Claudius

Claudius Clavdivs
Født		Tiberius Claudius Drusus 1. aug. 10 f.Kr. Lugdunum, Gallia
Død		13. okt. 54 (64 år) Roma Forgiftet av sin kone, Agrippina den yngre
Beskjeftigelse		Politiker, historiker, augur, skribent
Embete		Romersk keiser (41–54) romersk senator Censor romersk konsul
Ektefelle		Plautia Urgulanilla (9–24) (avslutningsårsak: skilsmisse) Aelia Paetina (–31) (avslutningsårsak: skilsmisse) Valeria Messalina (–48) (avslutningsårsak: skilsmisse) Agrippina den yngre (49–54) (avslutningsårsak: død)
Partner(e)		Calpurnia (31–) Cleopatra Livia Medullina Aemilia Lepida
Far		Nero Claudius Drusus Germanicus
Mor		Antonia den yngre
Søsken		Livilla Germanicus
Barn		6 oppføringer Tiberius Claudius Drusus (mor: Plautia Urgulanilla) Claudia Julia (mor: Plautia Urgulanilla) Claudia Antonia (mor: Aelia Paetina) Claudia Octavia (mor: Valeria Messalina) Britannicus (mor: Valeria Messalina) Nero (mor: Agrippina den yngre, familierelasjon: adoptivsønn)
Nasjonalitet		Romerriket
Gravlagt		Augustus' mausoleum
Navn før tiltredelse		Tiberius Claudius Nero Drusus Germanicus
Navn som keiser:		Tiberius Claudius Caesar Augustus Germanicus Pontifex Maximus
Regjerte		24. januar 41–13. oktober 54
Dynasti		Julo-claudiske
Forgjenger		Caligula
Etterfølger		Nero
Claudius på Commons Se også liste over romerske keisere

Tiberius Claudius Nero Drusus Germanicus (Kjent som Claudius, født 1. august 10 f.Kr., død 13. oktober 54) var romersk keiser fra 24. januar 41 til sin død 13. oktober 54. Han var av det Julio-Claudiske dynasti, og var sønn av Drusus og Antonia den yngre. Han var født i Lugdunum i Gallia, og var første romerske keiser født utenfor Italia. Som ung var han sykelig, haltet og hadde dårlig hørsel. Derfor var han ekskludert fra familien og fra offisielle verv, fram til han delte stillingen som konsul med sin nevø Caligula fra år 37. Claudius' skrøpelighet berget ham trolig gjennom utrenskningene som foregikk både under Tiberius og Caligula, da hans potensielle fiender ikke anså ham som noen trussel. At han overlevde disse, muliggjorde at han ble utropt til keiser av Pretorianergarden etter at Caligula var blitt henrettet, på et tidspunkt hvor han var siste gjenlevende av voksne mannlige medlemmer av familien.

Til tross for manglende erfaring, viste Claudius seg å være en dyktig og effektiv administrator. Han var også en ambisiøs byggherre som fikk bygget mange nye veier, akvedukter og kanaler over hele imperiet. I sin regjeringstid erobret Claudius Thrakia, Noricum, Pamfylia, Lykia og Judea, og påbegynte den romerske ekspansjonen i Britannia. Hans personlige interesse for lovgivning fikk ham til å presidere ved rettssaker og til å utstede opptil tjue edikt på en dag. Han ble imidlertid ansett som sårbar gjennom hele sin regjeringstid, og da spesielt av det romerske aristokratiet. Claudius ble stadig tvunget til å befeste sin stilling med makt, noe som medførte døden for mange av senatorene. Disse hendelsene skadet hans renommé blant antikkens historieskrivere, selv om historikere i nyere tid har revurdert noe av bildet. Etter hans død i 54 etterfulgte adoptivsønnen Nero ham på tronen.

Oppvekst og familie

Claudius ble født 1. august i år 10 f.Kr. i Lugdunum, samme dag som et alter til ære for Augustus ble innviet ved Tre galleres Valfartssted. Hans far var Nero Drusus og hans mor Antonia den yngre. Han hadde to eldre søsken, Germanicus og Livilla. Antonia kan også ha hatt to barn som døde tidlig, og som ville ha vært Claudius' halvsøsken. Hans besteforeldre på morssiden var Marcus Antonius og Octavia den yngre, Augustus søster, noe som også innebar at han var en fjernere slektning av Gaius Julius Cæsar. Hans besteforeldre på farssiden var den romerske statsmannen Tiberius Claudius Nero og Livia, som også ble Augustus tredje kone. Under sitt styre gjenopplivet Claudius ryktet om at hans far Drusus skulle være en uekte sønn av Augustus, for å gi inntrykk av at han var etterkommer av Augustus gjennom sin far.

I år 9 f.Kr. døde Drusus uventet under et felttog i Germania, muligens av sykdom. Claudius vokste opp hos sin mor, som aldri giftet seg på nytt. Da Claudius' funksjonshemning kom for en dag, ble hans forhold til familien etter hvert heller dårlig. Antonia omtalte han som et monster, og brukte ham som målestokk for dumhet. Det ser ut til at hun satte sønnen bort til farmoren Livia over en periode på flere år. Livia var noe bedre når hun snakket med ham, men sendte ham like fullt korte, sinte brev hvor han ble kritisert og bebreidet. Han ble deretter satt under omsorg hos en tidligere muldyrpasser for å holde ham i aktivitet, med den begrunnelse at hans situasjon skyldtes latskap og manglende viljestyrke.

Da han nådde tenårene, viste imidlertid sykdomssymptomene hans seg å være svekket, og flere innen familien hadde begynt å legge merke til hans interesse for akademiske spørsmål. I år 7 e.Kr. ble Livius ansatt for å undervise Claudius i historie, med hjelp fra Sulpicius Flavus. Han tilbragte mye tid sammen med sistnevnte, samt filosofen Athenodorus. Ifølge et brev skrevet av Augustus var han overrasket over Claudius' veltalenhet, og forventningene rundt hans framtid hadde forbedret seg.

Ironisk nok var det hans arbeid som vordende historiker som ødela hans tidlige karriere. Ifølge Vincent Scramuzza med flere, begynte Claudius på et historisk verk om den romerske borgerkrigen som var enten for korrekt eller for kritisk til Octavian (senere kjent som Augustus). I begge tilfeller var det altfor tidlig å komme med en slik beretning, og den kan bare ha bidratt til å gi Augustus en påminnelse om at Claudius var etterkommer av Antonius. Hans mor og bestemor satte raskt en stopper for det som var i ferd med å skje, og så på det som et bevis på at Claudius ikke var rede for offentlige embeter. Man kunne rett og slett ikke stole på at han ville følge den etablerte linjen man fulgte i familien når det gjaldt historieskriving.

Da han gjenopptok arbeidet på verket senere i livet, hoppet Claudius rett og slett over hele andre triumvirat. Men skaden var allerede skjedd, og familien påså at Claudius havnet i bakgrunnen. Da Pavias triumfbue til ære for den keiserlige familie ble reist i år 8 e.Kr., var Claudius navn risset inn lengst ut mot ene kanten, etter de avdøde prinsene Gaius og Lucius, og Germanicus barn. Det har senere vært reist spekulasjoner om inskripsjonen var lagt til av Claudius selv etter flere tiår, og at den opprinnelig ikke var der i det hele tatt.

