Rush
- Rush kan også vise til rushtid
| Rush | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Utmerkelser | 14 oppføringer
Rock and Roll Hall of Fame (2013)[1]
Juno Award for Breakthrough Group of the Year (1975) Juno Award for Group of the Year (1978) Juno Award for Group of the Year (1979) Juno Award for Rock Album of the Year (1991) (for verk: Presto) Juno Award for Rock Album of the Year (1992) (for verk: Roll the Bones) Canadian Music Hall of Fame (1994)[2] Juno Award for Music DVD of the Year (2004) (for verk: Rush in Rio, vinner: Andrew MacNaughtan, Daniel Catullo, Ray Danniels) Juno Award for Music DVD of the Year (2011) (for verk: Rush: Beyond the Lighted Stage, vinner: Scot McFadyen, Sam Dunn) Juno Award for Rock Album of the Year (2013) (for verk: Clockwork Angels) Canada’s Walk of Fame (1999) Governor General’s Performing Arts Award (2012)[3] Stjerne på Hollywood Walk of Fame Juno Humanitarian Award | ||
| Opphav | Toronto, Canada (1968) | ||
| Musikalsk karriere | |||
| Sjanger | Progressiv rock,[4] hardrock,[4] heavy metal, alternativ rock | ||
| Aktive år | 1968–2018 | ||
| Plateselskap | Atlantic Records, Anthem, Mercury Records, Moon Records, Roadrunner Records | ||
| Innflytelse | Cream, King Crimson, The Who, Deep Purple, Focus, Gentle Giant, Mountain, Bachman-Turner Overdrive, Free, Jethro Tull, Spooky Tooth, Jimi Hendrix, Pink Floyd, Black Sabbath, Emerson, Lake & Palmer, Genesis, Led Zeppelin, Yes, Buddy Holly, Iron Butterfly, Procol Harum, Vanilla Fudge | ||
| Nettsted | https://www.rush.com/ | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Medlemmer | |||
| Geddy Lee (1968–2018), Alex Lifeson (1968–2018), Neil Peart (1974–2018), John Rutsey (1968–1974), Jeff Jones (august 1968–september 1968) | |||
| Notable verk | |||
| Moving Pictures, Tom Sawyer av Rush | |||
Rush var et kanadisk progressivt rockeband bestående av bassist, keyboardist og vokalist Geddy Lee, gitarist Alex Lifeson og trommeslager og tekstforfatter Neil Peart. Rush ble dannet sommeren 1968 i Willowdale i Toronto, Ontario, Canada av Lifeson, Jeff Jones og John Rutsey. Jones ble erstattet av Geddy Lee i september 1968, og Peart erstattet Rutsey på trommer i juli 1974, to uker før bandets første turné i USA. Rush har spilt i tre tiår med besetningen Lee, Lifeson og Peart, og fortsatt suksess har gitt dem respekt og fanskaren omtales ofte som de mest lojale innen rock. Rush har hatt innflytelse på band som blant andre Iron Maiden, Dream Theater, Metallica, Soundgarden, Tool og Barenaked Ladies.
Rush har blitt nominert til Juno Awards flere ganger og ble tatt inn i det Canadian Music Hall of Fame i 1994. De har vært nominert til Grammy fire ganger. I tillegg er både Lee, Lifeson og Peart som de første rockemusikerne blitt belønnet med tittelen «offiser» av Order of Canada. Gjennom deres karriere har hver og en av bandets medlemmer blitt omtalt som blant de beste innen håndteringen av sine respektive instrumenter. Til sammen har Rush solgt til 23 gullplater, 14 platinaplater (3x multiplatina), noe som gjør dem til et av de bestselgende rockebandene i historien.
I 2013 ble Rush innvotert i Rock and Roll Hall of Fame.
