Hopp til innhold

Tsjad

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Republikken Tsjad
جمهورية تشاد
République du Tchad

Flagg

Våpen

FlaggRiksvåpen
Nasjonalt motto:
الوحدة ، العمل ، التقدم
(Arabisk for «Enhet - Arbeid - Fremskritt»)

Kart over Republikken Tsjad

Ligger vedTsjadsjøen
InnbyggernavnTsjader, tsjadisk
Grunnlagt11. august 1960
Oppkalt etterTsjadsjøen
HovedstadN'Djamena
TidssoneUTC 1
Areal
 – Totalt
 – Vann		Rangert som nr. 21
1 284 000 km²
1,9 %
Befolkning
 – Totalt		Rangert som nr. 76
19 319 064[1] (2023)
Bef.tetthet15,05 innb./km²
HDI0,394 (2021)
StyreformRepublikk
PresidentMahamat Déby Itno
StatsministerAllamaye Halina
Offisielle språkArabisk og Fransk
Uavhengighet fraFrankrike
11. august 1960
ValutaSentralafrikansk CFA-franc (XAF)
Nasjonaldag11. august
Nasjonalsang«La Tchadienne»
ISO 3166-kodeTD
Toppnivådomene.td
Landskode for telefon 235
Landskode for mobilnett622
Tsjad på Commons

Tsjad (fransk: Tchad, arabisk: تشاد, Tšād eller Təšād; offisielt på arabisk جمهوريّة تشاد, Jumhūriyya Tšād eller Jumhūriyyati Təšād eller Republikken Tsjad, på fransk République du Tchad), er en innlandsstat i Sentral-Afrika. Den grenser mot Libya i nord, Sudan i øst, Den sentralafrikanske republikk i sør, Kamerun og Nigeria i sørvest, og Niger i vest. Den nordlige delen av Tsjad ligger i Sahara-ørkenen. Tsjad inndeles i tre større geografiske regioner: en ørkensone i nord, et tørt sahelbelte i midten og en mer fruktbar savanne i sør. Landet er oppkalt etter Tsjadsjøen, som er den største våtmarken i Tsjad og den nest største i Afrika. Tsjads høyeste fjell er Emi Koussi i Sahara, og den største byen er hovedstaden N'Djamena. Tsjad er bebodd av over 200 ulike etniske og språklige grupper. De offisielle språkene er arabisk og fransk. Islam og kristendom er de mest utbredte religionene i landet.

På begynnelsen av det sjuende årtusenet f.Kr. flyttet store grupper av mennesker inn i Tsjad-senkningen. Ved slutten av det første årtusenet f.Kr. kom og falt en serie stater og imperier i Tsjads sahelbelte, hvor alle var innstilt på kontroll over de transsahariske handelsrutene som passerte gjennom regionen. Frankrike erobret området i 1920 og innlemmet det i Fransk Ekvatorial-Afrika. Under ledelse av François Tombalbaye ble Tsjad selvstendig i 1960. Hans politikk vakte misnøye i den muslimske norddelen av landet, noe som kulminerte i utbruddet av en langvarig borgerkrig i 1965. I 1979 erobret opprørerne hovedstaden og gjorde slutt på hegemoniet fra sør. Rebellenes befal stred imidlertid innbyrdes inntil Hissène Habré beseiret sine rivaler. Han ble styrtet i 1990 av sin general Idriss Déby. Fra 2003 av har Darfur-konflikten spredt seg over grensen fra Sudan og destabilisert landet, og hundretusener av flyktninger fra Sudan bosatt i og rundt leirer i det østlige Tsjad.

Det er mange aktive politiske partier i Tsjad, men makten ligger fast i hendene på president Déby og hans parti Mouvement patriotique du Salut. Tsjad er fortsatt rammet av politisk motivert vold og stadige forsøk på statskupp. Det er et av de fattigste og minst utviklede landene i verden.[2] De fleste tsjadere lever i fattigdom og driver jordbruk og husdyrhold til eget bruk. Den tradisjonelle bomullsindustrien var landets fremste kilde til eksportinntekter fram til 2003, da råolje tok over.

Naturgeografi

[rediger | rediger kilde]
Tsjad er inndelt i tre klimatiske soner, fra savannen i sør til Sahara-ørkenen i nord.

Tsjad er, med sine 1 284 000 km², verdens 21. største land og det femte største i Afrika. Til sammenligning er det litt mindre enn Peru, og litt større enn Sør-Afrika.[3][4] Tsjad ligger i det nordlige Sentral-Afrika, mellom 7. og 24. breddegrad nord og 13. og 24. lengdegrad øst.

Tsjad grenser mot Libya i nord, Sudan i øst, Niger, Nigeria og Kamerun i vest og Den sentralafrikanske republikk i sør. Landets hovedstad er 1 600 km fra nærmeste havn.[5][6] På grunn av denne avstanden til havet og at landet i stor grad har ørkenklima, blir det noen ganger referert til som «Afrikas døde hjerte».[7]

Tsjadsjøen på et satellittbilde fra 2001. Øverst vises forandringene i perioden 1973 til 1997.

Som en arv fra kolonitiden sammenfaller ikke Tsjads grenser helt med det som kunne ha vært naturlige grenser. Den dominerende geologiske strukturen i landet er en større senkning som avgrenses av fjellkjeder i nord, øst og sør. Landet er oppkalt etter Tsjadsjøen, som er restene av en gigantisk innsjø som for 7000 år siden dekket et areal på 330 000 km² av Tsjad-senkningen.[5]

Selv om innsjøen nå bare er på 17 806 km², og overflatearealet gjennomgår større variasjoner med årstidene,[8] er innsjøen Afrikas nest største våtmarksområde.[9] Emi Koussi, en inaktiv vulkan i Tibestifjellene, er med sine 3414 meter over havet det høyeste punktet i Tsjad og i Sahara.