Gratus utroper Claudius som keiser. Detalj fra En romersk keiser 41 e.Kr. av Lawrence Alma-Tadema (1871).

Da Augustus døde i år 14, søkte Claudius, som da var 23 år gammel, til sin onkel Tiberius om å få lov til å innlede sitt Cursus honorum. Tiberius, som nå var innsatt som den nye keiseren, svarte Claudius ved å tillate ham å bære en senators merke. Da Claudius søkte igjen, ble han avvist. Da den nye keiseren viste seg å ikke være mere generøs enn den forrige, gav Claudius opp sitt håp om karriere som offentlig embetsmann, og trakk seg tilbake for å pleie sine akademiske interesser.

Til tross for forakt fra den keiserlige familien, så det ut til at Claudius fra et tidlig tidspunkt av var respektert av allmennheten. Etter Augustus' død var han delegasjonsleder for equites (lavadelen), og da huset hans brant ned ønsket senatet at det ble gjenoppbygget med offentlige midler samtidig som de ville gi ham møterett. Tiberius avviste begge forslagene, men senatets støtte til Claudius fortsatte. I perioden som fulgte etter at Tiberius sønn Drusus døde, var det enkelte som fremmet Claudius som en potensiell tronarving. Det tyder på at det at Claudius ble utestengt fra offentlige verv, kan ha hatt bakgrunn i politiske motiver. Da dette imidlertid var i en periode hvor Sejanus, som var leder for Pretorianergarden, gjorde større utrenskninger i den romerske eliten, avslo Claudius å se nærmere på denne muligheten.

Etter at Tiberius var død, oppdaget imidlertid Caligula, som for øvrig var Claudius' nevø, at Claudius kunne være til nytte. Han utnevnte Claudius som medkonsul i år 37, med hensikt å fremme sin avdøde far Germanicus minne. Til tross for dette ble Claudius herjet med av sin nevø: latterliggjort, avkrevd store pengebeløp, ydmyket framfor senatet, og lignende. Ifølge Dio Cassius ble Claudius sykelig og tynn i Caligulas regjeringstid, mest sannsynlig på grunn av stress. Et portrett som muligens er av Claudius fra denne perioden, underbygger påstanden.

Styre

Claudius utga denne denarius for å legge vekt på hans benådning etter mordet på Caligula. Avbildningen av gudinnen Pax-Nemesis, som representerer undertrykt hevn, ble brukt på mynter av mange senere keisere.

Den 24. januar i år 41 e.Kr. ble Caligula drept av en gruppe konspiratører under ledelse av pretorianeren Cassius Chaerea, med støtte fra flere medlemmer av senatet. Det finnes ingen bevis for at Claudius skulle ha stått bak komplottet, men det er blitt hevdet at han kjente til det på forhånd, ettersom han forlot åstedet kort tid før drapet på nevøen. Med drapene på Caligulas hustru og datter ble det tydelig at Cassius hadde planer utover konspirasjonen, og at han planla å utslette hele den keiserlige familien. I kaoset som fulgte, var Claudius øyenvitne til at Cassius hogde ned flere medlemmer av den romerske adelen, som ikke var involvert, inkludert flere av hans venner. Han flyktet til palasset og gjemte seg der. Ifølge tradisjonen ble han funnet av pretorianeren Gratus mens han gjemte seg bak en gardin, og plutselig utropt til keiser. En del av garden kan på forhånd ha besluttet å forfremme Claudius, og kan til og med ha skjedd med hans godkjennelse. Garden forsikret ham om at de ikke var ute etter å skade ham, og han ble ført til pretorianerleiren for bedre beskyttelse.

Mynt som viser Herodes Agrippa som kroner Claudius. British Museum.

Senatet ble raskt samlet og begynte å diskutere hvordan det nye styret skulle være, men dette utartet til en diskusjon om hvem den nye keiseren skulle være. Da de hørte om pretorianernes krav, forlangte de Claudius utlevert til dem for godkjennelse, men Claudius avslo da han ante uråd. Enkelte historikere, særlig Josefus, hevdet at Claudius' handlinger var kontrollert av den judeiske kongen Herodes Agrippa. I en tidligere versjon av de samme hendelsene nedtoner imidlertid Josefus Agrippas rolle, så vi vet ikke helt sikkert hvor stor rolle han hadde i hendelsene. Senatet var etter hvert nødt til å gi etter, og til gjengjeld benådet Claudius nesten alle av konspiratørene.

Claudius gjorde en rekke grep for å styrke sin stilling i forhold til potensielle utfordrere om makten. De fleste gikk ut på å konsolidere hans stilling som paterfamilias innen den julisk-claudiske familien. Han antok navnet Cæsar som et cognomen, da navnet fortsatt veide tungt blant den romerske allmennheten. Ved å gjøre det, droppet han cognomenet «Nero», som han hadde adoptert som paterfamilias for Claudii-Neroene da hans bror Germanicus ble adoptert ut av familien. Til tross for at han ikke var adoptert av Augustus eller hans etterfølgere, følte han at han, som barnebarn av Octavia, Octavians søster, hadde retten til navnet. Han antok navnet Augustus ved sin tiltreden, slik også to av de tidligere keiserne hadde gjort ved tiltreden, og navnet «Germanicus» for å vise tilknytning til sin heltemodige bror, som var død. Han guddommeliggjorde også sin farmor Livia i den hensikt å fremme hennes posisjon som hustru av den guddommelige Augustus.

Da han, som første keiser, var utpekt på initiativ av pretorianergarden, og ikke senatet, tapte han anseelse blant de som støttet senatets stilling, som filosofen Seneca den yngre. Videre var han den første av de romerske keiserne som gjorde utstrakt bruk av bestikkelser for å sikre hærens lojalitet. Augustus og Tiberius hadde begge etterlatt gaver til hæren og garden gjennom sine testamenter, og det samme var ventet etter Caligulas død, selv om han ikke etterlot seg noe testamente. Claudius viste sin takknemlighet ved gjennom tidlig i sin regjeringstid å prege mynter til hyllest for pretorianergarden.

Imperiet utvides

Samtidig bronsehode av Claudius funnet ved elven Alde ved Rendham, nær Saxmundham, Suffolk (British Museum)

Under Claudius gjennomgikk imperiet sin største ekspansjon siden Augustus styre. Provinsene Thrakia, Noricum, Pamfylia, Lykia og Judea ble annektert under ulike omstendigheter i hans regjeringstid. Annekteringen av Mauretania, som ble påbegynt da Caligula styrte, ble nå fullført ved at opprørsstyrkene ble overvunnet og kongeriket ble inndelt i to provinser. En annen viktig erobring var erobringen av Britannia.

Claudius sendte i år 43 Aulus Plautius og fire legioner til Britannia på oppfordring fra en av flere stridende stammer på øya. Britannia var attraktivt for romerne på grunn av dets ressurser, og da spesielt i form av gruver og slaver. Det var også et skjulested for galliske og andre opprørere, så det var et sterkt ønske om å underlegge seg området. Claudius selv reiste til Britannia, sammen med forsterkninger og elefanter, etter at de innledende offensivene var over. Han forlot Britannia etter 16 dager, men ble i provinsene en tid. Senatet avholdte en triumf for hans innsats, en ære forbeholdt medlemmer av keiserfamilien. Claudius endret senere på denne praksisen, slik at det også for enkelte av de erobrende generalene kunne avholdes triumfer. Han ble også tildelt navnet Britannicus. Han tok imidlertid i mot denne hedersbetegnelsen på vegne av sine sønner, da han aldri selv benyttet navnet. Da den britiske generalen Caratacus ble tatt til fange, ble han benådet. Han ble tildelt egen eiendom hvor han bodde resten av sin tid, noe som var en høyst uvanlig skjebne for en fiendtlig general.