I januar 2018 ble det kjent at bandet var oppløst.[5]
Musikkstil
[rediger | rediger kilde]Rushs musikkstil forandret seg i veldig stor grad gjennom de over 40 årene de spilte sammen. Den første platen, selvtitulerte Rush, var veldig inspirert av engelske rockeband som Led Zeppelin og Deep Purple. De første albumene var i hardrock-stil med stor påvirking av The Who og Led Zeppelin, men hadde også trekk fra generell britisk progressiv rock. Rush lagde lange sanger, gjerne med fantasi-inneholdene tekster, i tillegg til å holde fast ved «hardrock»-stilen. Fusjonen mellom hard og progressiv rock fortsatte frem til slutten av 1970-tallet. På 1980-tallet endret musikken seg i ganske stor grad, Rush begynte da å eksperimentere med blant annet reggae og poprock. Denne perioden inneholder bandets største bruk av instrumenter som synthesizer og elektriske slagverk. Denne perioden nådde høydepunktet i 1987 etter utgivelsen av Hold Your Fire. Tidlig på 1990-tallet endret Rush sin musikk mer mot den alternative rocken. Etter 2000 har gruppen gitt ut tre studioalbum Vapor Trails (2002), Snakes & Arrows (2007) og Clockwork Angels (2012). Disse albumene har fått Rush til å vende mer tilbake mot konvensjonell rock 'n' roll.
Historie
[rediger | rediger kilde]Starten på Rush (1968–1976)
[rediger | rediger kilde]Den originale besetningen av Rush bestående av Jeff Jones på bass og som sanger, Alex Lifeson som gitarist og John Rutsey på trommer, spilte kun en konsert sammen i Toronto i Canada i august 1968. Jones ble i september 1968 erstattet av Geddy Lee, som var en god venn av Lifeson ble medlem av gruppen som basisist. Lee fikk sparken i mai 1969 men ble oppringt av Lifeson i juli med spørsmål om han ville komme tilbake til bandet, noe han takket ja til. Mellom 1969 og våren 1971 var flere musikere innom bandet, men fra mai 1971 besto bandet av sin første offisielle besetning; Lee, Lifeson og Rutsey, med Ray Danniels som manager.
Etter å ha fått et ordentlig oppsett gjorde bandet seg klare for å utgi sin første singel, denne kom i 1973 og het Not Fade Away. Den inneholdt en Rush-sang og en Buddy Holly-coverlåt. I 1974 valgte Rush å utgi sin første plate, denne fikk navnet Rush. Platen ble opprinnelig utgitt på et plateselskap bandet lagde selv i samarbeid med Ray Danniels og Terry Brown, dette het Moon Records. Platen ble senere utgitt på nytt i USA på Mercury Records. Platen hadde en musikkstil med en klar likhet til den engelske rocke-gruppen Led Zeppelin, men ble ikke spesielt populær med det første. Platen ble snappet opp av en radiostasjon i Ohio, som spilte sangen «Working Man» ganske ofte.
Rett etter utgivelsen valgte Rutsey å trekke seg grunnet diabetes og mangel på lyst til å turnere. Rush holdt audition, noe som førte til at Neil Peart ble medlem av gruppen. I tillegg til å bli bandets trommeslager ble også Peart bandets tekstskriver, grunnet Lee og Lifesons manglende interesse i å skrive tekster. Fly by Night (1975) var Rushs første album med Peart bak trommesettet. Tekstene på dette albumet endret seg drastisk i forhold til debutalbumet. Dette skyldtes Peart og at han hadde en stor interesse for fantasy og science-fiction. Allikevel er musikkstilen på Rushs andre album ikke så veldig ulik den på det første.
