimaet derfor overveiende varmt og fuktig, mens det i sør er kaldt og vindfullt. I høyden er det også kaldere enn i de lavereliggende områdene. Helt sør i Andes finnes det også isbreer.

Flora og fauna

Vikunja (Vicugna vicugna)

Peruansk kondor (Vultur gryphus)

Plante- og dyrelivet preges i stor grad av forskjellene i nedbørsmengdene. De lavtliggende helningene på Stillehavssiden i Colombia og Ecuador er dekket av tropiske regnskoger. En rekke arter av planter og dyr lever her, inkludert dovendyr, jaguarer, brøleaper, flaggermus, riksetrost og klippefugler. På høyere høyder er skogene tilpasset et temperert klima. I de bolivianske delene vokser Cinchona, med bark som brukes til å fremstille blant annet kinin brukt som medisin mot malaria.

I svært høye områder i Ecuador, Peru og Bolivia finnes skog av slekten Polylepis. Trærne, som lokalbefolkningen kaller Queñua, Yagual eller Quinua, finnes på 4 500 meters høyde over havet. Treet har vært brukt som byggematerialer og som brensel, noe som har ført til at skogene gradvis har blitt mindre siden inkaenes tid. I dag er det bare 10 prosent igjen av skogene, og trærne anses å være svært truet.

I Chile er det Patagoniasypress som kan være over 2000 år gammel. I Peru vokser puya og kandelaberkaktus.

Pattedyrene i Andesfjellene har ekstra stort lungevolum for å greie seg i den tynne fjellufta. Vi finner flere endemiske dyrearter i Andesfjellene, blant annet chinchillaen som blir holdt som kjæledyr i Norge i dag, og som er en delikatesse i blant annet Peru.

Lamaen trives i høytliggende områder av fortrinnsvis Peru og Bolivia. Alpakkaen har blitt domestisert på grunn av den eksklusive ullen. Vikunja og guanako lever også her. Vikunjan ble en gang jaktet på på grunn av den fine ullen, men ble beskyttet da bestanden nådde et farlig lavt nivå. Også chinchillaen, en gnager funnet i Andesfjellene, er en truet art. Den har også blitt jaktet på på grunn av pelsen. Viscaschaen er en annen gnager som bor her. Andre pattedyr inkluderer andeshjort, mankeulv og puma.

Den sydamerikanske kondoren er den største fuglen av sitt slag på den vestlige halvkule. Den lever hovedsakelig av døde dyr. Det er også fugler som tulipacacara og tofstinamon.

I sørlige Andes er det en spesiell type høyslette kalt puna. Karakteristisk for dette er at det er veldig vindfullt og at nettene er veldig kjølige. Vegetasjonen er også ganske økonomisk.

Atacamaørkenen er et annet spesialområde i Andes. Her regner det sjelden, og det eneste vannet som mange ørkenplanter får, kommer fra tåken som kondenserer fra Stillehavet, og som noen ganger virvler over land.

Befolkning

Andes har en stor urbefolkningsbosetning i 2 000 – 3 000 m høyde. Menneskene som lever der har tilpasset seg både den tynne luften og temperaturutvekslingen mellom dag og natt.

Historie

Andesfjellene danner en nord-sør-akse med kulturelle påvirkninger. Kulturutvikling over lang tid kulminerte i utvidelsen av Inkariket i det sentrale Andes i løpet av det 15. århundre. Inkaene dannet denne sivilisasjonen gjennom imperialistisk militarisme, så vel som et forsiktig og nøye kontrollert styre.^[2] Styresmaktene sponset bygging av akvedukter og veier i tillegg til den eksisterende infrastrukturen. Noen av disse konstruksjonene eksisterer fortsatt i dag.

Svekket av europeiske sykdommer som de ikke hadde immunitet mot og sivile kriger, ble inkaene beseiret i 1532 av en allianse bestående av titusener av allierte fra nasjoner de hadde underkastet (f.eks. huanacaene, chachapoyaene og cañariene) og en liten hær på 180 spanjoler ledet av Francisco Pizarro. En av de få inkabyene spanjolene aldri fant i løpet av sin erobring var Machu Picchu, som lå skjult på en topp på østsiden av Andes hvor fjellkjeden heller ned mot Amazonas. Noen av de overlevende språkene til de andinske folkene er i språkfamiliene quechua og aymara. Woodbine Parish og Joseph Barclay Pentland undersøkte en stor del av det bolivianske Andes fra 1826 til 1827.

