Den portugisiske inkvisisjonen

Kopperstikk med tittel Die Inquisition in Portugall, av Jean David Zunner fra verket Description de L'Univers, Contenant les Differents Systemes de Monde, Les Cartes Generales & Particulieres de la Geographie Ancienne & Moderne av Alain Manesson Mallet, Frankfurt, 1685.

Den portugisiske inkvisisjonen ble opprettet i Portugal i 1536 etter ønske fra kong João III av Portugal.

Historie

Allerede Manuel I hadde bedt om at landet skulle få sin egen inkvisisjon i 1515, men paven gav ikke sin tilslutning til dette før etter hans død, og da ble det ikke noe av det på lenge. Det var først i 1531 at søknaden ble fornyet.

Denne inkvisisjon var en portugisisk variant av den mer kjente spanske inkvisisjon. Ettersom den opererte i en tid da det katolske Portugal og det protestantiske England var forbundsfeller, og det var engelskmenn, nederlendere og andre protestantiske historikere som lenge formet bildet av denne tiden, har den portugisiske inkvisisjon ikke fått på langt nær det samme dystre bilde som den spanske.

Kong João var en samvittighetsfull men noe enkel person, som lot seg lett påvirke av den folkelige klage mot jødene. Prosessen som ledet frem til den endelige godkjenning av en egen portugisisk kongelig inkvisisjon var lang, preget av bestikkelser alle vegne. Tribunalet var populært, og så godt som ødela den portugisiske jødedom. En annen effekt var at den nærmest delte nasjonen i to grupper; spioner og ofre. Utpressing og falske anklager bidro til å undergrave den nasjonale karakter. Den ble et nytt våpen i kongens hånd, som nå dessuten ikke hadde noen balanserende motmakt å forholde seg til etter at Cortes, fyrsteforsamlingen, hadde mistet sin makt allerede mot slutten av 1400-tallet.

Langt senere skulle inkvisisjonen få en utfordrer i kritikk fra jesuittene, som var heller velvillige til de konverterte jøder, men det var jesuittene som kom dårligst ut av den tvekampen. Da marki Pombal skulle manøvrere seg til å bli den reelle leder av den katolske kirke i Portugal, brukte han inkvisisjonen som et av sine redskaper for å få brent jesuittpateren Malagrida på staken, og jesuittene ble kort etter kastet ut av de portugisiske kolonier og forbudt også i Portugal.

På samme måte som i Spania var inkvisisjonen i Portugal direkte understilt kongen. Den ble ledet av en storinkvisitor, eller generalinkvisitor, utnevnt av paven men utpekt av kongen, og alltid fra den kongelige familie. Storinkvisitoren utnevnte i sin tur andre inkvisitorer. I Portugal var den første av storinkvisitorene kardinal-infantaen Henrik, som senere skulle bli konge. Det var inkvisisjonsdomstoler i Lisboa, Coimbra og Évora.

Den pavelige innflytelse over den portugisiske inkvisisjons virke var ikkeeksisterende, hvis man ser bort fra noen få år på 1600-tallet da pavestolen faktisk, etter jesuittpateren António Vieiras tilskyndelse, fikk suspendert inkvisisjonens virke for å foreta en granskning av dens fremferd mot jødene og generelle prosessordning. Inkvisisjonen føyde seg da etter reformpåleggene fra Roma, og suspensjonen ble opphevet i 1681.

Fra første stund var det krefter i styringsverket som så på inkvisisjonen som et praktisk middel for å kunne legge hånd på velhavende jøders eiendommer, og den kritiske vurdering av konverterte jøders oppriktighet som kristne skyldtes i stor grad statskassens behov for å bringe regnskapene i balanse.

Inkvisisjonen holdt sin første auto da fé i Portugal i 1540. Likesom i Spania lå hovedvekten på å avdekke om konvertitter fra andre trosretninger virkelig holdt seg til katolsk rettroenhet og katolsk skikk. Den portugisiske inkvisisjon utvidet sitt virkefelt til det portugisiske kolonivelde, med virksomhet blant annet i Brasil, Goa og på Kapp Verde. Noen etablering i Kina (Macao) fant ikke sted; der var jesuittene og de var ikke samarbeidsvillige.

Den bestod som religiøs domstol og gransket overholdelsen av katolsk ortodoksi helt opp til 1821. Den var også opptatt av å kotvirke politisk-religiøse heresier, som sebastianismen og quinto império-ideologien.

Inkvisisjonsdomstolenes virke omfattet boksensur, avdekking av spådomskunst, hekseri og bigami under João III. Boksensuren skulle få en negativ innvirkning på den portugisiske kulturelle utvikling idet den holdt landet tilbake og gammeldags i forhold til europeiske strømninger. Selv om inkvisisjonens uttrykte siktemål var innenfor den religiøse sfære, øvet den innflytelse på alle aspekter innen samfunnslivet: politisk, kulturelt og sosialt. Også økonomisk hadde den en skadelig virkning, for den drev kapital og investorer ut av hjemlandet.

Noen inkvisitorer ekskommuniserte kong João IV i 1656, etter hans død. Den døde konges legeme ble dratt ut av kisten mens den lå i katedralen, avkledt og kastet i bakken. Etter å ha ekskommunisert liket fremsa inkvisitorene absolusjonen over det, fikk det anbragt tilbake i kisten, og så gikk de ut.

Litteratur

• Alexandre Herculano: História da Origem e Estabelecimento da Inquisição em Portugal (engelsk: History of the Origin and Establishment of the Inquisition in Portugal, oversettelse fra 1926).