Kort tid etter utgivelsen av Fly by Night utga Rush sitt andre album, Caress of Steel (1975). Dette var et fem-sangers album med to ekstra lange sanger som inneholdt flere deler. Selv om Caress of Steel egentlig skulle bli bandets skikkelige gjennomslagsalbum solgte den mindre enn forventet og turneen ble holdt på små steder. Etter dette kom 2112 (1976), Rushs gjennomslag. Platen solgte til platinaplate i Canada, men ble ikke noe særlig populær i USA før etter utgivelsen av Moving Pictures. 2112 ble Rushs tidlige periodes høydepunkt. Tekstene på denne tiden (de aller fleste skrevet av Peart) var inspirert av klassisk diktning, fantasy-litteratur, science-fiction, og i noen tilfeller av tekstene til filosofen Ayn Rand. Sistnevnte inspirasjon finner vi lettest i «Anthem» fra albumet Fly by Night (1975), og i sangen «2112» fra albumet 2112 (1976). Etter gjennomslaget med 2112 utga bandet et dobbelt konsertalbum med navnet All the World's a Stage.
Den progressive perioden (1977–1981)
[rediger | rediger kilde]Etter suksessen med utgivelsen av 2112 fulgte Rush opp med A Farewell to Kings (1977) og Hemispheres (1978). Disse to utgivelsene gjorde at bandet fikk en stil som var mer prog-rock aktig, enn den de hadde hatt før. Varemerker som økt bruk av synthesizere og lengre lengde på sangene ble stempler på Rushs komposisjon. For å nå en bredere, progressiv palett med lyd, begynte Lifeson å eksperimentere med seks- og tolv-strengers klassiske gitarer. Geddy Lee la til bass-pedal synthesizere, og Neil Pearts slagverk ble variert med innhold av triangler, klokkespill, kubjeller og treklosser. Rush forholdt seg mest til den samme stilen som de hadde hatt, men begynte med varierte sanger; gjerne litt kortere og «mykere» arrangementer.
Permanent Waves (1980) endret Rushs stil i veldig høy grad ved å introdusere reggae og «new wave». I tillegg inneholdt musikken mer og mer synthesizere. Permanent Waves inneholdt kortere og mer «radiovennlige» sanger som «Spirit of Radio» og «Freewill». Begge disse sangene er en gang i blant å høre på amerikanske radiostasjoner selv i dag. I mellomtiden endret Pearts tekster seg fra stilen med fantasi tekster, til en stil med mer innhold av humanitære, sosiale, emosjonelle og metafysiske elementer. Rushs popularitet nådde sitt absolutte høydepunkt med Moving Pictures (1981). Moving Pictures fortsatte der Permanent Waves hadde avsluttet, med pop-progressiv rock som dyttet dem frem i rampelyset. «Tom Sawyer» fra dette albumet er kanskje Rushs aller mest kjente sang, selv om sangen «Limeligth» fra samme album også har fått god respons fra lyttere og radiostasjoner. Moving Pictures var også den platen som inneholdt den aller siste «utvidede» sangen. Denne var den ti og et halvt minutt lange Camera Eye. Denne sangen inneholdt veldig stor grad av keyboard, noe som viste at Rushs stil var i ferd med å endres nok en gang.
Etter suksessen med Moving Pictures valgte Rush å utgi sin andre live-plate, denne fikk navnet Exit...Stage Left (1981). Albumet understreker at den progressive perioden hadde vært Rushs høydepunkt ved å inneholde mange sanger fra Moving Pictures og Permanent Waves turneene.
Synthesizerperioden (1982–1989)
[rediger | rediger kilde]Geddy Lees synthesizere hadde vært i bruk siden slutten av 1970-tallet, men ikke i så stor grad som Signals (1982), dette albumet representerte Rushs største forandring. Keyboardets posisjon ble endret fra bakgrunnsmusikk til en mer melodiøs «frontline-musikk». Tradisjonelle gitarsoloer ble i mindre grad brennpunktet, noe man kan se i «Countdown» og «Subdivisions».
Stilen og produksjonen fra og av Signals ble tatt med til nye høyder i Grace Under Pressure (1984). Geddy Lees bruk av synthesizer forble bandets hjørnestein, og Lees fokus på ny teknologi ble etterfulgt av Neil Peart som satset mer og mer på elektriske trommer og slagverk. Alex Lifesons bidrag til albumet ble i form av mange av hans vanlige varemerker; reggae, funk og «new-wave-rhytms», som hørt på «Red Lenses», «Red Sector A» og «The Enemy Within».