Byer

La Paz i Bolivia er verdens høyestliggende hovedstad.

I moderne tid er de største byene i Andes Bogotá i Colombia, med en befolkning på rundt åtte millioner, Santiago i Chile og Medellin i Colombia. Lima i Peru er en kystby ved foten av Andes, og er den største byen i alle Andeslandene. Det er hovedsetet til Det andiske fellesskap.

La Paz huser den bolivianske regjeringen og er den høyestliggende hovedstaden i verden, i en høyde på omtrent 3 650 m (11 975 ft). Byen El Alto, som tidligere ble regnet som en forstad til La Paz, men fikk status som egen by i 1987, strekker seg opp til 4 200 m (13 780 ft).

Andre byer i eller nær Andesene inkluderer Arequipa, Cusco og Huancayo i Peru, Quito og Cuenca i Ecuador, Cochabamba, Oruro og Sucre i Bolivia, Mendoza, Tucumán, Salta, og San Juan i Argentina, Rancagua i Chile, Cali, Cucuta, Bucaramanga, Pereira, Pasto, Villavicencio og Manizales i Colombia, og Barquisimeto, San Cristóbal, Mérida, og Valera i Venezuela. Byene Caracas, Valencia og Maracay er i Cordillera de la Costa, som er en omdiskutert utvidelse av Andes helt nord i Sør Amerika.

Transport

De største byene er knyttet sammen med asfalterte veier, mens mindre byer ofte er bundet sammen av grusveier, noe som kan kreve kjøretøy med firehjulstrekk.^[3]

Andes i Mérida, Venezuela

Det grove terrenget har historisk sett gjort det for dyrt for de fleste naboland å bygge gode veier og jernbaner som krysser Andes for å knytte landene sammen, selv med moderne bygningsingeniørkunst. Det var ikke før ganske nylig at endene på noen hovedveier som lå ganske nær hverandre fra øst og vest ble koblet sammen.^[4] Mye av transporten av passasjerer skjer via fly.

Det er imidlertid en jernbane som forbinder Chile med Argentina via Andes, og det er andre som gjør den samme forbindelsen via Sør-Bolivia. Se jernbanekart over regionen.

Det er en eller flere motorveier i Bolivia som krysser Andes. Noen av disse ble bygget under en krig mellom Bolivia og Paraguay for å transportere bolivianske tropper og forsyninger til krigsfronten i lavlandet i sørøstlige Bolivia og vestlige Paraguay.

I flere tiår hevdet Chile eierskap av land på den østlige delen av Andesfjellene. Disse kravene ble imidlertid forlatt i 1870 under Salpeterkrigen mellom Chile, det allierte Bolivia og Peru, i en diplomatisk avtale for å holde Argentina ute av krigen. Den chilenske hæren og marinen beseiret de allierte styrkene fra Bolivia og Peru, og Chile overtok Bolivias eneste provins på Stillehavskysten. Bolivia har vært helt uten kystlinje siden dette. De bruker nå for det meste havner i Øst-Argentina og Uruguay til sin internasjonale handel fordi landets diplomatiske forbindelser med Chile har vært suspendert siden 1978.

Peruanske bønder sår mais og bønner.

Landbruk

På grunn av fjellskråningene har terrassejordbruk vært en vanlig praksis. Dette ble imidlertid ikke veldig vanlig før inkaenes imperialisme var på det sterkeste, da et stadig voksende rike krevde større tilgang på ressurser. Potet har lenge hatt en svært viktig rolle som mat for befolkningen. Mais var også en viktig avling for disse menneskene, og ble brukt til produksjon av chicha, viktig for indianere fra Andes. For tiden er tobakk, bomull og kaffe de viktigste eksportavlingene. Koka, til tross for utryddelsesprogrammer i enkelte land, forblir en viktig avling for lovlig lokal bruk i mildt stimulerende urtete, og er både kontroversielt og ulovlig for produksjon av kokain.

