Pinjene i Roma
 | Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015) |
Pinjene i Roma (italiensk: I Pini di Roma) er et symfonisk dikt i fire satser av den italienske komponisten Ottorino Respighi. Verket ble skrevet i 1924 og uroppført i Roma samme år under dirigenten Bernardino Molinaris orkesterledelse.
Oppbygning av verket
[rediger | rediger kilde]Satsene i Pinjene i Roma' skildrer pinjetrær på ulike steder i Roma til ulike tider av døgnet.
- 1. I pini di Villa Borghese (Pinjene ved Villa Borghese)
- 2. Pini presso una catacomba (Pinjer i nærheten av en katakombe)
- 3. I pini del Gianicolo (Pinjene på Janiculum-høyden)
- 4. I pini della Via Appia (Pinjene langs Via Appia)
Første sats
[rediger | rediger kilde]Første sats, I pini di Villa Borghese, skildrer støyende barn som leker soldater og marsjerer mellom pinjene i parken som omkranser Borghese-villaen.
Annen sats
[rediger | rediger kilde]I sats nr. 2, Pini presso una catacomba, har vi forflyttet oss til Campagna. Nå er stemningen melankolisk og musikken domineres av skiftende crescendo og decrescendo. Instrumenter i de lavere tonearter og organistens repeterende pedalbruk skal gjenspeile de underjordiske katakombene, mens trombonene representerer messende prester.
Tredje sats
[rediger | rediger kilde]Tredje sats, I pini del Gianicolo, er en nocturne fra et tempelområde på Janiculum-høyden. Tempelet er viet den romerske guden Janus. Guder med to ansikter åpner store dører og porter, og markerer med dette inngangen til et nytt år. I tredje sats introduserer Respighi som den første i musikkhistorien bruken av autentiske lydopptak i et orkesterverk, ved å inkludere opptak av en nattergal blant orkesterstemmene. (I partituret angis et bestemt opptak som kan avspilles på fonograf: The Brunswick Panatrope.)
Fjerde sats
[rediger | rediger kilde]I fjerde og siste sats, I pini della Via Appia, skildres pinjetrærne langs den eldgamle romerske innfartsåren Via Appia. I det disige morgengryet har solen akkurat reist seg over horisonten, og solstrålene treffer en romersk legion som forflytter seg innover mot byen til den i triumf har nådd opp på Capitol. Respighi ville skildre hvordan marken rystet under troppens marsjerende føtter, og den oppgaven gir han orgelet. Partituret inneholder også stemmer for blåseinstrumentet buccina; et messinginstrument som ble brukt av romerske tropper i antikken, og som i de fleste oppførelser av Respighis verk gjerne erstattes av flygelhorn – noe komponisten for øvrig selv åpnet for.
Instrumentering
[rediger | rediger kilde]Pini di Roma er et verk for stort orkester, med følgende instrumentrekke:
- Treblåsere: 3 fløyter (den tredje alternerende piccolo-fløyte), 2 oboer, engelsk horn, 2 klarinetter i Bb og A, bass-klarinett i Bb og A, 2 fagotter samt kontrafagott.
- 'Messingblåsere': 4 valthorn i F og E, 3 trompeter i Bb, 3 tenor-tromboner, bass-trombone, 6 buccine i Bb (som kan erstattes av flygelhorn eller saxhorn som følger: 2 sopran-horn, 2 tenorer, 2 bass-horn), og i kulissene en trompet i C.
- Perkusjon: pauker, stortromme, skarptromme, cymbaler, 2 små cymbaler, tam-tam, gong, triangel, skralle, tamburin og klokkespill.
- Strengeinstrumenter: harpe, 1. og 2. fioliner, bratsjer, celli og kontrabasser.
- Grammofon: brukes til avspilling av fuglelyder rett før verkets finale.