Power Windows (1985) ble etterfulgt av Hold Your Fire (1987), begge disse albumene ble produsert av Peter Collins. I 1989 valgte Rush å skifte plateselskap fra Mercury til Atlantic.
I 1989 utga Rush et tredje konsertalbum, A Show of Hands. Denne ble utgitt på Mercury og viste frem Power Windows og Hold Your Fire-turneene. Dette konsertalbumet ble tatt godt imot av fansen.
Tilbake til der det startet (1989–1997)
[rediger | rediger kilde]Rush begynte å avvike fra deres 1980-tallsstil med albumene Presto og Roll the Bones. Disse platene ble produsert i samarbeid med Rupert Hine, og viste klart at Rush begynte å kaste fra seg deres keyboardgjennomtrengende «sound». På 1989-albumet Presto kunne man høre at bandet spilte mer musikk som sentrete seg rundt gitaren enn de 2 tidligere albumene. Selv om synthesizere fortsatt var i bruk i mange sanger, var instrumentet ikke lenger den viktigste byggesteinen i Rushs musikk. For å fortsette denne trenden ble Roll the Bones et album som også utvidet bruken de tre standard instrumentene, med mindre fokus på synthesizere. Musikalsk varierte ikke disse albumene i stor grad fra vanlig pop rock. For eksempel «Roll the Bones», her utforskes det mye med funk og hip hop, mens på den instrumentale sangen «Where’s My Thing?» (bandets første instrumentale sang på lenge) finner vi elementer av jazz. De kommende albumene ville få en mer alminnelig rockelyd.
Overgangen fra synthesizere til en mer gitarorientert og organisk musikkstil fortsatte med Counterparts (1993) og Test for Echo (1996). Musikalsk er disse to albumene Rushs mest gitarorienterte album. Lee og Lifesons musikk forble egentlig den samme, men Pearts derimot gjennomgikk endringer. Peart ble opplært i jazz og swing av jazztrommis Freddie Gruber i perioden mellom Counterparts og Test for Echo. Turneen for Test for Echo var veldig vellykket, særlig i Nord-Amerika. Turneen ble delt opp i to segmenter: oktober til desember (1996) og mai til juli (1997).
Pause og comeback (1997–2018)
[rediger | rediger kilde]Etter å ha blitt ferdig med Test for Echo turneen i 1997 tok bandet en fem år lang pause, hovedsakelig på grunn av personlige tragedier i Pearts liv. I august 1997 døde Pearts datter Selena i en bilulykke. Juni 1998 døde hans kone av kreft. Peart reise ut på en reise på motorsykkelen for å lindre smertene alt dette hadde påført han. Denne motorsykkelreisen fant sted i store deler av Nord-Amerika og blir omtalt i Pearts bok: Ghost Rider: Travels on the Healing Road. Rush fortalte senere at de var nære ved å avslutte bandet for alltid i perioden med Pearts situasjon. Mens Peart var borte ga Rush ut sitt fjerde konsertalbum: Different Stages.
Etter å ha brukt tid på å sørge og sette tingene på plass i livet sitt, giftet Peart seg med fotograf Carrie Nuttall i september 2000. Tidlig i 2001 erklærte Peart for Lee og Lifeson at han var klar for å spille igjen. Bandet «vendte tilbake» i mai 2002 med Vapor Trails. For å markere bandets tilbakekomst ble singelen og førstesporet på abumet, «One Little Victory», designet slik at den skulle få lytternes oppmerksomhet med hurtig gitar og effektive trommer. Sangene på albumet besto mest i heavy-rock, men enkelte sanger av progressivt kaliber. Vapor Trails ble det første albumet til ikke å inneholde en eneste synthesizer, orgel eller keyboard siden tidlig på 1970-tallet. Selv om albumet for det meste er gitarbasert inneholder det ikke i noen særlig stor grad alminnelige gitarsoloer, dette var en avgjørelse Lifeson gjorde under produksjonen av albumet. Det tok bandet hele 14 måneder å lage albumet, dette et den lengste tiden de noensinne har brukt. En trippel cd og dobbel DVD ble utgitt i oktober 2003, dette var Rush in Rio, en hel konsert fra bandets siste konsert på Vapor Trails turneen.