I områder uten kunstig vanning er beite den vanligste typen arealbruk. I regntiden (som sommeren) blir en del av beiteområdene brukt til dyrking (hovedsakelig poteter, bygg, bønner og hvete).

Irrigasjon

Vanning av land i peruansk Andes.

Teknikker for kunstig vanning har eksister i Andesfjellene i så mye som 6000 år, og særlig inkaene hadde avanserte systemer for å vanne avlingene.

Vanning er nyttig i å framskynde veksten til sommeravlingen, noe som garanterer et tidlig utbytte i perioder med matmangel. I tillegg kan mais dyrkes høyere opp i fjellet (til 3800 m) dersom man kan så tidligere. I tillegg muliggjør irrigasjon dyrking i frostsesongen (vinter) og tillater dyrking av frostresistente vegetabilske avlinger som løk og gulrot.^[5]

Gruvedrift

Andesfjellene ble berømt for sin mineralske rikdom i løpet av den spanske koloniseringen av Sør-Amerika. Selv om urbefolkningen i Andes laget seremonielle smykker av gull og andre metaller, ble mineralforekomstene i Andes først utvunnet i stor skala etter den spanske ankomsten. Potosí i dagens Bolivia og Cerro de Pasco i Peru var blant de viktigste gruvene i det spanske imperiet i den nye verden. Río de la Plata og Argentina^[6] har fått sine navn etter sølvet av Potosí.

Chiles og Perus gruvedrift i Andes plasserer dem som henholdsvis største og tredje største produsent av kobber i verden. I Peru befinner også den fjerde største gullgruven i verden seg, Yanacocha i Cajamarca-regionen. I boliviansk Andes produseres hovedsakelig tinn, men historisk hadde sølvgruvedrift en stor innvirkning på den spanske prisrevolusjonen i 1700-tallets Europa.

Høyde

Kamhøyden til fjellkjeden er i enkelte tilfeller mer enn 5 000 moh., og den er sjelden lavere enn 2 000 moh. Topphøyden på fjelltoppene er også forskjellig; den er i både Chile og Peru over 6 500 moh. Snøgrensen ligger i sør 1 500 moh., ved 15° sørlig bredde over 5 000 moh. og under ekvator så høyt som 4 500 – 5 000 moh. Innenfor Valparaíso er det et fjellpass på knapt 4 00 moh. som heter Uspallata-passet, mens i Peru og Bolivia ligger ingen av passene under 4 000 moh. På tross av den store passhøyden er det flere jernbaner som krysser over Andesfjellene. Eksempler er Arequipa–Punobanen i Peru ved Titicacasjøen, som har en passhøyde på 4 580 moh.

Topper

Dette er en liste over noen av de høyeste toppene i Andesfjellene.

Argentina

Aconcagua, 6 961 m (22 838 ft)
Cerro Bonete, 6 759 m (22 175 ft)
Galán, 5 912 m (19 396 ft)
Mercedario, 6 720 m (22 047 ft)
Pissis, 6 795 m (22 293 ft)

Llao Llao Hotel med Andes i bakgrunnen, i byen Bariloche, Argentina.
Aconcagua, Argentina, det høyeste fjellet i Amerika og i verden utenfor Himalaya.
El Chaltén, Argentina
Cerro Fitz Roy

Grensen mellom Argentina og Chile

Cerro Bayo, 5 401 m (17 720 ft)
Cerro Fitz Roy, 3 375 m (11 073 ft) eller 3 405 m, Patagonia, også kjent som Cerro Chaltén
Cerro Escorial, 5 447 m (17 871 ft)
Cordón del Azufre, 5 463 m (17 923 ft)
Falso Azufre, 5 890 m (19 324 ft)
Incahuasi, 6 620 m (21 719 ft)
Lastarria, 5 697 m (18 691 ft)
Llullaillaco, 6 739 m (22 110 ft)
Maipo, 5 264 m (17 270 ft)
Marmolejo, 6 110 m (20 046 ft)
Ojos del Salado, 6 893 m (22 615 ft)
Olca, 5 407 m (17 740 ft)
Sierra Nevada de Lagunas Bravas, 6 127 m (20 102 ft)
Socompa, 6 051 m (19 852 ft)
Nevado Tres Cruces, 6 749 m (22 142 ft) (sørligste topp) (III Region)
Tronador, 3 491 m (11 453 ft)
Tupungato, 6 570 m (21 555 ft)
Nacimiento, 6 492 m (21 299 ft)