Et værsystem kjent som den intertropiske fronten, krysser hvert år Tsjad fra sør til nord. Dette fører med seg en regnperiode som varer fra mai til oktober i sør, og fra juni til september i den nordlige delen av landet.[10] Variasjoner i lokal nedbør gjør at det dannes tre større geografiske soner. Sahara dekker den nordlige tredjedelen av landet. Den årlige nedbørmengden der er under 50 millimeter, og Borkou er det tørreste området i Sahara. Vegetasjonen i området er knapp. Bare spredte klynger med palmer overlever, de eneste sør for Krepsens vendekrets. Sahara går over i et sahel-belte i den sentrale delen av Tsjad, hvor nedbøren varierer fra 300 til 600 mm per år.

Sør i sahelbeltet er det stepper med tornebusker, for det meste akasier, og sahelbeltet går slik gradvis over i en savanne i den sørlige delen av landet. Årlig nedbørmengde i denne delen av landet er over 900 mm årlig.[6] Det høye gresset og de utstrakte sumpområdene i området er gunstige for fugler, reptiler og store pattedyr. De største elvene i Tsjad, Chari, Logone og deres bielver, flyter gjennom savannen fra sørøst og inn i Tsjadsjøen.[5][11]

Demografi

[rediger | rediger kilde]

Ifølge estimater fra 2005 hadde Tsjad en befolkning på 9 826 419,[3] hvorav 25,8 % bodde i urbane områder og 74,8 % på landsbygda[12] Forventet levealder er 47,2 år.[3], og befolkningen er derfor ung, anslagsvis 47,3 % er under 15 år. Fødselsraten er estimert til 42,35 fødsler per 1000 personer, dødeligheten er 16,69. Barnedødeligheten (barn opp til 5 år) er 208 pr 1000. Dette er verdens 6. høyeste barnedødelighet.[13]

En ouaddaiisk pike.

Tsjads befolkning er ujevnt fordelt geografisk. Befolkningstettheten er 0,1 innbyggere per km² i Borkou-Ennedi-Tibesti-regionen i Sahara, mens den er 52,4 innbyggere per km² i Logone Occidental-regionen. I hovedstaden er den enda høyere.[6] Omkring halvparten av landets innbyggere bor i den sørligste femtedelen av dets territorium, noe som gjør det til den tettest befolkede delen av landet.[14] Bylivet er nesten begrenset til hovedstaden, hvor befolkningen for det meste livnærer seg med handel.

Andre store byer i landet er Doba, Moundou, Sarh og Abéché, som er mindre urbaniserte, men som vokser raskt og slutter seg til hovedstaden som avgjørende faktorer for videre økonomisk vekst.[5]

Siden 2003 har 230 000 mennesker flyktet fra det krigsherjede Darfur i Sudan til det østlige Tsjad. Dette og de 172 000 tsjaderne[15] forflyttet av borgerkrigen i øst, har bidratt til økt spenning blant befolkningsgruppene i området.[16]

En stammedelegasjon.

Polygyni er vanlig, og 39 % av kvinnene i Tsjad lever i slike forhold. Det er godkjent i henhold til landets lover, som automatisk tillater polygami med mindre partene angir det som uakseptabelt ved ekteskapsinngåelsen.[17] Selv om vold mot kvinner er forbudt, er vold i hjemmet vanlig. Kvinnelig omskjæring er forbudt, men praksisen er utbredt og dypt rotfestet i tradisjoner. 45 % av tsjadiske kvinner gjennomgår inngrepet, de høyeste andelene finner man blant arabere, hadjaraiere og ouaddaiere (90 % eller mer). Lavere prosentandeler finner man blant saraer (38 %) og toubouer (2 %).

Kvinner har ikke samme muligheter for utdanning som menn, noe som gjør det vanskelig for dem å kunne konkurrere om de relativt få arbeidsplassene som blir utlyst. Selv om eiendomsrett og arverett, som i Tsjad er basert på fransk lovgivning, ikke diskriminerer kvinner, avgjør de fleste lokale ledere arvetvister til fordel for menn, i henhold til tradisjonell praksis.[18]

Folkegrupper

[rediger | rediger kilde]

Tsjad har mer enn 200 forskjellige etniske grupper[19] som skaper forskjellige sosiale strukturer. Kolonialadministrasjonen og styresmaktene i det uavhengige Tsjad har forsøkt å skape et nasjonalt samhold, men for tsjadere flest blir den lokale eller regionale tilhørigheten den viktigste utenfor nærmeste familie. Tsjads befolkning kan imidlertid klassifiseres etter de geografiske områdene hvor de bor.

I sør bor fastboende folk, som saraene, Tsjads største etniske gruppe, hvis viktigste tilhørighet er deres herkomst. I sahel-beltet lever fastboende side om side med nomader, som araberne, som er landets nest største etniske gruppe. Nord er bebodd av nomader, for det meste toubouer.[5][20]

Språk

[rediger | rediger kilde]

Landets offisielle språk er fransk og arabisk, men det snakkes over 100 språk og dialekter. På grunn av den innflytelse omreisende og fastboende arabiske handelsmenn har hatt for lokalsamfunn i Tsjad, har tsjadisk arabisk blitt et Lingua franca.[20]

Religion

[rediger | rediger kilde]

Ifølge en folketelling fra 1993 var 54 % av tsjaderne muslimer, 20 % katolikker, 14 % protestanter, 10 % animister og 3 % ateister. Ingen av disse religiøse tradisjonene er monolittiske. Animisme inkluderer en rekke varianter av dyrking av forfedre og steder, med høyst spesifikk utøvelse. Islam utøves, til tross for ortodokse trosoppfatninger og seremonier, på en rekke ulike måter.