For å feire Rushs 30-årsjubileum ble det i juni 2004 spilt inn en studio-EP, Feedback, inneholdene 8 coverlåter av band som Rush har hatt som inspirasjon. Samme år tok Rush en turné for å markere 30-årsjubileet. Konserten i Frankfurt am Main 24. september 2004 ble filmet og utgitt på DVD. DVD-en ble kalt R30: 30th Anniversary World Tour.
Et nytt DVD-sett ble utgitt 13. juni 2006 og besto av tre originale konserter. DVD-en het Rush Replay X3, denne inneholdt Exit…Stage Left, Grace Under Pressure og A Show of Hands. Den inneholdt også «soundtracket» til Grace Under Pressure konserten.
I 2007 gav de ut albumet (Snakes & Arrows).
Bandet gjennomførte Snakes & Arrows-turneen i 2007, som startet 13. juni i Atlanta og som ble avsluttet 29. oktober i Helsingfors. De gjestet også Oslo med konsert i Oslo Spektrum 26. oktober. Dette var deres første konsert i Norge siden 1979. Konsertene i Rotterdam på denne turnéen ble filmet med tanke på en ny DVD-utgivelse.
I 2010 la bandet ut på nok en turne kalt Time Machine Tour som startet 29. juni i Albuquerque, New Mexico og ble avsluttet 2. juli 2011 på The Gorge Amphitheatre i George, Washington. Turneen er spesielt kjent for at bandet spilte albumet Moving Pictures fra 1981 i sin helhet for første gang live. For å hedre byen Cleveland som først spilte deres musikk på radio, ble showet i Cleveland på Quicken Loans Arena 15. april 2011 filmet og gitt ut på DVD og Blu-ray med tittelen Time Machine 2011: Live in Cleveland. Dette er den første offisielle live-utgivelsen hvor bandet er filmet i USA.
I 2012 gav de ut albumet Clockwork Angels, med påfølgende turne samme år. Clockwork Angels-turneen startet 7. september 2012 i New Hampshire og ble avsluttet 4. august 2013 i Kansas. Turneen ble kjent for sitt 8-manns «Clockwork Angels String Ensemble» (strykere). Dette var første gang bandet turnerte med andre musikere. For første gang på 35 år opptråde også bandet på en stor europeisk rockefestival, Sweden Rock Festival i Sölvesborg 8. juni 2013. Bandet annonserte på deres hjemmesider 12. november 2012 at konsertene i Pohenix og Dallas ble filmet for tanke på en DVD-utgivelse en gang i 2013.
