Få debutplater kan sies å ha vært så særegne og fullendte som Portisheads Dummy fra 1994. Bristol-bandet oppfant en slags mal for den spøkelsesaktige sounden som senere skulle bli kjent som trip-hop. Albumet, som har hentet navnet fra et britisk TV-drama fra 70-tallet om en døv kvinne som blir prostituert, er spekket til randen med turntable-scratching, dirrende trommer og gitarfragmenter. Det hele er forankret i Beth Gibbons' krystallklare falsettstemme som synger om «the blackness, the darkness, forever» («Wandering Star»).
Høydepunkter som «Sour Times» og «Glory Box» lurer lytteren inn i en transe av filmatiske strykere, sylskarpe trommeslag og Gibbons' fløyelsmyke stemme. Det er en sammensetning av lyder som senere skulle bli karakteristisk for samtidige band som Morcheeba, Mono og Sneaker Pimps, og som også førte til at Dummy ble feilklassifisert som avslappende musikk. Ikke la deg lure – albumet oser av ubehag, og de varme melodiene har både en beroligende og foruroligende effekt på lytteren. Dummy er og blir en plate for de som trives best i nattens mulm og mørke.