Claudius gjennomførte i år 48 en folketelling, hvor man kom fram til at det var 5 984 072 romerske borgere, en økning på om lag én million siden folketellingen som ble utført ved Augustus død. Claudius hadde bidratt til økt antall borgere ved å innvilge status som borger for innbyggerne i enkelte av de romerske koloniene. Tildelingen av borgerstatus for disse innbyggerne var av strategisk betydning for romerne, da dette skulle fremme innbyggernes lojalitet og bidra til at disse raskere bidro til å sikre romerske interesser.

Lovgivning

Claudius dømte selv i flere av rettssakene som pågikk i hans regjeringstid. Historikere fra antikken hadde mange beklagelser rundt dette, hvor de påpeker at hans dømmeevne kunne være variabel, og at dommene ikke alltid var i samsvar med gjeldende lover. Han var også lettpåvirkelig. Claudius viste uansett stor interesse for rettssystemet. Han forlenget periodene hvor rettssaker ble foretatt, som var vinter og sommer, og kortet ned hvileperiodene mellom disse. Claudius innførte også en lov hvor saksøker måtte bli værende i byen mens rettssaken pågikk, slik forsvarerne måtte. Disse tiltakene førte til at rettssystemet fungerte mer effektivt. Minimumsalderen for jury-medlemmer ble hevet til 25 år for å sikre juryer med større erfaring.

Claudius løste også opp i konflikter som måtte oppstå i provinsene. Han friga Rhodos fra romersk styre som takk for deres lojalitet, og gav Troja skattefrihet. Tidlig under hans styre hadde grekere og jøder fra Alexandra sendt ham hver sin utsending etter at opptøyer hadde brutt ut mellom grupperingene. Dette resulterte i det berømte «Brev til Alexandrierne», hvor Claudius befestet jødenes rettigheter i byen, men også forbød en massiv jødisk innflytting. Ifølge Josefus forsterket også Claudius rettighetene til de øvrige jøder i Romerriket. En av Claudius' menn oppdaget at mange av de eldre romerske borgerne bosatt i dagens Trento i realiteten ikke var borgere. Keiseren erklærte den dagen at disse ville være å betrakte som borgere fra den dagen av, da det ville forårsake større problemer å frata dem denne statusen. Men i enkelttilfeller ble falske påstander om romersk borgerskap straffet hardt, og frigitte slaver som gav uttrykk for å tilhøre overklassen, solgt som slaver igjen.

En rekke edikt ble utformet i Claudius' regjeringstid. Disse spente over en rekke områder, fra medisinske råd til moralspørsmål. To kjente medisinske eksempler er et hvor barlindjuice blir anbefalt som behandling for slangebitt, og et annet å fise offentlig for god helse. En av de mer kjente ediktene omhandlet syke slavers rettigheter. Slaveeiere hadde hatt for vane å levne de syke slavene i Asklepiostempelet for å dø, for så å kreve dem tilbake dersom de overlevde. Claudisu erklærte at slaver som kom seg etter en slik behandling, skulle frigis. Videre kunne slaveeiere som ikke ønsket å ta denne risikoen, men heller drepte slavene, tiltales for mord.

Offentlige arbeider

I sin regjeringstid sto Claudius bak byggingen av en rekke offentlig bygninger, både i hovedstaden og i provinsene. Han fullførte to akvedukter, Aqua Claudia og Anio Novus, begge påbegynt av Caligula. Disse nådde inn i byen fra år 52, hvor de møttes ved den kjente Porta Maggiore. Han restaurerte også en tredje akvedukt, Aqua Virgo.

Porta Maggiore i Roma

Claudius var spesielt interessert i forbedring av infrastruktur til transport, og sto bak byggingen av flere veier og kanaler i både Italia og provinsene. Blant de større prosjektene var en større kanal som gikk fra Rhinen til havet, samt en vei som gikk fra Italia til Germania, påbegynt av hans far Drusus. Nærmere Roma fikk han bygd en farbar kanal som gikk fra Tiberen til Portus, som var hans nye havn rett nord for Ostia. Denne havnen var konstruert som en halvsirkel med to moloer og et fyrtårn på dets munning. Denne konstruksjonen bidro også til å redusere oversvømmelser i Roma.

Havnen ved Ostia var en del av Claudius' plan for å løse problemer med konstant kornmangel i Roma på vinterstid, etter den romerske skipssesongen. Den andre delen av løsningen var å sikre at romerske handelsmenn var villige til å ta risikoen med å reise til Egypt utenfor sesongen. Han innvilget sjømenn som var med på disse transportene, spesielle privilegier, som romersk borgerskap, og unntak fra Lex Papia Poppaea, en lov som regulerte ekteskap. I tillegg til dette, opphevet han skattene Caligula hadde innført på mat, og reduserte skattene for lokalsamfunn som var rammet av tørke eller hungersnød.

En siste del av hans planer var å øke arealet for dyrkbar mark ved å drenere Fucinosjøen, noe som også ville ha medført den fordelen at elven som gikk i nærheten ville ha blitt farbar året rundt. En tunnel ble gravd gjennom bunnen av innsjøen, men planen ble en fiasko. Tunnelen var skjev og ikke stor nok til å føre vannet. Resultatet var en flodbølge som vasket bort en stor gladiatorutstilling som ble gjennomført som en feiring av åpningen, og Claudius måtte flykte sammen med de andre tilskuerne. Forsøket på å drenere innsjøen ble tatt opp igjen flere ganger senere, blant annet av keiserne Trajan og Hadrian, og av Fredrik II i middelalderen. Prosjektet ble gjennomført på 1800-tallet i regi av fyrst Alessandro Torlonia, noe som medførte at 650 km² dyrkbar mark ble tilgjengelig. Han utvidet den claudiske tunnelen til tre ganger sin opprinnelige størrelse.

Claudius og senatet

Lyon-tableet: Kopi av en tale avholdt av Claudius til galliske senatorer i det romerske senatet

På grunn av omstendighetene rundt trontiltredelsen, var Claudius alltid nøye med å holde seg inne med senatet. Når senatet møttes, satt Claudius sammen med senatorene, og ventet på tur for å tale. Når nye lover ble foreslått, satt han mellom konsulene i kraft av sin tribunicia potestas (Folketribunets myndighet). I begynnelsen av sin regjering frasa han seg retten til en rekke av sine forgjengeres titler, blant annet tittelen imperator, og lot heller senatet suksektivt tilkjenne ham disse titlene. Han tillot senatet å prege sine egne bronsemynter for første gang siden Augustus, og tilbakeførte kontrollen over provinsene Makedonia og Achaea til senatet.