Kristendommen ankom Tsjad med franskmennene, og som tsjadisk islam er den til dels synkretistisk og har antatt deler av førkristne trosoppfatninger.[20] Muslimene er hovedsakelig konsentrert til det nordlige og østlige Tsjad, mens animister og kristne først og fremst holder til i det sørlige Tsjad og i Guéra.[5] Landets grunnlov sørger for en sekulær stat og garanterer religionsfrihet. Ulike religioner eksisterer side om side i Tsjad uten problemer.[21]

Folketellingen gir en vesentlig større prosentandel katolikker enn hva den katolske kirke selv regner med (11 % i 2005).[22] Andelen har vært stigende. Forskjellen kan tildels skyldes at folk som er tiltrukket av kristendommen oppgir seg som katolikker uten at de i kirkelig forstand regnes som det. Den katolske kirkes tyngdepunkt er sør i landet, der bispedømmene med størst befolkningsandel katolikker er Moundou (34 %) og Goré (25 %).[23]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Tsjads historie

I det sjuende årtusenet f.Kr. var de økologiske forholdene i den nordlige halvdelen av Tsjad gunstige for bosetning, og regionen opplevde en kraftig vekst i befolkningen. Noen av de viktigste arkeologiske funnstedene i Afrika finnes i Tsjad, først og fremst i Borkou-Ennedi-Tibesti-regionen. Noen av funnstedene er fra før 2000 f.Kr.[24][20] Tsjad-senkningen har i over 2000 år vært et jordbruksamfunn med faste bosetninger. Området ble en møteplass for forskjellige sivilisasjoner, hvor den første av disse var den legendariske Sao, kjent gjennom kunstgjenstander og muntlige overleveringer.

Ved å beseire og drepe Rabih az-Zubayr 22. april 1900 i slaget ved Kousséri, fjernet Frankrike en større hindring for den franske kolonialiseringen av Tsjad.

Sao falt for Kanem-riket,[25][26] det første og mest langvarige av rikene som hadde blitt til i Tsjads sahelbelte fram til slutten av det første årtusenet f.Kr. Både Kanem og dets etterfølgende riker baserte sin makt på kontroll over de transsahariske handelsrutene som passerte gjennom området.[20] Disse landene, som i det minste stilltiende var muslimske, søkte aldri å utøve sin makt over de sørlige områdene, med unntak av tokt etter slaver.[27] I middelalderen var Tsjad en møteplass for muslimske handelsfolk og mange subsahariske stammer.

Frankrike gikk inn i Tsjad i 1891, og utvidelsen av den franske kolonimakten førte til at Territoire Militaire des Pays et Protectorats du Tchad ble dannet i 1900. I 1920 hadde Frankrike sikret seg full kontroll over det området som ble kolonien.[28] Det franske styret i Tsjad var kjennetegnet av en politikk som var fraværende når det kom til forening av området, og av langsom modernisering.

Franskmennene så primært på Tsjad som en mindre viktig kilde til ufaglærte arbeidere og ubearbeidet bomull. Frankrike innførte storskala bomullsproduksjon i 1929. Kolonialadministrasjonen i Tsjad var kritisk underbemannet, og måtte belage seg på bruk av mindre attraktive arbeidere fra den franske statsadministrasjonen. Den franske tilstedeværelsen var minimal i den nordlige og østlige delen av kolonien, bare i sør ble det utøvd et effektivt styre, en neglisjering som rammet utdanningssystemet.[20][29]

Etter andre verdenskrig gav Frankrike Tsjad status som territoire d'outre mer, og dets innbyggere fikk rett til å velge representanter til Frankrikes nasjonalforsamling og en tsjadisk nasjonalforsamling. Det største politiske partiet var Parti Progressiste Tchadien (PPT), med base i den sørlige delen av kolonien.

Tsjad oppnådde selvstendighet 11. august 1960 med PPTs leder François Tombalbaye som landets første president.[30][20][31]

Under andre verdenskrig kjempet 15 000 tsjadiske soldater for De frie franske styrkene.[32]

To år senere forbød Tombalbaye opposisjonspartiene og dannet en ettpartistat. Tombalbayes autokratiske vanstyre førte til økt spenning mellom ulike etniske grupperinger, noe om kulminerte i 1965 da landet ble kastet ut i borgerkrig. Tombalaye ble styrtet og drept i 1975,[33] men opprøret fortsatte. I 1979 erobret opprørerne hovedstaden, og sentralstyret i landet kollapset.

Væpnede grupperinger, hvorav mange fra den nordlige delen av landet, kjempet om makten.[34][35] Oppløsningen i Tsjads styre førte til at Frankrikes stilling i landet kollapset. Libya gikk inn i landet for å fylle maktvakuumet som var oppstått, og ble involvert i borgerkrigen.[36] Invasjonen endte katastrofalt for Libya i 1987, da den franskstøttede presidenten Hissène Habré, med et forent Tsjad i ryggen,[37] svarte med å drive Libyas hær ut av Tsjad.[38]

Habré konsoliderte sitt diktatur gjennom et maktsystem basert på korrupsjon og vold, og anslagsvis 40 000 mennesker er blitt drept under hans styre.[39][40] Presidenten favoriserte sin egen etniske gruppe dazaene, og diskriminerte zaghawaene, som var hans tidligere allierte. I 1990 ble han styrtet av sin general Idriss Déby.[41]

Déby forsøkte å forsone opprørergruppene og gjeninnførte flerpartisystemet. Tsjaderne godkjente en ny grunnlov i en folkeavstemning i 1996. Samme år vant Déby med letthet et presidentvalg med flere kandidater. Fem år senere ble han gjenvalgt for en ny periode på fem år.[42] I 2003 begynte Tsjad oljeutvinning, med det et håp om at landet til slutt skulle kunne oppnå fred og velstand. I stedet førte økte interne motsetninger til utbruddet av en ny borgerkrig.