I januar 2018 sa Alex Lifeson i et intervju med The Globe and Mail at bandet ikke hadde planer om å turnere eller spille inn flere album.[5]
Diskografi
[rediger | rediger kilde]Studioalbum
[rediger | rediger kilde]| År | Tittel | Plateselskap |
| 1974 | Rush | Mercury |
| 1975 | Fly by Night | Mercury |
| 1975 | Caress of Steel | Mercury |
| 1976 | 2112 | Mercury |
| 1977 | A Farewell to Kings | Mercury |
| 1978 | Hemispheres | Mercury |
| 1980 | Permanent Waves | Mercury |
| 1981 | Moving Pictures | Mercury |
| 1982 | Signals | Mercury |
| 1984 | Grace Under Pressure | Mercury |
| 1985 | Power Windows | Mercury |
| 1987 | Hold Your Fire | Mercury |
| 1989 | Presto | Atlantic |
| 1991 | Roll the Bones | Atlantic |
| 1993 | Counterparts | Atlantic |
| 1996 | Test for Echo | Atlantic |
| 2002 | Vapor Trails | Atlantic |
| 2007 | Snakes & Arrows | Atlantic |
| 2012 | Clockwork Angels | Atlantic |
Andre studioinnspillinger
[rediger | rediger kilde]| År | Tittel | Format | Plateselskap |
| 1973 | «Not Fade Away» / «You Can't Fight It» | singel | Moon Records |
| 2004 | Feedback | minialbum | Atlantic |
Offisielle konsertalbum
[rediger | rediger kilde]| År | Tittel | Plateselskap |
| 1976 | All the World's a Stage | Mercury |
| 1981 | Exit...Stage Left | Mercury |
| 1988 | A Show of Hands | Mercury |
| 1998 | Different Stages | Atlantic |
| 2003 | Rush in Rio | Atlantic |
| 2006 | R30: 30th Anniversary World Tour | Atlantic |
Videoer
[rediger | rediger kilde]| År | Tittel | Utgiver |
| 1981 | Exit...Stage Left (VHS) | Polygram |
| 1985 | Through the Camera Eye (VHS) | Polygram |
| 1985/1986 | Grace Under Pressure Tour (VHS) | Polygram |
| 1989 | A Show of Hands (VHS) | Polygram |
| 1990 | Chronicles (DVD) | Polygram |
| 2003 | Rush in Rio (DVD) | Anthem |
| 2005 | R30: 30th Anniversary World Tour (DVD) | Anthem |
| 2006 | Rush Replay X3 (DVD) | Anthem |
Soloutgivelser
[rediger | rediger kilde]| År | Tittel | Musiker |
| 1994 | Burning for Buddy, Volume 1 | Neil Peart |
| 1997 | Burning for Buddy, Volume 2 | Neil Peart |
| 1996 | Victor | Alex Lifeson |
| 2000 | My Favorite Headache | Geddy Lee |
| 2002 | A Work In Progress | Neil Peart |
| 2005 | Anatomy of A Drum Solo | Neil Peart |
Samlealbum
[rediger | rediger kilde]| År | Tittel |
| 1990 | Chronicles |
| 1997 | Retrospective I |
| 1997 | Retrospective II |
| 1997 | The Spirit of Radio: Greatest Hits 1974–1987 |
Besetningen
[rediger | rediger kilde]Siste medlemmer
[rediger | rediger kilde]| Navn | Instrument | Tidsrom aktiv |
| Geddy Lee | Vokalist, bass | 1969–2018 |
| Alex Lifeson | Gitar | 1968–2018 |
| Neil Peart | Trommer, lyriker | 1974–2015 |
Tidligere medlemmer
[rediger | rediger kilde]| Navn | Instrument | Tidsrom aktiv |
| Jeff Jones | Vokalist, bass | 1968 |
| John Rutsey | Trommer | 1968–1974 |
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ www.ctvnews.ca, besøkt 3. april 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ canadianmusichalloffame.ca, besøkt 3. april 2022[Hentet fra Wikidata]
- ^ ggpaa.ca, besøkt 29. mars 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b https://www.allmusic.com/artist/rush-mn0000203008/biography.
- ^ a b Brad Wheeler (16. januar 2018). «How the end of Rush let Alex Lifeson be 'as creative as I want to be'». The Globe and Mail (på engelsk). Besøkt 1. februar 2018.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Offisielt nettsted
- (en) Rush (band) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (en) Rush på Internet Movie Database
- (en) Rush på Apple Music
- (en) Rush på Discogs
- (en) Rush på MusicBrainz
- (en) Rush på Encyclopaedia Metallum
- (en) Rush på Spotify
- (en) Rush på Songkick
- (en) Rush på Last.fm
- (en) Rush på Genius — sangtekster
- (en) Rush på AllMusic
- Rush på Facebook
- Rush på Instagram
- Rush på Myspace
- Rush på YouTube
- Rush på X (tidligere Twitter)