Claudius omorganiserte senatet, slik at det skulle bli et mere effektivt og representativt organ. Han kritiserte også senatorene for deres motvilje mot å debattere lovforslag introdusert av ham selv, slik det kommer fram i en del av en av hans bevarte taler:

Hvis dere godtar disse forlag, lovstiftende fedre, så gi uttrykk for det nå og i tråd med deres egne overbevisninger. Hvis dere ikke godtar dem, finn alternativ [til disse], men gjør det her og nå; og hvis du trenger tid til betraktning, ta [den tiden du trenger], forutsatt at du ikke glemmer at du må være klar til å presentere din mening neste gang dere kalles sammen for å møtes. Det er ikke bra for senatets verdighet at den konsulen utpeker, skal gjenta konsulen ord for ord, og alle andre bare sier: «Jeg samtykker», for så, etter å ha forlatt forsamlingen, utrope: «Vi debatterte».

I år 47 overtok han som Cencor sammen med Lucius Vitellius, et embete som hadde ligget brakk en stund. Han avskjediget så flere av senatorer og equites som ikke lenger innehadde tilstrekkelige kvalifikasjoner, men viste dem respekt ved å la dem selv be om å få forlate sine stilinger. Samtidig rekrutterte han fra provinsene. I Lyon-tableet finner vi bevart en av Claudius taler fra tiden han innsatte galliske senatorer, adressert til senatet i ærefrykt, men også med kritisk stemme, da de foraktet de ny-utvalgte senatorene. Han økte også antallet patrisiere ved å legge til nye familier (gens) til det minkende antallet i det romerske aristokratiet, slik Julius Cæsar tidligere hadde gjort.

Mange i senatet forble imidlertid fiendtlig innstilt til Claudius, og flere av dem deltok i komplotter som truet ham på livet. Samtidige historiske kilder er preget av dette. Som et resultat av dette reduserte Claudius senatets makt, og administrasjonen av Ostia ble overlatt til en keiserlig prokonsul like etter byggingen av den nye havnen. Administrasjonen av mange av rikets finansielle interesser ble overlatt til keiserlige tjenestemenn. Dette førte til ytterligere motvilje mot presidenten, og det kom påstander om at keiseren i realiteten ble styrt av disse tjenestemennene, flere av dem frigitte slaver.

Flere kuppforsøk ble satt i livet i Claudius' regjeringstid, noe som medførte døden for mange av senatorene. Appius Junius Silanus ble henrettet tidlig i Claudius' regjeringstid under usikre omstendigheter. Kort tid etter fant et større opprør sted, under ledelse av senatoren Vinicianus og Scribonianus som var guvernør i Dalmatia, med støtte fra flere av senatorene. Kuppforsøket feilet da man ikke fikk med Scribonianus tropper på dette. Konspiratørene tok så livet sitt. Andre senatorers forsøk ble avdekket, og konspiratørene dømt. Claudius' svigersønn Pompeius Magnus ble henrettet for å ha planlagt et komplott sammen med sin far Crassus Frugi. Et annet komplott ble ledet av consulene Lusiius Saturninus, Cornelius Lupus og Pompeius Pedo. I år 46 ble to senatorer, Asinius Gallus og Statilius Corvinus sendt i eksil for et komplott hvor de forsøkte å få med seg frigitte slaver i tjeneste for Claudius. Valerius Asiaticus ble henrettet uten rettssak av ukjent årsak. Ifølge antikkens skribenter var anklagen ekteskapsbrudd, og at Claudius ble forledet til å gjennomføre straffen. Claudius peker imidlertid i en senere tale ut Asiaticus for sin særskilte ugjerning, noe som tyder på en betraktelig mer alvorlig hendelse. Asiaticus hadde vært en av de som gjorde krav på tronen i kaoset som fulgte etter Caligulas død, og han var også en medkonsul sammen med Statilius Corvinus, nevnt i forbindelse med et av de andre komplottene. De fleste av komplottene fant sted før Claudius tok embetet som Censor, og disse kan ha ført til hans gjennomgang av senatets rolle. Ifølge Sveton ble 35 senatorer og 300 riddere henrettet for forbrytelser under Claudius' styre. Det er ikke unaturlig å trekke den slutning at komplottene ikke hadde hjulpet på forholdet mellom keiseren og senatet.

Keiserlig administrasjon og maktkonsentrasjon

Claudius var knapt første keiser som benyttet frigitte slaver i den daglige styringen av riket. Han var imidlertid presset til å øke betydningen av deres roller da hans keiserlige makt var blitt mere konsentrert, og hans byrde tyngre. Dette skyldtes delvis de pågående stridighetene med senatet, og delvis at han hadde stor respekt for senatorene. Claudius ønsket ikke at frifødte embetsmenn skulle måtte tjene under ham, som om de ikke var likemennesker.

Sekretariatet ble inndelt i avdelinger, hvor hver av disse ble plassert under myndighet av en av hans frigitte slaver. Narcissus ble minister for korrespondanse (praepositus ab epistulis), Pallas finansminister (praepositus a rationibus) og Callistus justisminister (praepositus a libellis). Det var en fjerde avdeling, for øvrige saker, som var under Polybius ledelse, fram til han ble henrettet for forræderi. Disse tidligere slavene kunne også tale på vegne av keiseren, som da Narcissus holdt en tale for Claudius' tropper i hans sted, før erobringen av Britannia. Siden dette i realiteten var svært sentrale posisjoner, var senatorene forferdet over at de kunne besittes av tidligere slaver. Siden de tidligere slavene nå hadde full kontroll over penger, brev og lovutforminger, kunne det se ut til at det ville være en smal sak å manipulere keiseren, en anklage vi finner igjen hos historike fra antikken. De samme historikerne innrømmer imidlertid at keiserens menn i sekretaiatet var trofaste mot keiseren. Til gjengjeld viste han tilsvarende verdsettelse for dem, og tilskrev dem æren for det når han hadde benyttet deres råd. På den annen side ble illojal opptreden straffet hardt, som i tilfellet med Polybius og Pallas bror Felix. Det er ingen bevis for at Claudius endret politisk retning ettersom hvem som satt i sekretariatet, noe som tyder på at han hadde god kontroll tross alt.

Uavhengig av deres politiske innflytelse greide imidlertid de tidligere slavene som arbeidet for Claudius, å generere store rikdommer gjennom sine stillinger. Plinius den eldre bemerket at flere av dem var rikere enn Crassus, som var Romas rikeste mann mot slutten av republikkens tid.

Religiøse reformer

Claudius avbildet som den romerske guden Jupiter

Claudius hadde skrevet en avhandling om Augustus religiøse reformer, og følte at han var i en god posisjon til å gjennomføre sine egne. Han hadde sterke meninger om hva som var riktig form for statsreligion. Han avslo de alexandrinske grekernes ønske om å dedisere et eget tempel for hans guddommelighet, med den begrunnelse at bare guder kunne utpeke nye guder. Han gjeninnførte høytidsdager som var gått tapt, og avskaffet utenforliggende feiringer som var lagt til av Caligula. Han gjeninnførte også gamle skikker og arkaisk språk. Claudius var bekymret for utbredelsen av mysteriereligioner fra østlige land innenfor Romas bygrenser. Som en romersk erstatning, fremmet han de eleusinske mysterier, som hadde vært populære i republikkens dager. Han utviste også utenlandske astrologer, og gjeninnsatte romerske tegntydere, kjent som haruspex. Claudius kjørte en spesielt hard linje mot druidenes religionsutøvelse, da denne hadde dårlig match med den romerske statsreligionen, og fordi de drev forkynnende virksomhet. Det er også beskrevet tilfeller hvor han skal ha utvist kristne fra Roma, sannsynligvis som en følge av den nye kristne tro skulle ha ført til uro innen det jødiske miljøet i byen. Claudius motsatte seg misjonering, også for de religioner som var tillatte. Hans reformer ble anerkjent av Seneca, som lot en gammel latinsk gud forsvare Claudius gjennom sin satire.