Déby gjorde en ensidig endring av grunnloven for å avskaffe begrensningen på maksimalt to mandatperioder, noe som førte til uro blant de opposisjonelle partiene og samfunnet forøvrig.[43] I 2006 ble Déby gjenvalgt for en tredje periode gjennom et valg som ble boikottet av opposisjonen. Etnisk motivert vold har økt øst i landet, og FNs høykommissær for flyktninger har uttrykt bekymring for at et folkemord likt det i Darfur skal bryte ut i Tsjad.[44]

På bakgrunn av konflikten i Darfur i Sudan, med flyktninger og angrep fra væpnede grupper over grensen til nabolandene, utstasjonerte FN fra september 2007 til utgangen av 2010 en fredsbevarende styrke, kalt MINURCAT, i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk.[45] Norge deltok i denne fra 2009 til 2010 med et feltsykehus.[46] EU sendte EUFOR Tchad/RCA.[47]

Politikk og administrasjon

[rediger | rediger kilde]

Tsjads grunnlov gir den utøvende makt en sterk stilling, ledet av en president som dominerer det politiske systemet. Presidenten har myndighet til å utnevne statsminister og regjering, og har en betydelig innflytelse på utnevnelser av dommere, generaler, provinstjenestemenn og ledere av statskontrollerte selskap. Ved tilfeller av alvorlige og umiddelbare trusler kan presidenten, i samråd med nasjonalforsamlingen, erklære unntakstilstand. Presidenten blir valgt av folket gjennom direkte valg for en femårig mandatperiode. I 2005 ble den grunnlovsbestemte begrensningen på to mandatperioder opphevet.[48]

Internasjonale medlemskap
Organisasjon Medlem siden
Forente Nasjoner 20. september 1960
Den afrikanske union
Fellesskapet av stater i Sahel og Sahara 1998
La Francophonie 1970
Den islamske konferanse 1969

De fleste av presidentens nøkkelrådgivere er fra den etniske grupperingen zaghawa, men personer fra sør og fra opposisjonen er representert i regjeringen.[19][49] Korrupsjon er utbredt på alle nivåer i samfunnet. Transparency Internationals korrupsjonsindeks for 2005 utpekte Tsjad som verdens mest korrupte land,[50] med en marginal forbedring i påfølgende år.[51] I 2007 hadde landet ifølge indeksen en score på 1,8 på en skala fra en til ti (hvor ti er minst korrupt). Denne skalaen har siden blitt omgjort til en 0–100 skala, der 0 er maksimalt korrupt og 100 er minimalt korrupt. Siden 2012 har Tsjad ligget mellom 19 og 22 på denne skalaen, noe som betyr at landet er svært korrupt.[52]

Bare Tonga, Usbekistan, Haiti, Irak, Myanmar og Somalia hadde lavere score.[53] Kritikere av president Déby har beskyldt ham for kameraderi og favorisering av personer med samme etniske bakgrunn.[54]

Nasjonalforsamlingen står for lovgivningen. Den består av 155 medlemmer som blir valgt for fire år. Nasjonalforsamlingen holder fast to møter i året, og kan holde ekstraordinære møter når den blir innkalt av statsministeren. Medlemmene velger hvert andre år en president for nasjonalforsamlingen (må ikke forveksles med landets president). Nasjonalforsamlingens president må signere eller avvise nystiftede lover før det har gått 15 dager. Nasjonalforsamlingen må godkjenne statsministerens regjeringsprogram, og kan tvinge statsministeren til å gå av gjennom mistillitsforslag. Dersom nasjonalforsamlingen forkaster regjeringens program to ganger på ett år kan imidlertid presidenten oppløse forsamlingen og utlyse nyvalg. I praksis har presidenten stor innflytelse på nasjonalforsamlingen gjennom sitt parti Mouvement patriotique du Salut (MPS), som innehar de fleste setene i nasjonalforsamlingen.[19]

Politiske partier

[rediger | rediger kilde]

Inntil legaliseringen av opposisjonspartier i 1992 var Débys MPS det eneste lovlige partiet i Tsjad.[19] Siden den gang har 78 politiske partier blitt registrert som aktive.[18] I 2005 støttet menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonpartier en boikott av folkeavstemningen som gav Déby rett til å stille til gjenvalg for en tredje periode,[55] et valg som pågikk mens det ble rapportert om uregelmessigheter i stemmeregistreringen og regjeringsstyrt sensur av uavhengige medier.[56] Korrespondenter anså presidentvalget i 2006 som en ren formalitet, da opposisjonen anså valget som en farse og boikottet det.[57]

