Chapter Text
Jeg hater alt jeg må gjøre i denne krigen.
Faren min sa en gang til meg at alt, til og med krig, kan forhandles om man kan finner den rette prisen.
Ville jeg overleve denne krigen? Jeg hadde mange fiender på begge sider. Prisen min føltes altfor høy.
Min verden hadde forandret seg fra dårlig til verre etter Humlesnurrs død. Jeg angrer fortsatt på at han fikk overbevist meg om å utføre drapet, selv om det reddet Draco fra å gjøre det. Det var hans sjel mot min.
For det felles beste - det var Humlesnurr sitt svar.
Hvor plasserte det meg - en bitter tjener som ikke hørte hjemme blant mine allierte?
"Har du et øyeblikk?"
Jeg snudde meg sakte rundt for å utsette å høre hva som ville komme over den gamle mannens lepper. Nok en ordre. Nok et umulig oppdrag.
"Albus," sa jeg.
Jeg så opp på bildet, rett inn i de klare blå øynene hans, og ventet på hans neste kommando.
"Severus. Har Voldemort funnet tryllestaven?"
Jeg svarte ikke; jeg ville snart nok få vite hva han ville i henhold til den brilliante planen sin, eller hva nå vårt felles beste var.
"Nei, han er helt oppslukt av den og lar Dødseterne få fritt spillerom. Gompetortur er deres siste forlystelse. Det er kvalmende."
Jeg husker godt sist gang jeg ble tvunget til å se på. Jeg brukte psykoblokking for å skjule reaksjonene mine. Når jeg nå tenkte tilbake på det, slapp jeg ut et dypt sukk.
Jeg skjøv ned et bilde av hva DeMons gjorde, og tankene gikk til mitt eneste sted for trøst. Lily, med sitt lange, vakre røde hår som luktet som villblomster, latteren hennes og øynene som glitret når hun så på meg - min eneste sanne venn.
"Severus, vær så snill og hør på meg."
Jeg så forskrekket på Humlesnurr. "Det gjør jeg," sa jeg mens bildet av Lily gled ut av tankene mine.
Plutselig ropte en kjent person på min venstre side.
"Rektor!" Finius Svaart snublet og gjenvant balansen etter nesten å ha kollidert med bilderammen. "De camper i Deanskogen. Gromsen sa..."
"Ikke bruk det ordet!"
"- Vel, Grang-jenta da - hun sa det mens vesken hennes var åpen så jeg kunne høre det!"
"Bra, strålende!" utbrøt Humlesnurr på bilde, fra min høyre side.
Endelig hadde de avslørt posisjonen sin! jublet jeg inni meg, men holdt munn. Det var en vane jeg hadde lagt meg til, det å ikke vise følelser, etter å ha sett mørkets herres mange avstraffelser når vi ikke klarte å finne Potter.
"Hva mer sa hun?"
Svaart så på meg: "Det var alt, sir."
"Hvordan skal jeg finne dem i den skogen?" Skogen var enorm, med flere mulige leirplasser.
"Severus! Kartet. Hvis frøken Grang dro dit med foreldrene sine, må det være et sted som gomper kan komme til med bil, eller en kort fottur. Og se etter en innsjø eller elv." Humlesnurr var ivrig nå.
Det var ikke noe problem å finne Deanskogen. Jeg fant noen vann og en større innsjø, men jeg hadde aldri sett etter gompeveier. "Der er det en," sa jeg og lot fingeren følge veien.
"Strålende", gjentok Humlesnurr bak meg.
Med letthet tok jeg ut Griffings sverd fra gjemmestedet bak Humlesnurrs bilde.
"Husk, Severus, du må ikke bli sett. De ville ikke bli glade for å se deg luske rundt etter det som har skjedd i det siste, eller enda verre hvis Voldemort skulle komme til å se inn i Harrys sinn."
"Å, Salazar! Kan du fortelle nå meg hvorfor Potter trenger dette?" sa jeg spydig, ute av stand til å holde tilbake et plutselig sinne.
"Nei, jeg tror ikke det er lurt," Humlesnurr snakket rolig, og det føltes som om blikket hans trengte inn meg.
"... men du venter at Potter skal forstå hva han skal bruke sverdet til?" Jeg trakk på smilebåndet.
"Severus," Humlesnurr så på meg over halvmånebrillene og så ut som om han ville lære meg noe. "Ha litt tiltro til gutten."
"Ham stoler du på ... men ikke på meg."
"Han vet nok hva han skal gjøre med det. Og det du gjør, er til stor hjelp for oss."
Humlesnurr var fortsatt rolig.
Det irriterte meg.
"Nei! Du nekter å gi meg informasjon! Det er håpløst å planlegge når du nekter å gi meg hele bildet! Jeg setter livet på spill hver eneste dag! Jeg kan slutte..."
"Ro deg ned."
Humlesnurrs tonefall fikk meg til å holde munn, men jeg sendte ham et surt blikk. Jeg snudde meg og dro på meg reisekappen.
"Skynd deg, Severus."
Ingen måtte vite hva jeg gjorde i kveld, så jeg gikk gjennom flumnettet og tok en omvei til Spinnstubben. Fra huset mitt immiverte jeg direkte til Deanskogen.
Da jeg landet, sto jeg stille og lyttet til lydene i skogen. Det var stille, bortsett fra noen fugler og et dyr som så rett på meg. Er det en hjort eller noen i Animagus-form? rakk jeg å tenke før hjorten snudde seg og løp av gårde bak trærne.
Jeg fulgte dyrets spor til en frossen vanndam. Flott! La oss se om jeg kan finne deg, Potter.
Revilio magisk exposio.
Det var uventet - en sterk menneskeavstøtende trylleformel. Grang er smart.
Jeg trakk pusten dypt. Er jeg fortsatt alene? Jeg utførte en enkel revilio-formel for å være sikker.
Før jeg gikk ut på det frosne vannet, testet jeg isen. Jeg skar raskt en tynn linje i isen ved et sveip med tryllestaven min. Så var jeg klar til å levere lasten min.
Jeg løsnet sverdet fra beltet.
Før jeg fortsatte, stanset jeg og undersøkte sverdet nøye.
"Hvorfor er dette så viktig?" Jeg mumlet ordene lavt for ikke å forstyrre livet i skogen eller, enda verre, for at Potter ikke skulle legge merke til min tilstedeværelse.
Stille bøyde jeg meg ned mot vannet før jeg slapp taket i hjaltet og lot Griffings sverd synke til bunns.
Etter at jeg hadde forseglet isen og skjult sporene mine, hadde jeg bare én oppgave igjen: å lede Potter til sverdet.
Jeg konsentrerte meg.
Lily.
Forvento Vergum.
Hinden materialiserte seg fra tryllestaven min, og et lite svisj er alt som skal til for at hun beveger seg.
Jeg leder henne mot Potters leir.
Wingardium Leviosa. Jeg løftes forsiktig opp fra bakken, og setter meg høyt oppe i et stort tre. Så venter jeg på Potter.