Underholdning

Ifølge Sveton var Claudius en usedvanlig stor tilhenger av arenakamper. Det ble sagt at han lot seg rive med av glatiator-kamper sammen med resten av publikum, og hyllet uhemmet gladiatorene etter kampen. Claudius gjennomførte også mange nye og originale arrangementer. Kort tid etter at han kom til makten, innførte Claudius kamper til ære for sin fars minne, på farens fødselsdag. Årlige kamper ble avholdt til minne om hans trontiltredelse, og disse fant sted i pretorianerleiren hvor Claudius i sin tid hadde blitt utropt til keiser. Claudius arrangerte de sekulære leker som en markering av Romas 800-årsjubileum. Augustus hadde gjennomført de samme lekene mindre enn et århundre i forveien. Augustus unnskyldning var at lekenes intervall var 110 år, ikke 100, men tidspunktet stemte ikke uansett regnemåte. Claudius innførte også sjøkamper som en markering av forsøket på å drenere Fucino-sjøen, og han innførte også en rekke andre kamper og spill.

I Ostia kjempet Claudius, foran en stor folkemengde, med en spekkhogger som var fanget i havnen. Arrangementet ble beskrevet av Plinius den eldre:

En spekkhogger ble faktisk sett i Ostias havn, låst [og] i kamp med Claudius, keiseren. Hun hadde kommet idet havnen ble fullført, tiltrukket et vrak av et skip som fraktet huder fra Gallia, og da hun beitet der i flere dager, hadde hun laget en fure i grunnen: bølgene hadde tilført slike mengder sand at hun ikke kunne snu på seg, og mens hun hadde jaktet på sitt festmåltid, og bølgene hadde ført dette langs kysten, hadde ryggen hennes stukket opp av overflaten som den snudde kjølen på en båt. Keiseren beordret utstrekkingen av en stor mengde nøter tvers over havnens munning, og sjøsatt sammen med en pretoriansk kohort skjenket han det romerske folk underholdning, soldater utstyrt med lanser fra angripende skip, hvorav ett av dem ble overfylt av vannsøylen fra dyret, og sank. — "Historia Naturalis" IX.14–15.

Claudius restaurerte og dekorerte også mange av arenaene rundt om i Roma. Circus Maximus gamle trebarrierer ble erstattet av nye laget av gull-ornamentert marmor. En ny seksjon av arenaen ble nå forbeholdt senatorene, som tidligere hadde sittet sammen med resten av publikum. Pompeys teater, som ble totalskadd etter en brann, ble gjenreist, med påfølgende ekstra arenakamper som han kunne betrakte fra en egen plattform.

Død og ettermæle

Augustus mausoleum, hvor Claudius ble gravlagt

Historikere fra antikken er gjennomgående enig om at Claudius døde etter en forgiftning, muligens fra sopp eller på ei fjær, og han døde på morgenen 13. oktober 54. Kildene varierer imidlertid på en del detaljer. Enkelte hevder Claudius var i Roma, mens andre hevder han var i Sinuessa. Enkelte indikerer at hans munnsjenk Halitus, hans doktor Xenophon eller den beryktede giftmorderen Locusta sto bak mordet. Enkelte sier han døde etter lengre lidelse etter en enkelt dose i en middag, mens andre hevder han kom seg, bare for å bli forgiftet igjen. Nesten alle historikerne impliserer at det var hans siste hustru, Agrippina, som egentlig sto bak drapet på ham. Agrippina og Claudius hadde i større grad vært uforlikte i de siste månedene før hans død. Det kom til et punkt hvor Claudius åpent beklaget sine dårlig koner, og begynte å bemerke det at Britannicus nærmet seg voksen alder, i lys av å gjenopprette sin status i den keiserlige familien. Agrippina hadde åpenbart et motiv i å sikre at Nero skulle etterfølge Claudius før Britannicus ble i stand til å gripe makten.

I nyere tid har enkelte forfattere sådd tvil om hvorvidt Claudius ble drept eller om han døde av naturlige årsaker. Enkelte av vår tids forskere hevder at det universelle i de antikke tekstene underbygger påstanden om at han ble drept. Historie kunne ikke samles eller skrives objektivt i de dager, så noen ganger ble rykter som har gått fra munn til munn, festet til pergamentet først flere år etter hendelsene, når skribentene ikke lenger var i fare for å bli arrestert for det de skrev ned. Claudius aske ble gravlagt i Augustus' mausoleum 24. oktober, etter en begravelse i Augustus stil.

Gullmynt av Claudius (50-51) utgravd i Sør-India, et eksempel på Romersk handel med India i denne perioden.

Claudius ble guddommeliggjort av Nero og senatet nesten umiddelbart, og mange av Claudius' mindre trofaste menn ble raskt tilhengere av Nero. Claudius' testamente hadde blitt endret kort tid før hans død, hvor han utpekte enten Nero og Britannicus i fellesskap, eller Britannicus alene, som sin etterfølger på tronen. Britannicus var på det tidspunktet bare måneder fra å bli betraktet som voksen i henhold til romersk lov.

Agrippina hadde sendt bort Narcissus kort tid i forveien, og fikk nå den tidligere slaven drept. Narcissus, som tjente som sekretær for Claudius, brente, som en siste handling, alt av Claudius korrespondanse, for at denne ikke skulle bli brukt mot ham eller andre i Neros nye regime. Dette gjorde at Claudius' egne tanker om sin politikk og sine motiver gikk tapt for historien. Akkurat slik Claudius hadde kritisert sine forgjengeres offisielle forordninger, kritiserte ofte Nero den avdøde keiseren, og mange av Claudius' lover og edikt ble underkjent med den begrunnelse at han må ha vært for senil til å ha ment å innføre disse. Oppfatningen av Claudius som en gammel idiot forble den offisielle i hele Neros regjeringstid. Etter hvert sluttet Nero å referere til sin adoptivfar i det hele og store, og han assosierte seg igjen med sin biologiske familie. Claudius' tempel forble uferdig, og plassen ble etter hvert tatt over av Neros gyldne hus.

Flaviernes perspektiv

Flavierne, som hadde fått økt innflytelse under Claudius, hadde en annen vinkling enn Nero angående Claudius. Flavierne var i en posisjon hvor de trengte ikke bare å styrke sin egen legitimitet, men også å rettferdiggjøre det Julio-Claudiske dynastiets fall. De så tilbake på Claudius som en kontrast til Nero for å assosiere seg selv med det gode. Minnemynter av Claudius og hans sønn Britannicus ble utstedt, og da Neros gyldne hus ble brent ned, ble Claudius' tempel endelig fullført på Celiohøyden. Men da det flaviske dynasti imidlertid var etablert, og de hadde behov for egen legitimitet, opphørte referansene til Claudius. Han ble en av mange keisere fra det falne dynasti.