Déby møter væpnet motstand fra grupper som er dypt splittet av motsetninger lederne imellom, men som er forente i sitt mål om å styrte ham.[58] Disse styrkene stormet hovedstaden 13. april 2006, men ble til slutt drevet tilbake. Frankrike er det landet som har størst innflytelse på Tsjad, med 1000 soldater stående i landet. Déby stoler på fransk hjelp for å holde tilbake rebellene, og Frankrike bidrar med logistikk og etterretning til den tsjadiske hæren i frykt for at stabiliteten i regionen skal kollapse fullstendig.[59] De fransk-tsjadiske forbindelsene ble imidlertid forsuret da tildelingen av borerettighetene for olje ble tildelt det amerikanske selskapet Exxon i 1999.[60]

Rettsvesen

[rediger | rediger kilde]

Tsjads rettssystem er basert på det franske rettssystemet, med tsjadisk sedvanerett der hvor den ikke forstyrrer allmenn orden eller kommer i konflikt med grunnlovens bestemmelser. Til tross for grunnlovens garanti for et uavhengig rettssystem utnevnes innehaverne av de fleste viktige poster innenfor rettssystemet av presidenten. Landets høyeste rettslige instanser, høyesterett og forfatningsrådet, har vært fungerende siden 2000. Høyesterett består av en hoveddommer utnevnt av presidenten, samt 15 andre medlemmer som utnevnes på livstid av presidenten og nasjonalforsamlingen. Forfatningsrådet består av ni dommere som utnevnes til niårige terminer. Forfatningsrådet er bemyndiget til å gjennomgå lover, traktater og internasjonale avtaler før de antas.[49][19] Tsjad har fengselsstraff inntil to år for homofili.[61]

Administrativ inndeling

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Tsjads regioner og Tsjads departement

Tsjads regioner.

Tsjad er inndelt i 23 regioner.[62] Dette systemet ble innført i 2003 som et ledd i en desentraliseringsprosess, da regjeringen avskaffet de tidligere 14 prefekturene. Hver region blir ledet av en guvernør utnevnt av presidenten. Innenfor regionene er det 50 departement som blir administrert av prefekter. Departementene er til sammen inndelt i 200 underprefektur, som igjen er satt sammen av 446 kantoner.[63][64] Det er planlagt å erstatte kantonene med communautés rurales, men det juridiske og planmessige rammeverket er ennå ikke på plass.[65]

Desentralisert styre er grunnlovsbestemt for at lokalbefolkningen skal spille en aktiv rolle i sin egen utvikling,.[66] Hver administrative nivå under staten skal styres av lokale, folkevalgte forsamlinger.[67] Til nå har det ikke vært gjennomført lokale valg i Tsjad,[68] og kommunevalgene som var planlagt gjennomført i 2005 har stadig blitt utsatt.[18]

Regionene er:[69]

  1. Barh el Ghazel
  2. Batha
  3. Borkou
  4. Chari-Baguirmi
  5. Ennedi Est
  6. Ennedi Ouest
  7. Guéra
  8. Hadjer-Lamis
  1. Kanem
  2. Lac
  3. Logone Occidental
  4. Logone Oriental
  5. Mandoul
  6. Mayo-Kebbi Est
  7. Mayo-Kebbi Ouest
  8. Moyen-Chari
  1. N'Djamena
  2. Ouaddaï
  3. Salamat
  4. Sila
  5. Tandjilé
  6. Tibesti
  7. Wadi Fira

Næringsliv

[rediger | rediger kilde]
En tsjadisk fødestue. Til tross for forbedringer er Tsjads infrastruktur betydelig mindre utviklet enn dets naboer i nord.

De forente nasjoners Human Development Index rangerer Tsjad som det femte fattigste landet i verden, med 80 % av befolkningen under fattigdomsgrensen. BNP (KKP) per innbygger var i 2005 beregnet til 1500 USD.[70] Tsjad er medlem av Sentralbanken for de sentralafrikanske statene (BEAC) og Den sentralafrikanske økonomiske og monetære union (CEMAC).[71]

Landets valuta er CFA-franc. Årevis med borgerkrig har skremt bort utenlandske investorer. De som forlot landet i perioden 1979 til 1982 har først nylig begynt å gjenvinne tillit til landets framtid. Fra 2000 ble det gjort større utenlandske direkteinvesteringer i oljesektoren, noe som har gitt store forhåpninger til landets økonomiske vekstmuligheter.[3][19]

Økonomiske nøkkeltall Verdi % av BNP År, kilde
BNP 6,64 mrd US$ 2006, UN Statistics
BNP (vekst) (Verdensbanken) 2,9 % 2006, UN Statistics
BNP per innbygger 634 US$ 2006, UN Statistics
Industriproduksjon 17,7 % 2006, UN Statistics
Konsumpriser (vekst) 10,0 % 2006, UN Statistics
Arbeidsløshet 1,0 % 1993, UN Statistics
Handelsbalanse (overskudd) 1,9 mrd US$ 28,6 % 2006, UN Statistics
Betalingsbalanse
Utviklingshjelp 0,38 mrd US$ 5,7 % 2005, UNDP
Kvinner i Mao, hvor det er tilgang til vann fra et vanntårn. Tilgang til rent vann er ofte et problem i Tsjad.
En bro over Bragoto-elven.