Bolivia

Janq'u Uma, 6 427 m (21 086 ft)
Cabaraya, 5 860 m (19 226 ft)
Chacaltaya, 5 421 m (17 785 ft)
Wayna Potosí, 6 088 m (19 974 ft)
Illampu, 6 368 m (20 892 ft)
Illimani, 6 438 m (21 122 ft)
Laram Q'awa, 5 520 m (18 110 ft)
Macizo de Pacuni, 5 400 m (17 720 ft)
Nevado Anallajsi, 5 750 m (18 865 ft)
Nevado Sajama, 6 542 m (21 463 ft)
Patilla Pata, 5 300 m (17 390 ft)
Tata Sabaya, 5 430 m (17 815 ft)

Illampu, Bolivia
Illimani, Bolivia
Sajama, Bolivia
Wayna Potosí, Bolivia

Grensen mellom Bolivia og Chile

Acotango, 6 052 m (19 856 ft)
Michincha, 5 305 m (17 405 ft)
Iru Phutunqu, 5 163 m (16 939 ft)
Licancabur, 5 920 m (19 423 ft)
Olca, 5 407 m (17 740 ft)
Parinacota, 6 348 m (20 827 ft)
Paruma, 5 420 m (17 782 ft)
Pomerape, 6 282 m (20 610 ft)

Licancabur, Bolivia/Chile
Parinacota, Bolivia/Chile

Chile

Monte San Valentín, 4 058 m (13 314 ft)
Cerro Paine Grande, 2 884 m (9 462 ft)
Cerro Macá, c.2 300 m (7 546 ft)
Monte Darwin, c.2 500 m (8 202 ft)
Cerro Hudson, c.1 900 m (6 234 ft)
Cerro Castillo Dynevor, c.1 100 m (3 609 ft)
Mount Tarn, c.825 m (2 707 ft)
Polleras, c.5 993 m (19 662 ft)
Acamarachi, c.6 046 m (19 836 ft)

Santiago de Chile med Andesfjellene i bakgrunnen.
Utsikt mot Cuernos del Paine i Torres del Paine nasjonalpark.

Colombia

Nevado del Huila, 5 365 m (17 602 ft)
Nevado del Ruiz, 5 321 m (17 457 ft)
Nevado del Tolima, 5 205 m (17 077 ft)
Pico Pan de Azucar, 5 200 m (17 060 ft)
Ritacuba Negra, 5 320 m (17 454 ft)
Nevado del Cumbal, 4 764 m (15 630 ft)
Cerro Negro de Mayasquer, 4 445 m (14 583 ft)
Ritacuba Blanco, 5 410 m (17 749 ft)
Nevado del Quindío, 5 215 m (17 110 ft)
Puracé, 4 655 m (15 272 ft)
Santa Isabel, 4 955 m (16 257 ft)
Doña Juana, 4 150 m (13 615 ft)
Galeras, 4 276 m (14 029 ft)
Azufral. 4 070 m (13 353 ft)

Ritacuba Blanco, den høyeste toppen til Cordillera Oriental i Colombia.
Nevado del Ruiz, Colombia

Ecuador

Antisana, 5 752 m (18 871 ft)
Cayambe, 5 790 m (18 996 ft)
Chimborazo, 6 268 m (20 564 ft)
Corazón, 4 790 m (15 715 ft)
Cotopaxi, 5 897 m (19 347 ft)
El Altar, 5 320 m (17 454 ft)
Illiniza, 5 248 m (17 218 ft)
Pichincha, 4 784 m (15 696 ft)
Quilotoa, 3 914 m (12 841 ft)
Reventador, 3 562 m (11 686 ft)
Sangay, 5 230 m (17 159 ft)
Tungurahua, 5 023 m (16 480 ft)
Titicaca, 5 035 m (16 519 ft)

Chimborazo nær Riobamba i Ecuador
Tungurahua, Ecuador
Cayambe, Ecuador
El Altar, Ecuador
Cotopaxi, Ecuador
Andes nær Otavalo, Ecuador
Pichincha, en aktiv stratovulkan i Andes, fotografert fra gamlebyen i Quito.
Imbaburavulkanen i Ecuador er en inaktiv stratovulkan.