Historikeres perspektiv

Historikerne Tacitus, Sveton og Dio Cassius skrev alle historie etter at det Flaviske Dynasti hadde falt. Alle tre var senatorer eller equites, og de tok senatets side i de fleste konflikter med regenten, hvor regenten alltid ble framstilt som den som tok feil. Dette resulterte i subjektive framstillinger, både bevisste og ubevisste. Sveton mistet tilgang til offentlige arkiver kort tid etter at han begynte sitt arbeid, og måtte basere seg på andrehåndskilder om Claudius, og han siterte heller ikke keiseren i sine verk. Sveton framstilte Claudius som en latterlig person, nedvurderte hans handlinger og det han fikk utrettet ble tilskrevet hans omgangskrets.

Tacitus skrev fortellinger for sine medsenatorer, og satte hver av keiserne i en ramme som passet ham. Han beskrev Claudius som en passiv lekmann og idiot, gikk så langt at han skjulte Claudius som kilde og utelot hans karakter i sine verk. Selv hans versjon av Claudius' tale, som senere ble funnet fragmenter av på Lyon-tableet, er redigert i den hensikt å unngå en beskrivelse av Claudius' karakter. Dio var mindre subjektiv som skribent, men ser ut til å ha brukt Sveton og Tacitus som kilder. Dermed ble oppfatningen av Claudius som en svak karakter, opprettholdt av de som regjerte, og den ble bevart gjennom tidene.

Etterhvert som tiden gikk, ble Claudius for det meste glemt, og fantes bare i historikernes beretninger. Hans bøker gikk tapt, ettersom deres innhold etter hvert ble betraktet som umoderne. I det andre århundre, da Pertinax, som delte fødselsdag med Claudius, ble keiser, overskygget dette markeringen av Claudius' minne.

Giftermål og personlig liv

Plautia Urgulanilla fra Promptuarii Iconum Insigniorum

Aelia Paetina fra Promptuarii Iconum Insigniorum

Claudius' kjærlighetsliv var uvanlig for en romer fra datidens overklasse. Av de 15 første keiserne «var Claudius den eneste hvis elskovspreferanser var gjennomført korrekt», ifølge historikeren Edward Gibbon, med den betydning at han var den eneste som ikke hadde gutter eller menn som elskere. Gibbon baserte dette på Svetons fastslåelse av at «[h]an hadde stor lidenskap for kvinner, men ingen interesse for menn.» Sveton og de andre av antikkens skribenter brukte dette mot Claudius. De beskyldte ham for å være dominert av de samme kvinner og hustruer, for å være pusete og kvinnegal.

Plautia Urgulanilla

Claudius giftet seg fire ganger. Hans første ekteskap ble inngått med den etruskiske kvinnen Plautia Urgulanilla omkring år 9, etter at han hadde vært gjennom to brutte trolovelser. Den første trolovelsen var med en fjernere slektning, Aemilia Lepida, men trolovelsen ble brutt av politiske årsaker. Den andre trolovelsen ble inngått med Livia Medullina, men hun døde brått dagen de skulle gifte seg. Urgulanilla var datter av Marcus Plautius Silvanus, som var konsul 2. f.Kr., og som hadde utmerket seg sammen med Tiberius på Balkan. Hennes farmor var Urgulania, som var en fortrolig venninne av keiserinnen Livia. Gjennom Urgulanilla fikk Claudius sønnen Claudius Drusus, men han døde i tenårene av kveling, kort tid etter at han ble forlovet med Junilla, datter av Lucius Aelius Seianus (Sejanus).

Claudius skilte seg senere fra Urgulanilla på grunn av utuktig omgang, samt en mistanke om at hun sto bak drapet på sin svigerinne Apronia. Da Urgulanilla etter skilsmissen fødte et pikebarn, Claudis, ble barnet avvist av Claudius, da barnets far var en av de frigitte slavene som var i hans tjeneste.

Aelia Paetina

Kort tid etter skilsmissen med Urgulanilla, muligens i år 28, giftet Claudius seg med Aelia Paetina, som var en slektning av Sejanus, om ikke hans adoptivsøster. Claudius og Paetina fikk datteren Claudia Antonia. Han skilte seg senere fra henne, da ekteskapet ble en politisk belastning. Leon (1948) antyder imidlertid at ekteskapet kan ha tatt slutt som en følge av Claudius følelsesmessige og psykiske misbruk av Paetina.

Valeria Messalina

Messalina som holder sønnen Britannicus, Louvre.

Noen år etter skilsmissen med Paetina, i år 38 eller tidlig i år 39, giftet Claudius seg igjen, med Valeria Messalina, som var farens tremenning. Ekteskapet hadde også til hensikt å styrke de keiserlige bånd. Kort tid etter fødte hun datteren Claudia Octavia. Sønnen Tiberius Claudius Germanicus, senere kjent som Britannicus, ble født like etter at Claudius hadde tiltrådt tronen. Ekteskapet endte i tragedie. Antikkens historikere hevdet at Messalina var nymfoman, og at hun jevnlig var utro mot Claudius. Tactus sa til og med at hun gikk så langt at hun konkurrerte med en prostituert om hvem som fikk de mest attraktive sexpartnerne i løpet av natten. Hun skal også ha påvirket Claudius politisk i den hensikt å berike seg selv.

I år 48 giftet Masselina seg med elskeren og den romerske senatoren Gaius Silius i en offentlig seremoni, mens Claudius var i Ostia. Historikere er ikke samstemte i om hun skilte seg fra keiseren først, og om hvorvidt hensikten med ekteskapet var en tilrøvelse av tronen. Scramuzza antydet i sin biografi at Silius kan ha overbevist Masselina om at Claudius var fortapt, og at en ny allianse var hennes eneste mulighet for å opprettholde status og å gi sine barn beskyttelse. Historikeren Tacitus antydet at Claudius' oppgave som censor kan ha forhindret ham i å oppdage affæren før det var gått for langt. Resultatet ble uansett at Silius, Messalina og de fleste i hennes nærmeste krets ble henrettet. Claudius fikk pretorianerne til å love å drepe ham dersom han noengang giftet seg igjen.

Agrippina den yngre

Agrippina den yngre, mor til Nero

Til tross for erklæringen, giftet Claudius seg atter en gang. Kilder fra antikken nevner tre kandidater som var foreslått av tidligere slaver i tjeneste for ham: Lollia Paulina, som også hadde vært Caligulas tredje hustru i 6 måneder i år 38; Claudius fraskilte hustru Aelia Paetina, og Claudius' niese Agrippina den yngre. Ifølge Sveton vant Agrippina frem ved hjelp av kvinnelist. Valget ble mer sannsynlig tatt ut fra politiske hensyn. Kuppforsøket som ble gjennomført av Silius og Messalina hadde sannsynligvis gjort Claudius oppmerksom på hans utsatte posisjon som medlem av den claudiske familien og ikke den juliske. Situasjonen ble forsterket av at han ikke hadde noen opplagt voksen arving. Britannicus var fortsatt bare en gutt.

Agrippina var en av de få gjenlevende etterkommerne etter Augustus, og hennes sønn Lucius Domitius Ahenobarbus (den kommende keiser Nero) var en av de siste mannlige medlemmene av den keiserlige familien. Det har i nyere tid blitt antydet at senatet kan ha presset igjennom ekteskapet for å gjøre ende på feidene mellom de Claudiske og Juliske grenene. Feiden startet med Agrippinas mor handlinger mot Tiberius etter hennes ektemann Germanicus (Claudius bror) død, handlinger som Tiberius gladelig fikk henne straffet for. Claudius aksepterte sin nye hustru, og adopterte senere Nero som sin sønn.