Over 80 % av Tsjads befolkning er avhengig av jordbruk og oppdrett av buskap for å overleve.[3] Hvor avlinger blir dyrket fram, og hvor det holdes dyr, avhenger av det lokale klimaet. De mest fruktbare områdene ligger i de sørligste 10 % av landet, hvor det dyrkes fram store mengder durra og hirse. I sahel-beltet er det bare de mer hardføre variantene av hirse som dyrkes fram, og da med dårligere avlinger enn i sør. På den annen side er sahel-beltet ideelt beiteland for kommersiell drift med store flokker buskap og for geiter, sauer, esler og hester. Fra de spredte oasene i Sahara får man, om enn i mindre mengder, dadler og belgfrukter.[20]

Før oljeindustrien ble utviklet i landet, var bomullsindustri og arbeidsmarkedet knyttet til denne, ledende og sto for anslagsvis 80 % av eksportinntektene.[72] Bomull er fortsatt en av de viktigste eksportartiklene, de eksakte tallene er ikke tilgjengelige. Rehabiliteringen av Cotontchad, et stort selskap som er rammet av prisfall for bomull i verdensmarkedet, har blitt finansiert av Frankrike, Nederland, Den europeiske union og Den internasjonale bank for gjenoppbygging og utvikling (IBRD). Den statlig eide delen av selskapet er forventet å bli privatisert.[19]

Petroleum

[rediger | rediger kilde]

Petroleum er nå Tsjads viktigste eksportartikkel. ExxonMobil leder et konsortium av Chevron og Petronas, som har investert 3,7 milliarder dollar til utvinningen av anslagsvis en milliard fat olje i den sørlige delen av landet. Oljeproduksjonen startet i 2003 med ferdigstillelsen av en oljerørledning, delfinansiert av Verdensbanken, med forbindelse fra oljefeltene sør i landet til terminaler langs Kameruns atlanterhavskyst. Som en betingelse for sin bistand krevde verdensbanken at 80 % av inntektene fra oljeutvinningen skulle brukes på utviklingsprosjekt. Låneprogrammet ble suspendert i januar 2006, da den tsjadiske regjeringen besluttet å redusere denne andelen.[19][68] 14. juli 2006 undertegnet Verdensbanken og Tsjad en erklæring hvor Tsjads regjering forplikter seg til å øremerke 70 % av sitt forbruk på programmer for fattigdomsbekjempelse.[73]

Infrastruktur

[rediger | rediger kilde]

Borgerkrig lammet utviklingen av infrastruktur for transport. I 1987 hadde Tsjad bare 30 km asfalterte veier. Senere prosjekter har forbedret veinettet[74] til å omfatte 550 km i 2004.[75] Veinettverket har imidlertid fortsatt begrensninger, og veiene er fortsatt ubrukelige flere måneder i året. Uten egen jernbane er Tsjad svært avhengig av Kameruns jernbanenett for transport av sin eksport og import til og fra havnen i Douala.[76] N'Djamena har en internasjonal flyplass med direkteruter til Paris og flere afrikanske byer.

Landets telekommunikasjon, med det statlige SotelTchad som tilbyder av fasttelefoni, er elementær og dyr. Det er kun 14 000 fasttelefonlinjer i Tsjad, noe som gir landet en av de laveste tetthetene for telefoner i verden. Tsjads energisektor har lidd av mange års vanstyre av det statlige vann- og energiselskapet (STEE), som sørger for strøm til 15 % av hovedstadens innbyggere, og som dekker bare 1,5 % av landets innbyggere.[77] De fleste tsjadere brenner biomasse som ved og gjødsel for energi.[78] Byene i Tsjad står overfor store utfordringer når det gjelder kommunal infrastruktur. Bare 48 % av innbyggerne i byer har tilgang til drikkevann, og bare 2 % har tilgang til grunnleggende sanitære forhold.[5][79]

Landets TV-seere er begrenset til N'Djamena. Den eneste TV-stasjonen er statseide TeleTchad. Radio har større rekkevidde, med 13 private radiostasjoner. Aviser er begrenset i mengde og utbredelse, og opplagstallene er små på grunn av transportkostnader, stor andel analfabeter og fattigdom.[80][78] Tsjads grunnlov forsvarer ytringsfrihet, men landets regjering har jevnlig begrenset denne rettigheten, og i slutten av 2006 ble det innført et system for forhåndssensur av mediene.[81]

Samfunn

[rediger | rediger kilde]

Kalender og helligdager

[rediger | rediger kilde]

Seks nasjonale helligdager feires gjennom året, og de bevegelige helligdagene inkluderer den kristne helligdagen andre påskedag og de muslimske helligdagene Id al-fitr, Id al-adha og Milad al-Nabi.[77]

Helligdager[77]
Dato Norsk navn
1. januar Første nyttårsdag
1. mai Arbeidernes dag
25. mai Den afrikanske frigjøringsdagen
11. august Uavhengighetsdagen
1. november Allehelgensdag
28. november Republikkens dag
1. desember Frihets- og demokratidagen
25. desember Jul

Utdanning

[rediger | rediger kilde]

Utdanningssektoren i Tsjad møter betydelige utfordringer på grunn av befolkningsspredningen og også til en viss grad på grunn av foreldres motvilje mot å sende sine barn på skolen. Til tross for at skolegang er obligatorisk, fortsetter bare 68 % av guttene etter de første få årene, og over halvparten av befolkningen er analfabeter. Høyere utdanning blir gitt ved Universitetet i N'Djamena.[19][5]

Kultur

[rediger | rediger kilde]

På grunn av sitt store mangfold av folk og språk har Tsjad en rik kulturarv. Den tsjadiske regjeringen har aktivt fremmet tsjadisk kultur og nasjonale tradisjoner gjennom åpningen av Tsjads nasjonale museum og Tsjadisk kultursenter.[5]

Musikk

[rediger | rediger kilde]

Når det gjelder musikk, så spiller tsjadere musikkinstrumenter som kinde, som er en slags bueharpe, kakaki, som er et langt horn av metall, og hu hu, et strengeinstrument som bruker flaskegresskar som høyttalere. Andre musikkinstrumenter og kombinasjoner av dem er mer knyttet til bestemte etniske grupper. Saraene foretrekker fløyter, balafoner, harper og kodjo-trommer, og kanembuene kombinerer lydene fra trommer med lyder fra fløytelignende instrumenter.[82]

En tsjadisk skredder selger tradisjonelle drakter.

