Frankfurtforfatningen

Reichsgesetzblatt, keiserrikets lovtidende med forfatningen.

Frankfurtforfatningen også Paulskirkeforfatningen av 28. mars 1849 ble vedtatt av Frankfurtparlamentet. Den var det første forsøket i tysk historie på å danne en nasjonal stat. Statene i det tyske språkområdet inngikk på det aktuelle tidspunktet i Det tyske forbund (1815–1866).

Frankfurtparlamentet ble oppløst allerede 18. juni 1849, uten at det ble utropt noen ny tysk keiser, slik det var planlagt. Det er derfor omdiskutert om forfatningen egentlig trådte i kraft. Forfatningens oppbygning og karakter har imidlertid preget utformingen av alle senere tyske forfatninger, og i særlig grad Forbundsrepublikken Tysklands (Vest-Tysklands) grunnlov av 1949.

Innhold

Forfatningen var bygget på den såkalte stor-tyske løsning, som omfattet de deler av Østerrike som lå innenfor Det tyske forbund.

Riksorganer

Forfatningen var en nyskapning i tysk historie. Statsorganene skulle være keiseren som riksoverhode, (riks-)regjeringen, riksdagen (Reichstag) og høyesterett (Reichsgericht).

Fordelingen av makt fulgte maktforelingsprinsippet, idet keiseren og regjeringen sto for den utøvende og riksdagen for den lovgivende makt. Statsorganene var ikke fullstendig atskilt fra hverandre, men forbundet på en måte som skulle sørge for gjensidig avhengighet.

Forbildet for Reichsgericht (tysk for riksrett) som skulle være landets høyesterett, var USAs høyesterett fra 1789. Domstolen behandlet svært forskjellige saker, herunder søksmål om brudd på forfatningen, konflikter mellom delstater og mellom riksorganer. Høyesterett skulle kunne behandle også individuelle forfatningsrettslige søksmål. En tilsvarende regel med virkning for hele Tyskland, ble siden ikke gjennomført før ved en endring i Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov i 1969.

Reichsgericht anses som en forløper for Tysklands Bundesverfassungsgericht, som imidlertid bare behandler forfatningsrettslige saker.

Grunnleggende rettigheter

Forfatningen inneholdt blant annet bestemmelser om retten til statsborgerskap og til friheten til opphold og reise innen riket, til nærings-, eiendoms- og organisasjonsrett. Adelssystemet og føydalismen skulle avskaffes.

Forfatningen beskyttet også det som ble kalt den tyske borgers «helligste rett», nemlig den personlige frihetens ukrenkelighet. Politiet måtte etter en arrestasjon slippe den arresterte fri innen et døgn, eller fremstille vedkommende for en dommer. De private hjem ble beskyttet mot husransakelser og borgerne mot brevsensur. De grunnleggende rettigheter omfattet også ytrings- presse-, tros- og samvittighetsfrihet.

Ikrafttredelse

Samtidig karikatur som viser den prøysiske kongen, Fredrik Vilhelm IV som teller på knappene om han skal ta imot keiserkronen. Resultatet ble at kongen sa nei.

Dagen etter at Frankfurtforfatningen var vedtatt, valgte Frankfurtforsamlingen den prøysiske kongen Fredrik Vilhelm til tysk keiser. Kongen avslo imidlertid å ta imot valget, og dette hindret gjennomføringen av forfatningen. Den 18. juni 1849 ble parlamentet oppløst med hjelp av politiet. Det er av denne grunn et omdiskutert spørsmål om forfatningen overhodet kan sies å ha trådt i kraft.

Påvirkning på senere tyske grunnlover

Frankfurtforfatningen fikk innflytelse på samtlige etterfølgende forfatninger i Tyskland. Det gjaldt dermed Riksforfatningen av 1871, Weimarforfatningen av 1919 og Grunnloven av 1949.

Frankfurtforfatningen fikk også formell innflytelse på forfatningen i DDR (Øst-Tyskland). DDR var i henhold til forfatningen en føderal rettsstat i et parlamentarisk demokrati, der Volkskammer var øverste organ. Forfatningen fikk imidlertid ingen betydning for den statsrettslige praksis i DDR, som var et kommunistisk diktatur.

• 
  Veien til Frankfurtparlamentet.
• 
  Plansje som beskriver det politiske system under forfatningen av 1849.

Referanser

Autoritetsdata