Nero ble gjort til medarving sammen med Britannicus, og giftet seg med Octavia. Det var ikke så kontroversielt å gjøre det på den måten som det ville vært i et moderne monarki med arverekkefølge. Barbara Levick har bemerket at Augustus hadde utnevnt Agrippa Postumus og sin stesønn Tiberius til medarvinger. Tiberius utnevnte Caligula som medarving sammen med sitt barnebarn Tiberius Gemellus. Adopsjon av en voksen eller nesten voksen person var gammel tradisjon i Roma dersom en egnet voksen biologisk beslektet arving ikke var tilgjengelig. Dette var her tilfellet, da Britannicus fortsatt var mindreårig.

S.V. Oost har antydet at Claudius tidligere hadde vurdert å adoptere en av sine egne svigersønner for å sikre sitt eget styre. Faustus Cornelius Sulla Felix, som var gift med Claudius' datter Claudia Antonia, nedstammet fra Octavia og Antonius på bare ene siden, noe som ikke var nært nok i forhold til den keiserlige familien for å fjerne trusselen mot Claudius' styre. Han var dessuten Messalinas halvbror, og på den tiden var dette fortsatt et ømtålig emne. Nero var populær i det offentlige Roma, som barnebarn av Germanicus og direkte etterkommer av Augustus.

Helse og personlighet

Byste av Claudius ved Napoli arkeologiske museum.

Historikeren Sveton beskrev Claudius' synlige tegn på hans lidelser relativt detaljert. Hans knær var svake og gav etter, og hans hode skalv. Han stammet, og hans tale kunne være vanskelig å forstå. Han siklet, og det rant av nesen hans når han var oppskjørtet. Den stoiske dramatikeren Seneca den yngre skrev i Apocolocyntosis at Claudius stemme ikke tilhørte noe landdyr, og at hans hender også var svake. Han beskriver imidlertid ingen fysiske deformasjoner, og beskrivelsen av ham i rolig tilstand er liksom hos Sveton en høy, velbygd karakter med høy verdighet. Men i opphetet eller stresset tilstand ble symptomene hans verre. Historikere er enige om at hans tilstand ble verre etter at han besteg tronen. Claudius selv hevdet at han overdrev sine plager for å redde sitt eget liv.

Claudius antatte diagnose etter moderne term har blitt endret flere ganger gjennom de siste århundrene. Under andre verdenskrig var poliomyelitt (polio) en antatt årsak til Claudius' lidelser. Diagnosen ble tatt i bruk i Robert Graves Jeg, Claudius, som ble publisert i 1934. Polio er imidlertid ingen dekkende forklaring på mange av de beskrevne symptomene. I 1948 skisserte Ernestine Leon en teori om diagnosen cerebral parese. Tourettes syndrom er også en mulig forklaring på Claudius' symptomer.

Som person blir Claudius av antikkens historikere beskrevet som generøs og jordnær, en person som noen ganger spiste sammen med plebeiere. Han er også blitt beskrevet som blodtørstig og ondskapsfull, som stor tilhenger av gladiatorkamper og henrettelser, og snarsint. Claudius selv vedkjente at han hadde kort lunte, og beklaget offentlig sitt temperament. For de som var ham nær, var han svært tillitsfull, og han ble lett manipulert både av sine koner og frigitte slaver som var i hans tjeneste. Men han blir samtidig beskrevet som paranoid og apatisk, kjedelig og lettere forvirret. De verk av Claudius som er bevart, presenterer en annen vinkling av ham, som en intelligent, lærd, belest og samvittighetsfull administrator med øye for detaljer og rettferdighet. På grunn av dette framstår Claudius som en gåte. Siden oppdagelsen av hans Brev til Alexandrinerne i forrige århundre, har mye arbeid blitt lagt ned for å gjenopprette Claudius' rykte, og finne ut hvor sannheten om ham egentlig ligger.

Claudius som forfatter

Claudius skrev mange verk gjennom sitt liv. Hans forfatterskap var på sitt mest aktive i Tiberius regjeringstid. På den tiden var det, ifølge historikeren Arnaldo Momigliano, ikke politisk korrekt å skrive om den romerske republikkens tid. Trenden blant datidens yngre historikere var at de enten skildret den nyere historien, med Roma som keiserrike, eller at de skrev om obskure antikvariske emner. Claudius dekket begge. I tillegg til historie fra Augustus' regjeringstid, som hadde skaffet ham store problemer, skrev han et om etruskisk historie, et verk i åtte bind som dekket karthagisk historie, en etrustisk ordbok, og en bok om terningspill. Claudius regnes for å være den siste kjente personen som kunne lese etruskisk.

Til tross for at han stort sett ikke skrev om emner fra keisertiden, skrev han et forsvar for Cicero hvor han tok opp de anklagene som Asinius Gallus hadde fremsatt mot Cicero. Moderne historikere har brukt dette verket både for å fastslå hvordan han må ha vært som politisk figur, og for å dekke de manglende kapitlene av ham fra borgerkrigstiden.

Han la fram et forslag til reform av det latinske alfabetet ved å legge til de claudiske bokstavene (Ↄ, Ⅎ og Ⱶ), hvor to av dem har dekket samme funksjon som de moderne W og Y. Han gjorde endringene offisielle i sin tid som Censor i Roma, men bokstavene gikk ut av bruk etter hans egen regjeringstid. Claudius forsøkte også å gjenopplive den gamle skikken med å sette prikk mellom etterfølgende ord, da klassisk latin ble skrevet uten mellomrom mellom ordene. Til slutt skrev han også en åttebinds selvbiografi, som Sveton karakteriserte som smakløs. Å dømme etter det som i dag er kjent av Claudius' taler, må han ha kommet med harde karakteristikker av sine forgjengere og slektninger (lignende harde karakteristikker var vanlige i hans familie). Slik sett kan det ha vært hold i Svetons dom.

De claudiske bokstavene.

Ingen av Claudius verker har overlevd. Men vi kjenner dem som kilder i andre beretninger fra det claudisk-juliske dynasti. Sveton siterer Claudius' selvbiografi en gang, og må ha brukt den som kilde ved flere anledninger. Tacitus brukte Claudius egne argumenter for rettskrivningsreformen som nevnt ovenfor, og kan ha brukt hans verker for enkelte av de mere antikvariske passasjene i sine annaler. Claudius er videre brukt som kilde for en rekke passasjer i Plinius' Naturalis Historia.

Claudius var påviselig påvirket av de historieverkene han selv hadde lest. I sin tale til galliske senatorer, bruker han den samme versjonen av historien om Romas grunnleggelse som hans lærer Titus Livius brukte. Hans taler var detaljerte nærmest til et pedantisk nivå, noe som også er et felles kjennetegn for alle hans bevarte verker, og han lot seg gjerne avspore til lange digresjoner. Dette kan tyde på at han boblet over av kunnskap i en rekke emner som han ikke kunne gjøre annet enn å dele. Mange av de offentlige arbeider Claudius fikk gjennomført i sin regjeringstid var basert på planer utarbeidet av Julius Cæsar. Levick mener at innflytelsen fra Cæsar kan ha omfattet alle sider ved den politikken Claudius førte.