Musikkgruppen Chari Jazz ble dannet i 1964 og var starten for moderne musikks inntreden i Tsjad. Senere har mer kjente grupper, som African Melody og International Challal forsøkt å kombinere det moderne med det tradisjonelle. Populære grupper som Tibesti har videreført sin kulturelle arv ved å bygge sin musikk på sai, en tradisjonell type musikk fra det sørlige Tsjad.

Tsjadere har vanligvis ikke verdsatt moderne musikk, men på 1990-tallet førte imidlertid økt interesse til utvikling og produksjon av CD-er og musikkassetter med tsjadiske artister. Piratkopiering og manglende opphavsrettslig beskyttelse for artistene utgjør problemer for en videre utvikling av musikkindustrien i Tsjad.[82][83]

Litteratur og skriftkultur

[rediger | rediger kilde]

Slik som for andre land i sahel-regionen har litteraturen i Tsjad lidd under en økonomi, politikk og en åndelig tørke som har påvirket dets mest kjente forfattere. Tsjadiske forfattere har blitt tvunget til å skrive fra eksil eller som utvandret, og deres litteratur har vært dominert av tematikk rundt historie og politisk undertrykkelse. Siden 1962 har 20 forfattere skrevet et 60-talls skjønnlitterære verk. Blant de internasjonalt mest kjente forfatterne er Joseph Brahim Seïd, Baba Moustapha, Antoine Bangui og Koulsy Lamko.

I 2003 publiserte Tsjads eneste litteraturkritiker, Ahmat Taboye, sin Anthologie de la littérature tchadienne for å spre kunnskap om Tsjads litteratur internasjonalt og blant ungdommer, og for å sette søkelyset på landets mangel på bokforlag og markedsføring.[82][84][85]

Film

[rediger | rediger kilde]

Utviklingen av tsjadisk filmindustri har lidd under borgerkrigens herjinger og av mangelen på kinoer, som det bare finnes en av i hele landet. Den første tsjadiske spillefilmen, dokudramaet Bye Bye Africa, ble produsert i 1999 av Mahamat Saleh Haroun. Hans neste film var den kritikerroste Abouna, og hans Daratt vant juryens spesialpris ved den 63. filmfestivalen i Venezia. Issa Serge Coelo har regissert de to andre filmene fra Tsjad, Daresalam og DP75: Tartina City.[86][87][88][89]

Mat og drikke

[rediger | rediger kilde]

Viktigste ernæringskilden i Tsjad er hirse. Det lages boller av det, som dyppes i saus. I den nordlige delen av landet er dette kjent som alysh, i sør som biya. Fisk er populært, og blir vanligvis behandlet og solgt som salanga (soltørket og lettere røkt alestes eller hyrocynus) eller som banda (større røkt fisk).[90] Carcaje er en populær, søt drikk som blir utvunnet fra hibiskusblader. Alkoholholdige drikker er nærmest fraværende i nord, men populært i sør, hvor folk drikker hirseøl kjent som billi-billi når det blir brygget på rød hirse og coshate når det blir brygget på hvit hirse.[82]

Idrett

[rediger | rediger kilde]

Tsjads mest populære sport er fotball.[91] Tsjads landslag får stor oppmerksomhet i internasjonale turneringer,[82] og tsjadiske fotballspillere har spilt for franske lag. Basketball og fribryting har også stor utbredelse i landet, det sistnevnte i en form hvor bryterne er ikledd tradisjonelle dyrehoder og er tildekte med støv.[82]

Oppføring på UNESCOs liste

[rediger | rediger kilde]