Peru

Alpamayo, 5 947 m (19 511 ft)
Artesonraju, 6 025 m (19 767 ft)
Carnicero, 5 960 m (19 554 ft)
Chumpe, 6 106 m (20 033 ft)
Coropuna, 6 377 m (20 922 ft)
El Misti, 5 822 m (19 101 ft)
El Toro, 5 830 m (19 127 ft)
Huandoy, 6 395 m (20 981 ft)
Huascarán, 6 768 m (22 205 ft)
Jirishanca, 6 094 m (19 993 ft)
Pumasillo, 5 991 m (19 656 ft)
Rasac, 6 040 m (19 816 ft)
Rondoy, 5 870 m (19 259 ft)
Sarapo, 6 127 m (20 102 ft)
Salcantay, 6 271 m (20 574 ft)
Seria Norte, 5 860 m (19 226 ft)
Siula Grande, 6 344 m (20 814 ft)
Huaytapallana, 5 557 m (18 232 ft)
Yerupajá, 6 635 m (21 768 ft)
Yerupajá Chico, 6 089 m (19 977 ft)

Alpamayo, Peru
Chachani og El Misti, Peru
Huandoy, Peru
Yerupaja, Peru

Venezuela

Pico Bolívar, 5 007 m (16 427 ft)
Pico Humboldt, 4 940 m (16 207 ft)
Pico Bonpland, 4 880 m (16 010 ft)
Pico La Concha, 4 920 m (16 142 ft)
Pico Piedras Blancas, 4 740 m (15 551 ft)
Pico El Águila, 4 180 m (13 714 ft)
Pico El Toro 4 729 m (15 515 ft)
Pico El León 4 740 m (15 551 ft)
Pico Mucuñuque 4 609 m (15 121 ft)

Pico Bolívar, Venezuela
Pico Humboldt, Venezuela
Pico El León, Venezuela
Et snødekt Pico Humboldt, Venezuela
Pico Pan de Azúcar, Venezuela

Se også

Referanser

^ «Andes Facts, information, pictures | Encyclopedia.com articles about Andes». www.encyclopedia.com. Besøkt 29. august 2016.
^ D'Altroy, Terence N. (2003). The Incas (på engelsk). Blackwell Publishing. ISBN 9780631176770.
^ «Travel map of Western South America and the Andes» (på engelsk). zoom-maps.com. Arkivert fra originalen 24. september 2010. Besøkt 8. april 2018.
^ Galli, Emiliano (7. august 2009). «Jujuy apuesta a captar las cargas de Brasil en tránsito hacia Chile» (på spansk). La Nación. Besøkt 22. juli 2011.
^ W. van Immerzeel. «Irrigation and erosion/flood control at high altitudes in the Andes.» (PDF). Annual Report 1989 (på engelsk). International Institute for Land Reclamation and Improvement, Wageningen, Nederland: s. 8 – 24.
^ «Information on Argentina» (på engelsk). Argentinas ambassade i London. Besøkt 8. april 2018.

Eksterne lenker

(en) Andes – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Andes – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

[1] «Andes Facts, information, pictures | Encyclopedia.com articles about Andes». www.encyclopedia.com. Besøkt 29. august 2016.

[2] D'Altroy, Terence N. (2003). The Incas (på engelsk). Blackwell Publishing. ISBN 9780631176770.

[andesmap-3] «Travel map of Western South America and the Andes» (på engelsk). zoom-maps.com. Arkivert fra originalen 24. september 2010. Besøkt 8. april 2018.

[4] Galli, Emiliano (7. august 2009). «Jujuy apuesta a captar las cargas de Brasil en tránsito hacia Chile» (på spansk). La Nación. Besøkt 22. juli 2011.

[5] W. van Immerzeel. «Irrigation and erosion/flood control at high altitudes in the Andes.» (PDF). Annual Report 1989 (på engelsk). International Institute for Land Reclamation and Improvement, Wageningen, Nederland: s. 8 – 24.

[6] «Information on Argentina» (på engelsk). Argentinas ambassade i London. Besøkt 8. april 2018.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]