Hans tid som censor ser ut til å være inspirert av hans forgjengere, og da spesielt Appius Claudius Caecus, og han benyttet sin post til å få gjennom politikk som var fundert slik det var i republikkens dager. Dette var også perioden da mange av hans religiøse reformer fant sted, og byggevirksomhet akselererte i hans tid. Hans verv som censor kan ha vært motivert av et ønske om å se sine akademiske idéer bære frukt. Han trodde for eksempel, som de fleste romerne på den tiden, at hans forfader Appius Claudius Caecus hadde brukt sitt verv som censor til å introdusere bokstaven «R», så derfor brukte han sin tid som censor til innføringen av sine egne bokstaver.

I litteratur og film

En statue av Claudius i Vatikanmuseene

De best kjente oppdiktede fremstillingene av keiseren Claudius var i bøkene Jeg, Claudius og i Guden Claudius (utgitt i 1934 og 1935) av Robert Graves, begge skrevet i førsteperson for å gi leserne følelsen av å lese Claudius selvbiografi. Graves diktet opp en bakgrunn hvor verket ble presentert som en oversettelse fra ekte, nyoppdagede skrifter skrevet av Claudius selv. Claudius bevarte bokstaver, taler og sitater ble innlemmet i teksten, og da hovedsakelig i Guden Claudius, med den hensikt å tilføre bøkene autentisitet.

I 1937 gjorde regissøren Josef von Sternberg et forsøk på en filmatisering av boken Jeg, Claudius, med Charles Laughton i rollen som Claudius. En av hovedrolleinnehaverne, Merle Oberon, ble imidlertid alvorlig skadet i en bilulykke mens innspillingen pågikk, og filmen ble aldri fullført. Filmrullene ble brukt i BBC-dokumentaren The Epic That Never Was (1965), hvor Laughtons skuespillerprestasjoner kom fram i lyset. Filmrettighetene for en eventuell nyinnspilling tilhører filmprodusenten Scott Rudin.

Graves to bøker ble basis for en britisk TV-serie produsert av BBC. I serien innehar Derek Jacobi rollen som Claudius, og serien ble sendt på BBC2 i 1976. Serien var i all hovedsak kritikerrost, og den vant flere BAFTA-priser. Serien ble senere sendt i USA i Masterpiece i 1977. DVD-utgaven av serien inneholder også dokumentaren The Epic that Never Was. I Norge ble serien sendt på NRK høsten 1977, og på TVNorge høsten 1993.

Claudius har blitt portrettert i filmer ved flere anledninger, blant annet i Caligula fra 1979, hvor hans karakter, framført av Giancarlo Badessi, blir framstilt som en idiot, i motsetning til Robert Graves portrett som en høyst intelligent mann som andre tror er en idiot. Barry Jones portretterer ham som sympatisk i Demetrius and the Gladiators fra 1954.

Freddie Jones portretterte Claudius i 1968 i serien The Caesars, mens han rolle ble besatt av Richard Kiley i miniserien A.D. i 1985. Filmen Gladiator fra 2000 refererer til Claudius' undertrykkelse av et statskupp mot ham, men dette er uten rot i virkelige hendelser.

Claudius og hans samtidige blir skildret i den historiske romanen Romeren (Ihmiskunnan viholliset, 1964) av den finske forfatteren Mika Waltari. Den kanadisk-fødte forfatteren A.E. van Vogt gjenskapte Robert Graves historie om Claudius i science fiction romanene Empire of the Atom (1957) og The Wizard of Linn (1961).

Stamtre

8. Drusus Claudius Nero I

4. Tiberius Claudius Nero

9. Claudia

2. Nero Claudius Drusus

10. Marcus Livius Drusus Claudianus

5. Livia Drusilla

22. Aufidius Lurco

11. Aufidia

1. Claudius

24. Marcus Antonius Orator

12. Marcus Antonius Creticus

6. Marcus Antonius

26. Lucius Julius Cæsar III

13. Julia Antonia

3. Antonia den yngre

28. Gaius Octavius

14. Gaius Octavius

7. Octavia den yngre

30. Marcus Atius

15. Atia Balba Cæsonia

31. Julia Cæsaris

Kilder

• Baldwin, B. «Executions under Claudius: Seneca’s Ludus de Morte Claudii». Phoenix 18 (1964).
• Griffin, M. «Claudius in Tacitus». Classical Quarterly, 40 (1990), 482–501.
• Levick, B.M., «Claudius: Antiquarian or Revolutionary?» American Journal of Philology, 99 (1978), 79–105.
• Levick, Barbara. Claudius. Yale University Press. New Haven, 1990.
• Leon, E.F., «The Imbecillitas of the Emperor Claudius», Transactions and Proceedings of the American Philological Association, 79 (1948), 79–86.
• McAlindon, D., «Claudius and the Senators», American Journal of Philology, 78 (1957), 279–286.
• Major, A., «Was He Pushed or Did He Leap? Claudius' Ascent to Power», Ancient History, 22 (1992), 25–31.
• Momigliano, Arnaldo. Claudius: the Emperor and His Achievement Trans. W.D. Hogarth. W. Heffer and Sons. Cambridge, 1934.
• Oost, S.V., «The Career of M. Antonius Pallas», American Journal of Philology, 79 (1958). 113–139.
• Osgood, Josiah. Claudius Caesar: Image and Power in the Early Roman Empire (Cambridge University Press; 2011) 384 pages
• Ruth, Thomas De Coursey. The Problem of Claudius. (Johns Hopkins Diss., 1916).
• Ryan, F.X. «Some Observations on the Censorship of Claudius and Vitellius, AD 47–48», American Journal of Philology, 114 (1993), 611–618.
• Scramuzza, Vincent. The Emperor Claudius Harvard University Press. Cambridge, 1940.
• Stuart, M. «The Date of the Inscription of Claudius on the Arch of Ticinum» Am. J. Arch. 40 (1936). 314–322.
• Suhr, for example,, «A Portrait of Claudius» Am. J. Arch. 59 (1955). 319–322.
• Vessey, D.W.T.C. «Thoughts on Tacitus' Portrayal of Claudius» American Journal of Philology, 92 (1971), 385–409.

Eksterne lenker

• (en) Claudius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Claudius – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Kilder fra antikken

• Sveton
  • (en) Life of Claudius
• Tacitus
  • (en) Tacitus on the second half of Claudius' reign, book 11
  • (en) Tacitus on Claudius' last years, book 12
• Dio Cassius
  • (en) Cassius Dio's account of Claudius' reign, part I
  • (en) Cassius Dio's account, part II
• Josefus
  • (en) The works of Josephus
• Seneca
  • (en) The Apocolocyntosis of the Divine Claudius
• Claudius
  • (en) Claudius' Letter to the Alexandrians
  • Lyon-tableet
    • (en) Second half of the Lyons Tablet
    • (en) Tacitus' version of the Lyons Tablet speech
  • (en) Edict confirming the rights of the people of Trent

Biografier skrevet i moderne tid

• (en) Biography from De Imperatoribus Romanis
• (en) Claudius Page
• (en) Claudius I at BBC History

Romersk keiser
Julo-claudiske dynasti
Forgjenger: Caligula	41–54	Etterfølger: Nero
Romerriket