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Noter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ https://data.who.int/countries/148; besøksdato: 22. november 2024.
  2. ^ Hansen, Ketil Fred: «Tsjad» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. februar 2024 fra https://snl.no/Tsjad
  3. ^ a b c d e «Chad», The World Factbook.
  4. ^ «Rank Order - Area»
  5. ^ a b c d e f g h i «Chad», Encyclopædia Britannica.
  6. ^ a b c «Chad». United Nations Commission on Human Rights.
  7. ^ D. Botha, «S.H. Frankel»
  8. ^ EB, «Chad, Lake», Encyclopædia Britannica.
  9. ^ A. Dinar, Restoring and Protecting the World's Lakes and Reservoirs, 57
  10. ^ S. Decalo, Historical Dictionary of Chad, 3
  11. ^ J. Chapelle, 10-16
  12. ^ World Population Prospects.
  13. ^ Tall fra 2005; ref who
  14. ^ «Chad Livelihood Profiles». U.S. Agency for International Development.
  15. ^ «Déplacés internes au Tchad Arkivert 2007-10-29, hos Wayback Machine.» (PDF), juli 2007, UNHCR.
  16. ^ «Chad: Humanitarian Profile – 2006/2007»
  17. ^ «Chad». Women of the World.
  18. ^ a b c «Chad», Country Reports on Human Rights Practices, (2006)
  19. ^ a b c d e f g h i Background Notes: Chad
  20. ^ a b c d e f g h S. Collelo, Chad
  21. ^ «Chad», International Religious Freedom Report 2006.
  22. ^ – Statistics by Province by Catholic Population Nettsted siste besøkt 5. januar 2008
  23. ^ carholic-hierarchy.ird Chad – Statistics by Diocese by Catholic Population Nettsted siste besøkt 5. januar 2008
  24. ^ S. Decalo, Historical Dictionary of Chad, 44–45
  25. ^ D. Lange, «The Chad region as a crossroad»
  26. ^ S. Decalo, 6
  27. ^ S. Decalo, 7–8
  28. ^ S. Decalo, 8, 309
  29. ^ S. Decalo, 8–9
  30. ^ S. Decalo, 248–249
  31. ^ S. Nolutshungu, Limits of Anarchy, 17
  32. ^ S. Decalo, 53
  33. ^ «Death of a Dictator» Arkivert 25. mars 2012 hos Wayback Machine., Time, (28. april 1975). Besøkt 3. september 2007.
  34. ^ S. Decalo, 12–16
  35. ^ S. Nolutshungu, 268
  36. ^ S. Nolutshungu, 150
  37. ^ S. Nolutshungu, 230
  38. ^ K. Pollack, Arabs at War, 391–397
  39. ^ S. Macedo, Universal Jurisdiction, 133–134
  40. ^ «Chad: the Habré Legacy»
  41. ^ S. Nolutshungu, 234–237
  42. ^ R. East and R. Thomas, Profiles of People in Power, 100
  43. ^ IPS, «Le pétrole au cœur des nouveaux soubresauts au Tchad»
  44. ^ BBC News, «Chad may face genocide, UN warns»
  45. ^ MINURCAT. United Nations Mission in the Central African Republic and Chad, United Nations Peacekeeping.
  46. ^ Bilaterale forbindelser Arkivert 8. juni 2013 hos Wayback Machine., landsider.no.
  47. ^ EU Military Operation in Eastern Chad and North Eastern Central African Republic (EUFOR Tchad/RCA), EU Council Secretariat.
  48. ^ «Chad votes to end two-term limit». BBC News. 22.06.2005. Besøkt 20.09.2007. 
  49. ^ a b Republic of Chad - Public Administration Country Profile
  50. ^ BBC News, «Worst corruption offenders named»
  51. ^ «Corruption Perceptions Index 2006» Arkivert 25. september 2007 hos Wayback Machine. (PDF), Transparency International. Besøkt 3. september 2007.
  52. ^ Transparency International (2012–2022) Korrupsjon i Tsjad. FN-sambandet.
  53. ^ «Corruption Perceptions Index 2007» Arkivert 28. april 2008 hos Wayback Machine. Transparency International. Besøkt 16. desember 2007.
  54. ^ «'Isolated' Deby clings to power» BBC News 13. april 2006. Besøkt 4. september 2007.
  55. ^ «Chad», Amnesty International
  56. ^ «Chad (2006)», Freedom House.
  57. ^ BBC News, «Chad leader's victory confirmed»
  58. ^ ICG, «Tchad: Vers le retour de la guerre?»
  59. ^ PINR, «Instability on the March in Sudan, Chad and Central African Republic»
  60. ^ BBC News, «Chad's vulnerable president»
  61. ^ «Ulovlig kjærlighet». Amnesty International. 15. desember 2020. Besøkt 2. juni 2022. 
  62. ^ Online Browsing Platform, International Organization for Standardization. Lest 1. januar 2016.
  63. ^ «Chad», Country Reports on Human Rights Practices, (2004)
  64. ^ T. Ndang, «A qui Profitent les Dépenses Sociales au Tchad?»
  65. ^ «Chad – Community Based Integrated Ecosystem Management Project». Verdensbanken.
  66. ^ «Tchad», UNESCO
  67. ^ La decentralisation au Tchad
  68. ^ a b «Chad», OECD
  69. ^ République du Tchad – Circonscriptions administratives.
  70. ^ The World's 10 Poorest Countries.
  71. ^ «Bilaterale og regionale frihandelsavtaler»[død lenke] (PDF), Forum for Utvikling og Miljø. Besøkt 31.12.2007
  72. ^ S. Decalo, 11
  73. ^ World Bank, Govt. of Chad Sign Memorandum of Understanding on Poverty Reduction. Verdensbanken.
  74. ^ «Chad Poverty Assessment». Verdensbanken.
  75. ^ Lettre d'information. Délégation de la Commission Européenne au Tchad.
  76. ^ A. Chowdhury & S. Erdenbileg, Geography Against Development
  77. ^ a b c Chad Country Commercial Guide.
  78. ^ a b «Chad and Cameroon». Energy Information Administration.
  79. ^ «Chad - Community Based Integrated Ecosystem Management Project». Verdensbanken.
  80. ^ «Chad (2006)». Freedom of the Press: 2007 Edition.
  81. ^ «Chad - 2006». Freedom Press Institute.
  82. ^ a b c d e f «Chad: A Cultural Profile»
  83. ^ L. Gondjé, «La musique recherche son identité»
  84. ^ N. Malo, «Littérature tchadienne»
  85. ^ D. Boyd-Buggs & J. Hope Scott, Camel Tracks, 12, 132, 135
  86. ^ N. Bambé, «Issa Serge Coelo»
  87. ^ N. Young, An interview with Mahamet-Saleh Haroun
  88. ^ BBC News, "Mirren crowned 'queen' at Venice"
  89. ^ D. Alphonse, «Cinéma»
  90. ^ Symposium on the evaluation of fishery resources
  91. ^ Staff (2. juli 2007). «Chad». FIFA, Goal Programme. Arkivert fra originalen 29. juni 2007. Besøkt 10.08.2006. 

Kilder

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]

På norsk

[rediger | rediger kilde]

På fransk

[rediger | rediger kilde]

På engelsk

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Tsjad&oldid=24729501»